Alexanderteknikken er en teknikk for å frigjøre seg fra uvaner. For å endre en vane må du kunne la være å reagere på innskytelsen til handling, si nei.
Å velge å la være å reagere er det viktigste elementet i Alexanderteknikken. Dernest bruker vi mentale beskjeder for å organisere spenningsmønsteret i kroppen og legge til rette for bedre bevegelser. Sagt veldig enkelt går Alexanderteknikken ut på å stoppe og tenke før du handler.
Hvis du stopper og tenker Alexanderteknikk-idéer først, er du nærmest garantert å gjøre bedre bevegelser, mykere bevegelser med mindre spenning. Men selve handlingsøyeblikket vil alltid være kritisk. Sjansen vil være stor for at vanemessige mønstre av muskelspenninger tar over. Da Alexander jobbet med å utvikle Alexanderteknikken slet han mye med dette problemet.
Han visste hva han ville unngå («inhibition» i Alexanderteknikk-terminologi) og hva han ønsket å gjøre i stedet («direction»), men hvordan skulle han få satt i gang bevegelse uten at uvanene slo inn? Løsningen var å gi seg selv valgmuligheter.
Når øyeblikket var kommet til handling revurderte han situasjonen, og gav seg selv følgende muligheter:
Å velge å la være å reagere er det viktigste elementet i Alexanderteknikken. Dernest bruker vi mentale beskjeder for å organisere spenningsmønsteret i kroppen og legge til rette for bedre bevegelser. Sagt veldig enkelt går Alexanderteknikken ut på å stoppe og tenke før du handler.
Hvis du stopper og tenker Alexanderteknikk-idéer først, er du nærmest garantert å gjøre bedre bevegelser, mykere bevegelser med mindre spenning. Men selve handlingsøyeblikket vil alltid være kritisk. Sjansen vil være stor for at vanemessige mønstre av muskelspenninger tar over. Da Alexander jobbet med å utvikle Alexanderteknikken slet han mye med dette problemet.
Han visste hva han ville unngå («inhibition» i Alexanderteknikk-terminologi) og hva han ønsket å gjøre i stedet («direction»), men hvordan skulle han få satt i gang bevegelse uten at uvanene slo inn? Løsningen var å gi seg selv valgmuligheter.
Når øyeblikket var kommet til handling revurderte han situasjonen, og gav seg selv følgende muligheter:
- å la være å gjøre noe,
- å gjøre det han hadde tenkt å gjøre, eller
- å gjøre en annen bevegelse
Dermed fristilte han seg i beslutningsøyeblikket og kunne ta avgjørelsen med et utgangspunkt svakere assosiert med den vante reaksjonsmåten.
Hvordan kan du utnytte dette i praksis?
Hvis du gjør bevegelser som lett involverer for mye spenning kan det lønne seg å gi seg selv flere valgmuligheter. Det kan være hvilken som helst aktivitet der du merker du har lett for å binde deg. Et godt eksempel er når musikere/sangere øver på noe som er krevende å få til.
De gangene du velger å gjøre en alternativ bevegelse har du like fullt øvd på å bevege deg med god koordinasjon. Husk at det å la være å gjøre noe er et obligatorisk alternativ. Da øver du på å ikke reagere vanemessig. Fremgangsmåten kan gi deg mer oversikt og kontroll.
Dette er en parallell til det å være i oppreist balanse. Når du er i oppreist balanse kan du bevege deg i hvilken som helst retning, alle muligheter er åpne. Det skal ingenting til for å begynne bevegelsen i retningen du ønsker, du behøver bare å tenke «ja».
Alexander kalte det å velge handling for «giving consent», gi samtykke. Her virker det som Alexander er helt på linje med nyere forskning som stiller spørsmål ved hvor bevisst vi egentlig velger våre handlinger. Selve bestemmelsen er allerede gjort av hjernen og vi bare slenger oss med på bølgen. Poenget er at vi har et valg om vi vil slenge oss på eller ikke.
Walter Carrington, en av Alexanders assistenter, oppsummerte Alexanderteknikken slik:
So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to.*
Litteratur:
*Langford, Elisabeth (ed), Remembering Walter Carrington, s 171.
Alexander, F Matthias, The Use of the Self, kapittel 1: Evolution of a Technique.
Relaterte blogginnlegg:
Nei
Ønskeliste
Alexanders plan
Hvordan kan du utnytte dette i praksis?
Hvis du gjør bevegelser som lett involverer for mye spenning kan det lønne seg å gi seg selv flere valgmuligheter. Det kan være hvilken som helst aktivitet der du merker du har lett for å binde deg. Et godt eksempel er når musikere/sangere øver på noe som er krevende å få til.
De gangene du velger å gjøre en alternativ bevegelse har du like fullt øvd på å bevege deg med god koordinasjon. Husk at det å la være å gjøre noe er et obligatorisk alternativ. Da øver du på å ikke reagere vanemessig. Fremgangsmåten kan gi deg mer oversikt og kontroll.
Dette er en parallell til det å være i oppreist balanse. Når du er i oppreist balanse kan du bevege deg i hvilken som helst retning, alle muligheter er åpne. Det skal ingenting til for å begynne bevegelsen i retningen du ønsker, du behøver bare å tenke «ja».
Alexander kalte det å velge handling for «giving consent», gi samtykke. Her virker det som Alexander er helt på linje med nyere forskning som stiller spørsmål ved hvor bevisst vi egentlig velger våre handlinger. Selve bestemmelsen er allerede gjort av hjernen og vi bare slenger oss med på bølgen. Poenget er at vi har et valg om vi vil slenge oss på eller ikke.
Walter Carrington, en av Alexanders assistenter, oppsummerte Alexanderteknikken slik:
So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to.*
Litteratur:
*Langford, Elisabeth (ed), Remembering Walter Carrington, s 171.
Alexander, F Matthias, The Use of the Self, kapittel 1: Evolution of a Technique.
Relaterte blogginnlegg:
Nei
Ønskeliste
Alexanders plan
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar