Romforskning

Et vanlig kjennetegn på dårlig koordinasjon og ineffektive bevegelser er at vi gjør oss mindre enn vi er. Vi blir kortere, enten ved at vi presser oss sammen ved å bruke for mye muskelspenning, eller ved at vi bruker for lite spenning og kollapser.

De preventive mentale beskjedene, «retningene», vi bruker i Alexanderteknikken (la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lang og bred ...), har til hensikt å forhindre tendensen til sammentrekning. Sagt på en annen måte har Alexanderteknikken til hensikt å hjelpe oss til å bevare rommet vi behøver for å føle oss frie og fungere godt. 

3D 

Retningene vi bruker i Alexanderteknikken kan oppfattes som todimensjonale. Men de utgjør en sekvens som til sammen beskriver utvidelse i alle retninger. Vi kan like gjerne bruke andre beskrivelser og tenke volum. Du forestille deg at en «fri nakke» vil bli mer avspent og øke i volum, bli både lengre og større i alle retninger på en gang. At ryggen blir lengre og bredere tilsvarer at kroppen øker volum akkurat som en sylinder. Det samme kan tenkes for armer og bein.

Denne måten å tenke på kan også gjøre det lettere å forstå at retningene vi tenker i kroppen henger sammen, at de er innbyrdes avhengige, påvirker hverandre og utgjør en overordnet helhet. De er en sekvens av flere elementer men har effekt som en enkelt tanke eller ønske.

Ut i rommet

Vi kan også tenke på en litt annen måte og i stedet for å tenke direkte på kroppen forestille oss at kroppen ekspanderer inn i rommet som omgir oss.

Bruce Fertman gir et eksempel i sin bok Teaching by Hand Learning by Heart (Fertman 2018). Han beskriver en workshop i Japan. Japanere er vant til å måtte presse seg sammen for å få plass på tog og t-bane. På workshopen stilte deltagerne møblene sammen for å illustrere det begrensede rommet i ei t-banevogn. Etter at de hadde stuet seg godt sammen for at alle skulle få plass, fikk deltagerne instruksjoner om å tenke «retning». De oppdaget da at de kunne finne det lille ekstra rommet de behøvde for ikke å være anspent. Det ble også mer plass ved at de kunne være mer fleksible.

Det aller viktigste kursdeltagerne innså var at de hadde et valg. Det var ingen andre som presset dem sammen enn dem selv. Ofte anspenner vi oss i misforstått hensyntagen til andre. Vi kan ta de få millimeterne vi trenger uten at det går ut over noen.

Romme følelser

Ofte er det følelser som fører til at vi trekker oss sammen og «diskoordinerer» oss selv. Å tenke at retningene utvider det indre rommet kan være en hjelp til bokstavelig talt å «romme» følelsene, tillate deres eksistens uten at det går ut over hvordan vi fungerer.

Dette er spesielt nyttig for utøvende kunstnere og andre som møter situasjoner hvor de opplever høyt press. En viss grad av nervøsitet er en naturlig del av prosessen. Ved å gi rom til uro og spenning kan følelsene bli en positiv kraft som driver prestasjonen istedet for å hemme.

På og utenfor scenen

Alexanderteknikk-lærere som jobber med utøvende kunstnere snakker ofte om opplevelsen av rom, ikke bare i kroppen, men det fysiske rommet vi er i. Å utvide oppmerksomheten til å ta inn rommet rundt oss - vegger, tak, gulv, kan være et effektivt middel mot det å trekke seg sammen og dermed et motmiddel mot å være i veien for seg selv.

Det kan ha stor effekt å tenke på rommet bak seg. Er vi nervøse og/eller prøver for hardt, vil vi ofte lene oss forover og ut av balanse. Det er musklene på baksiden av kroppen som har til oppgave å holde oss oppe. Ved å tenke på rommet bak oss kan vi både sørge for at denne muskulaturen ikke overarbeider, og at vi bevarer rommet i kroppen som er nødvendig for god koordinasjon. 

Sanse rommet

Sanser som syn og hørsel kan være hjelpemiddel til å inkludere oppmerksomhet om rommet rundt oss. Et råd ofte gitt av alexanderlærere er å være oppmerksom på periferien av synsfeltet, å ta inn hele bredden og høyden. Dette kan tenkes å motvirke tendens til nervøsitet og «tunnelsyn».

I boken For the Love of Games gis en beskrivelse av en workshop-aktivitet som er ment å bevisstgjøre deltagerne på effekten av ulike måter å forholde seg til rommet på. Deltagerne går rundt i rommet og får beskjed om å prøve å unngå å komme borti hverandre. Med jevne mellomrom bes deltagerne om å øke tempoet, helt til de får høre: «There's a fire!». Etterpå gjentas aktiviteten, men nå med beskjeden om å hele tiden se etter åpent og tilgjengelig rom. Igjen bes deltagerne om å øke tempoet, igjen til meldingen «there's a fire!», men denne gangen vil deltagerne antagelig kunne øke tempo med mer kontroll (Chance 2018).

Hørselen gir oss også informasjon om rommet rundt oss uten av vi kanskje tenker over det. Vi har ører på motsatte sider av hodet for å få stereo-effekt. Dette gjør at vi kan registrere retningen i rommet lyder kommer fra.

Nøytral

Å være bevisst hvor man er i rommet kan være en hjelp til det å være i nøytral, til å være klar til hva som helst. Å være i nøytral kan beskrives som en tilstand der vi er i stand til å bevege oss i hvilken som helst retning i rommet, også bakover. 

Å være i nøytral er utgangspunkt for bevegelse, og når vi bestemmer oss for å gjøre en bevegelse gjør vi det ved å gi kroppen eller deler av kroppen en retning i rommet.

Bevegelse i rommet

Å vite retning (og rekkefølge) på bevegelser er til hjelp når vi ønsker å ta kontroll over måten vi gjør ting på. Dette er et element i Alexanderteknikkens prinsipp om «the means-whereby».

Retningene vi tenker for kroppen (hodet fram og opp, ryggen lang og bred, osv.), er indre retninger. Retning på bevegelsene kan vi kalle ytre retninger. Indre og ytre retninger går ikke alltid samme vei. Hvis du for eksempel lener deg bakover i en stol ønsker du fortsatt å la hodet gå «fram og opp» selv om hodet beveger seg bakover sammen med resten av kroppen.

Å tenke seg at både indre og ytre retning er å la kroppen ekspandere inn i nytt rom kan gjøre det lettere å kombinere de to dimensjonene ved bevegelse. Du kan være bevisst det dynamiske forholdet mellom delene av kroppen og samtidig være bevist retning på bevegelsene.

Forlate rommet

Når vi er stressa har vi lett for å gjøre ting litt for fort. Vi føler kanskje at vi er konstant på etterskudd, men egentlig er vi foran oss selv. Vi kan bokstavelig talt være «på tuppa» og for tidlig på vei inn i nytt rom. I slike situasjoner kan det være til hjelp å tenke på rommet du forlater, på rommet du beveger deg bort ifra. 

Dette kan hjelpe deg til å være «tilstede i ryggen» slik at du beholder lengden, bredden og rommet i kroppen, og hjelpe deg til å ta nok tid.

Som Bruce Fertman sier i sin bok: «When there is space, there's time» (Fertman 2018, s 171). Dette høres kanskje mystisk ut, men prøv det ut!

Relaterte blogginnlegg

Våg å være så høy som du er

Meta-teknikk 

Bevegelse eller retning

Sceneskrekk

Hode og hale

Blikket

Litteratur

Alcantara, Pedro de. 2018. The Integrated String Player - Embodied Vibration (The Integrated Musician). Oxford University Press. 

Chance, Jeremy. 2018. Walk into Spaces. I For the Love of Games - Alexander Technique Activities, Buono, A & Mallen, A. fortheloveofgames2017@gmail.com 

Fertman, Bruce. 2018. Teaching by Hand Learning by Heart - Delving into the Work of F.M. Alexander. Mouritz. 

Høyre og venstre

Jeg skrev i et tidligere innlegg at Alexanderteknikken gir økt følsomhet. Elever begynner for eksempel raskt å legge merke til forskjellene mellom høyre og venstre side av kroppen. Når de beskriver ulikhetene kan de gi uttrykk for at det er noe alvorlig feil med dem. Det er det ikke.

Anatomi og fysiologi

Fra naturens side er vi ikke fullstendig symmetriske. Blant annet ligger hjertet til venstre for midten i brystet, noe som gjør at høyre og venstre lunge er ulikt utformet. I utgangspunktet er ikke vår anatomi fullstendig symmetrisk.

Men viktigst er at vi er født høyre- eller venstrehendt. Vi har en dominerende hånd, og fot. De to hendene får helt naturlig ulike oppgaver. Vi holder brødet med den ene hånda og skjærer med den andre. Dette må ses på som en form for spesialisering, akkurat som høyre og venstre hjernehalvdel til en viss grad er spesialisert for ulike type funksjoner.

Funksjon, bruk og struktur 

At den ene hånden (eller foten) har en dominerende rolle vil påvirke muskler og skjelett. I Alexanderteknikken har vi et prinsippet om at «bruk påvirker funksjon». I forbindelse med høyre-/venstrehendthet kan vi si at det er medfødt funksjon som påvirker bruken. «Bruk» vil i sin tur påvirke struktur. Den dominante siden vil bli sterkere. Dette er helt naturlig.

Men høyre-/venstrehendthet vil også påvirke uvaner vi har i form av unødvendig og uhensiktsmessig muskelbruk. Skjevbelastning vil øke. Vi kan si at dårlig «bruk» øker asymmetrien i kroppen. Konsekvensen er at den naturlige tendens til rotasjon i kroppen vil øke og at vi blir mer «skrudd». Dette kan gi symptomer på overbelastning.

Alexanderteknikk-lærer Rickard Brennan har et eksempel i en av sine bøker. (Han har skrevet mange og jeg har for øyeblikket ikke funnet ut hvilken). Historien Brennan forteller er om ei dame som går til legen med smerter i et kne. Legen mener årsaken ganske enkelt er aldersforandringer. Legen hadde ganske sikkert rett i dette til en viss grad, men som pasienten påpekte var begge knærne like gamle, og hun hadde bare smerter i det ene. Timer i Alexanderteknikk gjorde henne bevisst på vaner hun hadde som førte til unødvendig belastning på kneet og da hun klarte å endre vanene forsvant smertene. 

Det kan være verdt å observere hvordan (u)vaner kombinert med høyre/venstrehendthet påvirker hvordan vi bruker kroppen. 

Vi kan bli vant til økt asymmetri. Vi vil begynne å tolke det som symmetri. Når vi senere begynner å gi slipp på skjevhetene kan det gi opplevelse av at noe er feil. Jeg var inne på fenomenet i blogginnlegget Tenke, ikke føle. Denne historien fra en av Alexanders bøker gir et godt eksempel på hva som kan skje:

A little girl who had been unable to walk properly for some years was brought to the writer for a diagnosis of the defects in the use of the psycho-physical mechanisms which were responsible for her more or less crippled state. When this had been done, a request was made that a demonstration should be given to those present of the manipulative side of the work (the child, of course, to be the subject to be manipulated), so that certain readjustments and co-ordinations might be temporarily secured, thus showing, in keeping with the diagnosis, the possibilities of reeducation on a general basis in a case of this kind. The demonstration was successful from this point of view. For the time being the child's body was comparatively straightened out -- that is, without the extreme twists and distortions that had been so noticeable when she came into the room. When this was done, the little girl looked across at her mother and said to her in an indescribable tone: "Oh! Mummie, he's pulled me out of shape." (Alexander 2004).

Skumle tendenser

Om du oppdager at kroppen er asymmetrisk og skjev er det fristende å gjøre noe med det direkte. I prinsippet er det mulig. I prinsippet kunne du gjøre alt med motsatt hånd og dermed kompensere for overdreven rotasjon. Men det ville innebære at du ville måtte gjenskape dine egne uvaner også, og hvor realistisk er det? Ikke er det ønskelig heller med tanke på at overdreven rotasjon gir kompresjon gjennom kroppen. Skal du øve på å komprimere andre siden av kroppen også, og gjøre ting dobbelt så ille?

Vi må også tenke på at høyre-/venstrehendthet er en naturlig spesialisering og selv om det i noen spesielle aktiviteter, som for eksempel å spille piano eller fotball, er en fordel å kunne gjøre ting like godt med begge hender eller føtter, så er det antagelig ikke verd innsatsen.

Før i tida ble venstrehendte tvunget til å bruke høyre hånd, den «riktige» hånda. På engelsk heter høyre til og med «right»! Venstrehendthet ble sett på som noe unaturlig og skummelt, og det engelske ordet «sinister» (skummel/ondskapsfull) har opphav i «sinistra», det latinske ordet for venstre. Jeg har selv møtt venstrehendte som ble tvunget til å bruke den andre hånden som barn. Unødvendig, hemmende og potensielt traumatiserende.

Når det er sagt finnes det likevel én god grunn til å prøve å gjøre ting med motsatt hånd. Å gjøre ting med venstre hånd, om du er høyrehendt, kan være en hjelp til å bli mer bevisst på spenningsmønstrene du anvender når du bruker «riktig» hånd. Du vil kunne oppdage tendenser i måten du gjør ting på som kan være nyttig, og det kan være en hjelp i det å bryte vaner. Men å gjøre ting med andre hånden for å bli mer symmetrisk i kroppen er bortkastet arbeid.

Non-doing

Hva skal vi så gjøre med ulikhetene mellom høyre og venstre side av kroppen?

Ingenting.

Når Alexander i sin beskrivelse av den lille jenta han møtte skriver at han «manipulerte» betyr det ikke at han gjorde noe direkte med den overdrevne rotasjonene i jentas kropp. Du kan tenke deg at ryggsøyla kan sammenlignes med ei fjær. (Ikke fuglefjær men en støtdemper). Når ryggsøyla komprimeres og roteres slik at kroppen blir asymmetrisk vil det å slutte å komprimere gjøre at ryggsøyla vender tilbake til en mindre rotert tilstand.

En Alexanderlærer jobber altså med hendene på en slik måte at eleven gjør mindre av det som er unødvendig. Løsner fjæra, om du vil, og kroppen vil bli mer symmetrisk. Vi gjør det samme mentalt når vi tenker preventive retninger: la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere. Du gir slipp på hodet og kroppen vil derotere.

Du kan altså bli mer symmetrisk ved hjelp av Alexanderteknikken. Men helt symmetrisk blir du aldri. Du kan like godt akseptere deg selv som du er.

Relaterte blogginnlegg

Tenke, ikke føle

Skjev rygg

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

 

Kunsten å møte seg selv i døra

Dette blogginnlegget er skrevet for deg som allerede har hatt timer i Alexanderteknikken.

Alexanderteknikken er en praktisk teknikk, noe du kan anvende i enhver aktivitet. Når du lærer teknikken er det om å gjøre å ta den i bruk i dagliglivet så fort som mulig. Jo mer du bruker den, jo lettere blir det, og jo fortere lærer du.

For ferske alexanderelever kan det lønne seg å sette av tid hver dag til å «øve» på Alexanderteknikken. Det enkleste er vanligvis å legge seg ned i «aktiv hvilestilling», men enda bedre er det om du i tillegg bruker teknikken i en praktisk aktivitet.

Å prøve å være oppmerksom i alle aktiviteter hele tiden blir et diffust mål og fungerer dårlig. Det er bedre å velge en eller to aktiviteter du er interessert i å forbedre. For musikere kan det være noe relatert til sang- eller instrumentalteknikken, for deg som jobber på kontor kan det være bruk av pc.

Men noe helt enkelt og dagligdags kan være lettere å jobbe med i begynnelsen. Å pusse tennene blir ofte foreslått av alexanderlærere. I dette blogginnlegget foreslår jeg en annen, ofte oversett bevegelse: Å åpne ei dør.

Du har sikkert minst ei dør hjemme hos deg som du kan velge å bruke som «treningsapparat». Ved å knytte eksperimenteringen til et konkret objekt du bokstavelig talt ikke kan unngå kan du heller ikke unngå å dra praktisk nytte av eventuelle oppdagelser du gjør underveis.

Den vanlige måten

Du kan begynne med å gjøre deg kjent med hvordan du gjør bevegelsene når du åpner døra på din vanlige måte. Begynn med å stå noen meter fra døra slik at må ta noen skritt. Forberedelsene du gjør, nødvendig eller unødvendig, vil finne sted allerede før du når fram til døra.

Tenk deg at du åpner døra av en grunn. Kanskje noen banker på og så går du og åpner. Å ha en intensjon er viktig fordi vi har alltid en grunn til å åpne ei dør i dagliglivet. Det er neppe noe du gjør bare fordi du syntes det ville være en interessant ting å gjøre.

Så, forestill deg en hensikt, gå bort til døra og åpne den. Lukk den igjen og gå tilbake til der du begynte. (Du kan eventuelt gå gjennom døra, lukke den bak deg og stille deg i tilsvarende avstand på den på andre siden.

Gjenta to-tre ganger for å få et inntrykk av bevegelsene. I og med at du nå er oppmerksom på en annen måte enn vanlig har du allerede gjort endringer fra det normale, så dette er ikke helt den vanlige måten, men noe omtrentlig tilsvarende.

Kanskje går det helt uproblematisk og flytende, kanskje legger du merke til noe som går lett og noe som går tyngre. Registrer det, men la være å trekke noen konklusjoner. På nåværende stadium samler du kun informasjon.

Kunsten å møte seg selv i døra

Når du går for å åpne ei dør har du en intensjon om å utføre en handling eller som er automatisk, innøvd og vanemessig. Det er handling vi utfører uten å behøve å ha oppmerksomhet om den. Når vi gjør noe uten oppmerksomhet har vi ingen kontroll på om vi bruker mer krefter enn nødvendig eller om vi bruker kraften på en hensiktsmessig måte.

For å bli bevisst hva vi faktisk gjør tar vi i bruk et knep. Knepet går ut på å stoppe.

Når du går og åpner døra vil du gjøre det i en sammenhengende serie av bevegelser. Du går, du nærmer deg døra og løfter armen, du tar tak i håndtaket og bruker kraft for å trykke det ned og du åpner døra ved å dra den til deg eller skyve den opp. Alt skjer i ett.

Det du nå kan prøve ut er å gi deg selv muligheten for valg. Når du går mot døra har du valget mellom å stoppe foran døra i passe avstand for å nå dørhåndtaket, eller å fortsette uten å stoppe og åpne døra som før.

De gangene du stopper vil du kunne legge merke til hva du har gjort som forberedelse til å åpne døra. Kanskje har du for eksempel allerede løftet hånda og underarmen? Prøv å vente til siste øyeblikk før du velger å stoppe eller ikke. Prøv å ta deg selv på fersken.

De gangene du stopper venter du et øyeblikk før du velger om du vil gå tilbake til start eller fortsette bevegelsessekvensen. Hvis du velger å fortsette har du muligheten til å observere om du tar i for mye når du begynner bevegelsen igjen.

Om du ikke legger merke til noe spesielt er det helt greit. Kanskje bruker du ikke for mye krefter i forberedelsen til åpne døra.

Neste stopp

Det neste du kan gjøre er å gi deg selv muligheten til å stoppe bevegelsen før neste del av bevegelsessekvensen, dvs i det du har lagt hånda på dørhåndtaket.

Gjør som sist, enten stoppe eller ikke, og når du stopper enten gå tilbake eller gå videre. 

De neste stoppestedene du kan deretter utforske kommer etter at du har trykket ned dørhåndtaket, etter at du har åpnet døra og etter at du har lukket den igjen. (Velger du å gå gjennom døra må du ta tak i og bruke dørhåndtaket på andre siden. Da får du enda flere potensielle stoppunkter. De kan du få gleden av å finne selv).

Bare gjør aktiviteten noen få ganger etter hverandre og gjør gjerne noen andre bevegelser innimellom. Det blir som vinsmakere som spiser et stykke brød for å rense smaksløkene mellom slurkene. Om du merker at oppmerksomheten ikke er på topp kan det være lurt å ta pause og kanskje gjøre mer en annen dag. 

Gjennom denne framgangsmåten har du blitt mer kjent med og bevisst på hvordan du utfører bevegelsene. Kanskje har du allerede vært i stand til å oppdage og unngå unødvendig eller feil bruk av kraft. Du har også fått en klar forestilling om elementene som utgjør aktiviteten. En slik forestilling er del av det Alexander kalte «the means-whereby». Stegene du må ta for å nå målet.

Med dette utgangspunktet er det på tide å legge til det å tenke konstruktivt for å organisere deg selv bedre i aktiviteten.

Tenke retning

Vi virveldyr fungerer best i bevegelse når hodet leder «fram og opp» og når vi har en generell tendens til ekspansjon i muskelskjelettsystemet. Vi fungerer best om vi unngår å gjøre oss mindre. 

Den første rekken av eksperimenter kan ha gjort deg bevisst på om du gjorde deg selv kortere på noe tidspunkt, og kanskje var du allerede i stand til å unngå det. For å sikre at vi ikke «skviser» oss selv men beholder optimal koordinasjon tenker vi «retning».

Utvidet fokus

Det er flere måter å tenke retning på. Minimum er å ha en intensjon om å være «lang» eller at hodet har retningen oppover. Den neste rekken av eksperimenter er en anledning til å prøve ut ulike måter å tenke retning på. Hva du velger å tenke er opp til deg og ditt erfaringsnivå.

Begynn med å gjøre aktiviteten på «vanlig» måte noen ganger. (Nå når du har bitt bevisst på elementene i aktiviteten er den riktignok ikke vanlig lengre). Gjør som før at du begynner fra nøytral posisjon noen skritt fra døra.

Deretter prøver du med retning.

Du har nå valget mellom 

• Å prøve alle mulige forskjellige retninger du tror kan være hensiktsmessige
• Å begynne å tenke retning før du begynner bevegelsen
• Å begynne å tenke retning underveis
• Begynne med retning men så slutte å tenke retning
• Tenke «feil» retning, for eksempel at hodet går ned.
• Tenke feil retning men så endre underveis til å tenke for eksempel at hodet går opp.

Når nybegynnere gjør slike eksperimenter kan det være lærerikt å aktivt stramme i nakken for å se hva slags effekt «dårlig bruk» har på bevegelsene. Kontrasten kan gjøre det enklere å forstå effekten av å tenke retning.

Om du oppdaget uheldige tendenser eller uvaner i din måte å åpne døren på i den første serien eksperimenter kan du forsøke å overdrive dem, gjøre en karikatur av deg selv. Dette er selvfølgelig ikke noe å øve på. Det er for bevisstgjøring. For de som erfarne i teknikken er ikke slikt strengt tatt nødvendig. Det å tenke retning, vil du oppdage, har den doble effekten av å redusere unødvendig spenning og samtidig øke følsomheten for spenninger.

Du vil også oppdage, når du nå tenker retning, at stoppestedene fra den første serien eksperimenter er kritiske øyeblikk, øyeblikk da det er lett å miste retningen. Eller klarer du å bevare retningen gjennom punktene?

Hvis vi ser på det å åpne døra som en ferdighet du ønsker å forbedre er stoppestedene punkter i aktiviteten der du kan stoppe og tenke retning på nytt. Du vil kanskje oppdage at de ulike elementene i aktiviteten krever litt ulik måte å tenke retning på siden du bruker kraft ulike retninger. Hvis du virkelig ønsker å forbedre aktiviteten lønner det seg å bruke god tid på stoppestedene og ikke forhaste seg med å gå videre. Denne strategien kan lønne seg for forbedring av alle typer komplekse ferdigheter, ikke bare når du møter deg selv i døra.

Relaterte blogginnlegg 

Øvelser 

Meta-teknikk 

Direkte eller indirekte

Tenke, ikke føle

«When people are wrong, the thing that is right is bound to be wrong to them», FM Alexander.

Når vi har en vane kan det som er riktig føles feil. Om du for eksempel har for vane å stå foroverbøyd kan du få følelsen av å lene deg bakover når en alexanderlærer tar deg opp i nøytral stilling. Kroppssansen kan være upålitelig. 

En av effektene av Alexanderteknikken er at du blir mer følsom. Men enda viktigere enn at du føler mer, er at kroppssansen (proprioseptiv og kinestetisk sans) blir mer pålitelig. Denne følsomheten øves paradoksalt nok ikke opp gjennom å «kjenne etter». Den øves best opp på en indirekte måte.

Å kjenne etter 

Å «kjenne etter» kan virke mot sin hensikt, for hva kjenner du etter? Mest sannsynlig kjenner du etter noe du kjenner fra før, noe som føles kjent, noe du vil kjenne igjen. Da er det liten sjans for at du vil kjenne noe nytt, og enda mindre sjans for at du vil bevege deg på en ny og bedre måte. 

Fokuserer du på det som er kjent risikerer du å overse ny og ukjent og uventet informasjon. I et berømt psykologisk eksperiment ble deltagerne bedt om å se en video av en gruppe personer som kastet en ball mellom seg. De ble bedt om å telle antall kast. Etterpå skulle de svare på noen spørsmål. Ett av dem var: Så du gorillaen? The Monkey Business Illusion

Vær oppmerksom, følg med, men ikke kjenn etter. Å ha en generell oppmerksomhet og være klar for hva som helst er mest hensiktsmessig i Alexanderteknikken (og ellers). 

Gjøre for å føle 

Et ytterligere problem med overfokusering på det du føler er tendensen til unødvendig muskulær aktivitet. Et typisk eksempel er når du ber noen om å tenke på føttene. De vil kanskje begynne bevege på dem. Da kjenner de mer, men da er det ikke lenger mulig å observere tilstanden til føttene før bevegelsene ble gjort. Det er som du skule se på noe som står skrevet på et ark og begynner med å rable over ordene.

En annen risiko ved å fokusere på spesifikke lokale følelser er at det frister til å gjøre noe for å endre eller forbedre følelsen. Typisk er reaksjonen når noen oppdager at skuldrene kanskje er i en posisjon som ikke er optimal. Veldig ofte vil de gjøre en bevegelse for å korrigere direkte. Dette er forståelig, men en dårlig idé fordi det ikke gjør noe med årsaken. Alt du gjør er å legge nye muskelspenninger utenpå de gamle. (Skuldermyter)

Trafikkfare 

Å «kjenne etter» vil ofte avgrense seg til en viss del av kroppen. Kanskje kjenner du noe i armen eller skulderen, eller i kneet. Informasjonen er ikke nødvendigvis relevant for bevegelsene dine. Det blir som om du beveger deg gjennom et veikryss og henger deg opp i om bilen fra venstre er rød eller blå eller er en Tesla eller Toyota.

Det som betyr noe i trafikken er hastighet og avstand, og slik er det i Alexanderteknikken også. Det som betyr noe i trafikken og i teknikken er forholdet mellom delene. Hvor er hodet på vei i forhold til bekkenet? Eller armen i forhold til hodet? Hva du kjenner i selve armen, om den er myk og avspent eller stiv og vond, er underordnet i denne sammenhengen.

Indirekte prosess 

Hvordan forbedrer du følsomheten indirekte? Gjennom det vi kaller «konstruktiv tenkning» eller å «tenke i aktivitet», altså gjennom å bruke Alexanderteknikken i praksis. Det er dette Alexanderteknikk-lærere gjør under hele utdannelsen og hele tiden når vi underviser.

Enkelt og skjematisk framstilt går prosessen ut på først å komme til nøytral, ikke gjøre noe, inkludert ikke gjøre noe i et forsøke på å «kjenne etter». 

Neste skritt er å tenke retning (for eksempel «nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred). Å tenke retning er først og fremst preventivt, men kan ha flere effekter:

- Unødvendig spenning reduseres, (jo mer spenninger jo mindre følsomhet), samtidig som nødvendig tonus opprettholdes. En aktiv muskel er mer følsom enn en inaktiv muskel. 

- Muskelspenningene og kreftene som virker i muskelskjelettsystemet omfordeles. Dette kan også innebære redusert unødvendig spenning og økning av nødvendig muskeltonus. 

- Muskelskjelettsystemet er mer dynamisk, det er klar til bevegelse.

Tredje steg er å fortsette å tenke retning idet bevegelse igangsettes. Det er når vi har intensjon om bevegelse at den proprioseptive sansen settes i beredeskap. Når vi tenker retning under bevegelse brukes minimalt av spenning, og muskelarbeid og bruk av kraft blir mest mulig jevnt fordelt utover muskelskjelettsystemet, noe som minsker risikoen for å «overdøve» proprioseptive signaler. Bevegelsen blir også «ny» ved at eventuell vanemessig spenning reduseres. Dette gir ny proprioseptiv informasjon.

Til slutt er tiden inne for å vurdere sanseinformasjon. Nå kan du spørre: hva var nytt, var noe annerledes? Tenkning og bevegelse kommer først, sanseinformasjon kommer etterpå. Prøver du å «kjenne etter» på forhånd forsøker du det umulige. Tenk først.

Relaterte blogginnlegg

Tenke, ikke gjøre

Skuldermyter

Muskelsans

Tenke først

Litteratur

Alexander, FM (2000). Aphorisms. Mouritz.

Meta-teknikk

Alexanderteknikken er en «pre-teknikk», noe som kan anvendes som grunnlag for andre teknikker, en praktisk teknikk, noe du bruker for å kunne gjøre det du gjør på best mulig måte.

Alexanderteknikken består av to elementer: å kunne avstå fra det som hemmer deg i å gjøre det du ønsker å gjøre («inhibition» eller «å stoppe»), og å tenke konstruktivt på en måte som fremmer god koordinasjon («direction» eller «tenke retning»). Å stoppe og å tenke retning er praktiske ferdigheter.

I tillegg er det nyttig å vite om to prinsipper som sier noe om dine fysiologiske forutsetninger, Feilsansing og primær kontroll. Begrepet «primær kontroll» er en hypotese om at hos virveldyr vil hva vi gjør med hodet ha en tendens til å dominere koordinasjonen, noe vi må ta hensyn om vi vil endre bevegelsesmønstre.

Feilsansing er en konsekvens av at sansene våre første og fremst registrerer forskjeller, og at det vi er vant til vil føles riktig fordi vi er vant til det, selv om det er feil. Og motsatt – at det vi gjør på en ny måte vil kunne føles feil selv om det er riktig.

Endgaining og means-whereby

Men Alexanderteknikken har også overordnede prinsipper som sier noe om hvordan å organisere prosessen når vi anvender teknikken i praksis. På engelsk heter disse prinsippene «end-gaining» og «means-whereby».

End-gaining kan oversettes med «målstreben». Det betyr å strebe etter målet uten å ta hensyn til hvordan å komme dit. «Målstreben» i Alexanderteknikken er negativt. Det er roten til alt ondt. Endgaining er hvordan du ikke ønsker å gjøre ting. 

«Means-whereby» er det motsatte. Det er midler for å nå målet. Å følge «the means-whereby»-prinsippet er å tenke ut hvilke steg som er de nødvendige og logiske, (og gjerne også de enkleste og smarteste), for å oppnå det du ønsker å oppnå.

Hva vil dette si i praksis? La oss se på noen eksempler. 

Bake kake søte

To personer skal bake kake, la oss kalle dem Even og Halvard.

Even leser oppskriften og sørger for å kjøpe inn alle ingredienser. Han gjør klart mest mulig på forhånd, veier opp, måler opp, hakker opp, gjør klar redskaper kjøkkenutstyr og stekeovn. Han tenker også igjennom hva som er best rekkefølge i prosessen og sørger for å beregne nok tid og ha nok plass. Han ringer til og med svigermor som er stammens høyeste autoritet på kakebaking for å få noen tips.

Halvard setter i gang med det han har (eller tror han har), uten engang å få vekk den skitne oppvasken fra i går. Han må løpe på butikken når han er halvveis og må også bort til naboen for å låne nødvendig kjøkkenutstyr. Han ender opp med å gjøre ting i uhensiktsmessig rekkefølge, bruker dobbelt så mye tid som planlagt (uten at noe egentlig var planlagt) og roter over hele kjøkkenet (og litt til). Grunnet forsinkelsen prøver han å få gjort andre ting innimellom og ender med å svi kaka. I det han er ferdig kommer svigermor på uanmeldt besøk og kan fortelle ham hvordan han egentlig skulle gått fram.

Hvem tror du ble mest stressa og anspent? Vi kunne si at Even var den som brukte Alexanderteknikken ved å følge «the means-whereby»-prinsippet.

Vi kunne også tenke oss at både Even og Halvard brukte Alexanderteknikken underveis, at de sørget for å «la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen være lang og bred» for å bevege seg på best mulig måte. Men Even hadde helt sikkert mest anledning til å tenke på hvordan han organiserte seg selv, for arbeidsoppgavene var allerede godt organisert.

Vaner og «means-whereby»

«Means-whereby»-prinsippet kan ha avgjørende betydning i komplekse operasjoner, som å bake kake. En annen situasjon der prinsippet er helt avgjørende er i arbeidet med å endre vaner.

La oss tenke oss at Halvard fra eksempelet over har time i Alexanderteknikk. Læreren ber ham reise se fra stolen. Halvard strammer musklene i nakken ryggen og holder pusten når han reiser seg. Læreren minner Halvard om at han kan ta seg tid til å tenke retning før og under bevegelsen. Halvard prøver igjen og lar hodet gå «fram og opp». Denne gangen går det bedre, men fortsatt spenner han seg mer enn nødvendig slik at kraften går i feil retning i det han skal opp fra stolen. Flere forsøk ender på samme måte. 

Læreren, som tilfeldigvis heter Even, forstår at Halvard ikke har et klart konsept om hva som er nødvendig for å reise seg, han har ikke noen klar forestilling om «the means-whereby». Halvard ender derfor opp med å følge den vanemessige uhensiktsmesse bevegesesplanen som reaksjon på ønsket om å ville reise seg. Han har ikke noe alternativ. Bevegelsen blir bedre ved at Halvard tenker retning, men det er bare en halv løsning.

Lærer Even foreslår diverse aktiviteter og eksperimenter i løpet av timen som gjør at Halvard forstår hvordan kroppen balanserer på sitteknutene, og hvordan hofteleddene kan være frie, og hvordan han fritt kan bevege seg forover og bakover på stolen uten å kollapse. Han blir i stand til å la tyngdekraften ta ham forover slik at vekten overføres til føttene, slik at han lettere kan la beina gjøre jobben uten at han strammer i nakken når han reiser seg. Ved hjelp av en klar alternativ plan unngår han den vanemessige uhensiktsmessige planen og reiser seg lett, mykt og elegant fra stolen.

Alexander beskriver detaljert bruken av «the means-whereby»-prinsippet i undervisningen av en golfspiller og en mann som stammet i kapitlene «The Golfer Who Cannot Keep His Eyes on the Ball» og «The Stutterer» i boken The Use of the Self (Alexander 1985). 

Lære noe nytt

Et tredje område (i tillegg til komplekse aktiviteter og endring av vaner), der å følge «means-whereby»-prinsippet er avgjørende, er når du lærer noe nytt.

«Means-whereby»-prinsippet er ikke særegent for Alexanderteknikken. Musikere, for eksempel, bruker prinsippet mye når de øver inn nye stykker og teknikker. Gode pedagoger følger «means-whereby»-prinsippet. Paul Harris er en musikkpedagog som har lansert det han kaller «simultaneous learning». Han sier selv at det ikke er en original idé, men er basert på hva han har sett andre pedagoger gjøre. 

Metoden går ut på at eleven alltid lærer elementene i musikken først, det han kaller «the ingredients». Om en elev skal spille et stykke med staccato toner (korte adskilte toner) i Ess-dur, gjør eleven seg kjent med elementene staccato og Ess-dur ved for eksempel å øve enkle tonerekker med staccato og ved å spille allerede kjente melodier i tonearten Ess-dur. 

La oss tenke oss at Even og Halvard fra eksemplene ovenfor skal lære seg å spille et stykke på piano. De har begge spilt i flere år. Nå vil de prøve seg på Til Elise av Beethoven. (Enkelte vil kanskje sette spørsmål ved musikksmaken, men det spørsmålet er irrelevant i denne sammenhengen).

Even studerer notene og hører innspillinger av stykket. Han ser at stykkets form er A-B-A-C-A, der A-delen er det lett melankolske temaet alle kjenner, B og C er kontrasterende temaer, B elegant og lekent, C mørkere og dramatisk, mer typisk Beethoven. Even ser at notene i A-delen danner treklanger han kjenner fra før, og at få noter spilles samtidig. Han klarer å markere rytmen for både høyre og venstre hånd samtidig ved å klappe mot pianolokket. Etterpå spiller han langsomt igjennom en gang med ikke alt for mange feil. 

Deretter kikker han på B- og C-delen og ser at her var det mye mer å øve på. Han bestemmer seg for å bruke mest tid på disse delene og lager liste over alt han trenger å lære av akkorder, skala, intervaller, triller, hurtige løp og anslagsteknikk. 

De neste ukene øver Even på alle akkordprogresjoner, eksperimenterer med å vektlegge ulike noter i akkordene og finner skjulte melodilinjer, øver kromatisk skala oppover og nedover, øver de dramatiske markatoanslagene i C-delen i skalaer og treklanger så han kan utføre dem uanstrengt over hele tastaturet og med god koordinasjon. Han har det gøy med å finne på nye og kreative måter å øve de ulike elementene på og improviserer egne små øvelser. 

Etter et par måneder kan Even hele stykket nesten uten å ha spilt A-delen. A-delen har han bare øvd mentalt, men lærte den raskt utenat. Fremdeles gjør de hurtige løpene i del B og C at han må holde et rolig tempo, men han er tålmodig og har god tid. 

Halvard setter notene på pianoet, (myser mot notene -han skulle ha skaffet seg briller!), og begynner fra begynnelsen. Han klarer å knote seg igjennom. Ved akkordene som innleder del B er det stopp. Etter en stund har han dekodet notene og spilt akkordene og tråkler seg videre med mange feil. Ved neste A-del går det lettere og han setter opp tempoet, før det stopper helt igjen ved de første høyrehånds-akkordene i C-delen. På dette dette tidspunktet er Halvard utslitt og legger notene bort.

Neste dag begynner han fra begynnelsen igjen. Igjen stopper det ved akkordene i del B, igjen må han finne ut hvilke noter og fingre han skal bruke. Den påfølgende A-delen høvler han seg igjennom før det ikke uventet igjen stopper helt ved akkordene i del C. Han staver seg fram akkord for akkord og hakker seg gjennom de siste raske løpene. Neste dag begynner han fra begynnelsen igjen.

Slik går dagene, og Halvard blir ganske flink til å spille del A, men etter to måneder er han ikke i nærheten av å kunne del B og C. Halvard klarer aldri å motstå trangen til å ville spille stykket igjennom fra begynnelse til slutt (end-gaining). Han tar seg aldri tid til å gjøre det nødvendig arbeidet med de to kontrasterende mellomdelene. Det sørgelige faktum er at han ender opp som en av de mange amatørpianister som aldri klarer å lære seg å spille hele Til Elise. 

Moralen er: Ikke gjør som Halvard. Ikke ha hastverk med å nå målet. Unngå «end-gaining». 

Stopp! Og tenk gjennom hva du må gjøre for å klare oppgaven. Hvilke steg må du utføre for å nå målet?

Selv om du aldri har tatt, eller kommer til å ta, en time i Alexanderteknikk, kan du allerede stoppe og tenke deg om, og følge Alexanderteknikkens prinsipp om «the means-whereby».

The "means-whereby" principle, on the other hand, involves a reasoning consideration of the causes of the conditions present, and indirect instead of a direct procedure on the part of the person endeavouring to gain the desired "end." (Alexander 1997, s. 29)

Relaterte blogginnlegg

Hvordan fungerer Alexanderteknikken

Feilsansing og primær kontroll

Roten til alt ondt

Å finne veien oktober

Ting Tar Tid

Lenker

Ludwig Van Beethoven "Fur Elise" sheet music 

Simultaneous Learning

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. 1997 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. StatBooks. 

Harris, Paul. 2008. Improve Your Teaching! Alfred Music.