Læringsnøkkelen

I april skrev jeg om boka Balansekoden av fysioterapeutene Leira og Fadnes. Nå har jeg lest deres nyeste bok «Læringsnøkkelen», skrevet i samarbeid med nevrobiologen Per Brodal.

Å lese Læringsnøkkelen var en litt merkelig opplevelse. I Balansekoden var det teori som kunne overføres til Alexanderteknikken. Nå begynner de praktiske øvelsene å ligne mer, kanskje fordi det brukes mer av dagligdagse bevegelser. Men det blir nesten en slags parodi, fordi mye er fortsatt ulikt.

De har øvelser i det å stoppe, men stoppene innebærer ofte det å fryse, dvs unødvendig muskelspenning. De vektlegger det å slippe hodet, men det på en måte som vil invitere til sammensunket kroppsholdning. De benytter seg av noe som kan minne om vår «monkey» og det å reise og sette seg, men involverer hendene på en måte som lett leder til unødvendig muskelspenning. De bruker mentale ordrer, men bare som beskjeder til seg selv, ikke som kinestetisk eller romlig tenkning.

Det har tydeligvis skjedd en utvikling siden boken Balansekoden. men samtidig er de i alvorlig fare for å havne på blindveier. For det første vil den sammensunkne kroppsholdningen det oppmuntres til føles behagelig på kort sikt, men være hemmende for god funksjon på lang sikt.
For det andre kan det å stoppe seg selv ved å bruke muskelspenning føre til leie uvaner. Problemet for folk flest er jo nettopp at de stivner og hemmer pusten. Det bør være mulig å stoppe uten å stivne.

For det tredje presenterer boken en ganske negativ innstilling til synssansen. Man kan bli avhengig av synssansen for balanse, på bekostning av kroppssansen. Synet kan bli «krykke for balansen» som det står i boka. Men synsavhengighet for å balansere er bare et symptom, Fadnes og Leira ser ut til å opphøye det til årsak. Gang på gang får vi vite at synsinntrykk virker «forstyrrende».

Vi har en parallell blant alexanderlærere der noen lærere hevder at spenning i nakken er roten til alt ondt. Nakkespenning er alltid del av bildet, men samtidig er nakken alltid del av løsningen. Fadnes og Leira bør se på bruken av øynene som en resurs. Det gjør de også til en viss grad. Det å la pasienten lukke øynene er en enkel måte å forsterke kroppssansen og gi pasienten ny erfaring, og ikke minst gi sunn balanseutfordring. Det å senke blikket for å se mer av egen kropp kan hjelpe pasienten til å samle seg og hente seg inn. Men pasienten må videre. Blikket, og kroppen, må opp igjen. Vi må kunne se verden i øynene.

Å måtte lukke øynene for å registrere proprioseptiv informasjon (sansning fra kroppen) kan også bli en slags krykke. Det samme gjelder det å bruke hendene for å forsterke kroppsfølelsen.
Jeg synes det særlig er uheldig å oppfordre til å innsnevre synsfeltet. Tunnelsyn er sterkt forbundet med stress og angst. For noen pasienter vil det å skjerme seg kanskje være en nødvendig mellomløsning, men da blir det viktig å differensiere mellom personer som trenger et slikt hjelpemiddel og de som ikke behøver det.

Fadnes og Leira legger stor vekt på trygghetsfølelse, alexanderærere har mer fokus på bevegelseskvalitet, men det er ikke nødvendigvis noen motsetning her. Trygghetsfølelsen er viktig fordi pasientene ofte har lavt mestringsnivå. Jeg vil anta at uten dette lave mestringsnivået hadde ikke effekten av fokus på målrettede bevegelser vært tydelig nok til at metoden hadde kunnet bli utviklet.

Vi alexanderlærere kan hente mye i denne boka. Mange av øvelsene kan vi tilpasse og bruke i timene, fordi de ligner aktiviteter vi allerede gjør. Vi kan, på tross av det jeg skrev ovenfor, være mer kreative når det gjelder å ha øynene lukket for å endre elevens oppmerksomhetsfelt og skape balanseutfordring. Vi kan fokusere på sanseinformasjon fra hender tidligere i undervisningen enn det som er vanlig, og vi kan ta mer i bruk taktfaste bevegelser som har en sentral plass i metoden som beskrives.

Av de praktiske øvelsene likte jeg særlig «leke blind gorilla». Du lukker øynene og beveger deg rundt i rommet som en gorilla mens du lager lyder og klapper på lårene. Hodet skal slippes, og i denne dynamiske aktiviteten kan det gjøres uten at det nødvendigvis fører til kollaps. Fokus blir på det å ikke stramme nakken igjen, en preventiv vinkling som tar problemet ved roten.
En annen fin øvelse er å flytte kroppstyngden i et kryssmønster over føttene. Mønsteret er: høyre forfot- venstre hæl - høyre hæl, venstre forfot- høyre hæl - venstre hæl. I boken bruker de regla «ett, to, ett, to, en støvel og en sko» til bevegelsen. Du får inntrykk av at det er en firetakt-bevegelse, men egentlig er det 3+3. I Afrikansk djembe-musikk blir rytmen kalt «moder-rytmen» og er grunnlag for mye polyrytmikk.

Pasienthistoriene i boka er både informative og imponerende. Det er inspirerende å lese om hvordan fysioterapeutene evner å kommunisere med pasientene, forklare hensikten med øvelsene og å få dem til å øve flittig hjemme. Kommunikasjonen er god, de er pedagoger og ikke terapeuter. Så kaller de da også metoden for «læringsorientert fysioterapi».

Som de skriver er dette en metode i utvikling, et arbeid i sin spede begynnelse. Jeg får inntrykk av at de knekker nøtter med slegge, men så har Alexanderteknikken hundre års forsprang. Denne nye metoden kan bety et paradigmeskifte innen norsk fysioterapi, og samtidig være med å bane vei for Alexanderteknikken. Det skal bli veldig spennende å lese neste bok.