Mathanda e lang

Vi Alexanderteknikk-lærere bruker hendene når vi underviser, men det kan være forskjellig hvor aktivt vi bruker dem. En amerikanske alexanderlærer bruker konsekvent ikke hendene når hun har en ny elev. Istedet lar hun eleven begynne å utforske egne bevegelser på egen hånd helt fra begynnelsen, mens læreren observerer og instruerer.

Bevegelsen hun bruker er å la eleven ta opp ei bok som ligger på bordet. Eleven må lene seg forover og strekke ut armen. Det er en veldig vanlig bevegelse og en bevegelse som egner seg godt for å observere hva som skjer i forholdet mellom hodet, nakke og ryggen. Du kan prøve selv. Her kommer noen tips om hvordan du kan gå fram.

1.

Legg en gjenstand på et bord eller en stol såpass langt unna at du må lene deg forover for å nå den. Ta tingen opp og legg den tilbake et par ganger. Legg merke til hva som skjer i nakken og ryggen. Du skal ikke være ute etter å finne noen «feil», bare få et inntrykk av hvordan bevegelsen føles for å ha noe å sammenligne med.

2.

Det neste du kan gjøre er å ha ene hånda på nakken mens du gjør bevegelsen. Du vil kunne kjenne musklene arbeide. Noe av spenningen er helt sikkert nødvendig, men kan du spenne mindre ved å tenke på å la nakken være myk?

Hvis du klarer å påvirke spenningen kan du gjøre det samme uten å ha hånda på nakken. Oppleves bevegelsen annerledes nå enn første gang du gjorde den? Gir det å la nakken være myk bevegelsen en annen karakter?

3.

Gjøre bevegelsen en gang til og tenk over hvilke muskler du bruker for å komme framover. Går det an å bruke mindre av disse musklene og heller la tyngdekrafta ta deg forover? Hvis du allerede utnyttet tyngdekrafta er det bra, og uvanlig. De fleste finner ut at de bruker mer spenning enn nødvendig og at de kan bruke mindre ved å la tyngdekrafta gjøre jobben. For å la tyngdekrafta gjøre jobben må du si «nei» til vanemessig spenning. I Alexanderteknikken kaller vi det å tenke «inhibisjon».

4.

Når du tenker på tyngdekrafta kan det godt hende du begynner å synke sammen. For å utforske hvilken effekt det har på bevegelsen kan du overdrive en gang. Du kan la deg selv synke sammen og så strekke deg etter gjenstanden og ta den opp. Legg merke til hva slags karakter bevegelsen fikk nå.

Effektive bevegelser avhenger av at ryggsøyla beholder sin optimale lengde. Sitt et øyeblikk og bare opplev avstanden mellom hode og bekken. Den avstanden avhenger av lengden av ryggsøyla di. Gjør så bevegelsen en gang til, mens du har et ønske om å la ryggsøyla beholde lengden. Hvordan oppleves bevegelsen?

Du kan veksle mellom å la deg synke sammen, og å la ryggsøyla beholde lengden. Hva er forskjellen i karakter på bevegelsene?

5.

Du har nå gjort bevegelsen med myk nakke, ved å la tyngdekrafta gjøre jobben, og med lengde i ryggsøyla. Nå kan du utnytte alt dette på en gang, men det krever en litt annen måte å tenke på.

Tyngdekrafta skal gjøre jobben for deg, men tenk nå at det er hodet som leder bevegelsen. Men du må ønske å la hodet falle oppover(!) i den retningen som ryggsøyla peker. Du lar hodet falle oppover slik at ryggsøyla kan bli lengre. Hvordan blir bevegelsen da?

Gjennom å eksperimentere med denne bevegelsen kan du få et inntrykk av hva som menes med «inhibisjon», det å la være å spenne, og «retning», å tenke lengde. «Inhibisjon» og «retning» er tenkning i forhold til bevegelse. Det er dette som er Alexanderteknikken.

Når vi i en Alexanderteknikk-time jobber med bevegelsen å lene seg forover for å plukke opp noe, er det normale at bevegelsen blir lettere når du beholder lengden i ryggsøyla, og du når mye lengre.

Det får meg til å tenke på et uttrykk som min bestemor av og til brukte ved matbordet når noen strakte hånda ut istedet for å be pent om å bli tilsendt: mathanda e lang!

Med Alexanderteknikken når du lettere fram til godbitene.