Å bruke hendene slik Alexanderteknikk-lærere gjør er en ferdighet som kan stadig forbedres. Derfor øver vi lærere «hands-on» på hverandre. Når jeg står der og en annen lærer legger hendene sine på meg, slår det meg ofte hvor uvanlig det er å bare stå helt stille. Vi mennesker er ikke utviklet for å være i ro, men det å kunne stå oppreist er forutsetningen for at vi kan bevege oss så effektivt som vi gjør. Å stå er en aktivitet det er spennende å se nærmere på.
Når du ser mennesker står, for eksempel når de venter på bussen, er det sjelden de står rett opp og ned med armene langs siden. Vanligvis gjør de noe med hendene, og/eller de legger vekten over på ett bein. Å stå rett opp og ned i en helt nøytral stilling er ikke vanlig. Kanskje fordi stillingen oppleves som sårbar. Eller det kan være fordi å stå i ro er krevende spenningsmessig. Mennesker som er anspent kan ha store problemer med å stå i ro.
En av fordelene med å gjøre det av og til, er anledningen det gir til å bli bevisst på en del spenninger i kroppen som du ellers kanskje ikke ville legge merke til. Du behøver ikke å stå lenge. Det er i alle fall ikke noe poeng i å stå lengst mulig. Det finnes en yoga-øvelse som består i å stå rett opp og ned med armene langs siden. Og i taiji/qi gong har de også stående øvelser, men da med knærne noe bøyd og ofte armene løftet i brysthøyde. Mennesker som i utgangspunktet er anspente skal ikke overdrive slike øvelser. De vil bare bli mer anspent. I ekstreme tilfeller går det ut over knærne.
Stå
Stå rett opp og ned med armene langs siden uten å gjøre noe. Legger du merke til spenninger eller asymmetri er det viktig å fortsatt ikke gjøre noen ting. Du skal bare observere. Hvordan balanserer du på føttene? Hvordan er vekta fordelt? Hva skjer i anklene? Knærne? Er knærne låst, kanskje overstrekt? Hva med hoftene? Holder du fast på rumpa? Magen? Skuldrene? Gjør du noe med armer og hender? Lar du være å gjøre noe med pusten? Hva med tunge og kjeve? Øyne? Nakken?
Når du slik har gått noen runder kan du forsiktig tenke Alexanderteknikk «retninger»: la nakken være fri ... osv. Se om du kan stå helt i ro uten å gjøre noe, bare tenke retninger. Du skal ikke forsøke å få noe til å skje i kroppen. Du skal bare rolig gi noen beskjeder. Kanskje skjer det noe etterhvert, men det er bare en indirekte konsekvens av tankene du tenkte. Det skal ikke være noe du gjør. Forsøker du å korrigere noe direkte er det sannsynlig at du bare legger på unødvendig spenning, eller spenner av så mye ett sted at du spenner mer et annet.
Når du har stått en stund og blitt kjent med noe du gjør, som du kanskje ikke visste at du gjorde, kan du legge deg ned i «aktiv hvilestilling» og se om du kan oppdage noe av de samme tendensene og spenningene i en mer avspent posisjon.
Monkey
Å kunne stå oppreist er som nevnt en av forutsetningene for at vi kan bevege oss effektivt. Å stå rett opp og ned er derfor et godt utgangspunkt for å eksperimentere med bevegelse. Det er lett å sette i gang bevegelser fra stående stilling. En slik bevegelse er å bøye seg ned, eller «monkey» i Alexanderteknikk-sjargongen. Stå et øyeblikk eller to som beskrevet ovenfor. Gjør så en ganske liten monkey. Men før du lar hofter, knær og ankler bevege seg, tenk på at tyngdekraften kan gjøre hele bevegelsen. Du skal ikke behøve å gjøre noe for å få knærne til å slippe. Det beste er om du først kan tenke gjennom Alexanderteknikk «retningene»: la nakken være fri ... osv, og la bevegelsen være en fortsettelse av retningene. Bevegelsen skjer i hofter, knær og ankler, men nakke og ryggsøyle må også være frie fordi justeringer er helt nødt til å skje der også.
Når du har bøyd det litt ned, stopp litt der og vurdér situasjonen. Har du endret balansen over føttene? Er ankler, knær og hofter fortsatt relativt frie? Har det skjedd noen endringer i overkroppen? Er ryggen lang og bred eller har du sunket sammen?
Tenk gjennom Alexanderteknikk-retninger igjen, og la bevegelsen opp fra monkey være fortsettelse av retningene. La føttene gå ned i bakken, og la hodet lede bevegelsen opp.
Når er du oppreist? Det kan være vanskelig å vurdere når knærne faktisk er rette, og ganske vanlig å overstrekke dem. Med litt trening kan du oppdage når bevegelsen går lengre enn den behøver, - når knærne strekker seg mer uten at du kommer høyere. Hvis du overstrekker knærne er det fint om du kan la være det, men husk at problemet ikke kan løses uten tilsvarende justeringer i hofter, ankler, ryggsøyle og nakke. Det kan ikke fikses lokalt i knærne. For en nybegynner kan det virke ulogisk å tenke de vanlige Alexanderteknikk-retningene i stående stilling. Vi tenker «knær forover», men knærne skal ikke bøyes, de er rette når vi står rett opp og ned. «Retningene» er preventive og motvirker at knærne låses bakover. De kan derfor fint brukes i stående stilling også.
Vektforskyvning
En annen normal bevegelse fra nøytral stående stilling er å legge vekten over på ett bein. Hvis alle leddene i kroppen er ledige kan bevegelsen skje nesten uten bruk av kraft. Det er som om vektforskyvningen også er en bevegelse tyngdekraften kan ta seg av. Vent før du gjør bevegelsen, tenk retninger og la bevegelsen være en fortsettelse av retningene. Så lenge du ikke holder fast rundt leddene med spenninger skjer bevegelsen av seg selv. Da kan du la vekten gå over til ett bein uten at du synker ned på beinet, men beholder lengden fra foten du står på og opp til hodet. Vekten av det andre beinet kan du fortsatt la hvile på bakken.
Du kan la bevegelsen skje nesten uten å lene deg over på siden. Alle justeringer skjer innvendig i kroppen i alle leddene. Et typisk trekk ved anspente mennesker er at de må lene seg over på siden for å forskyve vekten.
Fortsett å tenke lengde å la vekten gå tilbake til begge føtter og så over til motsatt side.
Vektforskyvning er en av de små (eller egentlig ganske store) bevegelsene som ofte blir oversett. Å være oppreist og forskyve vekten er forutsetning for å gå oppreist. Har du mye spenning vil du kunne ha lett for å vagge når du går. Kan du la vektforskyvningen skje på en måte innvendig mens du beholder lengde og bredde i kroppen, har du bedre forutsetninger for bevegelse.
Når du har eksperimentert med å legge vekt over på både høyre og venstre bein, kan du komme tilbake til midten og tenke på å komme «opp» fra begge føtter samtidig.
Å stå riktig
Å øve på å stå «riktig» er håpløst. Men kan du gjøre en god bevegelse, og komme til stående på en god måte, enten det er fra sittende, eller fra monkey, eller fra å balansere på ett bein, da kan du ha håp om å bli stående på en bedre måte.
Når vi Alexanderteknikk-lærere arbeider «hands-on» med en elev som sitter, og vi lykkes i det vi holder på med, kan vi lede eleven opp til stående uten at eleven får anledning til å sette i gang unødvendige spenninger. Eleven kan oppleve å stå på en ny måte. Å stå uten å stå.
A man who can stand properly does so, and only a man who can, does.
(Dewey, Human Nature and Conduct)
Relaterte blogginnlegg
Alt du vet er feil
Når du ser mennesker står, for eksempel når de venter på bussen, er det sjelden de står rett opp og ned med armene langs siden. Vanligvis gjør de noe med hendene, og/eller de legger vekten over på ett bein. Å stå rett opp og ned i en helt nøytral stilling er ikke vanlig. Kanskje fordi stillingen oppleves som sårbar. Eller det kan være fordi å stå i ro er krevende spenningsmessig. Mennesker som er anspent kan ha store problemer med å stå i ro.
En av fordelene med å gjøre det av og til, er anledningen det gir til å bli bevisst på en del spenninger i kroppen som du ellers kanskje ikke ville legge merke til. Du behøver ikke å stå lenge. Det er i alle fall ikke noe poeng i å stå lengst mulig. Det finnes en yoga-øvelse som består i å stå rett opp og ned med armene langs siden. Og i taiji/qi gong har de også stående øvelser, men da med knærne noe bøyd og ofte armene løftet i brysthøyde. Mennesker som i utgangspunktet er anspente skal ikke overdrive slike øvelser. De vil bare bli mer anspent. I ekstreme tilfeller går det ut over knærne.
Stå
Stå rett opp og ned med armene langs siden uten å gjøre noe. Legger du merke til spenninger eller asymmetri er det viktig å fortsatt ikke gjøre noen ting. Du skal bare observere. Hvordan balanserer du på føttene? Hvordan er vekta fordelt? Hva skjer i anklene? Knærne? Er knærne låst, kanskje overstrekt? Hva med hoftene? Holder du fast på rumpa? Magen? Skuldrene? Gjør du noe med armer og hender? Lar du være å gjøre noe med pusten? Hva med tunge og kjeve? Øyne? Nakken?
Når du slik har gått noen runder kan du forsiktig tenke Alexanderteknikk «retninger»: la nakken være fri ... osv. Se om du kan stå helt i ro uten å gjøre noe, bare tenke retninger. Du skal ikke forsøke å få noe til å skje i kroppen. Du skal bare rolig gi noen beskjeder. Kanskje skjer det noe etterhvert, men det er bare en indirekte konsekvens av tankene du tenkte. Det skal ikke være noe du gjør. Forsøker du å korrigere noe direkte er det sannsynlig at du bare legger på unødvendig spenning, eller spenner av så mye ett sted at du spenner mer et annet.
Når du har stått en stund og blitt kjent med noe du gjør, som du kanskje ikke visste at du gjorde, kan du legge deg ned i «aktiv hvilestilling» og se om du kan oppdage noe av de samme tendensene og spenningene i en mer avspent posisjon.
Monkey
Å kunne stå oppreist er som nevnt en av forutsetningene for at vi kan bevege oss effektivt. Å stå rett opp og ned er derfor et godt utgangspunkt for å eksperimentere med bevegelse. Det er lett å sette i gang bevegelser fra stående stilling. En slik bevegelse er å bøye seg ned, eller «monkey» i Alexanderteknikk-sjargongen. Stå et øyeblikk eller to som beskrevet ovenfor. Gjør så en ganske liten monkey. Men før du lar hofter, knær og ankler bevege seg, tenk på at tyngdekraften kan gjøre hele bevegelsen. Du skal ikke behøve å gjøre noe for å få knærne til å slippe. Det beste er om du først kan tenke gjennom Alexanderteknikk «retningene»: la nakken være fri ... osv, og la bevegelsen være en fortsettelse av retningene. Bevegelsen skjer i hofter, knær og ankler, men nakke og ryggsøyle må også være frie fordi justeringer er helt nødt til å skje der også.
Når du har bøyd det litt ned, stopp litt der og vurdér situasjonen. Har du endret balansen over føttene? Er ankler, knær og hofter fortsatt relativt frie? Har det skjedd noen endringer i overkroppen? Er ryggen lang og bred eller har du sunket sammen?
Tenk gjennom Alexanderteknikk-retninger igjen, og la bevegelsen opp fra monkey være fortsettelse av retningene. La føttene gå ned i bakken, og la hodet lede bevegelsen opp.
Når er du oppreist? Det kan være vanskelig å vurdere når knærne faktisk er rette, og ganske vanlig å overstrekke dem. Med litt trening kan du oppdage når bevegelsen går lengre enn den behøver, - når knærne strekker seg mer uten at du kommer høyere. Hvis du overstrekker knærne er det fint om du kan la være det, men husk at problemet ikke kan løses uten tilsvarende justeringer i hofter, ankler, ryggsøyle og nakke. Det kan ikke fikses lokalt i knærne. For en nybegynner kan det virke ulogisk å tenke de vanlige Alexanderteknikk-retningene i stående stilling. Vi tenker «knær forover», men knærne skal ikke bøyes, de er rette når vi står rett opp og ned. «Retningene» er preventive og motvirker at knærne låses bakover. De kan derfor fint brukes i stående stilling også.
Vektforskyvning
En annen normal bevegelse fra nøytral stående stilling er å legge vekten over på ett bein. Hvis alle leddene i kroppen er ledige kan bevegelsen skje nesten uten bruk av kraft. Det er som om vektforskyvningen også er en bevegelse tyngdekraften kan ta seg av. Vent før du gjør bevegelsen, tenk retninger og la bevegelsen være en fortsettelse av retningene. Så lenge du ikke holder fast rundt leddene med spenninger skjer bevegelsen av seg selv. Da kan du la vekten gå over til ett bein uten at du synker ned på beinet, men beholder lengden fra foten du står på og opp til hodet. Vekten av det andre beinet kan du fortsatt la hvile på bakken.
Du kan la bevegelsen skje nesten uten å lene deg over på siden. Alle justeringer skjer innvendig i kroppen i alle leddene. Et typisk trekk ved anspente mennesker er at de må lene seg over på siden for å forskyve vekten.
Fortsett å tenke lengde å la vekten gå tilbake til begge føtter og så over til motsatt side.
Vektforskyvning er en av de små (eller egentlig ganske store) bevegelsene som ofte blir oversett. Å være oppreist og forskyve vekten er forutsetning for å gå oppreist. Har du mye spenning vil du kunne ha lett for å vagge når du går. Kan du la vektforskyvningen skje på en måte innvendig mens du beholder lengde og bredde i kroppen, har du bedre forutsetninger for bevegelse.
Når du har eksperimentert med å legge vekt over på både høyre og venstre bein, kan du komme tilbake til midten og tenke på å komme «opp» fra begge føtter samtidig.
Å stå riktig
Å øve på å stå «riktig» er håpløst. Men kan du gjøre en god bevegelse, og komme til stående på en god måte, enten det er fra sittende, eller fra monkey, eller fra å balansere på ett bein, da kan du ha håp om å bli stående på en bedre måte.
Når vi Alexanderteknikk-lærere arbeider «hands-on» med en elev som sitter, og vi lykkes i det vi holder på med, kan vi lede eleven opp til stående uten at eleven får anledning til å sette i gang unødvendige spenninger. Eleven kan oppleve å stå på en ny måte. Å stå uten å stå.
A man who can stand properly does so, and only a man who can, does.
(Dewey, Human Nature and Conduct)
Relaterte blogginnlegg
Alt du vet er feil
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar