Det var med stor skepsis jeg begynte å lese boka «Balansenøkler». «Balanse» er et ord nesten like mye misbrukt av alternativbevegelsen og de nyreligiøse som ordet «energi». Layouten forsterket skepsisen: lekker og feminin, spirende grønnfarger mot det hvite, vakkert bilde av runde steiner på forsiden (eller er det egg?), og en lykkelig smilende terapeut på baksiden. Skulle det bli nok et måltid kvalmende næringsløs New Age-suppe? Men jeg måtte igjennom. Jeg hadde grunn til å tro at Alexanderteknikken var nevnt og jeg måtte lese.
Jeg fant ingenting om Alexanderteknikken, heldigvis. Merete Sparre er psykomotorisk fysioterapeut, «kommunikolog» og lærer i taiji og qigong. Hun har antagelig ikke spesielt god greie på Alexanderteknikken (se forrige innlegg), men holder seg i boken til det hun har greie på. Til gjengjeld har hun veldig godt greie på det hun skriver om. Jeg måtte raskt legge vekk min forutinntatthet og innrømme at her var det fast føde.
Boken er blitt til på «veldig lang og veldig kort tid». Den er essensen av lang yrkeserfaring og personlige opplevelser. Jeg ble sittende og nikke gjenkjennende for hvert kapittel: ja, slik er det, slik henger det sammen. Og jeg måtte ta fram blyanten og notere ned gullkorn.
Kommunikologien gav Sparre et verktøy for å sortere kunnskap og erfaring fra ulike metoder og arbeidsformer. Hele boken er en slags sortering: Øst og vest, Oppe og nede, Foran og bak, Høyre og venstre, Ytre og indre, Innpust og utpust, Innenfra og utenfra, Gjøre og være, Jeg og du, Syk og frisk. Hver sortering belyser forhold som det er verdt å reflektere over. Med få setninger forteller Sparre egne eller andres historier og opplevelser. Hun forteller enkelt og direkte om det som kan kalles forandringens kunst, nesten uten å bli esoterisk. Noen små oppgulp mot slutten kan tilgis.
Sparre tillegger fysioterapeut Merete Pihl konseptet om indre og ytre muskulatur. Det ville vært interessant å vite hvor Pihl har fått ideen fra. Konseptet fant veien inn i Alexanderteknikken i alle fall så tidlig som 1986 med første nummer av tidsskriftet Direction Journal. Professor David Garlick fra New South Wales University, som var fast spaltist, skrev om «rød og hvite» muskelfibre. Siden dengang har en enkel forklaringsmodell for Alexanderteknikken vært: å gjøre mindre med bevegelsesmuskulatur for at holdningsmuskulaturen kan gjøre jobben sin.
De fleste kapitlene i Balansenøkler avsluttes med enkle øvelser. Vi alexanderlærere er grunnleggende skeptiske til øvelser. En øvelse er god bare når den utføres godt. Det gjelder alle øvelser, også qigong. Men stort sett er øvelsene som presenteres i Balansenøkler av det overveiende sunne slaget. Noen få er velegnet for det å dyrke egne uvaner, men slik er det alltid.
Den knappe beskrivelsen er både en svakhet og en styrke. For lite informasjon og leseren vil kanskje ikke forstå; for detaljert og øvelsen blir utført med en rigid holdning. Sparre gir i det minste leseren stor frihet, og foreslår til og med et sted at leseren selv finner på egne bevegelser.
Øvelser er nødvendig for endring. Endringer kommer ikke av seg selv, som Sparre er inne på kreves hardt arbeid. Kanskje kan denne boken brukes til en første utforskning, en utprøvende arbeidsbok. Inspireres noen lesere til å utforske øvelsene og bruke noen av dem, f.eks til morgengymnastikk, vil boken kunne føre gode ting med seg. Kanskje vil noen finne nye vinkler til selvinnsikt?
Jeg antar boken appellerer til kvinner på 40+. Med innbydende utseende og overkommelige pris vil du sikkert finne den i hylla med gavebøker. Men den fortjener noe mer. Den fortjener større plass enn det de knapt hundre sidene skulle tilsi. Ikke fordi den på noen måte er banebrytende, men fordi boken med sin åpne og enkle form gir rom for refleksjon. Her kan du finne noe å tygge på.
«Balansenøkler» meg minner litt om Walter Carringtons «Thinking Aloud» som etter min mening er en av de beste som noengang er skrevet om Alexanderteknikken. Den enkle stilen gir inntrykk av en slags naivitet, men går du inn i materien og leser flere ganger oppdager du stadig noe nytt. Det skal stor innsikt til for å gi enkle forklaringer.
Artikkelen «Fra eple til frukt» omtalt i forrige innlegg inneholder avsnitt fra Balansenøkler. Du kan lese artikkelen her: Fra eple til frukt
Jeg fant ingenting om Alexanderteknikken, heldigvis. Merete Sparre er psykomotorisk fysioterapeut, «kommunikolog» og lærer i taiji og qigong. Hun har antagelig ikke spesielt god greie på Alexanderteknikken (se forrige innlegg), men holder seg i boken til det hun har greie på. Til gjengjeld har hun veldig godt greie på det hun skriver om. Jeg måtte raskt legge vekk min forutinntatthet og innrømme at her var det fast føde.
Boken er blitt til på «veldig lang og veldig kort tid». Den er essensen av lang yrkeserfaring og personlige opplevelser. Jeg ble sittende og nikke gjenkjennende for hvert kapittel: ja, slik er det, slik henger det sammen. Og jeg måtte ta fram blyanten og notere ned gullkorn.
Kommunikologien gav Sparre et verktøy for å sortere kunnskap og erfaring fra ulike metoder og arbeidsformer. Hele boken er en slags sortering: Øst og vest, Oppe og nede, Foran og bak, Høyre og venstre, Ytre og indre, Innpust og utpust, Innenfra og utenfra, Gjøre og være, Jeg og du, Syk og frisk. Hver sortering belyser forhold som det er verdt å reflektere over. Med få setninger forteller Sparre egne eller andres historier og opplevelser. Hun forteller enkelt og direkte om det som kan kalles forandringens kunst, nesten uten å bli esoterisk. Noen små oppgulp mot slutten kan tilgis.
Sparre tillegger fysioterapeut Merete Pihl konseptet om indre og ytre muskulatur. Det ville vært interessant å vite hvor Pihl har fått ideen fra. Konseptet fant veien inn i Alexanderteknikken i alle fall så tidlig som 1986 med første nummer av tidsskriftet Direction Journal. Professor David Garlick fra New South Wales University, som var fast spaltist, skrev om «rød og hvite» muskelfibre. Siden dengang har en enkel forklaringsmodell for Alexanderteknikken vært: å gjøre mindre med bevegelsesmuskulatur for at holdningsmuskulaturen kan gjøre jobben sin.
De fleste kapitlene i Balansenøkler avsluttes med enkle øvelser. Vi alexanderlærere er grunnleggende skeptiske til øvelser. En øvelse er god bare når den utføres godt. Det gjelder alle øvelser, også qigong. Men stort sett er øvelsene som presenteres i Balansenøkler av det overveiende sunne slaget. Noen få er velegnet for det å dyrke egne uvaner, men slik er det alltid.
Den knappe beskrivelsen er både en svakhet og en styrke. For lite informasjon og leseren vil kanskje ikke forstå; for detaljert og øvelsen blir utført med en rigid holdning. Sparre gir i det minste leseren stor frihet, og foreslår til og med et sted at leseren selv finner på egne bevegelser.
Øvelser er nødvendig for endring. Endringer kommer ikke av seg selv, som Sparre er inne på kreves hardt arbeid. Kanskje kan denne boken brukes til en første utforskning, en utprøvende arbeidsbok. Inspireres noen lesere til å utforske øvelsene og bruke noen av dem, f.eks til morgengymnastikk, vil boken kunne føre gode ting med seg. Kanskje vil noen finne nye vinkler til selvinnsikt?
Jeg antar boken appellerer til kvinner på 40+. Med innbydende utseende og overkommelige pris vil du sikkert finne den i hylla med gavebøker. Men den fortjener noe mer. Den fortjener større plass enn det de knapt hundre sidene skulle tilsi. Ikke fordi den på noen måte er banebrytende, men fordi boken med sin åpne og enkle form gir rom for refleksjon. Her kan du finne noe å tygge på.
«Balansenøkler» meg minner litt om Walter Carringtons «Thinking Aloud» som etter min mening er en av de beste som noengang er skrevet om Alexanderteknikken. Den enkle stilen gir inntrykk av en slags naivitet, men går du inn i materien og leser flere ganger oppdager du stadig noe nytt. Det skal stor innsikt til for å gi enkle forklaringer.
Artikkelen «Fra eple til frukt» omtalt i forrige innlegg inneholder avsnitt fra Balansenøkler. Du kan lese artikkelen her: Fra eple til frukt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar