lørdag 31. mars 2012

Et enklere liv

Da jeg skrev forrige blogginnlegg om Kritisk situasjonsfilosofi slo det meg hvor vanskelig filosofene gjør alt mulig. Ikke det at livet er lett, det kan være ubehagelig, vondt, vanskelig og smertefullt. Men det behøver ikke å være komplisert. Vi gjør det komplisert.

Vi gjør livet komplisert ved å abstrahere oss vekk fra kroppen. Ved å konstruere et skille mellom kropp og tanke, og definere som «tenkning» bare det som er abstrakt og intellektuelt. Artikkelen omtalt i forrige blogginnlegg viste klare symptomer på en slik tilstand. En tilstand der intellektuell problemløsning vokser til å være selve problemet.

Vi gjør livet komplisert ved å dope oss vekk fra kroppen, ved å kjøre på med tv og potetgull, eller hva som helst annet som kan dempe inntrykkene fra den virkelige tilværelsen. Her er det om å gjøre å tenke minst mulig, overlate mest mulig til automatikken. Sansene blir korrumpert, vi må kjøre på med mer og mer (potetgull eller hva som helst), og vi vet ikke lenger hva vi gjør.

Vi gjør livet komplisert ved å bruke unødvendig muskelspenning. Vi trykker oss sammen når vi sitter, står eller går. Og vi kan fortsette å gjøre det når vi har lagt oss ned. Vi presser og holder og blir tunge. Det er utrolig hvor utrolig vanskelig vi kan gjøre bevegelsene våre fordi vi tror vi behøver så mye spenning. En Alexanderteknikk-time handler om å gjøre ting enklere. Det virker ikke alltid slik, fordi bevegelse med mindre muskelspenning ikke alltid virker enklere før du gjør den. Bevegelsen du skal til å gjøre kan virke umulig.

Vi gjør livet komplisert ved å ikke ta nok tid. Hvis vi overser hvilke skritt som er nødvendige for å nå et mål, og tiden det vil ta, er vi garantert å gjør ting komplisert. «End-gaining» kalte Alexander det. Roten til alt ondt. Tenk på hvor lett det er å åpne ei dør om du har nøkkelen som passer til låsen. Og hvor håpløst det er hvis du ikke har riktig nøkkel.

Hva må til for å gjøre livet mindre komplisert? Det kan være så forskjellig. Men det vi må gjøre aller først er å stoppe. Alexander skrev i en av sine bøker:
Before we can unravel the horribly tangled skein of our present existence, we must come to a full STOP, and return to conscious, simple living.

Det er det der med «conscious» som er utfordringen. For det betyr også å være bevisst at livet er ubehagelig, vondt, vanskelig og smertefullt. Men det å være tilstede betyr så mye, for det er det som er å leve.

Under et foredrag i 1934 demonstrerte Alexander noen enkle bevegelser og sa:
The two great things that are going to come to us in the future, if civilization is not destroyed first, will be to do these simple acts consciously and to think in activity.

«To think in activity» er å bruke «inhibition» og «direction». Å kunne tenke i aktivitet er det vi vil lære oss, det er en ferdighet, en kunst. Men å tenke i aktivitet forutsetter å være oppmerksom. Vi må begynne der.

Stopp. Ta tid. Beveg deg med oppmerksomhet.

Kan være en god plan for påska det.

Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Constructive Conscious Control of the Individual, FM Alexander 1923/2004
Articles and Lectures, Bedford Physical Training College Lecture, FM Alexander, 1995

Blogglisten


søndag 25. mars 2012

Kritisk situasjonsfilosofi

En kollega gjorde meg oppmerksom på et lite kapittel i boken «Kritisk situasjonsfilosofi» av Dag Østerberg som handler om Alexanderteknikken. Jeg har ikke lest boken, men har fått tak i en kopi av nevnte kapittel. Det er alltid med stor interesse jeg leser hva fagpersoner fra andre felt skriver. Denne teksten har høy kvalitet samtidig som den har åpenbare svakheter i forsøket på å beskrive teknikken. Noen av svakhetene må vi Alexanderteknikk-lærere ta skylda for.

Kapittelet har tittelen «Alexanderteknikken og Merleau-Pontys fenomenologi»:

Det finnes minst to grunner til å sette F.M Alexanders (1869-1955) «teknikk» eller kroppspedagogikk i sammenheng med Merleau-Pontys fenomenologi:
Den første er at denne teknikken eller pedagogikken er anti-intellektualistisk. Læreren henvender seg hovedsakelig til kroppen, ikke til forstanden. Læreren gir elevens kropp beskjeder, som denne er i stand til å ta imot.

Dette er i og for seg riktig, så lenge Østerberg mener «forstand» er ensbetydende med «intellekt». Intellektuell tenkning kan innebære abstrahering, som bringer elevens oppmerksomhet bort fra det som skjer her og nå.
Lærerens berøring kan ikke unngå å påvirke elevens tenkning, på ett eller annet plan. Det kan aldri være snakk om bare kropp og ikke tanker. Den fysiske kontakten er en dialog som er begrenset om ikke eleven mentalt gir aksept. Østerberg overser Alexanders konsept om psyko-fysisk enhet. Kropp og tanke kan ikke skilles.

Kroppen har vennet seg til et bevegelsesmønster som innebærer et misbruk, og som vil fremskynde det forfall eller sammenbrudd som uvegerlig en gang må inntreffe. Dette misbruk er oppstått gradvis og umerkelig i årenes løp, for de flestes vedkommende trolig allerede i barndommen. Det er oppstått ubevisst eller underbevisst, uten tanken eller forstandens (intellektets) medvirkning.

Bevegelsesvaner er like mye «mentale som «fysiske». Uten denne erkjennelsen er uvaner umulige å overvinne. Igjen mangler konseptet om «psyko-fysisk enhet». Det er et konsept som er vanskelig å skrive om fordi skillet mellom kropp og tanke er innebygd i språket og dermed krever en egen språklig tilnærming. Vi Alexanderteknikk-lærere er selv ikke så nøye på dette til vanlig når vi snakker eller skriver om teknikken, men i konteksten Alexanderteknikk og fenomenologi burde det absolutt være med fordi «psyko-fysisk enhet» er essensielt for å forstå Alexanders ideer.

Den enkle slutning er da at det som er oppstått uten intellektets medvirkning, også skulle kunne fjernes, eller i det minste svekkes, uten intellektets medvirkning. Dermed er ikke sagt at misbruket av kroppen er lett å motvirke. Tvert om viser det seg å være et foretagende som for de aller fleste tar lang tid.

Jeg vet ikke hvor Østerbergs «enkle slutning» kommer fra. Den er for enkel. Her mangler konseptet «faulty sensory appreciation» eller «feilsansning», som kan gi sammenhenger der den mangler i teksten. «Feilsansning» bygger på det faktum at sansene våre først og fremst registrerer forskjeller. Vaner kan ofte ikke merkes fordi vi er blitt så vante med dem. Det er grunnen til at Alexanderteknikk-læreren bruker hendene. Ved hjelp av lærerens hender kan vanemessige reaksjoner unngås. Bevegelse vil skje med mindre unødvendig spenning og en reorganisering av muskel-skjelettsystemet vil finne sted. Eleven får ny «frisk» opplevelse av sine bevegelser og kan bedre bedømme hva som er hensiktsmessig muskelspenning.
Gjennom slik «hands-on» undervisning kan eleven oppnå mange positive effekter uten å gjøre noe selv, men dette er bare en del av lærings-prosessen. For å bli kvitt (u)vanene må elevens bevisste tenkning engasjeres. Alexander skriver om utviklingen av sin teknikk i «The Use of the Self» at:
I must cease to rely upon the feeling associated with my instinctive direction, and in its place employ my reasoning process, ... (The Use of the Self s 39)

For Østerberg ser denne kombinasjonen av «kropppslig» instruksjon og bevisst tenkning ut til å være et paradoks. Han skriver:
Noe som strider mot denne fremstillingen av Alexanders teknikk og egne skrifter, er at han innfører begrepet om «primary control» som et hovedbegrep, og skriver om at tanken skal gi kroppens «directions».

«Kontroll» i «primary control» er ikke den form for kontroll som vanligvis forbindes med ordet. Mer om det siden. Østerberg maler seg inn i et språklig hjørne når han skriver at tanken skal gi kroppen «directions». «Directions» er tanker. Skal tanken gi tanker? Han ror seg i land når han kommer fram til at det er «ikke-intellektualistisk tenkning»:
Men Alexanders «directions» er at et særegent slag: De gir ikke kroppen beskjed om å gjøre noe, utføre en handling. De sier f.eks. ikke at eleven skal «rette seg opp», forsøk på slikt vil tvert om stride mot teknikkens grunntanke. Alexander directions henvender seg umiddelbart til kroppen selv, som altså skal prøve å følge dem uten tankens medvirkning. Hjernen gir beskjed til musklene; forsåvidt dreier det seg om tenkning som opptrer ikke-intellektualistisk.

Østerberg fremstiller problemet feil når han skriver at kroppen skal «prøve å følge dem (directions) uten tankens medvirkning». All tenkning påvirker kroppen. Har du oppmerksomhet for eksempel om nakken din kan du neppe ha det uten å påvirke tilstanden i nakkemuskulaturen. Spørsmålet blir derfor ikke om kroppen vil adlyde, det vil den gjøre uansett, men om den som tenker har klare nok ideer og intensjoner til å oppnå det han/hun ønsker.

Østerberg skriver godt om «end-gaining» og «non-doing»:
To viktige uttrykk i Alexander-pedagogikken er end-gaining og non-doing. Det første går på det å være for ivrig etter å nå handlingens eller virksomhetens mål, og likesom ikke «ta seg tid» til å utføre midlene som fører til målet. Siden midlene og målet danner en enhet, skal de gis samme oppmerksomhet som målet. Men den som av forskjellige grunner er for ivrig, misbruker kroppen (og, for den saks skyld, også sinnet.) End-gaining kan også være et utslag av misbruk av viljen: I stedet for å bruke kroppen riktig, gjøres en viljesanstrengelse. Alexanderteknikken vil venne eleven av med å sette viljen inn, med å være et såkalt «viljesmenneske». Den filosofiske betegnelsen på denne innstillingen er volontarisme; Alexander-teknikken er anti-volontaristisk.

Motsatsen til «end-gaining» er «means-whereby». Alexanders elev, filosofen John Dewey skriver i Human Nature and Conduct:
We must change what is to be done into a how, the means whereby. The end thus re-appears as a series of "what nexts," and the what next of chief importance is the one nearest the present state of the one acting. Only as the end is converted into means is it definitely conceived, or intellectually defined, to say nothing of being executable. . . . Aladdin with his lamp could dispense with translating ends into means, but no one else can so. (Human Nature and Conduct s 34)
Når Alexander var mot viljesanstrengelse, eller enhver form for anstrengelse, var det fordi den er fånyttes når ikke oppmerksomheten er rettet mot det neste nødvendige trinn. Og du kan ikke vite hva neste steg er om du ikke har tenkt gjennom prosessen. Tanken, eller «fornuften» som Alexander antagelig ville sagt det, må komme først.

Om «non-doing» skriver Østerberg:
Non-doing bringer tanken hen til sider ved Zen-buddhismen, slik den ble beskrevet i Herrigels kjente bok om bueskytingens kunst. Den som prøver å treffe blink «så hard han kan», vil ikke lykkes. Det vil derimot den som har lært å skyte blink uten å forsøke å gjøre det, å gjøre det uten å gjøre det. Ved Alexanders teknikk gjelder det for eleven ikke å gjøre noe, men å hemme (inhibit) mer og mer tilbøyeligheten eller vanen til å utføre en handling galt, dvs. å misbruke kroppen. Når eleven gir seg selv en beskjed, går den ikke ut på å gjøre noe annet enn før, men på likesom å si til seg selv: Jeg vil ikke gjøre dette på min vanlig måte. Lykkes denne non-doing, vil en bedre bruk av kropp og sinn komme av seg selv.

Alexander satte dette på spissen ved å si: If you stop doing the wrong thing the right thing will do itself. Dette har å gjøre med funksjonen av «primary control». Østerberg skriver videre:
Alexanderteknikken sikter mot å gjenvinne den primære kontroll som er medfødt hos oss alle, og som i oppveksten stort sett går tapt hos de fleste. Derfor virker øvelsene som å gjenvinne barndommens kroppsskjema, den letthet og enkelhet som kjennetegner småbarns måte å føre seg på.

«Primary control» kan sies å være de egenskapene og prosessene i oss som sørger for at vi til enhver tid er best mulig organisert i forhold til tyngdekraften. Å si at denne egenskapen går tapt er nok litt drøyt, men det er helt klart at den svekkes og forstyrres av uvaner. «Kontrollen» vi kan ha gjennom «primary control» er indirekte. Gjennom «inhibition» og «direction» søker vi å ta vekk det som hemmer funksjonen. Som Østerberg skriver tar det oss nærmere barndommens kroppsskjema, med de viktige forskjellene at voksne kropper er noe annerledes enn barns, og at som voksne mennesker må vi lære å ta bort hemninger gjennom bevisst tenkning. Dette skjer ikke gjennom «øvelsene» som Østerberg skriver, selv om øvelser er både nødvendig og nyttig, men først og fremst gjennom at bevisst oppmerksomhet brukes i dagliglivets bevegelser.

Østerberg avslutter med å si mer om forholdet mellom teknikken og Merleau-Pontys fenomenologi:
Alexanderteknikkens likhetstrekk med Merleau-Pontys kroppsfenomenologi er mange: Den primære kontroll som det gjelder å gjenvinne eller styrke, minner om Merleau-Pontys opptatthet av det primordiale, det opprinnelige og umiddelbare, og av barnepsykologien. Uttrykkene end-gaining, non-doing og hemming (inhibition) inngår i en pedagogikk som vil motvirke en almen intellektualisme og volontarisme, som hos Merleau-Ponty. Eleven som lærer å utføre velkjente handlinger på ny, som å sette seg på og reise seg fra en stol, beveger seg fra den objektive til den preobjektive modus. De gamle, dårlige vaner er stivnede tenke- og atferdsmåter, objektive i Merleau-Pontys betydning, dvs. avsluttede. Når disse vaner erstattes av riktigere bruk, erfares en overgang til det preobjektive. Denne preobjektive kroppsbevissthet må alltid selv holdes ved like så den ikke ender med å stivne til noe objektivt - på ny i samsvar med Merleau-Pontys fenomenologi, som også betegner det pre-objektive forhold til kropp og omgivelser som «eksistens».

Jeg har sansen for uttrykket «pre-objektivt», og den «preobjektive kroppsbevissthet» som må holdes ved like. Her er vi ved kjernen av Alexanderteknikken. Alexanderteknikken skjer her og nå, gjennom oppmerksomhet, «inhibition» og «direction».

For å oppsummere vil jeg si at Dag Østerberg i Kritisk situasjonsfilosofi gir en beskrivelse av Alexanderteknikken som på mange måter er usedvanlig god til å være skrevet av en som ikke selv er utdannet lærer. Den største feilen han gjør er å ikke vektlegge bevisst tenkning, fornuft (reason), og bevisst kontroll, som Alexander var så opptatt av. Kanskje det er fordi dette er noe som skiller Alexander og Merleau-Ponty. Ellers har vanskeligheten han har delvis å gjøre med kropp/tanke-skillet i språket. Jeg hadde kanskje forventet at en filosof hadde mer taket på akkurat det.

Et annet forhold som åpenbart gir Østerberg problemer er at de fleste Alexanderteknikk-lærere dessverre ikke skiller mellom selve teknikken og metodene for å undervise den. Dette vises allerede i begynnelsen når Østerberg skriver «Alexanders 'teknikk' eller kroppspedagogikk» og «denne teknikken eller pedagogikken». Alexander selv skilte aldri mellom teknikken og undervisningsmetodene, og det sliter vi med fremdeles.

Alexanderteknikken er en ferdighet i praktisk tenkning. På fagspråket beskriver vi måten å tenke på som «inhibition» og «direction». De andre prinsippene nevnt ovenfor er nødvendige for å forklare, anvende og forstå teknikken, men er ikke del av selve ferdigheten.
I sitt arbeide må læreren selv anvende prosessen med «inhibition» og «direction» for å bruke hendene på en god måte. Bortsett fra det varierer undervisningsmetodene fra lærer til lærer. Metodikken beskrevet i Alexanders bøker er tildels avleggs. I hvor stor grad vi følger Alexanders egne undervisningsmetoder kan diskuteres.

I dette blogginnlegget har jeg sett på kapittelet om «Alexanderteknikken og Merleau-Pontys fenomenologi» som Alexanderteknikklærer, ikke som filosof. Jeg har ikke tilstrekkelig kunnskap om verken filosofi generelt eller Merleau-Pontys filosofi spesielt til å gi noen god vurdering. Mitt utgangspunkt er Alexanderteknikken, og Alexanders bøker. Alexanders bøker kjenner jeg relativt godt. De er i høyeste grad preget av en filosofisk tenkemåte. Jeg vil tro Frederick Matthias Alexander fortjener en plass blant filosofene i sin samtid.

Relaterte blogginnlegg:
Litteratur
Kritisk situasjonsfilosofi, Dag Østerberg 2011
The Use of the Self, F M Alexander 1932
Human Nature and Conduct, John Dewey 1922


Blogglisten

lørdag 17. mars 2012

Å stå

Å bruke hendene slik Alexanderteknikk-lærere gjør er en ferdighet som kan stadig forbedres. Derfor øver vi lærere «hands-on» på hverandre. Når jeg står der og en annen lærer legger hendene sine på meg, slår det meg ofte hvor uvanlig det er å bare stå helt stille. Vi mennesker er ikke utviklet for å være i ro, men det å kunne stå oppreist er forutsetningen for at vi kan bevege oss så effektivt som vi gjør. Å stå er en aktivitet det er spennende å se nærmere på.

Når du ser mennesker står, for eksempel når de venter på bussen, er det sjelden de står rett opp og ned med armene langs siden. Vanligvis gjør de noe med hendene, og/eller de legger vekten over på ett bein. Å stå rett opp og ned i en helt nøytral stilling er ikke vanlig. Kanskje fordi stillingen oppleves som sårbar. Eller det kan være fordi å stå i ro er krevende spenningsmessig. Mennesker som er anspent kan ha store problemer med å stå i ro.


En av fordelene med å gjøre det av og til, er anledningen det gir til å bli bevisst på en del spenninger i kroppen som du ellers kanskje ikke ville legge merke til. Du behøver ikke å stå lenge. Det er i alle fall ikke noe poeng i å stå lengst mulig. Det finnes en yoga-øvelse som består i å stå rett opp og ned med armene langs siden. Og i taiji/qi gong har de også stående øvelser, men da med knærne noe bøyd og ofte armene løftet i brysthøyde. Mennesker som i utgangspunktet er anspente skal ikke overdrive slike øvelser. De vil bare bli mer anspent. I ekstreme tilfeller går det ut over knærne.



Stå

Stå rett opp og ned med armene langs siden uten å gjøre noe. Legger du merke til spenninger eller asymmetri er det viktig å fortsatt ikke gjøre noen ting. Du skal bare observere. Hvordan balanserer du på føttene? Hvordan er vekta fordelt? Hva skjer i anklene? Knærne? Er knærne låst, kanskje overstrekt? Hva med hoftene? Holder du fast på rumpa? Magen? Skuldrene? Gjør du noe med armer og hender? Lar du være å gjøre noe med pusten? Hva med tunge og kjeve? Øyne? Nakken?


Når du slik har gått noen runder kan du forsiktig tenke Alexanderteknikk «retninger»: la nakken være fri ... osv. Se om du kan stå helt i ro uten å gjøre noe, bare tenke retninger. Du skal ikke forsøke å få noe til å skje i kroppen. Du skal bare rolig gi noen beskjeder. Kanskje skjer det noe etterhvert, men det er bare en indirekte konsekvens av tankene du tenkte. Det skal ikke være noe du gjør. Forsøker du å korrigere noe direkte er det sannsynlig at du bare legger på unødvendig spenning, eller spenner av så mye ett sted at du spenner mer et annet.


Når du har stått en stund og blitt kjent med noe du gjør, som du kanskje ikke visste at du gjorde, kan du legge deg ned i «aktiv hvilestilling» og se om du kan oppdage noe av de samme tendensene og spenningene i en mer avspent posisjon.
Monkey
Å kunne stå oppreist er som nevnt en av forutsetningene for at vi kan bevege oss effektivt. Å stå rett opp og ned er derfor et godt utgangspunkt for å eksperimentere med bevegelse. Det er lett å sette i gang bevegelser fra stående stilling. En slik bevegelse er å bøye seg ned, eller «monkey» i Alexanderteknikk-sjargongen.
Stå et øyeblikk eller to som beskrevet ovenfor. Gjør så en ganske liten monkey. Men før du lar hofter, knær og ankler bevege seg, tenk på at tyngdekraften kan gjøre hele bevegelsen. Du skal ikke behøve å gjøre noe for å få knærne til å slippe. Det beste er om du først kan tenke gjennom Alexanderteknikk «retningene»: la nakken være fri ... osv, og la bevegelsen være en fortsettelse av retningene. Bevegelsen skjer i hofter, knær og ankler, men nakke og ryggsøyle må også være frie fordi justeringer er helt nødt til å skje der også.

Når du har bøyd det litt ned, stopp litt der og vurdér situasjonen. Har du endret balansen over føttene? Er ankler, knær og hofter fortsatt relativt frie? Har det skjedd noen endringer i overkroppen? Er ryggen lang og bred eller har du sunket sammen?


Tenk gjennom Alexanderteknikk-retninger igjen, og la bevegelsen opp fra monkey være fortsettelse av retningene. La føttene gå ned i bakken, og la hodet lede bevegelsen opp.


Når er du oppreist? Det kan være vanskelig å vurdere når knærne faktisk er rette, og ganske vanlig å overstrekke dem. Med litt trening kan du oppdage når bevegelsen går lengre enn den behøver, - når knærne strekker seg mer uten at du kommer høyere. Hvis du overstrekker knærne er det fint om du kan la være det, men husk at problemet ikke kan løses uten tilsvarende justeringer i hofter, ankler, ryggsøyle og nakke. Det kan ikke fikses lokalt i knærne.
For en nybegynner kan det virke ulogisk å tenke de vanlige Alexanderteknikk-retningene i stående stilling. Vi tenker «knær forover», men knærne skal ikke bøyes, de er rette når vi står rett opp og ned. «Retningene» er preventive og motvirker at knærne låses bakover. De kan derfor fint brukes i stående stilling også.


Vektforskyvning

En annen normal bevegelse fra nøytral stående stilling er å legge vekten over på ett bein. Hvis alle leddene i kroppen er ledige kan bevegelsen skje nesten uten bruk av kraft. Det er som om vektforskyvningen også er en bevegelse tyngdekraften kan ta seg av.
Vent før du gjør bevegelsen, tenk retninger og la bevegelsen være en fortsettelse av retningene. Så lenge du ikke holder fast rundt leddene med spenninger skjer bevegelsen av seg selv. Da kan du la vekten gå over til ett bein uten at du synker ned på beinet, men beholder lengden fra foten du står på og opp til hodet. Vekten av det andre beinet kan du fortsatt la hvile på bakken.
Du kan la bevegelsen skje nesten uten å lene deg over på siden. Alle justeringer skjer innvendig i kroppen i alle leddene. Et typisk trekk ved anspente mennesker er at de må lene seg over på siden for å forskyve vekten.

Fortsett å tenke lengde å la vekten gå tilbake til begge føtter og så over til motsatt side.


Vektforskyvning er en av de små (eller egentlig ganske store) bevegelsene som ofte blir oversett. Å være oppreist og forskyve vekten er forutsetning for å gå oppreist. Har du mye spenning vil du kunne ha lett for å vagge når du går. Kan du la vektforskyvningen skje på en måte innvendig mens du beholder lengde og bredde i kroppen, har du bedre forutsetninger for bevegelse.


Når du har eksperimentert med å legge vekt over på både høyre og venstre bein, kan du komme tilbake til midten og tenke på å komme «opp» fra begge føtter samtidig.



Å stå riktig

Å øve på å stå «riktig» er håpløst. Men kan du gjøre en god bevegelse, og komme til stående på en god måte, enten det er fra sittende, eller fra monkey, eller fra å balansere på ett bein, da kan du ha håp om å bli stående på en bedre måte.


Når vi Alexanderteknikk-lærere arbeider «hands-on» med en elev som sitter, og vi lykkes i det vi holder på med, kan vi lede eleven opp til stående uten at eleven får anledning til å sette i gang unødvendige spenninger. Eleven kan oppleve å stå på en ny måte. Å stå uten å stå.


A man who can stand properly does so, and only a man who can, does.

(Dewey, Human Nature and Conduct)

Relaterte blogginnlegg

Alt du vet er feil

Blogglisten








lørdag 10. mars 2012

Skihopping


Jeg har aldri vært spesielt interessert i skihopping, men etter at jeg begynte å undervise i Alexanderteknikk har skihopping blitt mye mer interessant. Jeg har til og med vært på hopprenn i Holmenkollen. Da den nye bakken stod ferdig til prøve-VM kjøpte jeg meg billett langt oppe på tribunene. Jeg satt der og så hopperne fly forbi i hundre kilometer i timen. Det er fart og det er krefter. En sport for tøffinger.   
Skihopping dreier seg om intensjon og handling, avspenning og spenning, balanse og bevegelse og om å la krefter gå i riktig retning. Alexanderteknikken er akutt aktuell.  
Når hopperen slipper seg ut fra bommen går han (eller hun) ned på huk. Stillingen må være stabil samtidig som den er dynamisk. Når farten er over 90 km/t, og kanskje nærmere 100, endrer vinkelen i unnarennet seg. Anklene må være frie, selvfølgelig, men korresponderende justeringer i balanse må skje gjennom hele kroppen, hele veien til hodet, slik at hele kroppen kan være ei fjær som tar imot trykket fra underlaget. Er hopperen låst i overrennet er hoppet allerede ødelagt, slik vi ofte har sett Romøren denne sesongen.   
På hoppet må hopperen i løpet av brøkdeler av et sekund trykke ned i underlaget, i riktig retning. Trykket må på en måte komme hele veien fra hodet, dvs det må ikke være noe som trekker i motsatt retning. Hvis hopperen prøver for hardt, eller tråkker feil, kan det ses på at han/hun trekker kroppen sammen. Hodet trekkes bakover og skuldrene og armene går opp. Da vil noe av kraften som brukes gå andre veier enn ned i hoppet.  
Bevegelsen på hoppet har mange likheter med det å reise seg fra en stol. Det handler om at krefter må gå i riktig retning. Så mange tusen ganger som vi Alexanderteknikk-lærere jobber med den bevegelsen i løpet av året er vi eksperter. Utfordringen er at på hoppkanten skjer bevegelsen så fort at det krever et øvet blikk for å få med seg hva som skjer.
Når hopperen kaster seg ut i flyvestilling må han/hun stramme opp kroppen og bruke ski og kropp som vinge. Alexanderteknikken gjør det lettere å holde en stabil posisjon uten å være helt stiv. Hopperen kan ikke være som en tømmerstokk, det kan være nødvendig å gjøre justeringer i forhold til oppdrift.
Nedslaget er teknisk sett den enkleste delen av et skihopp, i alle fall så lenge du ikke lander på sletta. Telemarknedslag kan ses på som en variant av Alexanderteknikkens «position of mechanical advantage». Alexanderteknikken kan ha noe å tilføre der også.
Generelt kan Alexanderteknikken skjerpe den proprioseptive sansen for hopperne. Bjørn Wirkola sa noe interessant i et intervju under skiflygings-vm i Vikersund. I hans tid var det ikke så vanlig å ha trener, og han sa hans sterke side var evnen til å oppfatte hva han selv gjorde galt når han gjorde noe galt.  
Ser du hopprenn på tv får du ofte glimt fra hoppergarderoben. Det er litt ymse hvordan de bruker kroppen når de ikke hopper. For hoppet de snart skal utføre har det kanskje ikke så mye å si, men hvis den måten å «dis-organisere» kroppen på er representativt for hva de gjør til daglig er det mer betenkelig. Dårlig organisert muskelspenning vil bli en vane som påvirker hoppformen negativt.
Jeg er blitt fortalt at en Alexanderteknikk-lærer på en gang på nitti-tallet hadde et møte med han som var trener for det norske hopplandslaget. (Sannsynligvis Trond Jøran Pedersen). Møtet var ingen suksess. Det er vanskelig for utenforstående å overbevise fagpersoner at de har noe å tilføre. Ofte er det avgjørende å være inne fagterminologien, og det kan ikke forventes av en Alexanderteknikk-lærer som knapt hadde hatt ski på beina. Det betyr derimot ikke at den læreren ikke kunne ha vært til god hjelp for hopperne.
Selv kan jeg skryte av å ha praktisk erfaring med skihopping. Men det begynner å bli lenge siden. Ikke har jeg hoppet særlig langt heller. Fem meter kanskje, i bakker vi lagde selv. Jeg har mest erfaring som tilskuer. Men flere turer i kollen har det ikke blitt. Under prøve-vm fikk jeg ikke sett det jeg helst ville se - tilløpet og satsen. Da måtte jeg ha sittet på trenertribunen. Der slipper jeg neppe til.  
Derfor ser jeg heller hopprenn på tv. Folkehavet og stemningen kan jeg godt gå glipp av. Det er gøy en gang i blant, men vi Alexanderteknikk-lærere har prinsipielt ikke sansen for hordementalitet og massehysteri.
 Av og til når det er viktige renn ser jeg på nett-tv og hører radio samtidig. Sendingen på nettet er alltid litt forsinket. Jeg hører ekspert-kommentatorene på radio først, og så ser jeg hoppet på skjermen, og på den måten kan jeg lære enda mer om hoppsportens finesser.
I morgen er det holmenkoll-renn igjen. Kanskje ser jeg på sendingen. Hvis jeg ikke er ved en bakke ute i skauen for å prøve å slå min egen personlige rekord.

Blogglisten

lørdag 3. mars 2012

Avspenning

Avspenning er en bra ting. Alle ønsker å være avspent og avslappet. Men hva innebærer det egentlig?

Den vanlige oppfatning er at avspenning er en følelse. Følelsen som kommer som et resultat av reduksjon i muskelspenning.

Når noen er stressa og anspent (som jo dessverre er alt for vanlig), ønsker de å oppnå den følelsen. De kan gjøre hva som helst for å få det til, inkludert det å spenne seg mer. Spenner du deg for så å slappe av igjen, vil du kjenne deg avspent. Men har du kommet noe videre?

Det er en utbredt feiloppfatning at for å oppnå avspenning så må du gjøre noe. Det burde være innlysende at det ikke er tilfelle. Alt du behøver å gjøre er å ikke gjøre noe. For å oppnå avspenning må musklene få andre signaler. Så fort de får signal om å slutte å gjøre noe vil de være avspent.

Utfordringen for deg er at du kan ikke kjenne dette signalet. Følelsen av avspenning er noe som først kommer etterpå.

Mennesker som er veldig anspent og stressa har naturlig nok et sterkt ønske om å oppleve avspenning. Det kan være et problem i seg selv. For oss Alexanderteknikk-lærere er det nærmest en egen diagnose. Problemet oppstår når noen søker følelsen av avspenning uten å ha gjort det nødvendige mentale arbeidet for å komme dit.

I timene viser dette seg ved at eleven for eksempel lukker øynene når han/hun står eller sitter og blir tung og slapp i kroppen. Det er som om de forsøker å imitere en sekk poteter. Det er på ingen måter sunt.

Enda verre blir det når de ligger på benken. Det er ikke måte på hvor slappe og tunge de kan gjøre seg. Det er heller ikke uvanlig at de i tillegg narrer seg selv ved å faktisk presse seg ned mot underlaget, f.eks presse hodet mot bøkene, for å bli enda tyngre. De øker spenningen uten å vite det. Når jeg snakker om det å «ikke gjøre noe», ser de rart på meg.

En nyttig og funksjonell reduksjon i muskelspenning oppnår de først når jeg klarer å aktivere dem til konstruktiv tenkning. De kommer dit. De går bare en litt lengre vei fordi de står i veien for seg selv.

Den tunge og slappe holdningen er en kollaps av hele systemet. Hvis vi sammenligner kroppen med et hus er det som å forsøke å rive huset for å lufte. Alt du behøver å gjøre er å åpne vinduene.

I Alexanderteknikken «åpner» vi vinduene ved å tenke lengde å bredde. Musklene får beskjed om avspenning uten at kroppen blir tung og slapp. Å tenke lengde og bredde kan (i noen sammenhenger) beskrives som å tenke avspenning, men med retning. Retningen følger kroppens struktur og er dermed funksjonell, og kan brukes også når du er i bevegelse.

Når noen er alvorlig anspent og stressa er alt de gjør spenning og stress. Til og med avspenning blir stress, noe de forsøker å gjøre. Det er ønskelig at de reduserer spenningsnivået, at de «slapper av». Men det er bare halve jobben. De må lære hvordan de kan være i aktivitet uten unødvendig spenning. De må lære å bruke Alexanderteknikken i praksis. Først når de har lært hvordan de skal bruke spenning kan de mestre spenning.

Avspenning i seg selv har begrenset nytte om du ellers fortsetter å gjøre ting på samme anspente måte som gav deg behov for avspenning.

Relaterte blogginnlegg
Bli kvitt jobbsmertene
Viskelær

Blogglisten