Min ikke-gjøre liste

Så er påska over, den «stille uke». Uka etter påske har vært ganske stille også, selv om jeg har hatt mer enn nok å gjøre. Men nå har vårsola kommet og det er godt å bare sitte i solveggen og gjøre ingenting. Det er fint å gjøre ingenting. Men det er få som virkelig kan det.

De som har lært Alexanderteknikk er i stand til å gjøre ganske lite, det samme gjelder de som har erfaring med meditasjon. Alle andre gjør ganske mye hele tiden, selv når de tror at de gjør ingenting. Noen klarer å gjøre nesten ingenting når de ligger flatt ut på golvet, men det går an å gjøre ingenting ellers også. Det er det jeg er inne på her. «Ingenting» er selvfølgelig å sette det på spissen. Det jeg mener er «ikke mer enn nødvendig».

Puste, for eksempel, behøver du ikke å gjøre. Det skjer av seg selv. Vi kan gjøre pusten, hvis vi vil. Noen ganger kan det være fint, i forbindelse med øvelser eller meditasjon, men stort sett behøver vi ikke det.

Å holde deg oppreist trenger du nesten ikke å gjøre. Sannsynligvis kan det skje mye mer av seg selv enn du er klar over. Hvis du gjør noe ekstra for å holde deg oppreist vil du antagelig ikke kunne vite det fordi tyngdekrafta er konstant og din reaksjon på tyngdekrafta er vanestyrt. Ikke lett å oppdage uten at du kommer for en alexandertime.

Men jeg kan forsøke å forklare hvordan jeg tenker. Da er det best å begynne med muskler du har mer direkte kontroll over enn holdningsmuskulatur. Kanskje du kan klare å gjøre mindre i armen din der du sitter. La oss si venstre underarm, hvis du er høyrehendt.

Det aller meste av musklene i underarma er festet oppe ved albuen og går til hånda og fingrene. Hvis jeg har mer spenning i musklene enn nødvendig vil hånda bli dradd mot albuen, og albuen mot hånda. Det er ikke bevegelse det er snakk om, det jo er bein i underarma, men musklene skaper et press i armen.

Noen ganger kan jeg kjenne spenningen, men vanligvis ikke. Det er vanemessig spenning det er snakk om. Men hvis jeg nå antar at det er for mye spenning, så vet jeg at om jeg lar være å bruke den spenningen vil hånda slippe vekk fra albuen. Det blir som når du presser sammen tommel og pekefinger og så slutter å gjøre det. Trykket letter.

Dette er ikke noe jeg kan «gjøre», jeg kan bare få det til om jeg lar være å gjøre noe, slutter å bruke spenning. Det jeg gjør er å sende en mental beskjed til armen, et ønske om å la være å bruke spenning. Helt konkret er det et ønske om ikke å dra albue og hånd mot hverandre.

Jeg har drevet med Alexanderteknikk så lenge at jeg umiddelbart kan kjenne effekten i hele kroppen av en slik tanke. Du vil kanskje merke noe hvis du holder på noen minutter, men det er ikke sikkert. Endringen i underarmen vil knapt være merkbar. Det er mer sannsynlig at du merker forskjell i hånda, i skuldra, eller på pusten. Du kan aldri vite på forhånd hva som vil skje eller hvordan det vil føles fordi du gjør noe annet enn det som er vanemessig. Du tar et steg ut i det ukjente. Opplever du at du holder pusten eller at du blir anspent kan du være sikker på at du har tenkt feil.

Det fine med å «tenke retning» som vi kaller dette, er at jeg kan tenke slik selv om jeg holder i noe, eller gjør noe med hånda. Da kan jeg oppnå å bruke mindre spenning. Med et minimum kjenskap til anatomi kan du tenke slik hvor som helst i kroppen, eller om hele kroppen. Tenker jeg slik om avstanden mellom hodet og bekken, dvs lengden av ryggsøyla, vil jeg kunne slippe spenning i nakkemusklene, eller spenninger i ryggen som kan føre til ryggproblemer.

Det er altså mye du kan oppnå ved å gjøre ingenting. Selv øver jeg hver dag på å gjøre ingenting og finner stadig nye ting jeg kan la være å gjøre. Det er en befrielse.

Men det stopper ikke der. Å gjøre ingenting er alltid forberedelse til bevegelse. Det skal jeg skrive om en annen gang.