Frederick Alexander var en fyr uten formell utdannelse som dro til London for å gjøre karriere. Lionel Logue hadde heller ikke formell utdannelse, dro også til London og ble stemmepedagog for selveste kongen av England. Filmen «Kongens tale» er historien om hvordan Logue hjalp prins Albert, senere kong George VI, som hadde alvorlige problemer med stamming.
Det er slående likheter mellom Alexanders og Logues historier. Men det er forskjellene mellom dem som gjør en sammenligning interessant.
Alexander var født 1869 og noen år eldre enn Logue, født 1880. Alexander kom fra enkle kår, på landsbygda på Tasmania. Hans far var smed. Logues familie eide et bryggeri og var velstående og deltok aktivt i kulturlivet i byen Adelaide. Logue slo seg etterhvert ned i Perth, på vestkysten av Australia, Alexander i Sydney på østkysten.
De var begge opptatt av teater og hadde særlig sans for Shakespeare. Begge hadde en viss suksess som skuespillere, men valgte etterhvert pedagogiske karrièrer. (De var nok begge heller middelmådige som skuespillere).
Som en kuriositet kan nevnes at de begge før de gjorde karriere som skuespillere var ansatt i gruveselskaper. Alexander ved en tinngruve ved Mount Bischoff på Tasmania, Logue ved gullgruven i Kalgoorlie i vest-Australia.
Det var på den tiden stor etterspørsel etter lærere som kunne undervise talekunst, «elocution» som det ble kalt. Kanskje er «veltalenhet» en god oversettelse. Det ble nemlig ikke ansett som fint nok å snakke med australsk aksent. Skulle du komme deg fram i samfunnet måtte du snakke ordentlig, og det betydde engelsk, «The Kings English». Logue tok timer hos en lærer i «elocution, ble hans sekretær og senere assistent.
I 1911 reiser Logue til Amerika og England for å lære mer om talekunst. Alexander var reist til London i 1904 og var allerede et kjent navn. Logue skulle «to England to study voice production under the great master Alexander». Men om de noen gang møttes vet vi ikke.
I utgangspunktet holdt Alexander og Logue på med de samme tingene, men ulike erfaringer førte dem i forskjellige retninger. Alexander fikk tidlig problemer med stemmen og utviklet Alexanderteknikken i prosessen med å hjelpe seg selv. Han brukte teknikken når han underviste andre i drama og stemmebruk, og hans første publiserte artikkel har tittelen «Elocution as an Accomplishment». Men snart så han at effekten av teknikken omfattet mye mer enn stemmen. Fra stemmebruk gikk han over til å fokusere på pust, for deretter å inkludere alle former for aktivitet. Det var nok troen på teknikkens helsebringende effekt som fikk ham til å ville prøve seg i London.
Logue fortsatte som skuespiller og talepedagog i Perth. Under første verdenskrig fikk han nye utfordringer. Soldater kom tilbake fra slagmarken med talevansker på grunn av granatsjokk. Logues metodikk bestående av fysiske øvelser og taleøvelser, og preget av tålmodighet og sympati, må ha hjulpet dem. Og oppgaven må ha hjulpet Logue i å videreutvikle sine undervisningsmetoder. Det er med stor tro på seg selv han flytter til London og etablerer seg i selveste Harley-street.
I filmen nevnes en engelsk logoped som har anbefalt Logue for hertuginnen av Kent. Logue hadde tydeligvis gode kontakter, og må ha hatt sansen for organisasjoner. Han stifter en klubb for talere i Perth og er medstifter til British Society of Speech Therapists. Dette i motsetning til Alexander som motarbeidet stiftelsen av en forening for Alexanderteknikk-lærere, som først ble en realitet etter hans død. Alexander hadde også gode kontakter, men var einstøingen fra landsbygda sammenlignet med Logue, den omgjengelige bygutten.
Når prins Albert kommer til Logue i 1926 har Alexander arbeidet i London over 20 år og hjulpet mange av datidens største skuespillere med stemmerelaterte problemer. Han må ha følt seg forbigått, og kanskje er det grunnen til at han bruker et helt kapittel i sin neste bok, The Use of the Self, til en «case story» om en som stammer. Han ville vise at han hadde peiling.
Hva om prins Albert hadde blitt Alexanders elev? Alexander hadde helt klart kunnet hjelpe. Men det hadde blitt en helt annen historie. Alexander utviklet en undervisningsmetode hvor han brukte hendene for å veilede, og selve arbeidsprosessen foregår på det mentale plan. Alexanderteknikken gjør seg dårlig som underholdning på film.
Moderne Alexanderteknikk-lærere kan riktignok ta i bruk dynamiske aktiviteter som ligner det Logue bruker i filmen. Men en Alexanderteknikk-lærer ville aldri latt eleven bygge opp så mye unødvendig spenning. Jeg fikk nesten lyst til å gi Colin Firth en hjelpene hånd underveis.
En Alexanderteknikk-lærer ville sørget for at eleven først hadde lært hvordan å unngå den unødvendige spenningen. Eleven må få redskapet til å løse oppgaven. Dermed blir selve oppgaven eller øvelsen mindre viktig, det er hvordan den løses som er avgjørende. Verdt å merke seg i den sammenheng er at Alexander kalte sine klienter for «elever» mens Logue kaller dem «pasienter».
Alexander med sin prinsipielle skepsis mot øvelser ville ikke likt Logues metoder slik de er fremstilt i filmen. Men metoden er frigjørende og befriende for prins Albert, og Logue utvikler et vennskapelig forhold til prinsen, som Alexander med sin personlighet kanskje ikke ville hatt. Et vennskap som tydeligvis betyr mye for utfallet av behandlingen.
"Kongens tale" fikk 7 bafta-priser, har fått 12 oscar-nominasjoner, og Colin Firth fikk Golden Globe for sin rolle som prins Albert/George VI. Det var fullt fortjent. Filmen er tradisjonell og forutsigbar, men skuespillerprestasjonene gjør den til noe utenom det vanlige. Filmens appell ligger i at vi alle kan identifisere oss med Berties problemer uten å være kongelige. Selv uten å lide av stamming er det ikke alltid like lett å få sagt det man vil si.
Lionel Logues innsats har vært så godt som glemt. Med denne filmen får han fortjent oppmerksomhet. Alexander fikk aldri i oppdrag å hjelpe kongen av England, men har til gjengjeld blitt verdensberømt for teknikken sin.
Artikler om Lionel Logue
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar