Under Forskningsdagene arrangeres «Forsker grand prix» hvor deltagerne får 4 minutter på å presentere sitt forskningsprosjekt for publikum og dommerpanel. Fire minutter på å fortelle om flere års arbeide er en tøff oppgave. Etter år med intenst og dyptgående studium på et fagområde er du blitt så vant til å tenke lange og dype tanker at det å fatte seg i korthet kan føles som en form for faglig selvskading. Du har en stor og fin idé og du vil ikke plukke den i småbiter. Og om du skulle velge en bit, hvilken skulle du velge?
I tillegg kan det være fagidioten i deg som står i veien. Han eller hun som snakker et språk kun de innvidde forstår. Du må lære et nytt språk før du kan begynne å kommunisere med normale mennesker.
Som nyutdannet Alexanderteknikk-lærer, når jeg fikk spørsmål om hva Alexanderteknikken var, fikk jeg ofte lyst til å svare: ja, si det ...
Etterhvert fikk jeg trening i å komme med korte forklaringer, forklaringer som har endret seg med tiden, og som er forskjellig etter hvem jeg snakker med. Nå svarer jeg noe sånt som: Alexanderteknikken er en selvhjelpsmetode du kan bruke for å unngå unødvendig muskelspenning.
Den beskrivelsen sier selvfølgelig ikke noe om hva teknikken egentlig går ut på, eller hvordan den virker. Men det er normalt alt det er tid til, og det er et svar som er greit nok.
Får du fire minutter, derimot, har du tid til mye mer. Da burde det være mulig å gi en beskrivelse som ikke bare forteller om hva Alexanderteknikken handler om, men også hva selve teknikken går ut på og hvordan den virker. Som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan Alexanderteknikk-lærere snakke og skrive mye om teknikken uten å fortelle hva Alexanderteknikken er. Vi går gjerne runde på runde om Alexanderteknikkens fantastiske effekter, om hvordan vi underviser, hvor teknikken kommer fra og hvem som bruker den, osv. Men hva er Alexanderteknikken, egentlig?
Hvis vi tar utgangspunkt forklaringen at Alexanderteknikken er en selvhjelpsmetode du kan bruke for å unngå unødvendig muskelspenning. Hva ville den videre forklaringen bli?
4 prinsipper
Hvis jeg fikk fire minutter foran et publikum kunne jeg for eksempel fortelle om Alexanderteknikkens fire prinsipper. Strengt tatt er det flere enn fire prinsipper, akkurat hvor mange er det ikke helt enighet om, men det er fire prinsipper som er helt essensielle.
Når jeg har introduksjons-kurs i Alexanderteknikken får jeg vanligvis deltagerne til å legge armene i kors. Deretter ber jeg dem om å folde armene andre veien. Alternativt kan du folde hendene for så å bytte om rekkefølgen på fingrene. Ofte begynner en eller flere kursdeltagere å le. Å legge armene andre veien enn de er vant til føles så ... uvant. Dette er fordi sansene våre først og fremst registrerer endringer. Sansene våre er relative. Når du er vant til å gjøre en ting på bestemt måte kan det til og med være at det du sanser ikke helt stemmer med hva som faktisk skjer. I Alexanderteknikken beskriver vi det som «feiltolkning» av sansing.
Hvis du nå gjør en bevegelse, f.eks reiser deg opp og setter deg ned igjen, har du antagelig gjort bevegelsen omtrent slik du pleier å gjøre. Akkurat som når du legger armene i kors den veien du er vant til. Du kan forsøke å reise deg opp på en annen måte. Det finnes uendelig mange måter å reise seg opp på. Men hvordan kan du være sikker på at du ikke bruker mer spenning enn nødvendig? Det kan du aldri være helt sikker på. Det som er sikkert er at om bevegelsen føles «riktig» eller «normal» bruker du sannsynligvis omtrent så mye spenning som du pleier å bruke. Hvordan gjøre en endring?
Musklene trekker seg sammen når de får signaler fra nervesystemet. For at musklene skal få andre signaler må du tenke annerledes. Du må stoppe og tenke det om før du gjør noe. Alexanderteknikken er med andre ord først og fremst en mental teknikk.
Å stoppe kan bety å stoppe helt opp, men ikke nødvendigvis å stoppe bevegelse. Det kommer an på sammenhengen. Men i utgangspunktet er det enklest å se på det å sette i gang en bevegelse, og da kan du begynne med å stoppe helt opp og ikke gjøre noe som helst.
Det neste du gjør er å tenke «retning». «Retningene» er mentale beskjeder eller ønsker som er ment å virke preventivt. Det er ikke noe du skal gjøre, men noe du skal tenke, og tankene er konkrete. Hvis du bruker for mye spenning presses kroppen sammen. «Retning» går derfor ut på å ønske lengde og bredde eller ekspansjon, mens du beveger deg. Denne utvidelsen er ikke noe du skal, eller kan, gjøre muskulært, men noe du tenker for å unngå spenning.
Siden vi mennesker er virveldyr som alltid går med hodet først (selv om det ikke kan se slik ut), er det smart å prioritere hode og ryggsøyle når du tenker «lengde». Ryggsøyla er kjernen i kroppen, som du både holder deg oppe og beveger deg med. Aller viktigst er det å ikke stramme musklene i nakken, da unngår du å dra hodet ned og komprimere ryggsøyla.
Feilsansning, stoppe, tenke «lengde» og prioritere nakke/ryggsøyle. Hvordan fungerer det i praksis?
Eksperimentere
Hvis du har ønske om å bruke mindre muskelspenning enn du pleier, kan du ikke være sikker på hvordan det kommer til å kjennes ut. Det blir et eksperiment. Faktisk kan du aldri være helt sikker på hvordan det kommer til å kjennes ut. Å bruke Alexanderteknikken er derfor alltid å eksperimentere.
En måte å eksperimentere på kan være for eksempel å gjøre en bevegelse, deretter gjøre bevegelsen mens du tenker på å la nakken være myk, eller at ryggen skal være lang. Noen idéer vil ha en effekt på bevegelsen, andre ikke. Mellom hver bevegelse kan du stoppe helt opp og gjøre ingenting, for så å forsøke å observere øyeblikket da bevegelsen settes i gang.
Du kan finne ut ganske mye på denne måten. Men det er selvfølgelig mye enklere med hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer. Det å «stoppe» og å tenke «retning» er ferdigheter som kan læres og som det går an å øve på. Da er det også mulig å lære seg det feil når man forsøker på egenhånd.
Hadde jeg fått 4 minutter på Forsker grand prix skulle jeg gjøre et mye bedre show enn det jeg har gjort her, selvfølgelig. Med saftige eksempler, geniale formuleringer og innlysende sannheter.
Relaterte blogginnlegg:
Alexandersvada
Derfor har du en hjerne
To innfallsvinkler
I tillegg kan det være fagidioten i deg som står i veien. Han eller hun som snakker et språk kun de innvidde forstår. Du må lære et nytt språk før du kan begynne å kommunisere med normale mennesker.
Som nyutdannet Alexanderteknikk-lærer, når jeg fikk spørsmål om hva Alexanderteknikken var, fikk jeg ofte lyst til å svare: ja, si det ...
Etterhvert fikk jeg trening i å komme med korte forklaringer, forklaringer som har endret seg med tiden, og som er forskjellig etter hvem jeg snakker med. Nå svarer jeg noe sånt som: Alexanderteknikken er en selvhjelpsmetode du kan bruke for å unngå unødvendig muskelspenning.
Den beskrivelsen sier selvfølgelig ikke noe om hva teknikken egentlig går ut på, eller hvordan den virker. Men det er normalt alt det er tid til, og det er et svar som er greit nok.
Får du fire minutter, derimot, har du tid til mye mer. Da burde det være mulig å gi en beskrivelse som ikke bare forteller om hva Alexanderteknikken handler om, men også hva selve teknikken går ut på og hvordan den virker. Som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan Alexanderteknikk-lærere snakke og skrive mye om teknikken uten å fortelle hva Alexanderteknikken er. Vi går gjerne runde på runde om Alexanderteknikkens fantastiske effekter, om hvordan vi underviser, hvor teknikken kommer fra og hvem som bruker den, osv. Men hva er Alexanderteknikken, egentlig?
Hvis vi tar utgangspunkt forklaringen at Alexanderteknikken er en selvhjelpsmetode du kan bruke for å unngå unødvendig muskelspenning. Hva ville den videre forklaringen bli?
4 prinsipper
Hvis jeg fikk fire minutter foran et publikum kunne jeg for eksempel fortelle om Alexanderteknikkens fire prinsipper. Strengt tatt er det flere enn fire prinsipper, akkurat hvor mange er det ikke helt enighet om, men det er fire prinsipper som er helt essensielle.
Når jeg har introduksjons-kurs i Alexanderteknikken får jeg vanligvis deltagerne til å legge armene i kors. Deretter ber jeg dem om å folde armene andre veien. Alternativt kan du folde hendene for så å bytte om rekkefølgen på fingrene. Ofte begynner en eller flere kursdeltagere å le. Å legge armene andre veien enn de er vant til føles så ... uvant. Dette er fordi sansene våre først og fremst registrerer endringer. Sansene våre er relative. Når du er vant til å gjøre en ting på bestemt måte kan det til og med være at det du sanser ikke helt stemmer med hva som faktisk skjer. I Alexanderteknikken beskriver vi det som «feiltolkning» av sansing.
Hvis du nå gjør en bevegelse, f.eks reiser deg opp og setter deg ned igjen, har du antagelig gjort bevegelsen omtrent slik du pleier å gjøre. Akkurat som når du legger armene i kors den veien du er vant til. Du kan forsøke å reise deg opp på en annen måte. Det finnes uendelig mange måter å reise seg opp på. Men hvordan kan du være sikker på at du ikke bruker mer spenning enn nødvendig? Det kan du aldri være helt sikker på. Det som er sikkert er at om bevegelsen føles «riktig» eller «normal» bruker du sannsynligvis omtrent så mye spenning som du pleier å bruke. Hvordan gjøre en endring?
Musklene trekker seg sammen når de får signaler fra nervesystemet. For at musklene skal få andre signaler må du tenke annerledes. Du må stoppe og tenke det om før du gjør noe. Alexanderteknikken er med andre ord først og fremst en mental teknikk.
Å stoppe kan bety å stoppe helt opp, men ikke nødvendigvis å stoppe bevegelse. Det kommer an på sammenhengen. Men i utgangspunktet er det enklest å se på det å sette i gang en bevegelse, og da kan du begynne med å stoppe helt opp og ikke gjøre noe som helst.
Det neste du gjør er å tenke «retning». «Retningene» er mentale beskjeder eller ønsker som er ment å virke preventivt. Det er ikke noe du skal gjøre, men noe du skal tenke, og tankene er konkrete. Hvis du bruker for mye spenning presses kroppen sammen. «Retning» går derfor ut på å ønske lengde og bredde eller ekspansjon, mens du beveger deg. Denne utvidelsen er ikke noe du skal, eller kan, gjøre muskulært, men noe du tenker for å unngå spenning.
Siden vi mennesker er virveldyr som alltid går med hodet først (selv om det ikke kan se slik ut), er det smart å prioritere hode og ryggsøyle når du tenker «lengde». Ryggsøyla er kjernen i kroppen, som du både holder deg oppe og beveger deg med. Aller viktigst er det å ikke stramme musklene i nakken, da unngår du å dra hodet ned og komprimere ryggsøyla.
Feilsansning, stoppe, tenke «lengde» og prioritere nakke/ryggsøyle. Hvordan fungerer det i praksis?
Eksperimentere
Hvis du har ønske om å bruke mindre muskelspenning enn du pleier, kan du ikke være sikker på hvordan det kommer til å kjennes ut. Det blir et eksperiment. Faktisk kan du aldri være helt sikker på hvordan det kommer til å kjennes ut. Å bruke Alexanderteknikken er derfor alltid å eksperimentere.
En måte å eksperimentere på kan være for eksempel å gjøre en bevegelse, deretter gjøre bevegelsen mens du tenker på å la nakken være myk, eller at ryggen skal være lang. Noen idéer vil ha en effekt på bevegelsen, andre ikke. Mellom hver bevegelse kan du stoppe helt opp og gjøre ingenting, for så å forsøke å observere øyeblikket da bevegelsen settes i gang.
Du kan finne ut ganske mye på denne måten. Men det er selvfølgelig mye enklere med hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer. Det å «stoppe» og å tenke «retning» er ferdigheter som kan læres og som det går an å øve på. Da er det også mulig å lære seg det feil når man forsøker på egenhånd.
Hadde jeg fått 4 minutter på Forsker grand prix skulle jeg gjøre et mye bedre show enn det jeg har gjort her, selvfølgelig. Med saftige eksempler, geniale formuleringer og innlysende sannheter.
Alexanderteknikken
hadde passet fint inn på forskningsdagene i alle fall. Å
bruke Alexanderteknikken er et pågående
forskningsprosjekt. I over 20 år har jeg holdt på, og
finner stadig ut nye ting. Som all forskning er Alexanderteknikken
krevende å videreformidle. Å skrive blogg er øving.
I en Alexanderteknikk-time bruker jeg hendene. Det er lettere å
bruke hendene enn å bruke ord.
Relaterte blogginnlegg:
Alexandersvada
Derfor har du en hjerne
To innfallsvinkler
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar