I disse dager er det tretti år siden jeg hadde mine første alexandertimer. Det er ingen overdrivelse at timene forandret livet mitt.
Jeg hadde hørt om Alexanderteknikken noen år tidligere. Første gangen tror jeg var i en artikkel i kveldsutgaven av Aftenposten i 1988. Det var et intervju med Nigel Hornby som skulle bli min første Alexanderteknikk-lærer. Av en eller annen grunn gjorde intervjuet inntrykk på meg. Jeg studerte musikk og spilte fiolin og var opptatt av å kunne koordinere og kontrollere bevegelser. I artikkelen i Aftenposten ble det sagt at balansen av hodet hadde stor innflytelse på kroppens bevegelser. Det hadde jeg aldri tenkt over.
Året etter leste jeg Tension in the Performance of Music. I boken er det en artikkel av Alexanderteknikk-lærer og pianist Nelly Ben-Or, «The Alexander Technique and Performance». Der leste jeg om «primary control» - hvordan forholdet mellom hode, nakke og rygg påvirker funksjon og bevegelse.
Så, i 1990 begynte en medstudent på Barratt Due med Alexanderteknikk-timer. Han spilte fløyte og hadde fått vondt i armene. Han fortalte begeistret om timene. Nå ble jeg enda mer interessert. Jeg gikk rett på Deichman bibliotek og lånte ei bok om Alexanderteknikken. Boka var Body Learning av Michael Gelb. Den er ei god introduksjonsbok. Jeg tror jeg begynte å skjønne prinsippene for teknikken.
Det jeg ikke forstod var hvordan Alexanderteknikken ville fungere i praksis, hva den ville ha å si for meg. Men jeg innså at jeg ikke kunne lære teknikken fra ei bok. Jeg måtte finne en lærer.
Min historie er egentlig ganske typisk. Det tar gjerne flere år fra noen hører om Alexanderteknikken til de kommer så langt som til å ta timer.
De første timene
Det jeg husker best fra de første timene var hvor avspent jeg ble, men samtidig hvor lett og bevegelig. Jeg svevde når jeg gikk. Til å begynne med hadde jeg to timer i uken. Etter et par uker begynte jeg å innse hvor fryktelig anspent jeg egentlig var. Det var en tankevekker. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser daglig i årevis og trodde jeg hadde rimelig kontroll på hva jeg gjorde.
Det kan oppleves som et paradoks. Du blir mer avspent, men av den grunn blir du også mer følsom for spenninger. «I feel like an invalid», utbrøt jeg en gang i en time. Nigel svarte, mest på spøk: «Oh, but you are». Forbedringspotensialet var stort.
Jeg husker det gjorde stor forskjell å begynne å tenke på at jeg hadde ei ryggsøyle. Ryggsøyla kan vi ikke kjenne direkte. Men bevisstheten om hvor den var, hvor lang den var, gjorde at jeg begynte å bli oppmerksom på hva jeg gjorde med meg selv. Jeg ble generelt mer oppmerksom og våken.
Jeg ble også mer oppmerksom på når jeg var trøtt. Jeg tror dette har å gjøre med at jeg var mer avspent. Hvis du har mindre spenning i nakken og holder mindre fast på hodet til daglig vil du lettere merke når du har lyst til å duppe av. Fordelen var at jeg ble flinkere til å ta pauser når jeg trengte det. Dermed kunne jeg jobbe mer effektivt.
Etter omtrent ti timer la jeg merke til endringer i fiolinspillet. Forholdet til instrumentet føltes nærmere og mer intimt etter hvert som jeg ble mykere i kroppen. Klangen ble friere.
Jeg tror jeg hadde bare én time med instrumentet i løpet av de første månedene. I denne fasen gjorde jeg ikke noe bevisst arbeid for å integrere teknikken i fiolinspillet. Forbedringene skjedde av seg selv. Hadde jeg hatt flere timer med instrumentet kunne jeg kanskje gjort mer.
Etter tretti år er det begrenset hvor mye jeg husker. Jeg gjorde dessverre ikke notater fra de første timene. Jeg kan huske Nigel fortalte om hvor mye et hode veier, og så sa han at han hadde et hode i rommet ved siden av. Han gikk ut mens jeg ble sittende å lure på hva han hadde å vise fram. Til min lettelse kom Nigel tilbake med en stor stein med vekt tilsvarende hodet til et menneske.
Jeg husker også en time der jeg følte jeg stod bakoverlent. Jeg nevnte det for Nigel. Han ba meg ta en kikk i speilet ved siden av meg. Jeg kunne se at jeg stod helt rett opp og ned. Sannsynligvis var jeg så vant til å synke sammen at jeg hadde feil oppfatning om hva det vil si å stå rett.
Jeg opplevde flere fysiske forandringer da jeg begynte med Alexanderteknikken. Ei jakke jeg pleide å bruke ofte, og som jeg hadde hatt i flere år, ble for trang over skuldrene. Jeg har en tvillingbror. Vi er omtrent like høye, men han hadde pleid å være et par centimeter høyere enn meg. En gang vi målte viste det seg at jeg var høyere enn ham. Det gjorde forskjell at jeg hadde sluttet å trykke meg sammen.
Misforståelser
I denne første tiden hadde jeg egentlig ikke veldig god forståelse for det vi kaller «directions», å tenke retning. Jeg tenkte mest på nakken, å ikke spenne nakken, eller å ha en «fri» nakke; det vil si - egentlig tenkte jeg mest på å slappe av. Å slappe av er ikke er det samme som å tenke retning. Avspenning kan være en konsekvens av å tenke retning. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser i så mange år at det påvirket sterkt hvordan jeg tenkte.
Jeg følte jeg hadde god nytte av å ligge i semisupine eller «aktiv hvilestilling». Det var noe jeg kunne gjøre uten å vite eller kunne så mye. Men kanskje også dette ble for mye avspenningsøvelse og ikke så konstruktivt som det kunne har vært.
Jeg begikk også den andre vanlige feilen, å tenke i form av «riktig» posisjon. Jeg hadde etter hvert forstått at det som kalles «primary control» ikke handlet om riktig posisjon av hodet, at det var noe mer subtilt og dynamisk. Men jeg husker godt at jeg tenkte mye på å sitte rett. Som nevnt gjorde det stor forskjell for meg å bli bevisst på at jeg hadde ei ryggsøyle. Det gav meg en slags forståelse for konseptet om å ha lengde. Men jeg hadde ikke kommet så langt at jeg forstod dynamikken i kurvene i ryggsøyla.
Jeg tenkte mest på å være rett og forsøkte å sitte rett opp og ned selv i den mykeste sofa. Det tyder på en snever forståelse av teknikken og lite fleksibilitet i anvendelsen.
Oase
På tross av min begrensede forståelse av Alexanderteknikken hadde jeg stor nytte av den. Jeg begynte å gradvis å oppdage meg selv, oppdage at det fantes flere muligheter, og ikke minst utviklingsmuligheter.
Å komme inn i Nigels undervisningsrom var som å komme til en oase der det alltid var tid nok, tid til å oppdage de små øyeblikkene der du kan velge å reagere eller ikke. Det var som å få et glimt inn i en annen verden, en kontrast til verden utenfor og til musikkstudiet der vi måtte prestere hele tiden.
Nigels følsomme hender kjentes uendelig store. Det var som de visste akkurat hvor jeg holdt fast på spenning jeg ikke trengte. De fortalte meg om meg selv på en måte som ikke kan beskrives med ord.
Jeg hadde antagelig seks timer før jul den høsten jeg begynte med Alexanderteknikken. I løpet av vinteren og våren hadde jeg ytterligere 20-25 timer. Det blir vanligvis regnet for å gi et godt grunnlag. Men jeg hadde langt ifra fått nok. Jeg ville lære mer.
Jeg hadde avsluttende eksamen på Barratt Due den våren og fikk min første jobb på kulturskolen i Flekkefjord. Planen var å komme tilbake til Oslo for å ta flere timer. Hvordan det gikk skal jeg fortelle om en annen gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar