Det kan virke som et paradoks at Alexanderteknikken som handler om «bevisst kontroll» i så stor grad undervises gjennom ordløs kommunikasjon, gjennom berøring. Hendene er lærerens viktigste hjelpemiddel.
Hvorfor er det slik?
Begynnelsen
Da F.M. Alexander fikk problemer med stemmen (rundt 1890) brukte han speil for å kunne observere seg selv og finne ut hva han gjorde feil. Etter hvert fant han ut at speilet var helt nødvendig. Det var ikke alltid han gjorde det han trodde han gjorde. Når det gjelder uvaner kan sansene være upålitelige.
Da Alexander senere skulle undervise sin teknikk til andre møtte han de samme problemene hos eleven. I tillegg kom utfordringen med å kommunisere verbalt. Instruksjoner fra læreren «oversettes» og filtreres gjennom elevens vaner.
Vi vet ikke helt, men det er sannsynlig at Alexander benyttet speil i undervisningen i begynnelsen Det var noe han hadde fra karrieren som skuespiller, og kanskje spesielt fra sitt arbeid med Delsarte-metoden. Men ganske tidlig må Alexander ha begynt å bruke hendene i undervisningen for å få eleven til å forstå hva han mente.
Noen hevder dette var fordi Alexander ikke var spesielt flink til å forklare ting. Lulie Westfeldt som gikk på Alexanders første lærerutdanning skriver i boken F Matthias Alexander, The Man and His Work:
A man indeed, whose inability to explain verbally what he meant was keeping his pupils from learning the first rudiments of his work. ... Colleagues in the training course, as well as private pupils who had had a great deal of work, were going around in a fog, not knowing how to carry on the work by themselves and doing some quite wrong things, so that most often they were destroying some of the benefits they had received (Westfeldt 1998, s. 49).
Selv om Alexander må ha vært eksepsjonelt tålmodig i arbeidet med egne uvaner virker det som han hadde liten tålmodighet med andre mennesker.
Da Alexander begynte å bruke hendene sine må han ha oppdaget at det var en mer effektiv metode enn å bare forklare med ord. Bare prøv å følge en brukanvisning uten illustrasjoner, så ser du hvor kronglete det er med kun verbale instruksjoner.
Å endre uvaner tar tid, og raske, merkbare endringer må ha betydd mye i arbeidet med å overbevise andre om at metoden han hadde utviklet fungerte. Da Alexander bodde og virket i London fra 1904 og utover var det vanlig at elevene kom 5 dager i uken i flere uker. På den måten klarte han å frembringe store, nærmest mirakuløse endringer i elevenes bevegelsesevne, kroppsholdning og helsetilstand.
Noen av dem som kom til Alexander for timer ser ut til å ha hatt betydelige fysiske problemer, f.eks bevegelseshemninger. I slike tilfeller er veiledning med hendene spesielt nyttig. Det kan ha vært en medvirkende årsak til Alexanders fokus på bruk av berøring.
Alexander utviklet stadig sine ferdigheter i å bruke hendene. Han skal ha fortalt at omkring 1912 begynte han å bruke hendene sine på en ny og antagelig mer følsom måte. Westfeldt skriver i sin bok at han en dag, dette var tidlig på trettitallet, uttalte: ‘«I can get it now in spite of them.’» Hun fortsetter:
He said that his hands were now sufficiently skilled to get the new HN&B pattern going [forholdet mellom hode, nakke og rygg] without the pupil's help. He spoke as if a great burden had been lifted from him, as if he were freed from the frustrating struggle of trying to get the pupil to understand him (Westfeldt 1998, s. 51).
Man kan stille spørsmål ved det etiske ved Alexanders uttalelse, men det viser at han hadde nådd et svært høyt nivå. For oss andre alexanderlærere, og i alle fall for meg, er det slik at elevens medvirkning er nødvendig. Ingenting skjer om ikke eleven vil.
Betinging
På denne tiden begynte Alexander å bruke uttrykket «conditioning», betinging. et uttrykk han brukte i sine to siste bøker. Betinging kjenner vi fra eksperimentene Pavlov gjorde med hunder og vi forbinder det med automatiske innlærte reaksjoner. Noen tror derfor at Alexander mente han med hendene innøvde en automatisk og bedret kroppsbruk, en prosess som gjorde eleven til passiv mottaker.
Men Alexander mente noe annet med uttrykket betinging. I The Use of the Self skriver han:
The fact that I was able, through my employment of the primary control, to bring about such an improvement in my reaction to the stimulus to use my voice that vocal activity did not result in hoarsness, is proof that quite early in my experiences a practical means had been found, whereby my habitual reflex activity was ‘conditioned’ as a natural consequence of the procedure adopted, ... (Alexander 1985, s. 50).
Og videre skriver han:
Indeed, my continued experience convinces me that unless the building up of a conscious direction of use ... is made a primary consideration ... we are not likely to develop a method for meeting the problem of the control of conscious, or, as it is sometimes called, ‘conditioned’ behaviour (ibid s. 51-52).
Betinget aktivitet er aktivitet som er brakt under bevisst kontroll.
Her må vi huske at Alexander ikke skilte mellom det fysiske og det mentale. Ingen tanke eller ide eller innskytelse til handling eksisterer fullstendig uavhengig av sanseinntrykk på ett eller annet plan. Reorganisering av elevens muskelskjelettsystem muliggjorde nye inntrykk som gjorde nye, bevisste handlingsmønstre mulig. Gjennom veiledning ved berøring får eleven økt proprioseptiv og kinestetisk informasjon som langt overgår hva som er mulig å gi eller motta gjennom ord. Det blir som forskjellen mellom å høre musikken og det å bare høre den omtalt.
Det enkleste eksempel på dette er når en alexanderlærer har hånden på elevens nakke. Alle som opplever det vil erfare at lærerens hånd gjør det mye lettere å oppdage om man strammer nakken, og mye lettere å la være å stramme nakken, selv uten at læreren gjør noe som helst aktivt. Lærerens berøringer fungerer som proprioseptive speil.
Speilvendt
Som nevnt i forrige blogginnlegg finnes det alexanderlærere som benytter berøring i mindre grad enn vanlig i tradisjonell alexanderundervisning. De underviser gjerne i gruppe, og i ekstreme tilfeller via Skype. Noen lærere prøver å gjenskape det de mener er Alexanders opprinnelige måte å undervise på, kun verbal instruksjon og bruk av speil som hjelpemiddel. Det er et prisverdig prosjekt. Det kan være mye å lære av det å gå tilbake til utgangspunktet Alexander hadde. Men vi finner nok aldri ut hvordan Alexander underviste til å begynne med.
Jeg har sett det bli hevdet at det å instruere uten bruk av berøring er «bedre». Fordelen er at eleven er nødt til å være mer uavhengig, men bortsett fra det kan jeg ikke se at det er noen fordel å ha en kommunikasjonskanal mindre. Undervisning i Alexanderteknikk kan være god eller dårlig uavhengig av undervisningsmetode.
Det er ingen motsetning mellom undervisning basert på veiledning med hendene og Alexanderteknikkens «bevisste kontroll» Det mentale og det fysiske er uadskillelig, og det er heller slik at bruk av berøring er det viktigste hjelpemiddelet til å bringe ubevisste tendenser inn i oppmerksomhetsfeltet.
Det finnes en potensiell risiko at eleven blir mer opptatt av de fysiske endringene og den behagelige opplevelsen timene leder til, enn av læringsprosessen. Hvis det skjer kan det hemme videre utvikling. Ved ikke å bruke berøring unngår man selvfølgelig det problemet, men da finnes nok av andre fallgruver. Mer om det en annen gang.
Relaterte blogginnlegg:
Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1931). The Use of the Self Its Conscious Direction in Relation to Diagnosis, Functioning and the Control of Reaction. Victor Gollancz.
Westfeld, Lulie. 1998. FM Alexander, The Man and His Work. Memoirs of Training in the Alexander Technique 1931-34. Mouritz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar