Jeg har kontor i fjerde i etasje, men tar nesten aldri heisen. Delvis er det fordi heisen er så treig at det ikke er noe gøy, men mest er det fordi jeg liker å gå i trapper.
De som kommer til Tullin-gården skal som oftest til røntgen i tredje etasje, eller til NAV-kurs i fjerde. Heisen går opp til tredje og fjerde, og ned igjen, dagen lang. Alle tar heisen. Mange ganger har jeg sett folk ta heisen ned fra 2. etasje! Er det ikke ironisk at folk bruker en formue av tid og penger på helsestudio mens trapper er en gratis og ubrukt resurs?
Å gå i trapp oppleves som slitsomt, og årsaken til det er dårlig koordinasjon av muskelspenninger. Når noen går i ei trapp blir det veldig tydelig om de bruker krefter feil, om kreftene går i feil retning.
Av samme grunn bruker vi en stol i Alexandertimene. Når noen bruker for mye krefter når de reiser seg fra en stol blir de unødvendige spenningene tydelige. Når spenningene øker drar de hodet bakover og ned, overkroppen forover og ned og beina dras inn mot kroppen. Det samme skjer om de skal opp ei trapp. Å reise seg fra en stol går så fort at de ikke bryr seg, men å gå opp ei trapp blir så tungt at de helst unngår det.
Du kan høre når noen går ukoordinert i ei trapp. Stegene er tunge og foten smeller i hvert trinn. Det er som om de forsøker å sparke fra før foten har landet og før vekta er over foten. Hvordan høres det ut når du går opp ei trapp?
Alexanderteknikken har betydd mye for mitt forhold til trapper. Alexanderteknikk gjør kroppen til en fjæring og du bare spretter oppover og har følelsen av å bli løftet opp av en lang og bred rygg. Hodet slipper oppover fra bekkenet, knærne får slippe forover, føttene slipper ned i bakken og skuldrene slipper fra hverandre. Det er fortsatt fysisk tungt, pulsen øker og du blir andpusten, men ingen krefter går til spille og følelsen av overlegent å overvinne tyngdekrafta er mer enn verdt innsatsen.
Nedover er en større utfordring. Du vil kanskje ikke tro det, fordi det er mindre anstrengende. Selv om du ikke sliter for å komme ned ei trapp kan du likevel gjøre det med unødvendig muskelspenning.
Vi kan sammenligne med stolen igjen. Hvis du skal sette deg ned er det veldig vanlig å begynne med å dra hodet og brystkassa nedover, noe som er helt bortkastet fordi det ikke fører rumpa noe nærmere stolen. Deretter er det vanlig å bruke muskelspenning til å bøye knær, hofter og ankler, noe som også er unødvendig fordi tyngdekrafta kan gjøre den jobben. Til slutt er det vanlig å krone verket med å låse leddene og falle de siste ti centimeterne ned til stolen. Samme miks av kollaps og stivhet kan du se når noen går ned ei trapp.
Nå finnes det ingen «riktig» måte å gå i trapp på. Særlig nedover finnes det mange mulige varianter av bevegelsesmønstre. Du kan jo selv velge hvor mye du vil bøye knærne. Utfordringen er å bruke beina aktivt uten å stramme i nakken og ryggen. Dette er en utfordring for de fleste fordi de har «glemt» hvordan å sitte på huk.
I Alexandertimene bruker jeg flere aktiviteter som har sammenheng med det å gå i trapper. Det enkleste er å ta et steg opp på en telefonkatalog. Et lite skritt, men vanligvis stor nok utfordring til at nakken strammes. De aller sprekeste får ta et steg opp på en stol. Av og til tar jeg eleven med ut i gangen for å gå i trappa.
Noe av det nyttigste ved å gå i trapp i Alexander-undervisningen er overførbarheten til det å gå og løpe. Du trenger samme type koordinasjon, men i trappa blir retningen på kreftene mye tydeligere og dermed lettere å bli bevisst på. En god grunn til å være nysgjerrig på trapper.
En annen bevegelse som krever noe av den samme koordinasjonen er å komme seg ned til å stå på ett kne, og komme seg opp igjen. Det er en bevegelse mange får problemer med når de blir eldre. Problemet er like mye forårsaket av dårlig koordinasjon som det at musklene blir svakere.
Når du blir eldre går nervesignalene langsommere og dermed blir balansen også svekket. Angsten for å falle i trappa øker usikkerheten og påvirker balansen negativt. Om trappa oppleves som bratt kan det påvirke balansen til hvem som helst. Å støtte seg til gelenderet gir trygghet, men også nyttig sanseinformasjon som gjør balansen sikrere. Det er mest effektivt med en lett berøring. Lett berøring gir bedre sanseinformasjon.
Å kunne ta seg opp og ned ei trapp er ofte avgjørende for om gamle mennesker er i stand til å klare seg på egen hånd. Når vi er unge og friske tar vi det som en selvfølge, men det kan komme en dag da vi ikke lenger mestrer å gå i trapp.
Ta trappa mens du ennå kan!
De som kommer til Tullin-gården skal som oftest til røntgen i tredje etasje, eller til NAV-kurs i fjerde. Heisen går opp til tredje og fjerde, og ned igjen, dagen lang. Alle tar heisen. Mange ganger har jeg sett folk ta heisen ned fra 2. etasje! Er det ikke ironisk at folk bruker en formue av tid og penger på helsestudio mens trapper er en gratis og ubrukt resurs?
Å gå i trapp oppleves som slitsomt, og årsaken til det er dårlig koordinasjon av muskelspenninger. Når noen går i ei trapp blir det veldig tydelig om de bruker krefter feil, om kreftene går i feil retning.
Av samme grunn bruker vi en stol i Alexandertimene. Når noen bruker for mye krefter når de reiser seg fra en stol blir de unødvendige spenningene tydelige. Når spenningene øker drar de hodet bakover og ned, overkroppen forover og ned og beina dras inn mot kroppen. Det samme skjer om de skal opp ei trapp. Å reise seg fra en stol går så fort at de ikke bryr seg, men å gå opp ei trapp blir så tungt at de helst unngår det.
Du kan høre når noen går ukoordinert i ei trapp. Stegene er tunge og foten smeller i hvert trinn. Det er som om de forsøker å sparke fra før foten har landet og før vekta er over foten. Hvordan høres det ut når du går opp ei trapp?
Alexanderteknikken har betydd mye for mitt forhold til trapper. Alexanderteknikk gjør kroppen til en fjæring og du bare spretter oppover og har følelsen av å bli løftet opp av en lang og bred rygg. Hodet slipper oppover fra bekkenet, knærne får slippe forover, føttene slipper ned i bakken og skuldrene slipper fra hverandre. Det er fortsatt fysisk tungt, pulsen øker og du blir andpusten, men ingen krefter går til spille og følelsen av overlegent å overvinne tyngdekrafta er mer enn verdt innsatsen.
Nedover er en større utfordring. Du vil kanskje ikke tro det, fordi det er mindre anstrengende. Selv om du ikke sliter for å komme ned ei trapp kan du likevel gjøre det med unødvendig muskelspenning.
Vi kan sammenligne med stolen igjen. Hvis du skal sette deg ned er det veldig vanlig å begynne med å dra hodet og brystkassa nedover, noe som er helt bortkastet fordi det ikke fører rumpa noe nærmere stolen. Deretter er det vanlig å bruke muskelspenning til å bøye knær, hofter og ankler, noe som også er unødvendig fordi tyngdekrafta kan gjøre den jobben. Til slutt er det vanlig å krone verket med å låse leddene og falle de siste ti centimeterne ned til stolen. Samme miks av kollaps og stivhet kan du se når noen går ned ei trapp.
Nå finnes det ingen «riktig» måte å gå i trapp på. Særlig nedover finnes det mange mulige varianter av bevegelsesmønstre. Du kan jo selv velge hvor mye du vil bøye knærne. Utfordringen er å bruke beina aktivt uten å stramme i nakken og ryggen. Dette er en utfordring for de fleste fordi de har «glemt» hvordan å sitte på huk.
I Alexandertimene bruker jeg flere aktiviteter som har sammenheng med det å gå i trapper. Det enkleste er å ta et steg opp på en telefonkatalog. Et lite skritt, men vanligvis stor nok utfordring til at nakken strammes. De aller sprekeste får ta et steg opp på en stol. Av og til tar jeg eleven med ut i gangen for å gå i trappa.
Noe av det nyttigste ved å gå i trapp i Alexander-undervisningen er overførbarheten til det å gå og løpe. Du trenger samme type koordinasjon, men i trappa blir retningen på kreftene mye tydeligere og dermed lettere å bli bevisst på. En god grunn til å være nysgjerrig på trapper.
En annen bevegelse som krever noe av den samme koordinasjonen er å komme seg ned til å stå på ett kne, og komme seg opp igjen. Det er en bevegelse mange får problemer med når de blir eldre. Problemet er like mye forårsaket av dårlig koordinasjon som det at musklene blir svakere.
Når du blir eldre går nervesignalene langsommere og dermed blir balansen også svekket. Angsten for å falle i trappa øker usikkerheten og påvirker balansen negativt. Om trappa oppleves som bratt kan det påvirke balansen til hvem som helst. Å støtte seg til gelenderet gir trygghet, men også nyttig sanseinformasjon som gjør balansen sikrere. Det er mest effektivt med en lett berøring. Lett berøring gir bedre sanseinformasjon.
Å kunne ta seg opp og ned ei trapp er ofte avgjørende for om gamle mennesker er i stand til å klare seg på egen hånd. Når vi er unge og friske tar vi det som en selvfølge, men det kan komme en dag da vi ikke lenger mestrer å gå i trapp.
Ta trappa mens du ennå kan!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar