Terror-reaksjon

11.september 2001 husker jeg godt. Det var en tirsdag. Jeg underviste fiolin den ettermiddagen. Det var påfallende trykket stemning. Fiolinundervisning pleier å være lek og moro. Foreldrene så alvorlige ut. En av elevene snudde seg til moren og sa: tror du han vet det? Så fortalte eleven at to fly hadde krasjet inn i skyskrapere i New York. Senere fortalte en annen elev at skyskraperne hadde rast sammen, og at et annet fly hadde truffet Pentagon. Men det var først når jeg kom hjem og fikk se bilder på nettet at omfanget gikk opp for meg. 

Jeg husker jeg tenkte at dette var et vendepunkt. Nå ville verdenssamfunnet komme sammen og skape en sterkere internasjonal rettsordning for å kunne motarbeide slike terrorhandlinger. Mer ville bli gjort for å redusere fattigdom, nød og urettferdighet som gir grobunn for terrorisme. Det kunne tross alt komme noe godt ut av det forferdelige som hadde hendt. 

Jeg tok selvfølgelig feil. Det ble krig, klasebomber og tortur. 

Jeg tror det var en norsk politikere som sa at USA var truet og måtte angripe Afghanistan. Det er jo ikke sant. Av alle sikkerhetstiltak etter 11.september 2001 var invasjonen av Afghanistan det minst nødvendige og minst effektive. De hadde et valg, men reagerte gammeldags og vanemessig. 

Bush-administrasjonens reaksjon ligner veldig mye på andre vanemessige reaksjoner. Jeg ser det stadig vekk når jeg underviser i Alexanderteknikk. Når noen for eksempel har sin første time, og jeg ber dem reise seg fra stolen, bruker de alltid for mye kraft. Det er en vanemessig reaksjon. Det er måten de er vant til å bevege seg på. De er så vant til det at de tror de må bruke så mye kraft. De ser ingen annen løsning. 

Å bruke kraft virker jo. Du oppnår det du vil. Du kommer deg opp av stolen. Det virker, og derfor vil du gjøre det igjen neste gang. Ikke bare når du skal reise deg eller sette deg, men høyst sannsynlig i alle bevegelser der du må forflytte kroppens tyngdepunkt. 

«Mission accomplished», hva så? De negative konsekvensene av hver enkelt bevegelse er minimale og umerkelige. Men tilsammen vil de gjøre muskel-skjelettsystemet mindre fleksibelt. Det blir som å ha en fiolin som ikke kan stemmes, som alltid vil låte litt surt. For å løsne på de fastlåste vanene må bevegelsene fornyes. Bare bevegelser kan stemme kroppen. 

Ny bevegelse krever ny tenkning. Du må ta tid til å tenke. Her er det første hinderet. Ikke bare sier vanene hvor mye krefter som må brukes, men at det skal skje nå, med én gang. Tidspresset gjør det vanemessige "må" nærmest uovervinnelig. Å ta seg god tid gjør det svakere. I begynnelsen krever det ekstra god tid. Du må ha tid til å gi nye signaler til kroppen. 

Å reise seg opp fra en stol er igjen et godt eksempel. En typisk feil er å bruke for mye muskler for å få kroppsvekta over føttene. Tyngdekrafta kan gjøre den jobben, om hoftene er frie. Den vanemessige trangen til «med én gang» kan få bevegelsen til å føles langsom, at den tar mye lengre tid, men det er en illusjon. Ofte vil bevegelsen gå raskere. Refleksene som strekker beina vil fungere bedre, og siden du ikke har strammet musklene som trekker lår og kropp sammen, vil kroppen folde seg ut til stående stilling nærmest av seg selv. Du sparer både tid og krefter ved å samarbeide med tyngdekrafta. 

Å velge å ikke bruke kraft krever mot. Det kan føles som bevegelse er umulig. Det er så uvant. Det er et steg ut i det ukjente. I Alexanderteknikken er det ofte slik at når noe fremstår som umulig er det et godt tegn, for da er du i ferd med å prøve noe nytt. Det er ikke sikkert det går, kanskje du må prøve på flere ulike måter, men du lærer helt sikkert noe på veien. 

Bruk av kraft vil aldri endre vanemessige reaksjoner, du vil bare få mer av det gamle. Det er helt nødvendig å stoppe og tenke seg om. Det er en god regel enten det gjelder bevegelser du gjør, eller internasjonal politikk. 

11.september 2001 stoppet verden opp. Vi hadde muligheten til å velge en ny retning. USA hadde det moralske overtaket, de hadde tyngdekrafta på sin side og kunne velge hvilken vei de skulle gå. 

Det ble sagt etter invasjonen av Afghanistan at USA hadde vist tilbakeholdenhet, men det gikk mindre enn en måned fra terrorhandlingen til de første bombene falt over Kabul. Umulig nok tid til å etterforske forbrytelsen, men tydeligvis tid nok til å gå til krig. 

Kanskje ville bruk av militær makt blitt nødvendig på ett eller annet tidspunkt uansett. Det kan vi ikke vite. Hadde USA valgt å ikke gå til krig hadde prosessen helt sikkert tatt tid. Kanskje hadde det tatt lang tid før bin Laden ble tatt. Kanskje så mye som ti år?