Du beveger deg bedre om du beholder lengde og bredde i kroppen. Å være oppmerksom på lengden i aktivitet kan være nok. I fjor skrev jeg flere blogginnlegg om hvordan du kan eksperimentere med ideer om lengde og bredde.
Å bruke tanker konstruktivt i forhold til aktivitet kaller vi i Alexanderteknikken å tenke retning, eller "directions" på engelsk. Vanligvis tenker vi ikke bare på lengden, vi tenker aktivt på å bli lengre. Vi har en intensjon om bevegelse. Intensjonen blir generelt formulert som "å la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere".
Hva vil det si å ha en intensjon om bevegelse? Du har helt sikkert intensjon om bevegelse stadig vekk. Du beveger deg mer eller mindre hele tiden. Det er naturlig. Men det er ikke så lett å være bevisst intensjonen. Ønsket om bevegelse oppstår ubevisst. Vi blir klar over intensjonen først like før gjerningsøyeblikket.
Eksperiment 1
Du kan gjøre et par eksperimenter for å observere intensjonen til bevegelse. Det ene er å gjøre en bevegelse flere ganger, som for eksempel å løfte en arm, og hver gang gjøre bevegelsen mindre til du nesten bare tenker den. Det andre er å gi deg selv valget mellom to bevegelser, for eksempel løfte høyre eller venstre arm, men utsette lengst mulig valget om hvilken arm du løfter.
Å ønske å løfte en arm eller å la hodet gå "fram og opp" er ganske likt, men ikke helt. Det finnes en annen måte å sette i gang bevegelse på. Et annet eksperiment kan belyse det.
Eksperiment 2
Hold underarmen opp foran deg slik at den er vertikal og med hånden lett knyttet. Du kan godt hvile albuen mot noe. Hvis du gir slipp på hånden vil du sette i gang bevegelse - hånden vil falle, mest sannsynlig i den retningen håndflaten vender. Hvis du forestiller deg at underarmen er kroppen din, og hånden er hodet, så tilsvarer bevegelsen at du lar hodet falle ned mot brystet. Det betyr kollaps og ikke det vi ønsker selvfølgelig. Vi vil at hodet faller "oppover".
La hånden falle noen ganger til. Gi så slipp på hånden enda en gang, men istedet for å la den falle, tenk at den går oppover i den retningen underarmen peker. Du vil mest sannsynlig ikke kjenne at det skjer noe. Det er heller ikke meningen. Tanken om retning er først og fremst preventiv. Effekten viser seg først når du er i aktivitet Hvis du har intensjon om å la hodet gå opp mens du gjør en bevegelse, vil andre ting skje i kroppen enn om du ikke gjorde det. Du vil beholde lengden.
Eksperiment 3
Om du blir anspent blir du kortere. Hold underarmen vertikalt igjen og knytt hånden lett. Hvis du strammer knyttneven bruker du muskler i underarmen. Samtidig som hånden knyttes vil den bli dratt i retning albuen. Det blir et økt press mellom knokler i håndrota og underarmen. Når du gir slipp minsker presset og hånden føles lettere. Veksler du mellom å stramme og å holde hånden lett knyttet kan du se fingrene bevege seg når de blir klemt sammen. Det samme skjer mellom virvlene ryggsøyla om du er anspent. Det er derfor du blir litt lengre etter en time i Alexanderteknikk.
Om du gir slipp på hodet kan spenningen minke, ryggsøyla bli lengre, og hodet gå "opp". Dessverre er ikke dette så enkelt som å gi slipp på knyttneven. Vi strammer nakken av mange grunner, og å avspenne nakken direkte vil ikke alltid virke. Dessuten må vi alltid ha noe spenning i nakken, noe som gjør at du ikke bare kan "slappe av". Men du kan påvirke nakken og resten av kroppen indirekte ved å tenke retning for hodet.
Eksperiment 4
Igjen, hold underarmen loddrett. Denne gangen kan du knytte neven hardt, og så slippe helt så hånden faller. Gjenta noen ganger før du uten å slippe spenningen bare tenker at du gir slipp på hånden i retning oppover, vekk fra albuen. Du gjør ingenting, men gjentar intensjonen.
Kanskje kjenner du en effekt i underarmen, men mest sannsynlig ikke. Poenget er at det er mulig å ha en intensjon om retning samtidig som du bruker kraft. På samme måte kan du tenke retning på hodet og samtidig ha tilstrekkelig tonus i nakke og rygg.
Å tenke retning er lett. Du gjør det hele tiden. Det uvanlige er å gjøre det bevisst, for intensjon til bevegelse oppstår ubevisst. Intensjonen er også uløselig knyttet til bevegelsen. Intensjonen om bevegelse og selve bevegelsen er en og samme ting, samme prosess. Men du må prøve å skille mellom årsak og virkning.
I Alexanderteknikken har vi intensjon om bevegelser du ikke kan gjøre. Da kan det føles som om noe mangler, for du er så vant til at det skjer noe. Det er veldig fristende å gjøre noe ekstra for å kjenne en effekt. Når du gjør en bevegelse vet du at du har gjort den. Når du tenker retning er det at du har tenkt det eneste du kan vite sikkert.
Det hender at en direkte effekt kan kjennes, særlig om du oppnår å gi slipp på spenning. Men veldig ofte om du kjenner noe kan du mistenke at det er noe du gjør galt. Effekten av intensjon om lengde og bredde viser seg først og fremst anvendt i aktivitet, så de er noe du må prøve ut i praksis. Det skal jeg skrive mer om en annen gang.
Relaterte blogginnlegg
