søndag 19. november 2017

50

Her en dag fylte jeg femti. I over halvparten av de femti har jeg holdt på med Alexanderteknikken. Over halve livet. Det var en dag i slutten av november 1990 at jeg hadde min første time i teknikken, for 27 år siden.

Når jeg ser tilbake kan det se ut som både jeg og teknikken har forandret oss med årene.

Første timen
Jeg kom til første time med en forestilling om hva teknikken var basert på ting jeg hadde lest. På en måte hadde jeg forstått hva teknikken handler om - et hjelpemiddel for å forbedre bevegelser. Men jeg hadde ikke skjønt at veien dit må gå gjennom å endre vaner, vaner jeg trodde var riktige og vaner jeg ikke visste at jeg hadde. Kanskje jeg egentlig ikke kjente meg selv.

Den første halve året hadde jeg time en gang i uka. Jeg kom ut fra hver time som en ny person. Jeg hadde holdt på med avspenningsøvelser daglig i mange år, men først nå fikk jeg oppleve hva det vil si å være avspent i bevegelse.

Jeg skjønte ikke så mye av teknikken på den tida. Det handlet om å være oppreist og avspent. Jeg prøvde å sitte for oppreist og slappe av for mye og fikk ikke til så mye på egen hånd. Det skjedde store forandringer, men de kom som en følge av timene, ikke av hva jeg gjorde selv.

Jobb og siviltjeneste
Etter et halvt års tid med alexandertimer var jeg ferdig med musikkstudiene og flyttet fra Oslo for å begynne i jobb et sted langt fra nærmeste alexanderlærer. Nå måtte jeg klare meg selv etter beste evne. Den største utfordringen var å huske Alexanderteknikken i dagliglivet. Jeg gikk systematisk inn for oppgaven og klarte å være oppmerksom på hvordan jeg gjorde ting ganske mange ganger i løpet av en dag. Jeg førte til og med statistikk. Men hva å tenke når jeg først var oppmerksom var en annen sak. Jeg hadde ennå ikke helt forstått tenkemåten. Jeg husker en gang jeg var ute og kjørte bil. Jeg tenkte på å «la nakken være fri» og jeg syntes det gikk helt utmerket, helt til jeg begynte å få vondt i nakken. Det var noe som ikke helt stemte og jeg hadde fremdeles mest nytte av å ligge i aktiv hvilestilling.

Jeg var tilbake i Oslo for siviltjeneste i 16 måneder. Igjen hadde jeg mulighet for time hver uke. I denne perioden begynte jeg også for alvor å lese bøker om teknikken. Jeg leste blant annet alle Alexanders bøker. (Mulig jeg bare leste deler av den siste boken som på den tiden var ute av trykk). Jeg begynte å forstå teknikken bedre. Men til tider tok den teoretiske forståelsen overhånd og jeg måtte legge bøkene bort en stund og heller satse på å bygge opp mer praktisk erfaring gjennom timer og eksperimentering før jeg kastet meg over bøkene igjen.

Jeg hadde også for første gang timer med andre lærere. Det var en åpenbaring å oppleve en annen og mer dynamisk måte å undervise på, mer fokusert på aktivitet og bevegelse og mindre på å unngå spenning.

Jeg flyttet etter hvert til Bergen hvor jeg fortsatte med timer ca. hver tredje uke. Jeg hadde bestemt meg for en gang å bli alexanderlærer allerede høsten 1992. Nå begynte muligheten å nærme seg.

Brighton
Høsten 1997 flyttet jeg til Brighton på sørkysten av England for å begynne tre års utdannelse som lærer i Alexanderteknikk.
Utdanningen som alexanderlærer er noe helt spesielt. Å lære å veilede med hendene er en stor del av utdanningen. Bruken av hendene avhenger av bruken av resten av kroppen og som student får du mye individuell «hands-on» instruksjon. Sett utenfra ser det lett ut, mest enkle dagligdagse bevegelser som å sette seg ned og reise seg. Men arbeidet er fysisk og mentalt krevende. Det skjer store forandringer. Jeg følte meg som ei utgått vaskefille til tider.

Det var først nå at jeg virkelig begynte å lære hvordan jeg skulle «tenke retning». Alt «hands-on»-arbeid avhenger av det. Teknikken er 99 prosent mental. Jeg innså for alvor hvor uhensiktsmessige vanene jeg hadde fra å gjøre avspenningsøvelser var.

Alexanderlærer
Jeg var ferdig utdannet sommeren 2000, flyttet til Oslo og begynte å undervise teknikken. De første årene fløt jeg videre på det jeg hadde lært i utdannelsen, som stort sett bestod i å veilede med hendene. Den muntlige veiledningen måtte jeg jobbe med. Nå måtte jeg oversette alt jeg kunne og visste til norsk. Så å si alle timer og alt jeg hadde lest om teknikken var på engelsk. Å forklare teknikken muntlig gikk bedre etter som årene gikk og jeg fikk mer erfaring. Jeg synes selv jeg hadde så mange gode ideer at jeg begynte å skrive denne bloggen.

Med erfaring har innholdet i timene endret seg. Som nyutdannet lærer gjorde jeg nesten bare det vi kaller «stolarbeid» dvs. aktiviteten i timene gikk stort sett ut på at eleven reiste seg og satte seg ned igjen, og «bordarbeid» at jeg jobbet på eleven liggende på benken. Uansett hvor stor umiddelbar fysiologisk effekt dette kan gi kan det pedagogiske utbyttet være begrenset. Jeg gjør fortsatt mye stolarbeid, men det avhenger av eleven. Jeg har undervist i så mange ulike sammenhenger og situasjoner at det har gitt meg erfaring til å bruke hva som helst av aktivitet som utgangspunkt for undervisningen.

Når det gjelder utviklingen av min forståelse av Alexanderteknikken innser jeg mer og mer hvor enkel den i prinsippet er. Teknikken går ut på å kunne velge å stoppe, la være å gjøre noe, og så velge hvordan å organisere kreftene for å gjøre et du vil gjøre.

Knapt halvveis
Nå har jeg vært alexanderlærer i 17 år. Hvis jeg pensjonerer meg når jeg fyller 67 har jeg 17 år igjen og er halvveis i karrieren som alexanderlærer. Men alexanderlærere har en lei tendens til bare å holde på og holde på, og i likhet med god vin og gamle fioliner har vi en tendens til å bare bli bedre og bedre. Det er ikke sikkert jeg noen gang blir pensjonert.