For noen år siden hadde jeg en elev som gikk på kurs i selvforsvar. Jeg tror det var taekwondo. Hun var nybegynner og fortalte en dag at hun snart skulle ta sin første gradsprøve. Prøven inkluderte 25 armhevinger.
25 armhevinger? Ville jeg klart 25 armhevinger, lurte jeg på, og gikk hjem og forsøkte. Jeg klarte 5 og følge meg helt ødelagt etterpå.
Jeg var noe overrasket. I jobben som Alexanderteknikk-lærer løfter jeg ofte et av beina når eleven ligger på benken. Det kan være ganske tungt. Jeg mente derfor jeg skulle ha en viss forutsetning for å klare å gjøre armhevinger. Men det var opplagt at armhevinger krevde mer styrke og at jeg ikke hadde den styrken. Jeg var pingle.
Jeg bestemte meg for å gjøre noe med saken.
Når jeg bruker hendene som Alexanderteknikk-lærer er det en direkte sammenheng mellom organisering av kreftene som går gjennom muskelskjelett-systemet og kvaliteten på berøringen. Kunne jeg bruke samme tenkemåte når jeg gjorde armhevinger? Hvis jeg ikke klarte å gjøre armhevinger med god kvalitet ville det innebære å øve på unødvendige spenninger. Da kunne jeg like godt la være.
God kvalitet er lettest å sikre når kraften ikke er stor. Jeg begynte derfor med armhevinger stående lent mot en vegg. Utgangspunktet var «monkey»-posisjon med knærne bøyd fordi det gir bedre dynamisk forhold mellom beina og ryggen. For å sikre kvalitet tok jeg et steg av gangen, slik vi pleier å gjøre i Alexanderteknikken. Jeg begynte fra nøytral, dvs stående rett opp og ned, gikk ned i «monkey» for deretter legge hendene på veggen. Det kan virke unødvendig pirkete å være så nøye, men hvis du tenker på riktig måte for hvert nytt steg så trener du samtidig på måten du må tenke på når du gjør selve armhevingene.
Å lene seg mot en vegg var nesten for enkelt, det er til forveksling lik aktiviteter vi gjør mye av når vi utdannes som Alexanderteknikk-lærere. Jeg varierte med å lene meg mot et bord, og neste skritt var å gjøre det med strake bein.
Å ta imot kroppsvekt med hendene er lett. Det er bare å la nakken være fri, la hendene gå inn i underlaget og la trykket fra hendene gå gjennom kroppen og ned i bakken. Samtidig kan du forestille deg at du lar dette trykket gjøre ryggen lengre og bredere. Ideen er å ta imot og fordele arbeidet til hele kroppen.
Å gjøre selve armhevingbevegelsen er en litt større utfordring. Senke seg ned går ok. Nakken er fri og hodet går ut, albuer og skuldre går fra hverandre, ryggen blir lengre og bredere. Men når jeg skulle opp igjen oppdaget jeg det første problemet.
Når jeg skulle opp var det fristende å dra hodet bakover idet jeg skjøv fra med hendene. Jeg mistet retningen. Jeg måtte stoppe og tenke retninger på nytt før jeg presset ifra. Jeg måtte la nakken være fri slik at hodet kunne fortsette ut (i retningen ryggsøyla peker), slik at ryggen var lang og bred mens hendene gikk inn i underlaget.
Stående på alle fire var neste steg. Krabbestilling er tyngre for nakken. Nakken har lett for å kollapse, noe som fører til feil organisering av spenning og at skuldrene kommer opp til ørene. Igjen må nakken være fri slik at hodet går ut. Det vil gjøre at nakken løftes og ryggen kan være lang. Dette er lettest å få til om du er i bevegelse. Å krabbe er fint, for da er det hodet som leder. Krabbing er en fin forøvelse til armhevinger. Du bruker armene på en naturlig og sunn måte.
Fra krabbestilling øvde jeg på å gå opp i «planke» ved å strekke ut ett og ett bein. Det er ganske tungt om du ikke er vant til det, og skal gjøre det langsomt og riktig. Spenningen gjennom hele kroppen øker, og om du ikke bevarer ekspansjonen vil noen deler av kroppen kollapse og mens andre deler spennes for mye. Ingen vits i å gå videre til armhevinger før dette er i orden. Men jeg syntes jeg klarte det tilfredsstillende etter kort tid, og begynte å gjøre armhevinger.
Nå møtte jeg det samme problemet som før - jeg «glemte» å tenke retning når jeg skulle opp igjen. Jeg måtte stoppe og tenke retninger på nytt. Det jeg tenkte vil jeg beskrive som å slippe hodet ut og slippe hendene ned i underlaget.
Lenge gjorde jeg bare noen få armhevinger om gangen, før jeg økte litt etter litt. Det tok nærmere et år før jeg var oppe i 10-12 armhevinger i strekk. Så god tid følte jeg at jeg trengte for å ha kontroll på kvaliteten.
I løpet at denne tiden begynte jeg også å gjøre armhevinger ved å starte fra bakken. Til å begynne med var dette helt umulig. Det er mye tyngre enn å starte fra «planke». Jeg hadde den ideen at trykket med hendene mot underlaget kunne være fortsettelsen av tanken om lengre og bredere rygg, og at denne ekspansjonen fortsatte helt til jeg var oppe. Det tok lang tid å få enhver økning i muskeltonus til å korrespondere med tanken om ekspansjon.
Muskelstyrken som må trenes opp er én ting, men den største utfordringen er at jo tyngre det blir, jo mer umulig virker det tenke retning. Du må bare fortsette å tenke hele veien, og så vil du oppdage at å tenke retning gjør en forskjell, selv om det føles som et steg ut i mørket.
Ved armhevinger fra bakken er det fristende å løfte hodet og overkroppen først for å gjøre det lettere. Men med mitt opplegg var dette juks og måtte unngås. Hodet må løftes fra bakken, men bare slik at hodet er en fortsettelse av ryggsøyla. Anklene bøyes for å få tærne i bakken. Muskeltonus i kroppen øker gradvis mens hendene går ned i bakken, hodet går vekk fra tærne og kroppen blir lengre.
Først øvde jeg på å la hele kroppen på denne måten bli «utspent». Etterhvert klarte jeg å la kraften mot bakken bli stor nok til å løfte kroppen. Lenge var det bare noen få cm fra bakken. Det er liksom en kneik for å rette ut albuene, men til slutt fikk jeg også det til og klarte å komme opp i én bevegelse.
Erfaringen lærte meg noe om å tenke retning. Jo mer kraft vi bruker, jo mer må vi tenke lengde og bredde. Det må korrespondere. Slik kan for eksempel musikere integrere det å tenke retning i det musikalske uttrykket. Jo mer intensitet, jo friere nakke og lengre og bredere rygg.
Etter et års tid kunne jeg raskt øke antall armhevinger. Jeg begynte å gjøre serier med armhevinger, og økte etterhvert antall armhevinger per serie. Når jeg jeg bare gjorde noen få om gangen kunne jeg gjøre armhevinger mer eller mindre hver dag. Nå ble det mer som regulær styrketrening og jeg fant ut det var best å gjøre armhevinger bare noen få dager i uken.
I løpet av noen få måneder kunne jeg gjøre hundre armhevinger til sammen, for eksempel 5x20 eller 4x25. På det meste kunne jeg gjøre over 30 armhevinger i ett strekk. Da var jeg fornøyd.
Nå gjør jeg ikke så mye armhevinger lengre. Det er mye bra ved armhevinger, men det kan ikke sies å være en naturlig aktivitet. Armhevinger bør i alle fall ikke være det eneste man gjør, det blir for ensformig. Det fint å variere med annen trening. Jeg gjør armhevinger en gang i blant, når jeg føler for det, og klarer ca 20 om gangen med god kvalitet. Jeg er i alle fall ikke lenger pingle.
Relaterte blogginnlegg
Kraft
25 armhevinger? Ville jeg klart 25 armhevinger, lurte jeg på, og gikk hjem og forsøkte. Jeg klarte 5 og følge meg helt ødelagt etterpå.
Jeg var noe overrasket. I jobben som Alexanderteknikk-lærer løfter jeg ofte et av beina når eleven ligger på benken. Det kan være ganske tungt. Jeg mente derfor jeg skulle ha en viss forutsetning for å klare å gjøre armhevinger. Men det var opplagt at armhevinger krevde mer styrke og at jeg ikke hadde den styrken. Jeg var pingle.
Jeg bestemte meg for å gjøre noe med saken.
Når jeg bruker hendene som Alexanderteknikk-lærer er det en direkte sammenheng mellom organisering av kreftene som går gjennom muskelskjelett-systemet og kvaliteten på berøringen. Kunne jeg bruke samme tenkemåte når jeg gjorde armhevinger? Hvis jeg ikke klarte å gjøre armhevinger med god kvalitet ville det innebære å øve på unødvendige spenninger. Da kunne jeg like godt la være.
God kvalitet er lettest å sikre når kraften ikke er stor. Jeg begynte derfor med armhevinger stående lent mot en vegg. Utgangspunktet var «monkey»-posisjon med knærne bøyd fordi det gir bedre dynamisk forhold mellom beina og ryggen. For å sikre kvalitet tok jeg et steg av gangen, slik vi pleier å gjøre i Alexanderteknikken. Jeg begynte fra nøytral, dvs stående rett opp og ned, gikk ned i «monkey» for deretter legge hendene på veggen. Det kan virke unødvendig pirkete å være så nøye, men hvis du tenker på riktig måte for hvert nytt steg så trener du samtidig på måten du må tenke på når du gjør selve armhevingene.
Å lene seg mot en vegg var nesten for enkelt, det er til forveksling lik aktiviteter vi gjør mye av når vi utdannes som Alexanderteknikk-lærere. Jeg varierte med å lene meg mot et bord, og neste skritt var å gjøre det med strake bein.
Å ta imot kroppsvekt med hendene er lett. Det er bare å la nakken være fri, la hendene gå inn i underlaget og la trykket fra hendene gå gjennom kroppen og ned i bakken. Samtidig kan du forestille deg at du lar dette trykket gjøre ryggen lengre og bredere. Ideen er å ta imot og fordele arbeidet til hele kroppen.
Å gjøre selve armhevingbevegelsen er en litt større utfordring. Senke seg ned går ok. Nakken er fri og hodet går ut, albuer og skuldre går fra hverandre, ryggen blir lengre og bredere. Men når jeg skulle opp igjen oppdaget jeg det første problemet.
Når jeg skulle opp var det fristende å dra hodet bakover idet jeg skjøv fra med hendene. Jeg mistet retningen. Jeg måtte stoppe og tenke retninger på nytt før jeg presset ifra. Jeg måtte la nakken være fri slik at hodet kunne fortsette ut (i retningen ryggsøyla peker), slik at ryggen var lang og bred mens hendene gikk inn i underlaget.
Stående på alle fire var neste steg. Krabbestilling er tyngre for nakken. Nakken har lett for å kollapse, noe som fører til feil organisering av spenning og at skuldrene kommer opp til ørene. Igjen må nakken være fri slik at hodet går ut. Det vil gjøre at nakken løftes og ryggen kan være lang. Dette er lettest å få til om du er i bevegelse. Å krabbe er fint, for da er det hodet som leder. Krabbing er en fin forøvelse til armhevinger. Du bruker armene på en naturlig og sunn måte.
Fra krabbestilling øvde jeg på å gå opp i «planke» ved å strekke ut ett og ett bein. Det er ganske tungt om du ikke er vant til det, og skal gjøre det langsomt og riktig. Spenningen gjennom hele kroppen øker, og om du ikke bevarer ekspansjonen vil noen deler av kroppen kollapse og mens andre deler spennes for mye. Ingen vits i å gå videre til armhevinger før dette er i orden. Men jeg syntes jeg klarte det tilfredsstillende etter kort tid, og begynte å gjøre armhevinger.
Nå møtte jeg det samme problemet som før - jeg «glemte» å tenke retning når jeg skulle opp igjen. Jeg måtte stoppe og tenke retninger på nytt. Det jeg tenkte vil jeg beskrive som å slippe hodet ut og slippe hendene ned i underlaget.
Lenge gjorde jeg bare noen få armhevinger om gangen, før jeg økte litt etter litt. Det tok nærmere et år før jeg var oppe i 10-12 armhevinger i strekk. Så god tid følte jeg at jeg trengte for å ha kontroll på kvaliteten.
I løpet at denne tiden begynte jeg også å gjøre armhevinger ved å starte fra bakken. Til å begynne med var dette helt umulig. Det er mye tyngre enn å starte fra «planke». Jeg hadde den ideen at trykket med hendene mot underlaget kunne være fortsettelsen av tanken om lengre og bredere rygg, og at denne ekspansjonen fortsatte helt til jeg var oppe. Det tok lang tid å få enhver økning i muskeltonus til å korrespondere med tanken om ekspansjon.
Muskelstyrken som må trenes opp er én ting, men den største utfordringen er at jo tyngre det blir, jo mer umulig virker det tenke retning. Du må bare fortsette å tenke hele veien, og så vil du oppdage at å tenke retning gjør en forskjell, selv om det føles som et steg ut i mørket.
Ved armhevinger fra bakken er det fristende å løfte hodet og overkroppen først for å gjøre det lettere. Men med mitt opplegg var dette juks og måtte unngås. Hodet må løftes fra bakken, men bare slik at hodet er en fortsettelse av ryggsøyla. Anklene bøyes for å få tærne i bakken. Muskeltonus i kroppen øker gradvis mens hendene går ned i bakken, hodet går vekk fra tærne og kroppen blir lengre.
Først øvde jeg på å la hele kroppen på denne måten bli «utspent». Etterhvert klarte jeg å la kraften mot bakken bli stor nok til å løfte kroppen. Lenge var det bare noen få cm fra bakken. Det er liksom en kneik for å rette ut albuene, men til slutt fikk jeg også det til og klarte å komme opp i én bevegelse.
Erfaringen lærte meg noe om å tenke retning. Jo mer kraft vi bruker, jo mer må vi tenke lengde og bredde. Det må korrespondere. Slik kan for eksempel musikere integrere det å tenke retning i det musikalske uttrykket. Jo mer intensitet, jo friere nakke og lengre og bredere rygg.
Etter et års tid kunne jeg raskt øke antall armhevinger. Jeg begynte å gjøre serier med armhevinger, og økte etterhvert antall armhevinger per serie. Når jeg jeg bare gjorde noen få om gangen kunne jeg gjøre armhevinger mer eller mindre hver dag. Nå ble det mer som regulær styrketrening og jeg fant ut det var best å gjøre armhevinger bare noen få dager i uken.
I løpet av noen få måneder kunne jeg gjøre hundre armhevinger til sammen, for eksempel 5x20 eller 4x25. På det meste kunne jeg gjøre over 30 armhevinger i ett strekk. Da var jeg fornøyd.
Nå gjør jeg ikke så mye armhevinger lengre. Det er mye bra ved armhevinger, men det kan ikke sies å være en naturlig aktivitet. Armhevinger bør i alle fall ikke være det eneste man gjør, det blir for ensformig. Det fint å variere med annen trening. Jeg gjør armhevinger en gang i blant, når jeg føler for det, og klarer ca 20 om gangen med god kvalitet. Jeg er i alle fall ikke lenger pingle.
Relaterte blogginnlegg
Kraft
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar