Ord

Da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk syntes jeg det var håpløst vanskelig å forklare Alexanderteknikken til andre som ikke hadde hørt om den. Jeg trodde det kom til å bli enklere da jeg utdannet meg som Alexanderteknikk-lærer og kunne bruke hendene for å vise hva teknikken gikk ut på. Jeg tok feil. Bruken av hendene gjør det ikke mindre nødvendig med muntlige forklaringer.

Bruken av hendene i undervisningen har flere funksjoner, noen av dem er nevnt i blogginnlegget om Effekten av berøring.

Bruken av ord har også flere funksjoner i Alexanderteknikk-undervisningen.

Nye elever

Bruken av ord er spesielt viktig i de første timene. En ny elev har behov for informasjon og læreren har behov for informasjon om eleven. Samtale er derfor et sentralt element.

Læreren vil ha nytte av å vite om elevens motivasjon for å ta timer, om utfordringer i arbeid og dagligliv, om spesielle interesser og om eventuelle helseproblemer som kan ha konsekvenser for valg av aktiviteter i timene.

Eleven behøver egentlig ikke vite noe om selve Alexanderteknikken i utgangspunktet, bare noe om hvordan undervisningen foregår, og det er kjapt forklart. Mer avgjørende er at eleven forstår sin egen rolle, at å ta Alexanderteknikk-timer er en læringsprosess, og at elevens egen innsats og interesse er avgjørende for prosessen.

Det er et mål at eleven lærer noe som har praktisk nytte allerede første timen. Ellers er det best om læreren ikke forsøker å forklare for mye verbalt. De aller fleste, det gjelder også, «gamle» elever, får mest ut av å lære én enkelt ting om gangen. To ting kan gå an, men lærer du tre nye ting vil du sannsynligvis glemme alle tre.

Nye lærere, som kan være ekstra ivrige i tjenesten, gjør lett den feilen å forsøke å forklare for mye for en ny elev. Det er best å holde litt tilbake og heller la eleven komme med spørsmål.

Spørsmål

At eleven stiller spørsmål er viktig for undervisningen. Spørsmål fra eleven sier noe om hva eleven har interesse for, og viser noe om elevens forståelse, som er avgjørende for at læreren skal kunne legge opp undervisningen på en optimal måte. Her som ellers i pedagogiken gjelder regelen om at det ikke finnes dårlig spørsmål.

Det er ikke alltid like lett å svare på spørsmål om de kommer før eleven har lært nok til å forstå svaret, men jeg prøver alltid å gi et svar som gir mening for eleven.

Enkelte Alexanderteknikklærere har ord på seg for å ikke ville svare på spørsmål. I noen tilfeller kan dette være et ufortjent rykte. Det finnes ting som er vanskelig å forklare. Men det finnes også lærere som elsker å fremstille Alexanderteknikken som noe mystisk og uforklarlig. Slike lærere er uproffesjonelle og du bør vurdere å finne en annen.

Om eleven ikke stiller spørsmål må læreren gjøre det. Læreren må ha en ide om hva eleven tenker, og det er umulig å vite uten at elev og lærer snakker sammen. Noen ganger kan man få inntrykk av at læreren nærmest kan føle hva eleven tenker gjennom berøring med hendene, men det kan vi slettes ikke.

Aktiviteter

I tradisjonelt «stol-arbeid», når eleven bare sitter og står, setter seg og reiser seg opp igjen, er det veldig lite behov for diskusjon i timene. Læreren kan gjøre veldig mye uten å måtte behøve å få elevens aktive medvirkning. Men bare stol-arbeid kan ikke gi fullgod undervisning. Andre og relevante aktiviteter må trekkes inn i undervisningen.

Læreren kan foreslå aktiviteter, men aller best er om eleven selv kan foreslå aktiviteter som er aktuelle for ham eller henne. Igjen blir det verbale, samtale og diskusjon, sentralt element i undervisningen. Ofte vil læreren foreslå varianter eller modifisering av aktiviteten, eller en trinnvis fremgangsmåte. Læreren må være i stand til å forklare hensikten med variasjonen og må sørge for at eleven forstår den praktiske nytten og ser sammenhengen til aktiviteter i dagliglivet.

Mellom timene

Målet med Alexanderteknikk-undervisning er at eleven tar i bruk det som læres utenfor timene. For at eleven skal klare det er det som oftest nødvendig å prøve ut ting på timen først, og nødvendig at lærer og elev diskuterer hvordan teknikken kan tas i bruk. Det er bare eleven som kjenner sitt dagligliv, sine behov, og sin muligheter.

Når eleven kommer tilbake på time er det også nyttig å høre om hvordan det har gått siden sist. Kanskje eleven har observert noe, eller funnet ut noe nytt som kan være gode innspill til innholdet av timen. Hva som helst som eleven kan fortelle kan være av verdi for undervisningen. Igjen er det nødvendig at timene ikke bare består «hands-on» arbeid, men også av samtale.

Tenke retning

Verbalisering kan være en god hjelp til å tenke Alexanderteknikkens «retninger» eller mentale beskjeder. Under aktivitetene i en time hender det at Alexanderteknikk-læreren sier «retningene» høyt for eleven. Det er mye letter å tenke retning når noen står ved siden av og sier hva du skal tenke. 

Noen ganger kan læreren be eleven si retningene høyt. Igjen gir dette læreren en ide om hvordan eleven tenker. Kanskje er det noe som mangler i elevens tenkning, eller eleven viser at han/hun faktisk forstår mer enn læreren forutså.

Alexanderteknikkens retninger kan beskrives på mange måter. Noen ganger vil jeg som lærer komme med forslag som eleven kan eksperimentere med. Folk tenker forskjellig og det er ulikt hva som fungerer for ulike mennesker. Hver enkelt må finne sin måte å tenke retning på.

Hvilke ord du bruker er uvesentlig så lenge effekten er som ønsket. Alexander formulerte retningene som: nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred, osv. Senere angret han visstknok på at han satte dem på trykk. Folk fulgte dem for slavisk og det er ikke hensikten. Enkelte Alexanderlærere har av og til hevdet at de har funnet på noe nytt bare ved å endre litt på Alexanders formulering. Der er selvfølgelig bare tull. Ordene er ikke retningene.

Etterhvert som man får lengre erfaring med Alexanderteknikken er det en tendens til at man slutter å tenke ordene. Retningene blir noe du «tenker i kroppen». Å formulere ordene tar for lang tid.

Fagidioti og sjargong

Ordene som læreren bruker må tilpasses eleven. Alexanderteknikken har sine egne fagutrykk, men læreren behøver ikke å bruke dem. Når du tar en lang utdannelse er det lett å bli fagidiot. Det er lettvint og fristende å ty til fagterminologien. En lærer kan trenge en tids praktisk undervisningserfaring før han/hun har kommet over den kneika og begynner å snakke som folk. Dette gjelder ikke alle, men det gjaldt i høyste grad meg selv. I tillegg var utfordringen for meg at siden all undervisning og litteratur var på engelsk måtte jeg skape mitt eget ordforråd på norsk da jeg begynte å undervise i Norge.

Et særegent fenomen innen Alexanderteknikken, som kanskje kommer av at det ikke finnes noen entydig definisjon av teknikken, er at noen lærere synes å tro at om de ikke bruker Alexanders terminologi så er det ikke Alexanderteknikk. Slik er det selvfølgelig ikke. Ord er bare ord brukt for å beskrive noe. Andre ord kan gjøre samme nytten.

Sladder

Elevens oppmerksomhet har mye å si for det som skjer i en Alexanderteknikk-time. Noen ganger er eleven for fokusert. Eleven prøver for hardt. Andre ganger er eleven fjern og drømmer seg bort. I begge tilfeller hender det Alexanderteknikklærere tyr til sladder. Sladder er passe interessant uten å være viktig. Knepet er å prate om noe som ikke er så viktig at eleven blir for engasjert, men heller ikke så dumt at eleven minster interessen. Sladder kan fungere utmerket, politikk og religion funker dårlig.

Å prate om løst og fast kan altså ha en hensikt. Walter Carrington, som var Alexander assistent i mange år, hadde sin egen måte å gjøre dette på. Han pratet mye i timene, ofte om ting som tilsynelatende hadde lite med Alexanderteknikken å gjøre, men som likevel var indirekte råd og vink til eleven. Noen syntes at dette var genialt, andre tolket det som en form for overbærenhet (noe det slettes ikke var), og andre igjen syntes løst prat var å kaste bort tiden.

En Alexanderteknikk-time bør i seg selv være så interessant og engasjerende at det ikke blir tid til for mye tullprat. For mye løst snakk kan i alle fall være med på å ødelegge en Alexanderteknikktime. Det er om å gjøre å finne balansen.

Lærerstil

Det er stor forskjell fra lærer til lærer når det gjelder å legge vekt på muntlige forklaringer og samtale i timene. Noen Alexanderteknikk-lærere bruker mye berøring og sier minst mulig, andre legger stor vekt på muntlig instruksjon og diskusjon og berører minst mulig. Ett argument brukt av lærere som bruker lite berøring er at når de først berører så blir berøringen mer signifikant. Jeg tror det samme kan sies om lærere som sier lite. Det som sies blir desto viktigere. I alle fall håper jeg det er slik.

Jeg er selv blant de lærerne som legger mer vekt på «hands-on» undervisning enn (bare) prat. Ettersom jeg med årene har fått mer erfaring og rutine har den muntlige delen av undervisningen blitt mye lettere. Å skrive blogg har også vært til god hjelp som trening i å formulere meg om Alexanderteknikken.

Hvor mye jeg samtaler med eleven kan variere mye time til time. Uansett om det prates lite eller mye på timen, så har ordene en funksjon i undervisningen som ikke kan dekkes av «hands-on» arbeid alene.

Men, for å være ærlig, noen ganger er det deilig slippe å si noe. Når alt kommer til alt har ord sine begrensninger.

Det er som med musikk. Jeg kan snakke lenge om toneart, taktart, rytmer form, frasering, dynamikk, harmonikk, akkorder og klangfarge, osv, men å spille musikken for deg vil gi deg en helt annen forståelse. På samme måte kan man forklare Alexanderteknikken rasjonelt ut ifra anatomi, fysiologi og psykologi. Men en kroppslig opplevelse av Alexanderteknikken gir noe mer.

Relaterte blogginnlegg: 

Intellektualisering

Hva læreren ikke vet