tv8

Da jeg studerte i England satt jeg en gang på Gatwick og ventet på å ta flyet tilbake til Norge på juleferie. Da ble jeg oppmerksom på en mann som stod ved en av informasjons-skrankene. Det var noe merkelig ved ham, men jeg kunne ikke helt si hva. For en raring, tenkte jeg, tenk å se ut slik! Øyeblikket etter gikk det opp for meg hvorfor jeg hadde lagt merke til ham: Han så jo ut som meg!

Jeg hadde noe av den samme følelsen da jeg så meg selv på tv her en dag. Onsdag var jeg i studioet til Tv8 Follo og gav et intervju om Alexanderteknikken. Før du leser videre kan du jo se innslaget her: tv8 Follo: Alexanderteknikk

Med bare seks minutter til rådighet måtte jeg gjøre noen harde prioriteringer på hva jeg skulle presentere. Jeg hadde noen spørsmål å besvare og skulle gjøre en demonstrasjon.

Intervjuet

Jeg valgte definisjonen «en teknikk du kan bruke for å unngå unødvendig muskelspenning». Den sier både at teknikken er noe du bruker, altså en ferdighet, og at det dreier seg om å unngå unødvendig muskelspenning, noe som er så enkelt og konkret at alle har et forhold til det.

Siden programlederen snakket om utøvende kunstnere i sin intro kunne jeg med god samvittighet holde meg til de som kommer fordi de har vondt. (Det gjelder forsåvidt mange av de utøvende kunstnerne også). Jeg lot hennes utsagn om «pasienter» passere siden hun gjorde anførselstegn med fingrene.

Jeg synes det var viktig å få med sammenhengen mellom det folk gjør og smertene de har, sammenhengen mellom «bruk» og «funksjon». Jeg tror folk flest skjønner sammenhengen. Det de ikke skjønner er konsekvensene – at øvelsene de får fra fysioterapeutene ikke er løsningen på problemene deres. Skulle jeg tatt med det og provosert litt?

De tre, fire første spørsmålene var planlagt på forhånd. Planen var å besvare så kort som mulig for så å gå over til demonstrasjonen. Jeg kunne vært enda kortere når jeg omtalte undervisningen. Det hadde holdt å si at vi bruker hendene for å føle muskelspenningen. Det var alt jeg gjorde med hånden under demonstrasjonen. Det vil si – berøringen av nakken gjorde henne også mer bevisst på sin egen nakke. Berøring innebærer alltid noe toveis kommunikasjon.

Noe av det jeg er minst fornøyd med var mitt svar på spørsmålet utbyttet av alexandertimene «spesifikt».

Hva ville hun vite? Jeg hadde allerede nevnt rygg, nakke, skuldre. Ville hun ha mer av det samme? Min første innskytelse var at hun var ute etter effekter på spesifikke diagnoser. Å ramse opp anekdotiske helbredelser har jeg ikke særlig sansen for. Spesifikke helsemessige effekter er sekundære i Alexanderteknikk, og vanskelig å forutsi på forhånd.

Jeg endte opp med å si noe tåkete om at du kjenner hvor godt det er å bli kvitt en uvane først når du er kvitt den. Sant nok. Men ikke noe godt svar. Et typisk alexanderlærersvar. Forståelse av Alexanderteknikken avhenger i stor grad av erfaring, og alexanderlærere har en tendens til å gi svar av typen: det vil du se når du kommer dit. Pedagogisk uholdbart. I timene forsøker jeg alltid å gi et svar som gir mening for eleven, selv om jeg ikke alltid får det til.

I ettertid ser jeg at jeg kunne ha gått ut fra det å unngå spenning og relatere det til bedre kroppsholdning, blodsirkulasjon, pust. Sammenhenger som er ganske opplagte. Eller jeg kunne benyttet sjansen til å påpeke forskjellen mellom avspenningsøvelser og Alexanderteknikk. Lettheten etter en alexandertime kommer av avspenning fordi unødvendig muskelspenning drar oss ned. Folk flest forbinder avspenning med å bli tung og kollapse. Dette siste alternativet ville passet bra inn i demonstrasjonen, for det var jo akkurat det å ikke trekke seg sammen og ned som var poenget.

Demonstrasjonen

Jeg grublet lenge over hva slags demonstrasjon jeg skulle gi. Jeg hadde sett klipp fra et annet intervju og ville gjerne knytte demonstrasjonen til stolen programlederen satt i til vanlig og en situasjon som seerne kjente.

Jeg var først inne på tanken å arbeide på henne mens hun satt der, instruere henne i å tenke «directions» og forbedre organiseringen av muskelspenning i posisjonen hun sitter i til vanlig, dvs med beina i kors. Men seerne ville neppe forstått hva «retninger» egentlig innebærer, og det ville blitt lite action.

Jeg valgte bevegelsen opp fra stolen fordi da kunne jeg gi henne et par veldig enkle instruksjoner som er eksempler på preventiv tenkning, inhibition, og som alle kan få til umiddelbart. Det burde også være åpenbart hvorfor instruksjonene var effektive for å unngå spenning som var uhensiktsmessig for bevegelsen. Skulle jeg gjort dette en gang til ville jeg forklart det åpenbare – at å reise seg vil si å få hodet lengre vekk fra føttene og at spenninger som drar hodet ned, drar knær mot mage og føtter mot baken, dermed er uhensiktsmessige.

Jeg ville også latt forsøkspersonen legge hånda på egen nakke for å kjenne musklene under bevegelsen, kjenne at det er lett å kjenne at det skjer noe der, og dermed fullt mulig å registrere en forandring. Det ville også være noe seerne kunne gjøre selv for å forstå bedre det som foregikk.

Forstod seerne det som foregikk? Sannelig om jeg vet. I ettertid har jeg tenkt på at det tross alt kanskje kunne vært bedre å tatt for seg bevegelsen ned i stolen. Den vil normalt gå langsommere og det vil kunne vært lettere for seerne å se forskjeller. (Å reise seg langsomt er unaturlig fordi du må stoppe refleksene som hjelper deg til å rette ut beina). I tv-opptaket er dessverre ikke alle bevegelsene filmet i helfigur. Det er likevel mulig å se tydelig forskjell på alle tre bevegelsene. Men det gjør vel neppe noen som ikke er alexanderlærer?

Et utfordring ved å gjøre en slik demonstrasjon er at du vet aldri hva som kommer til å skje. Programlederen hadde faktisk erfaring med Alexanderteknikken fra drama-utdanning i England, men jeg ante ikke hvor mye det dreide seg om. Alt jeg hadde sagt på forhånd var at jeg kom til å legge ei hånd på nakken hennes og be henne reise seg, og at hun ville reise seg tilsammen tre ganger, de to siste gangene med instruksjoner. Jeg ville at demonstrasjonen skulle være mest mulig spontan og ekte, og det fungerte. Vi tok hele intervjuet og demonstrasjonen i ett. Ingenting ble tatt om igjen, så det er nesten som live-tv.

I en vanlig undervisnings-situasjon, eller et foredrag der jeg har bedre tid, ville jeg diskutert med eleven hva han/hun opplevde. Problemet med akkurat det formatet jeg hadde valgt er at det er veldig usikkert hva eleven opplever av redusert spenning, eller endringer i det hele tatt, som følge av den første instruksjonen om «myk nakke». Og den andre, selv om den kan gi dramatisk endring i synlig karakter på bevegelsen, kan gi følelse av økt muskelarbeid på tross av redusert spenning. Musklene i beina vil måtte kunne arbeide ganske annerledes enn det personen er vant til, og gi inntrykk av at han eller hun må bruke mer krefter, ikke mindre.

Under en vanlig demonstrasjon ville jeg arbeidet noen minutter på forsøkspersonens hode-nakke-balanse. Med hjelp fra mine hender vil personen gi mer slipp på hodet, ikke bare unngå spenning under selve bevegelsen. Gjennomfører personen bevegelsen med «fri» nakke og hodet «fram og opp», vil det stimulere til omorganisering av muskelspenninger gjennom hele kroppen, og dermed kunne gi opphav til følelsen av letthet. Men selv om jeg klarer å få personens hode til å gå «fram og opp» er det ikke garantert hvordan personen vil oppleve endringen, eller om de opplever den i det hele tatt.

Bevegelsen opp fra stolen er velegnet for å få til denne omorganiseringen (hodet fram og opp, ryggen lengre og bredere), og er en av grunnene til at vi bruker bevegelsen i timen. At aktiviteten er praktisk for læreren, som jeg sa intervjuet, er også en grunn, men tross alt ikke den viktigste. På det punktet forventer jeg kjeft fra mine kolleger.

Resultatet

Tv-opptaket ble på flere måter bedre enn jeg hadde forventet. Opptaket ble gjort med 3 kameraer og bortsett fra at demonstrasjonsbevegelsene kunne vært filmet i helfigur gjorde de en bra jobb med klippingen.

Det er rart å se seg selv på tv, selv om jeg var godt forberedt. Jeg hadde nemlig øvd meg foran web-kameraet på forhånd. Det viste seg å være veldig nyttig. Jeg fikk øvd på å snakke tydelig og finne rette nivå av intensitet. For kontrollert og det blir kjedelig, for engasjert og det virker stressa. Noen uvaner ble jeg ekstra bevisst på også.

Under utdanningen hadde vi noe vi kalte «Speak-easy». Det var timer der vi øvde på å forklare Alexanderteknikken for normale mennesker. Utover det var det dårlig med utvikling av mediakompetanse.

Vi alexanderlærere trenger å komme på tv for å bli hørt og sett, for å markedsføre teknikken. Den direkte markedsføringseffekten av dette innslaget var nok minimal. Jeg har sjekket statistikken for NFLATs og min egen hjemmeside og har ikke registrert noen økning i trafikk. Selv om jeg synes resultatet var relativt vellykket er det altså ikke sikkert at innslaget var vellykket som budskap til seerne. Men hvor mange er det egentlig som ser lokal-tv en onsdags ettermiddag med deilig vårvær? Nei, det er nok NRK eller TV2 som gjelder.

Men nå vet jeg litt mer om å opptre på tv. Nå er det bare å øve mer. Kanskje kan jeg være vikar for Nærum i Nytt på nytt? Jeg er ganske god på sarkasmer.