Alexanderteknikken er ikke øvelser, men du kan øve på Alexanderteknikken. Hva som helst kan brukes som øvelse.
Noe som jeg av og til bruker som en slags øvelse i timene er å la eleven ta imot vekt med hendene. Det har vist seg å være en enkel måte å få eleven til å begynne å bruke krefter på en effektiv måte, og til å la være å bruke unødvendig kraft. Samtidig demonstreres noen av Alexanderteknikkens grunnleggende prinsipper.
Noe av hensikten med Alexanderteknikken kan sies å være ikke å bruke mer krefter enn nødvendig i våre daglige aktiviteter. Når vi gjør ting i det daglige er hendene veldig ofte involvert, og bruken av hendene innebærer ofte at vi tar imot vekt, enten vi bærer ei veske, en handlepose eller et barn, eller vi bruker redskaper som kniv og gaffel eller en mobiltelefon. Hvordan vi tar imot vekt gjennom hendene er dermed et grunnleggende aspekt ved vårt praktiske liv.
Ta imot
På timen begynner vi gjerne med at eleven holder hendene frem og at jeg plasserer en relativt tung gjenstand i elevens hender. Gjenstanden kan for eksempel være en stabel med bøker eller en krakk. Hensikten med å bruke noe som har en betydelig vekt er at det er lettere for å eleven å forholde seg til hva denne vekten gjør med kroppen.
Mens eleven holder gjenstanden gjør jeg oppmerksom på at gjenstanden nå er en del av elevens vekt. Vekten av gjenstanden må «gjennom» elevens kropp. Eleven kan som oftest også oppleve at den ekstra vekten har ført til endring i kontakten mellom fotsålene og bakken.
Jeg ber så eleven tenke seg at gjenstandens vekt får gå uhindret gjennom kroppen. Kroppen må være «åpen». En kan tenke seg at beinbygningen tar seg av jobben med å ta imot og overføre vekt, slik at musklene kan gjøre minst mulig. På dette tidspunktet skjer det så og si alltid en endring i organiseringen av muskelspenninger i elevens kropp. Måten å tenke på reduserer unødig aktivitet, eleven «gjør» mindre og det fører til en reduksjon i unødvendig muskelspenning.
Inhibisjon
Neste steg er at jeg tar tilbake gjenstanden og lar eleven ta imot på nytt. Eleven vil nå ta imot gjenstanden på en bedre måte. Delvis har dette med at eleven nå vet hvor mye gjenstanden veier, men selve strategien eleven bruker vil være annerledes fordi eleven er innstilt på å la arbeidet fordeles over hele kroppen. Men eleven vil kanskje fremdeles gjøre noe unødvendig, særlig med hender og armer.
Det som oftest skjer er at eleven «griper» med hendene og samtidig løfter dem noe i stedet for å bare vente på å ta imot vekten av gjenstanden. Bevegelsen eleven gjør innebærer at armer og hender strammes unødvendig. Armene dras «inn» i kroppen. Å klare å la være å gjøre dette er et godt eksempel på det vi i Alexanderteknikken kaller «inhibisjon». Vi bruker for mye kraft/spenning fordi vi er vant til det, og vi forventer at det er nødvendig, dermed forbereder vi aktivitet med for mye spenning. Å redusere denne spenningen («pre-set» som det kalles på engelsk), er et avgjørende steg for å oppnå bedre kroppsbruk.
Når eleven blir i stand til å ta imot vekt uten unødvendig forberedelse vil prosessen med å integrere vekten av gjenstanden i egen kropp foregå mer effektivt. Eleven vil normalt også være mer følsom på effekten gjenstandens vekt har på kroppen. Ved å følge neste steg vil eleven oppnå enda mer effektivitet/følsomhet.
Retning
Den generell tendensen når vi bruker unødvendig mye muskelspenning er at det gjør kroppen kortere og smalere, vi komprimerer kroppen. Alt av vekt kroppen må bære, inkludert vekten av kroppen selv, vil også ha som konsekvens å komprimere kroppen. Muskelarbeid som komprimerer kroppen bidrar derfor ikke til å bære ekstra vekt. Muskelarbeid som skal ta imot vekt må gå i motsatt retning.
For å ta imot vekt effektivt er det derfor best å tenke seg at den ekstra vekten stimulerer til at kroppen utvider seg, at hendene blir større, armene lengre og ryggen blir bredere. Når eleven tenker på denne måten skjer det igjen en endring i organiseringen av elevens muskelskjelett-system, en reduksjon i eventuell unødvendig spenning, og mer dynamisk muskelbruk.
I Alexanderteknikken kaller vi denne måten å tenke på å «gi retning», vanligvis beskriver vi det som «lengde og bredde», men det innebærer også «dybde» fordi kroppen jo er tredimensjonal. Å tenke «lengde og bredde» kan virke noe søkt eller upresist, eller vagt. Men når det skjer i prosessen med å ta imot vekt blir det konkret fordi det er ikke noe eleven gjør, det er nok å la det skje som en respons på vekten/kraften som virker på elevens kropp. Særlig er dette nyttig for ideen om «bred rygg».
Mindre og mindre
Neste steg i «øvelsen» kan være å prøve med en mindre gjenstand. I prinsippet skjer det samme uansett hvor lett eller tung tingen er. Lette gjenstander har ingen effekt som kan føles i fotsålene, men rent fysisk går vekten av gjenstanden «gjennom» elevens kropp og ned i bakken. Det må den bare, ifølge fysikkens lover.
Å holde og bruke en penn eller blyant vil bli veldig annerledes med denne tenkemåten. Lokale spenninger i hånd og fingre vil ha en tendens til å forsvinne. Det samme med spenninger i nakke og skuldre. Dette er særlig nyttig for musikere som må holde vekten av et instrument. De kan få et helt nytt forhold til instrumentet, et instrument som de kanskje har holdt på akkurat samme måten i årevis. Det samme kan sies om det å holde en mobiltelefon.
Dytte
Neste steg er å la eleven støtte seg på hendene, for eksempel mot en vegg. (Dvs. jeg bruker døra fordi det er letter å fjerne fingermerker fra den). Hvis eleven legger tilstrekkelig med vekt på hendene vil han/hun merke at det gjør noe med kontakten mellom fotsålene og bakken. Igjen må kraft gå gjennom hele kroppen. Kraften som virker tilbake mot elevens hender fra veggen/døra, må gjennom elevens kropp og ned i bakken. Det blir dermed klart at tenkemåten vi brukte når eleven tar imot vekt med hendene også gjelder når bruken av hendene tilsynelatende er motsatt, når vi dytter på noe, når vi utøver kraft mot noe.
Løfte
Nå vi tar imot vekt gjør vi det vanligvis ikke ved at vi passivt står der klar med hendene. Vi tar tak i noe helt på egenhånd. Neste steg er derfor å se på prosessen med å ta imot vekt mer aktivt. Det jeg gjør da er for eksempel å la eleven løfte en gjenstand fra et bord. Når gjenstanden ligger på bordet er det bordet som har jobben med å overføre vekten til gulvet. Eleven skal nå ta over denne jobben.
Det første eleven må gjøre er å skape kontakt med gjenstanden på samme måte som når eleven lente seg mot veggen/døra, dvs. med hele kroppen. Eleven lar hendene gå «inn» i gjenstanden og tenker seg at kraften som går motsatt vei tas imot med hender som blir større, armer som blir lengre og rygg som blir bredere. Eleven tar så vekten gradvis fra hendene og overfører den til føttene og lar den gå ned i bakken. Slik vil vekten av gjenstanden går fra å være på bordet til å være «på» elevens føtter. Ved å ta imot vekten og samtidig ekspandere har eleven integrert vekten i sin egen kropp på en god måte. Det er på den måten vi må ta imot all vekt.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar