Å kommunisere ved hjelp av berøring er et av Alexanderteknikk-lærerens nyttigste hjelpemiddel. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen her og nå.
Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. I det siste har jeg skrevet om hvordan lærerens bruk av berøring ikke bare handler om hendene, men at hele kroppen må koordineres. Som oftest vil læreren innta en «monkey»-posisjon med noe bøy i knærne for å få mer dynamiske spenningsforhold i kroppen. Læreren må legge hendene på eleven uten at koordinasjonen forstyrres, og med intensjonen om å føle, ikke gjøre noe. Kontakten må være mest mulig nøytral, med karakter som kan beskrives som «non-doing». Underveis i prosessen bruker læreren hele tiden Alexanderteknikken som hjelpemiddel for å oppnå mest mulig dynamisk og fleksibel berøring. Lærerens og elevens muskelskjelettsystem integreres.
Når læreren har hendene på får han eller hun et inntrykk av hva eleven gjør for å holde seg oppreist, om eleven «går opp» eller «går ned». Men hva skjer så?
Elektrisk effekt
I Alexanderteknikk-timene ønsker læreren å ha elevens medvirkning. Når eleven er den som får endringer til å skje vil eleven kunne gjøre det samme utenom timene. Men læreren kan også skape endring gjennom berøringen uten at eleven gjør annet enn å tillate at det skjer. Hva er det da læreren gjør?
Normalt vil endringer settes i gang med det samme læreren legger hendene på. Berøringen vil være en kontrast og gi elevens nervesystem informasjon om at en annen tilstand er mulig, at mindre muskelaktivitet er påkrevd for å holde seg oppreist. Dette kan sammenlignes med når noen legger hånden på skulderen til en person for å roe vedkommende ned. Berøring er kommunikasjon.
Men Alexanderteknikk-lærere gjør også noe mer. Læreren kan gjøre noe aktivt for å stimulere til en endringsprosess. Det helt spesielle og uvanlige er at læreren gjør dette ved å jobbe med sin egen koordinasjon. For å koordinere eleven må læreren koordinere seg selv. For de uinnvidde kan dette virke mystisk og uforklarlig, men er ikke merkeligere enn at noen mennesker kan sykle på enhjuling eller sjonglere.
Det Alexanderteknikk-læreren gjør er å tenke retning. Læreren må tenke mer enn bare det grunnleggende, (la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere), læreren må tenke retning i hele kroppen, og retningene må tenkes kontinuerlig. De må holdes levende. Noen har sammenlignet det med å sjonglere tallerkener på bambuspinner slik de gjør i kinesiske sirkus.
Resultatet av denne prosessen er en spesielt dynamisk karakter på muskelspenningene i hele kroppen og en generell tendens til at muskelskjelettsystemet ekspanderer. Alexander-lærere beskriver dette som «å gå opp». Denne effekten smitter over på eleven.
Noen ganger kan følelsen av effekten beskrives som elektrisitet eller strøm av «energi». Dette har gjort at enkelte assosierer opplevelsen med «qi», en forestilling om kroppslig og kosmologisk energi fra gammel kinesisk folketro. Dette er bare tull. Effekten er mekanisk akkurat som når en fiolinstreng vibrerer.
Særegenheter
Enkelte ting er verdt å merke seg. Kvaliteten av kontakt er viktigere enn plasseringen av hendene. Noen steder er det mer hensiktsmessig å legge hendene enn andre, avhengig av situasjonen, men i utgangspunktet kan læreren legge hendene hvor som helst.
Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å legge hendene på områder der eleven er mest anspent. En indirekte framgangsmåte fungerer som oftest best.
Det er ikke mulig å forutsi på forhånd hvilke endringer eleven vi oppleve. Læreren jobber med generell koordinasjon, hva som skjer lokalt i kroppen er utenfor lærerens kontroll.
Lærer og elev vil kunne oppfatte endringer ulikt. Det som for eleven er en stor endring kan for læreren virke liten, og omvendt.
Det er ingen sammenheng mellom hvor i sin kropp læreren tenker retning og hvor i kroppen eleven kjenner en endring. Én effekt som er felles for lærer og elev er at når spenninger løsner vil begge kunne merke det på pusten.
Noe som kanskje sjokkerer: læreren trenger egentlig ikke å føle noe som helst. Selv om læreren legger hendene på i den hensikt å kjenne hva som skjer i elevens kropp behøver ikke læreren føle noe som helst, hverken i sin egen eller elevens kropp. Faktisk kan en som lærer å bruke hendene på denne måten ha fordel av ikke å kjenne så mye. Grunnen til det er at prosessen med å tenke egne retninger er det absolutt avgjørende, og man kan lett bli distrahert når noe skjer i elevens kropp.
En av mine lærere under utdanningen til å bli Alexanderteknikk-lærer fortalte at han som nyutdannet lærer ikke var i stand til å merke endringer når de skjedde i eleven før etter et halvt års tid. En av de dyktigste studentene jeg studerte sammen med hadde det på lignende måte.
Nybegynnerfeil
Du kan forstå bedre prosessen med å legge hender på eleven og tenke retning ved å høre om hva som er vanlige feil å gjøre under innlæringen.
Den vanligste feilen er å prøve for hardt. Å tenke retning er egentlig ganske lett. Det krever ingen anstrengelse. Prøver du for hardt vil du anstrenge deg og dermed begynne å gjøre noe muskulært og i praksis sette på bremsene.
Retningene må tenkes med en viss intensitet og frekvens. Dette gjør det ekstra lett å anstrenge seg for å tenke «mer» retning.
En annen feil er å ville gjøre noe med hendene. Dette høres kanskje litt rart ut. Alexanderteknikk-lærere gjør jo mer enn bare å legge hendene på. Det jeg mener er å gjøre noe med hendene for å skape en endring i stedet for å tenke retning. Etter hvert lærer man seg å fortsette å tenke retningen mens man gjør noe med hendene, f.eks løfte elevens arm. Til å begynne med vil det å gjøre noe føre til at man slutter å tenke retning. Det er som å skru av strømmen. Hvis det skjer blir det som gjøres med hendene, uansett hvor godt ment det var, bortkastet.
Det er veldig fristende å forsøke å gjøre noe med spesifikke og lokale spenninger. Det fører også lett til et forsøk på å «gjøre» noe. Som tidligere nevnt er det mer effektivt å arbeide indirekte, f.eks frigjøre hodet for å frigjøre skuldrene, eller omvendt.
En siste nybegynnefeil jeg vil nevne er å glemme beina. Når en nybegynner legger hendene på og tenker retning, vil det være begrenset hvor lenge vedkommende klarer å holde retningene i gang. Det kommer et punkt der situasjonen blir statisk, «strømmen» slås av. Veldig ofte vil vedkommende ha stivnet i beina. Å tenke retning for knærne kan få ting i gang igjen. Noe lignende gjelder når en lærer jobber med en elev og lite ser ut til å skje. Det kan være mer å hente ved å tenke mer på beina. Satt på spissen kan vi si at beina kan være viktigere enn armene for en Alexanderteknikk-lærer.
Tryllekunst
At det går an å legge hendene sine på en annen person og få fantastiske ting til å skje kun ved å tenke «retning» i egen kropp virker ganske utrolig, nesten magisk. Den gangen jeg lærte det føltes det som om jeg lærte å trylle. Foreløpig finnes ingen vitenskapelig forklaring på fenomenet, men en naturlig forklaring finnes helt sikkert. Alexanderteknikk-lærere har holdt på med dette i over hundre år, og hvert år utdannes nye lærere. Å lære kunsten det er å bruke hendene tar mange år, men prinsippene er enkle. Å lære det helt grunnleggende er ikke vanskeligere enn å lære å sjonglere med tre baller. Hvem som helst kan lære det.
For å være Alexanderteknikk-lærer trenger du å kunne langt mer enn bare den helt grunnleggende bruken av hendene. Hva mer avansert bruk går ut på skal jeg skrive om en annen gang.
Relaterte blogginnlegg
Dimon, Theodore Jr. 2015. The Use of the Hands in Teaching. Dimon Institute (egenpublisert)
Nicholls, Carolyn (Lynn). (1986). 2013. Notes on the work of Dilys Carrington. Egenpublisert blurp.com.