(Deler av dette blogginnlegget kan være vanskelig å forstå om du ikke har lest forrige blogginnlegg).
Hendene er Alexanderteknikk-lærerens viktigste hjelpemiddel i undervisningen. Mye av kommunikasjonen foregår ikke-verbalt.
I foregående blogginnlegg har jeg forklart om hvordan bruken av hendene fungerer. Kort fortalt går det ut på at læreren legger hendene på og tenker retning. Men vanligvis gjør læreren mer enn å bare legge hendene på. Han eller hun bruker hendene aktivt på flere måter.
Vise
Læreren kan bruke hendene til å vise retningen(e) eleven skal tenke i kroppen. Læreren kan bruke muntlige instruksjoner i tillegg. En kjent amerikansk lærer, Marjorie Barstow, pleide å si ting som «this away from this». Fordelen med denne formuleringen er at eleven tenker direkte i kroppen og slipper å oversette ord, som for eksempel «skuldrene fra hverandre», til kroppslig erfaring. Erfaringen kommer direkte.
Ved å gi muntlige instruksjoner samarbeider lærer og elev. Læreren gir retningen med hendene og eleven tenker. Med lærerens berøring er det lettere for eleven å tenke fordi berøringen gir ekstra sanseinformasjon.
Lærere kan også mer aktivt utføre og vise den tiltenkte effekten av retningen. For eksempel kan læreren ta elevens hode «fram og opp», som er den veien hodet vil gå om vi gir slipp på unødvendig spenning.
I alle sammenhenger der læreren bruker hendene aktivt er det avgjørende for læreren å fortsette å tenke retning i egen kropp. Det han/hun gjør med hendene må være en fortsettelse av de mentale retningene. Uten retninger vil lærerens kontakt med eleven være dårligere og kommunikasjonen vil bli uklar.
Bevege
Noen ganger kan læreren bevege eleven aktivt. For eksempel kan læreren bevege elevens arm. Det skjer ofte mens eleven ligger på en benk i aktiv hvilestilling. Dette handler ikke om bevegelsesutslag, og heller ikke om bevegelighet i og for seg. Elevens oppgave er å la være å hjelpe til. Eleven må aktivt si mentalt nei til reaksjonene som utløses når armen beveges. De samme tankene vil eleven kunne bruke i andre sammenhenger for å unngå reagere uhensiktsmessig. Dette kalles «inhibition work».
Igjen er det avgjørende at læreren tenker retning. Om læreren tenker retning i egen kropp er det mye lettere for eleven å unngå å hjelpe til med å bevege armen. Dette er en effekt av prosessen med å tenke retning som kan virke noe mystisk, men som helt sikkert har en naturlig forklaring.
Noe av det viktigste en Alexanderteknikk-lærer gjør kan være å hjelpe eleven med å sette i gang bevegelser, som for eksempel når eleven reiser seg fra en stol. Ved at læreren initierer bevegelsen unngås mye av unødvendig spenning assosiert til handlingen. Eleven opplever at det er mulig å bevege seg med mindre spenning. Uten denne opplevelsen vil en elev ofte la være å prøve å sette i gang bevegelsen før det vanemessige nivå av spenning er nådd. Jo dyktigere læreren er til selv å tenke retning og koordinere sitt eget muskelskjelettsystem, jo minder tendens vil det være til at eleven reagerer med å anvende unødvendig spenning.
Holde, løfte, dra
For noen elever er det nyttig om læreren går mer aktivt inn for å hjelpe med å omorganisere elevens muskelskjelettsystem. Dette gjelder spesielt de med helserelaterte problemer knyttet til anspenthet, feilbelastning, overbelastning og smerter.
For å stimulere til større endringer kan læreren for eksempel ta noe av elevens vekt. Læreren kan holde med hendene på en slik måte at eleven selv holder mindre, for eksempel holde forsiktig på elevens bakhode slik at eleven kan gi slipp på spenninger i nakken. Eller læreren kan forsiktig løfte elevens hode fra underlaget når eleven er i liggende stilling. Om eleven gir slipp og gir slipp er avhengig av trygghet som er igjen avhengig av kvaliteten av kontakt, som atter igjen er avhengig av at læreren tenker retning i sin egen kropp.
Læreren kan gå et skritt videre og aktivt dra i eleven, (armer, bein eller hode). Dette er ikke noe for nybegynnere. Bevegelsen må være direkte relatert til retningene, hvis ikke fører det bare til mekanisk strekk og elevens muskelskjelettsystem vil respondere med spenning og motstand og ikke ekspansjon.
Det er svært fristende når man jobber med noen som er spesielt anspent å gjøre noe direkte med spenningene og dra litt ekstra. Dette er helt feil strategi. Det motsatte er bedre - jo mer anspent eleven er, jo mer forsiktig må læreren være.
Uerfarne lærere faller ofte for fristelsen å dra litt ekstra. De risikerer å havne i ei blindgate der de hele tiden føler at de stadig må gjøre mer som respons på at de får til stadig mindre. Ofte er det slik at jo mer kraft som brukes, jo lettere er det å glemme å tenke retning. Det må være omvendt. Jo mer kraft som brukes, jo mer må læreren tenke retning.
Generelt gjelder det at jo mer kraft læreren utøver med hendene, jo mindre selvstendig blir eleven. Jo mer kraft læreren bruker, jo mindre ligner det som foregår det eleven gjør av dagligdagse aktiviteter. Eleven kan ikke gjøre det samme på egen hånd, og dermed er risikoen at det har mindre pedagogisk nytte.
Vekt
For enkelte elever vil det ikke være hensiktsmessig å fokusere på ekspansjon. Det gjelder for eksempel mennesker med hypermobilitet-syndrom. De liker gjerne å strekkes å tøyes enda det ikke alltid er godt for dem. I disse tilfellene kan læreren i stedet gå inn for å «samle» eleven, tenke sammenheng og støtte. I stedet for å stimulere til ekspansjon direkte kan læreren legge på vekt. Dette fungerer litt som når du presser en ball ned i vann. Oppdriften vil øke. Alexander selv var kjent for å benytte en variant hvor han hadde ei hånd på elevens rygg og den andre på elevens hode. Elevene rapporterte at de opplevde det som om hånden på hodet «sugde» dem opp. (Noe som igjen har ført til tvilsomme og spekulative forklaringer av pseudovitenskapelig karakter. Men effekten har en enkel og naturlig forklaring).
Å legge på vekt innebærer en viss risiko. Eleven kan bli «tung», sammenpresset og kollapse. Den som bruker denne metoden må vite hva hun/han gjør. Som alltid når det gjelder å bruke mer kraft og bevegelse: det er bedre å la være om målet kan nås med mer forsiktige midler.
Kunsthåndverk
Å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør er en kunst, og et håndtverk, bokstavelig talt.
Måten ferdigheten utøves på varierer fra lærer til lærer. Bruken av hendene har alltid et personlig preg og hver lærer har sitt personlige uttrykk som går ut over det jeg har beskrevet her. Dette var bare et forsøk på å gi et overblikk.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar