Det er vår. Påska er over. Det sies at Jesus har stått opp. Sevja stiger, det spirer og gror. Plantene strekker seg mot lyset. Alt er på vei oppover. Menneskene også.
I et evolusjonsperspektiv har vi også beveget oss oppover. Vi har reist oss på to og balanserer i vår fulle høyde. Ganske fantastisk egentlig. Utviklingen gjenspeiles og gjentas i barns utvikling. Min lille niese på ti måneder kommer ganske snart til å reise seg opp og stå. Et stort øyeblikk og avgjørende for hva hun kommer til å gjøre resten av livet. Evnen til å reise seg opp, komme seg på beina, stå på egne bein, kan vanskelig overvurderes. Vi tar det lett for gitt.
Å reise seg fra en stol er bevegelsen som kanskje blir mest brukt i en Alexanderteknikk-time. Det er ikke tilfeldig. Hvordan vi kommer oss opp avgjør hvor godt vi klarer å organisere oss i forhold til tyngdekrafta, som igjen er avgjørende for kvaliteten på alle bevegelser, inkludert pusten.
Evnen til organisering i forhold til tyngdekrafta er selvfølgelig innebygd og medfødt. Men det er mye vi gjør som hemmer organiseringen. Alexanderteknikken er derfor først og fremst preventiv. Du reiser deg ikke fra stolen for å lære å reise deg fra en stol. Det kan du allerede. Men du lærer å la være å reagere på måter som hemmer bevegelsen.
Enkelte mener at Alexanderteknikk-lærere fokuserer for mye på det å sette seg ned og å reise seg. Det er noe i den kritikken. For å anvende Alexanderteknikken i dagliglivet, som jo er formålet med undervisningen, kan det være andre aktiviteter som er mer anvendelige. Du reiser deg fordi du skal etter eller annet, og plutselig har du reist deg uten å være oppmerksom på hva du gjorde. Å fange øyeblikket kan være lettere i andre aktiviteter. På den annen side er det å reise seg opp noe du gjør ganske mange ganger i løpet av en dag, så muligheten byr seg stadig.
Egentlig behøver vi ikke å bruke en stol i Alexanderteknikk-undervisningen. Den er bare mest praktisk å bruke. Eleven kunne like gjerne reist seg opp fra gulvet, eller fra huk. Det avgjørende er evnen til å la organiseringen av muskel-skjelettsystemet skje uforstyrret i en bevegelse der retningen er oppover. Intensjonen om «opp» driver prosessen.
I et evolusjonsperspektiv har vi også beveget oss oppover. Vi har reist oss på to og balanserer i vår fulle høyde. Ganske fantastisk egentlig. Utviklingen gjenspeiles og gjentas i barns utvikling. Min lille niese på ti måneder kommer ganske snart til å reise seg opp og stå. Et stort øyeblikk og avgjørende for hva hun kommer til å gjøre resten av livet. Evnen til å reise seg opp, komme seg på beina, stå på egne bein, kan vanskelig overvurderes. Vi tar det lett for gitt.
Å reise seg fra en stol er bevegelsen som kanskje blir mest brukt i en Alexanderteknikk-time. Det er ikke tilfeldig. Hvordan vi kommer oss opp avgjør hvor godt vi klarer å organisere oss i forhold til tyngdekrafta, som igjen er avgjørende for kvaliteten på alle bevegelser, inkludert pusten.
Evnen til organisering i forhold til tyngdekrafta er selvfølgelig innebygd og medfødt. Men det er mye vi gjør som hemmer organiseringen. Alexanderteknikken er derfor først og fremst preventiv. Du reiser deg ikke fra stolen for å lære å reise deg fra en stol. Det kan du allerede. Men du lærer å la være å reagere på måter som hemmer bevegelsen.
Enkelte mener at Alexanderteknikk-lærere fokuserer for mye på det å sette seg ned og å reise seg. Det er noe i den kritikken. For å anvende Alexanderteknikken i dagliglivet, som jo er formålet med undervisningen, kan det være andre aktiviteter som er mer anvendelige. Du reiser deg fordi du skal etter eller annet, og plutselig har du reist deg uten å være oppmerksom på hva du gjorde. Å fange øyeblikket kan være lettere i andre aktiviteter. På den annen side er det å reise seg opp noe du gjør ganske mange ganger i løpet av en dag, så muligheten byr seg stadig.
Egentlig behøver vi ikke å bruke en stol i Alexanderteknikk-undervisningen. Den er bare mest praktisk å bruke. Eleven kunne like gjerne reist seg opp fra gulvet, eller fra huk. Det avgjørende er evnen til å la organiseringen av muskel-skjelettsystemet skje uforstyrret i en bevegelse der retningen er oppover. Intensjonen om «opp» driver prosessen.
Deretter er det om å gjøre å finne retningen «opp» i andre aktiviteter også. For eksempel når du går. Når du løfter armene. Når du trekker fra gardinene og åpner vinduet. Når du skjærer brød og lager frokost. Eller når du bøyer deg ned (!) for å pumpe opp sykkelen, eller når du skifter til sommerdekk på bilen.
«Opp» gir dynamikk og elastisitet, fjæring og spenst i bevegelsene. Vårsola kan være til god hjelp for å komme «opp», men om du vil ha en ekstra håndstrekning kan du ta noen timer i Alexanderteknikk.
Relaterte blogginnlegg:
«Opp» gir dynamikk og elastisitet, fjæring og spenst i bevegelsene. Vårsola kan være til god hjelp for å komme «opp», men om du vil ha en ekstra håndstrekning kan du ta noen timer i Alexanderteknikk.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar