Når du lærer Alexanderteknikk er det mer nyttig å lære om skjelettet enn om muskler. Men det er noen små muskler det er interessant å vite om fordi de spiller en helt spesiell rolle. I kinesisk medisin kalles disse musklene, Ifølge en anatomi-lærer jeg hadde, for «den himmelske kules tjenerinner».
I et tidligere innlegg skrev jeg om Atlas som er navnet på den øverste nakkevirvelen som hodet hviler på. Atlas er også navnet på en kjempe i gresk mytologi som holder himmelhvelvingen oppe.
«Den himmelske kules tjenerinner» er de små musklene under bakhodet som hjelper til å balansere hodet, «den himmelske kule». Det medisinske navnet på disse musklene er sub-occipital-musklene. De fleste er festet på Atlas, men noen også på Axis.
Det er mange muskler som er med å balansere hodet (14 par om jeg ikke husker feil), men sub-occipital-musklene er spesielle fordi de er så følsomme. Den himmelske kules tjenerinner har følsomme hender. Denne følsomheten er viktig for balansen.
Et lite eksperiment du kan gjøre for å få en ide om jobben til sub-occipital-musklene : Hold ei hånd med håndflata opp og legg ei bok på fingertuppene. Hvis du går rundt med boka på hånda vil du kunne kjenne at boka beveger seg i forhold til fingertuppene. Noe lignende skjer i nakken din. De små musklene registrerer hvordan hodet beveger seg i forhold til nakken. Forskjellen er at i nakken blir musklene tøyd på av hodets vekt. Hodet er tyngst foran, derfor er det alltid noe spenning i nakken, nakkemusklene er alltid på jobb.
En måte å forklare Alexanderteknikken på er at vi er ute etter å gjøre mindre med de ytre musklene slik at de indre kan gjøre jobben sin. De store ytre musklene musklene i nakken er kraftige og raske (trapezius og sternocleido-mastoideus) og har lett for å være for engasjerte. Når du løsner grepet de store sterke musklene har på hodet vil de små følsomme musklene overta. Muskulaturen i resten av ryggen vil følge etter.
Når jeg gir en første time i Alexanderteknikk vil jeg vanligvis gjøre et poeng av det å ikke stramme i nakken. Jeg legger ei hånd på elevens nakke, nærmere bestemt der musklene er festet i bakhodet og ber eleven være myk i det området. Når eleven så beveger seg vil det alltid være med mindre spenning og mykere bevegelse. Eleven unngår å sette bremsene på.
For meg som er vant til å observere er det en stor forandring, men for eleven selv kan det være snakk om små nyanser som det tar tid å lære å observere. Eleven faller lett for fristelsen til å prøve å kjenne etter i nakken, men der er det sjeldent særlig å legge merke til. Det er kvaliteten på selve bevegelsen som endres, og forandringer merkes oftere andre steder i kroppen enn i nakken.
Viktigheten av å ikke stramme nakken kan knapt overdrives, men bare fokusere på nakken gir en begrenset forståelse av Alexanderteknikken. På 1930-tallet skrev en lege som støttet Alexanders arbeide en avhandling om sub-occipital-musklenes rolle. Deler av avhandlingen er sitert i Alexanders siste bok, men Alexander selv var uenig i å legge så mye vekt på enkeltmuskler.
Opp gjennom årene har det vært en tendens blant en del Alexanderteknikk-lærere å se spenning i nakken som roten til alt ondt. Det er en altfor enkel forklaring, problemer er dessverre mye mer komplekse. Det er heller slik at det å ikke spenne nakken alltid må være en del av løsningen. Vi må ha hjelp av den himmelske kules tjenerinner.
Her er lenke til en artikkel med mye informasjon om sub-occipital-musklene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar