17. mai er tradisjon. 17. mai er bunad, norske flagg, korps, barnetog, is, brus, pølser og russ i bakrus. 17. mai er ikke en vanlig dato. Det er umulig å tenke på 17. mai uten å tenke på tradisjonene knyttet til dagen. Assosiasjonene til 17. mai-feiringen er så sterke.
Mange har sine egne tradisjoner på 17. mai. Det er helt bestemte ting som må gjøres. Fast antrekk, fast timeplan, faste aktiviteter og fast meny. Hvis ikke alt er med er ikke dagen komplett. Tradisjonene kan være så sterke at de overskygger hensikten med feiringen.
Som lærer i Alexanderteknikk er jeg bærer av en tradisjon. Når vi underviser Alexanderteknikk bruker vi hendene som et hjelpemiddel i undervisningen. Dette er en ferdighet, et håndverk, som overføres fra en generasjon til den neste, fra lærer til student, akkurat som folkemusikk overføres fra spillemann til spillemann. Mine lærere var John og Carolyn Nicholls. Deres lærer var Walter Carrington. Hans lærer igjen var Frederick Matthias Alexander himself.
Som bærere av tradisjon viderefører vi noe verdifullt. Vi holder et håndverk levende. I dag da maskiner tar over for mange håndtverkere, finnes yrkestradisjoner som holder på å gå i glemmeboken. Å holde disse ved like har en stor verdi. Det er kunnskap som vanskelig kan lagres digitalt.
Men som tradisjonsbærere kan man også føre videre ting som kanskje ikke fortjener å videreføres. Alexanderteknikken har utgangspunkt i én person, Frederick Matthias Alexander. Alt han sa, skrev og gjorde får en spesiell posisjon.
Alexander var eksepsjonelt dyktig i bruken av hendene. Han kunne skape store forandringer i elevens muskelskjelett-system gjennom kombinasjonen av berøring og bevegelse. Bevegelsen han brukte var i stor grad det å sette seg ned og reise seg opp fra en stol. «Stol-arbeid» er dermed blitt det sentrale element i tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning.
Problemet er at selv om stolen gir gode muligheter for læreren til å omorganisere elevens muskelspenningsmønster er det ikke sikkert at bevegelsene inn og ut av stolen alltid er de som er mest egnet som virkemiddel for at eleven skal lære å bruke Alexanderteknikken på egen hånd. Selve Alexanderteknikken, det eleven skal lære, er å tenke «inhibition» og «direction». Eleven skal lære å tenke selv, ikke å sette seg ned og reise seg opp.
Alexander påpekte for så vidt dette selv. Men opp igjennom Alexanderteknikkens historie finnes eksempler på at tradisjonalister har hevdet at å undervise uten å bruke en stol ikke egentlig er Alexanderteknikk. Bare tull selvfølgelig.
Enda mer krakilsk ble tradisjonalistene når noen kom på at det kanskje ikke er nødvendig for læreren å ha hendene på hele tiden, men at det kanskje til og med er lurt å ta dem av av og til og la eleven prøve seg på egen hånd.
Dette kan ha noe med at Alexander foreslo en snever pedagogiske modell. I kapitlene i bøkene hvor han beskriver læringsprosessen virker det som om eleven bare skal være ganske passiv. Han skal tenke «inhibition» og «direction» mens læreren gjør alt arbeidet med sine hender. Det gir inntrykk av å være en form for dressur eller passiv omprogrammering.*
Slik tenker ikke jeg, og forhåpentligvis ikke de fleste Alexanderteknikk-lærere. Det er ikke engang sikkert om Alexander selv fulgte denne oppskriften i særlig grad. Antagelig var hans undervisning mer eklektisk. Likevel står det på min diplom fra Society of Teachers of the Alexander Technique at jeg skal undervise teknikken slik den er utlagt i Alexanders skrifter. Jeg vet ikke om STAT har gått bort fra denne formuleringen. I alle fall er det en anakronisme. En avleggs tradisjon.
Alexander presenterte litt av hvert i sine bøker som ikke er verd å videreføre. For eksempel hadde han en nokså merkelig oppfatning av evolusjonsprosessen. Og i hans første bok finnes rasistiske utsagn. Dette kan kanskje sammenlignes med jødeparagrafen i grunnloven. Grunnloven er heldigvis oppdatert. Alexanderlæreres forhold til Alexanders ideer er dessverre ikke helt oppdatert på alle punkter.
Alexander hadde få begrensninger når det gjaldt å antyde hva teknikken hans kunne forårsake av positive effekter. Det finnes lærere som følger den tradisjonen den dag i dag. Denne uken hørte jeg om en Alexanderlærer som i fullt alvor snakket om at Alexanderteknikken kunne virke forebyggende mot lungekreft. Slikt er ikke akseptabelt. Dette er en av grunnene til at jeg skrev om Eyebody i de tre foregående blogginnleggene. Eyebody er en slags form for alternativ behandling basert på Alexanderteknikken og som hevdes å kurere både det ene og det andre, blant annet både grå og grønn stær.
For de som er inne i tradisjonen kan det være vanskelig å oppdage dens problematisk sider. Det er nyttig med input utenfra. Jeg ble bevisst mine fastlåste forestillinger om 17. mai første gang jeg var i utlandet på den datoen. Det var rart å oppleve dagen som en helt vanlig dag. Det blir som med uvaner. Du aner knapt at du har dem før du oppdager alternativet, noe som er et velkjent fenomen i Alexanderteknikk-timer.
Jeg hadde for eksempel en elev som når han skulle opp fra en stol ikke kunne la være å dra skuldrene opp, dra hodet bakover og gjøre et kast forover med overkroppen. Det eneste han egentlig behøvde å gjøre var å la overkroppen helle enda et lite stykke forover slik at han fikk vekt på føttene, så kunne beina gjøre resten og skuldre og nakken kan være relativt avspent. Da han oppdaget den nyere og enklere måten virket det neste som en åpenbaring. Bevegelsen ble mange kilo lettere. Men det gikk ikke like bra alle gangene til å begynne med, for selv når det finnes enklere måter vil vi gjerne holde på den måten vi er vant til, holde på tradisjonene.
Du har helt sikkert dine egne 'tradisjoner' når det gjelder hvordan du beveger deg og gjør dagligdagse ting. Jeg har mine egne. Jeg vet at ikke alle er like bra. Vi må alltid prøve å oppdatere tradisjonene slik at de tjener oss til noe positivt og ikke er en blokkering. Noen Alexanderlærere anbefaler knepet med å bytte om på høyre og venstre hånd i dagligdagse aktiviteter. Det fører ikke nødvendigvis til at du gjør ting bedre, men du får i alle fall et nytt perspektiv på ting.
Tradisjoner må fornyes, akkurat som grunnloven er blitt fornyet i disse dager. Prinsippene i Alexanderteknikken er også en slags grunnlov, en rettesnor for å ha et bevisst forhold til egne handlinger.
Prinsippene kan forstås og tolkes på ulike måter, noe som fører til ulike tradisjoner og retninger innen Alexanderteknikken. Min tolkning av prinsippene skriver jeg om i denne bloggen. Bloggen feirer 5 års-jubileum i disse dager. Det er også blitt en tradisjon.
God 17. mai!
*Se for eksempel Constructive Conscious Control, del 2, kapittel III Imperfect Sensory Appreciation og kapittel IV Illustration.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar