Trinnvis prosess

Alexanderteknikken er ikke særlig godt kjent, men de som har hørt om den kjenner gjerne til historien om Alexander selv. Han var en skuespiller som fikk stemmeproblemer. Gjennom arbeidet med å endre vanene sine utviklet han teknikken som senere fikk hans navn.

Historien skrev han ned flere tiår senere i kapittelet «The evolution of a technique» i boken The Use of the Self . Inspirert av sin elev og venn, filosofen John Dewey, beskrev han utviklingen av teknikken nærmest som en vitenskapelig prosess. Det var nok ikke helt slik det foregikk. Men Alexanders fremstilling kan gi inspirasjon til hvordan å gå fram når vi skal endre våre egne vaner eller uvaner.

I det siste har jeg lest boken Teaching the Alexander Technique av Cathy Madden. Madden baserer mye av sin undervisning på prosessen Alexander beskriver i «The evolution of a technique», men hun gjør det på sin helt egen måte. Hun har bakgrunn som skuespiller og dramalærer og har gjennom kreativitet og oppfinnsomhet skapt sin egen versjon med egne ord og begreper. Den trinnvise prosessen, som hun kaller «The Alexander Technique Progression», består av: Wanting - Recognizing - Deciding - Gathering information - Creating a plan - Asking - Acting/Experimenting (Madden 2018 s. 48).

Dette kan være en fin oppskrift å følge når vi jobber med å endre vaner. 

Å ønske (Wanting) 

Alle har noe de ønsker å oppnå. Alexanders høyeste ønske var å bli skuespiller. De som kommer for å ta timer i Alexanderteknikk kan for eksempel ønske å kunne bevege seg med mindre vondt i ryggen, eller å kunne unngå å få vondt i skuldre og nakke når de bruker nettbrett eller datamaskin.

Mange tar også timer fordi de ønsker å forbedre ferdighetene i en aktivitet. Det kan være å skrive på pc, spille et instrument, løpe, svømme eller danse tango. Ønsket, hva det enn er, blir utgangspunktet for å lære seg Alexanderteknikken.

Å innse (Recognizing) 

Alexander innså at han hadde et problem. Han ble hes under forestillingene. Noen ganger holdt han på å miste stemmen helt. Han innså også at årsaken måtte være noe han gjorde galt når han opptrådte. Siden årsaken var noe han selv gjorde måtte dette være noe han kunne endre på.

De som kommer for å prøve Alexanderteknikken har også innsett behovet for endring. Ofte har de prøvd ut mange andre ting før de kommer så langt som å ta timer. Kanskje har de først nå innsett at ikke bare hva de gjør, men hvordan de gjør det, kan ha avgjørende betydning for hvordan de fungerer.

Bestemme seg (Deciding)

Alexander bestemte seg for å undersøke hva han gjorde når han deklamerte tekst. Han bestemte seg for å forske på hva han gjorde. Dette kan virke opplagt, men hvis du tenker etter er det ikke nødvendigvis det. Du har alltid et valg. Alexander kunne ha bestemt seg for fortsette som før, hvile stemmen mellom forestillingene og gjøre så godt han kunne. Eller han kunne ha bestemt seg for å gi opp karieren og satse på noe annet. 

Å endre vaner er en jobb. Det krever en innsats. Du kan bestemme deg for å fortsette som før. Det er alltid det enkleste. Eller du kan bestemme deg for å observere deg selv, finne ut av ting, forbedre måten du gjør ting på ved hjelp av Alexanderteknikken.

Samle informasjon (Gathering information) 

Alexander observerte seg selv i speil mens han deklamerte. Dette var et arbeid han holdt på med gjennom flere år. I prinsippet kan du gjøre det samme. I dag har vi kamera som kan filme det meste. Du kan til og med se deg selv i sakte film. Er du heldig har du en Alexanderteknikk-lærer i nærheten. Da går arbeidet mye fortere. Læreren kan gi deg feedback og lærerens hender fungerer som «speil» som kommuniserer direkte med din kroppssans.

Du kan også samle informasjon på andre måter. Å bli kjent med din egen anatomiske struktur kan du ha stort utbytte av. Er du ute etter å forbedre en ferdighet kan bøker eller informasjon på nettet om emnet være kilde til gode ideer. Vil du for eksempel bli bedre til å svømme kan bøker om svømmeteknikk gi nyttig informasjon. Bøker om Alexanderteknikken kan også være noe du vil ha nytte av.

Legge en plan (Creating a plan) 

Å ha en plan betyr at du har en klar forestilling om aktiviteten det er snakk om. I forbindelse med Alexanderteknikken betyr det nærmere bestemt at du har en klar idé om retningene i kroppen og retningene for bevegelsene. Retningene for kroppen blir vanligvis beskrevet som: la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp slik at ryggen kan være lang og bred. Retningene kan formuleres på andre måter også. Akkurat hvordan du tenker kan være helt avhengig av den aktuelle situasjonen.

Retning på bevegelsene kan være relatert til en ferdighet, som for eksempel det å spille et instrument. Da kan det hende at du vet mer om akkurat dette enn alexanderlæreren. Men læreren vil alltid kunne gi deg tilbakemelding om kvaliteten på bevegelsene.

Ønske (Asking) 

Med dette punktet menes at du tenker igjennom planen og «inviterer» deg selv til å bruke den. Dette kan virke overflødig. Du har allerede lagt en plan. Hvorfor bare ikke sette i gang? Saken er at alt du gjør handler om signaler fra hjernen din til musklene. 

Det er ikke tilstrekkelig å tenke på at du har en plan. Du må innarbeide den. Er du det minste usikker på den nye planen vil den gamle planen automatisk ta over og du ender opp med å gjøre hva du alltid har gjort.

Handle/eksperimentere (Acting/Experimenting) 

Du utfører handlingen. Det beste er å se på det som et eksperiment. Et eksperiment for å teste planen. Hensikten er også å samle ny informasjon. Ny informasjon kan gi en ny og bedre plan som du prøver ut i nye eksperimenter. Hver gang du gjennomfører et eksperiment trener du samtidig på å anvende Alexanderteknikken i praksis. 

Du kan også tenke deg at du får ny innsikt som gir en aha-opplevelse. Du innser noe som gjør at du tar en ny avgjørelse for hvordan du samler informasjon og lager en ny plan.

I en bok for utøvende kunstnere gir Cathy Madden denne beskrivelsen av prosessen: 

WANTING. You have something you want to do. 

RECOGNIZING. You want to improve a skill. 

DECIDING. You pick a goal 

GATHERING INFORMATION. You collect the information you have about reaching the goal.

CREATING A PLAN. You create a plan to reach the goal. 

EXPERIMENTING. You use the Alexander Technique to do the actions toward the goal.

GATHERING INFORMATION. You compare the result with your goal to get more information.

CREATING A PLAN. Using the new information, you create a new plan. 

EXPERIMENTING. Again and again. (Madden 2014, s. 108-109)

Alexanderteknikken kan være et redskap for kontinuerlig utvikling. 

Relaterte blogginnlegg

Meta-teknikk 

Litteratur 

Madden, Cathy. 2014. Integrative Alexander Technique Practice for Performing Artists. Intellect.

Madden, Cathy. 2018. Teaching the Alexander Technique: Active Pathways to Integrative Practice. Singing Dragon. 

150-årsdag

I dag er det 150 år siden en gutt ble født et sted på nordkysten av Tasmania. Hans navn var Frederick Matthias Alexander og kom til å forandre livet til mange mennesker, inkludert mitt. 

Fred 

Fred, som han ble kalt, ble født for tidlig, tålte ikke morsmelk og måtte mates med geitemelk. Han var spinkel og mye syk som barn. Det kan ha vært en skuffelse for faren som var smed og som kanskje så for seg at hans førstefødte skulle ta over etter ham. «The boy with the old hans» ble lille Fred også kalt. Hendene, som han senere skulle bruke på en så eksepsjonell måte, var lange og knoklete. 

Freds mor kunne i motsetning til faren både lese og skrive og ønsket å gi barna utdanning. Men Fred var en vanskelig skolegutt. Ifølge ham selv ville han ha svar på alt, og om han fikk til svar at det stod i ei bok spurte han om hvordan de som hadde skrevet boka kunne vite at de hadde rett. Til alles beste tok læreren Fred ut av klassen og gav ham i stedet undervisning på kveldstid. Da kunne han bruke dagene til det han likte best: å ri, jakte og fiske. Han utviklet en livslang lidenskap for hester. 

Fred og læreren ble gode venner og han ble en mønsterelev. Som tenåring ble Fred lærerens betalte assistent. Læreren vekket også interessen for Shakespeare hos sin elev, en interesse som skulle få avgjørende betydning 

Skuespiller 

Fred reiste hjemmefra som 17-åring, først til en by i nærheten, senere til Melbourne på fastlandet. Han hadde forskjellige småjobber samtidig som han tok timer for å bli skuespiller. Det sies at han også tok timer i fiolin. Kanskje var det derfor Alexander senere skrev så negativt om musikk i sin første bok? Fiolinist ble han aldri. 

Etterhvert fikk han betalt for teateroppdragene og han kunne begynne å kalle seg skuespiller. Det var bare ett problem: han begynte å bli plaget av heshet under forestillingene. Dette er den mest kjente historien om Alexander. Historien forteller at han studerte sine vaner og utviklet en måte å endre dem på. Vi vet ikke helt når dette skjedde. Det kan ha vært i årene rundt 1892. I sin beskrivelse av «The Evolution of a Technique» i boken The Use of the Self gir Alexander inntrykk av at oppdagelsene skjedde i løpet av måneder. Andre ganger får vi høre at det tok år. Vi vet ikke helt når Alexanderteknikken ble født. 

Alexander gir også inntrykk av at han fant ut alt på egen hånd, at han var det ensomme geni. Men vi vet i dag at han hadde inspirasjonskilder. Vi vet bare ikke helt sikkert hvem, hva og hvordan.

Stemmepedagog og Breathing Man 

Alexander fortsatte å arbeide som skuespiller, men markedsførte nå sin metode for stemmebruk. I hvor stor grad det er Alexanderteknikken som vi kjenner den er usikkert. Han er først og fremst stemmepedagog, med kanskje en spesiell interesse for avlæring av uvaner. På markedsførings-materialet presenterer han seg som F. Matthias Alexander. 

Han jobber først i Melbourne, så fra 1900 i Sydney. I Sydney blir han kjent med en lege ved navn McKay som sender pasienter til ham. På denne tiden var tuberkulose et et stort problem. God pusteteknikken ble sett på som en del av behandlingen. Sannsynligvis for å utnytte markedspotensialet publiserte Alexander, med Mckays godkjenning, en artikkel som mer enn antyder at hans metode kunne forebygge og kurere tuberkulose. Etterhvert skulle Alexander få tilnavnet «the breathing man». I dag hadde han blitt kategorisert som alternativ behandler av den tvilsomme sorten.

McKay oppfordrer Alexander til å flytte til London og for å gjøre sin metode kjent der. I 1904 ankommer Alexander hovedstaden i det britiske imperiet. Her får han raskt en travel praksis blant skuespillere, og med hjelp fra McKays kontakter, også blant en del leger. 

I London framstår F. Matthias Alexander som engelsk gentleman. Han tok seg godt betalt og ansatte tjenere. Vi kan anta at den australske aksenten var borte for lengst. En av grunnene til at timer i stemmebruk var så populært i Australia på Alexanders tid var nettopp for å kunne snakke dannet og sivilisert. Gutten fra landsbygda var blitt verdensmann.

I artiklene Alexander publiserte de første årene i London kan vi se hvordan han gradvis går fra å undervise en metode for å puste bedre, til å promotere en metode som gjelder bruk av kroppen generelt. Men en Alexanders elever fra Australia besøker ham i 1909 og kommenterer at han underviser den samme metoden som før. Vi vet fortsatt ikke helt når vi kan kalle Alexander for Alexanderteknikk-lærer.

Forfatter og rasist

En av personene Alexander ble tidlig kjent med i London, og som han ha hatt innflytelse på ham, var legen Scanes Spicer. Han var øre-nese-hals-spesialist og hadde allerede en interesse for konsekvensen vaner kan ha for helse. Men Alexander mente, med rette eller urette, at Spicer stjal hans ideer og presentere dem som sine egne. 

For å beskytte sin metode og forhindre plagiat bestemte Alexander seg for å skrive bok. Problemet var bare at han ikke var noen forfatter. Han hadde skrevet noen artikler tidligere. En bok var noe annet. Han samarbeidet derfor med en «ghostwriter». Samarbeidet tok slutt etter noen kapitler.

Bøkene han skrev viser Alexanders mangel på formell utdannelse (utover noen år på folkeskolen). I et forsøk på å være nøyaktig bruker han lange omstendelige setninger, og muligens inspirert av Shakespeare, en indirekte talemåte. Kombinert med ikke alltid konsekvent bruk av begreper er resultatet katastrofalt. Som musiker liker jeg Alexanders stil, men som fagperson i Alexanderteknikken drives jeg til frustrasjon og vanvidd. 

Noe annet som kommer fram, særlig i Alexanders første bok Man's Supreme Inheritance, er hans syn på evolusjon og rasehygiene. Han skriver nedsettende om urinnvånere generelt og og de svarte i USA spesielt. Da andre utgave av boken kom i 1918 etter første verdenskrig var tyskerne også negativt beskrevet. Om vi skal kalle ham rasehygieniker kan diskuteres. Rasist var han som så mange andre på den tiden, etter dagens målestokk. Det var ikke før på 1990-tallet at Alexander-lærere begynte å ta et oppgjør med Alexanders ideer på dette punktet. Fremdeles er det lærere som støtter hans grandiose teori om at teknikken er veien til neste steg i menneskets utvikling.

Hissigpropp og gambler 

Med første verdenskrig kom nedgangstider og Alexander reiste til USA, noe han gjorde hvert år i de neste ti årene. I USA møtte han filosofen John Dewey som kom til å bli en viktig støttespiller. Dewey var sterkt medvirkende da Alexander skrev sin andre bok, Constructive Conscious Control. Det kan virke ironisk at Alexander la så sterkt vekt på «bevisst kontroll». Han hadde et sterkt temperament og kunne ikke alltid kontrollere det. En gang skal han ha kastet ei bok på en elev etter en time. Han var en hissigpropp. Noe annet som kan gi inntrykk av mangel på kontroll var hans lidenskap for hesteveddeløp. På travle dager skal han hatt noen til å plassere veddemålene for seg slik at han kunne vedde og undervise samtidig. Vi må kunne kalle ham en gambler. 

Noe annet som kan virke ironisk er at Alexander i sin andre bok er kritisk til både gamle og nye former for pedagogikk. Men da han få år senere startet en liten skole for barn var det en av hans assistenter som også var Montessori-lærer som fikk ansvaret. Det kan også virke ironisk at i en bok hvor han kritiserer andres pedagogikk gir eksempler på egen undervisning som gir inntrykk av en form for dressur.

Da Dewey skrev forordet til Alexanders tredje bok, The Use of the Self, kalte han Alexanders arbeid for «vitenskapelig», noe som må ha smigret Alexander voldsomt. Han ville gjerne spille på lag med vitenskapen, på egne premisser. Dewey skaffet Alexander muligheten for økonomisk støtte for å forske på teknikken, men Alexander avslo, til Deweys evige fortvilelse. Alexander ville ganske sannsynlig beholde kontrollen over sitt arbeide. Kanskje så han også støtten han fikk fra enkelte leger og vitenskapsmenn som bevis nok i seg selv på at hans teknikk virket. Selv om hans metode bygget på observasjon kan vi ikke kalle ham vitenskapsmann.

FM 

Etter børskrakket i 1929 ble det igjen hardere tider og Alexander gav etter fra presset fra sine tilhengere om å begynne utdanningen av nye lærere i Alexanderteknikken. Til da hadde bare noen få blitt opplært gjennom å være en slags lærling. Utdanningen begynte så smått i 1931. Alexander møtte studentene første dag med å si at siden han ikke hadde gjort dette før hadde han ingen anelse om hvordan han skulle gå fram. Vi kan i alle fall si at han var ærlig. Men elevene måtte lide under mangelen på undervisningsopplegg. En gruppe av dem bestemte seg for jobbe på egen hånd for å finne ut av ting. Kanskje hadde vi ikke hatt Alexanderteknikk-lærere i dag om de ikke hadde gjort det. En av studentene sa mange år senere at Alexander var en god teknikker, men ingen god lærer. Kanskje var det nettopp utfordringen med å forklare gjennom ord og dialog at Alexander i stedet utviklet en teknikk der han kommuniserte gjennom å bruke hendene?

Det var ikke vanlig på den tiden å tiltale lærere ved fornavn, og siden Alexanders bror også var lærer på skolen ble den praktiske løsningen at Alexander bare ble kalt «FM». Siden den gang har han vært omtalt som FM i Alexanderteknikk-kretser, og han kalles det gjerne den dag i dag.

Da Alexanders studenter nærmet seg slutten av tredje og siste år av studiene fikk de beskjed gjennom en av hans assistenter at han ikke var fornøyd med resultatet og at de måtte gå et fjerde år. Dette må ha kommet som et stort sjokk. Men de fleste av studentene gjennomførte et fjerde år. Kanskje følte de også selv at de tre årene ikke hadde vært nok.

Vinnerskalle og kvakksalver 

Utbruddet av andre verdenskrig satte en foreløpig stopper for utdanningen av lærere i England. Alexander og barna på hans lille skole ble for noen år evakuert til USA. Det ble antatt at Alexander med sin antityske holdning stod på Hitlers dødsliste. Om dette er riktig vites ikke.

Ved krigens slutt startet utdanningen av lærere opp igjen. I mellomtiden hadde Alexanders bøker og arbeide blitt sterkt kritisert i et Sør-Afriansk tidsskrift. Alexander ble kalt kvakksalver. Han gikk til sak for å få oppreisning.

Rettssak og påfølgende ankesak tok tid og før han fikk reist til Sør-Afrika for å vitne fikk Alexander slag. Han lå i koma i et døgn og ble lam på venstre side. Det forteller mye om hans innstilling og innsikt at han klarte å bli så og si fullstendig frisk igjen. Han hadde et enestående pågangsmot. «Vinnerskalle» hadde vi kalt ham i dag.

Alexander vant rettssaken om ærekrenkelse og ble tilkjent erstatning. Det var bare en liten hake. I dommen står det at grunnen til at de påtalte ble dømt var ikke fordi de hadde kalt Alexander for en kvakksalver, men fordi de hadde kalt ham for mer kvakksalver enn han var. 

Uforent 

Antall lærere i Alexanderteknikk økte i årene etter krigen og noen av dem ønsket å danne en forening. Fremst i dette arbeidet var Wilfred Barlow som var gift med Alexanders niese Marjory. På møtet hvor foreningen skulle stiftes satte Alexander foten ned. Han innså plutselig at i en demokratisk forening kunne han risikere å bli nedstemt. Barlow ble rasende og styrtet på dør, etterfulgt av Marjory som fra den dagen mistet kontakten med sin kjære onkel. 

Det var ikke før noen år etter Alexanders død at en foreningen ble dannet, The Society of Teacher of the Alexander Technique, i 1958.

Etter å ha hatt slag var Alexander svakere, men de som kjente ham mente han nå gjorde enda bedre arbeid med hendene nettopp av den grunn. Han overlot det meste av ansvaret for utdanningen av lærere til andre, men fortsatte selv å gi timer inntil en uke før sin død. Han døde etter kort tids sykeleie 10. oktober 1955. Etter eget ønske ble han kremert, uten noen seremoni. Asken ble spredd for vinden, ingen vet hvor.

Bakgrunn og opphav

Nå har du fått et inntrykk av dagens jubilant. Det er mye mer å fortelle som kan kaste lys over hvem han var. For eksempel var Alexander fra en religiøs familie, men han skal ha mistet sin gudstro etter at en yngre bror døde en langsom og smertefull død av hjernehinnebetennelse som spedbarn. Alexander kalte seg agnostiker og sa han trodde på «alt og ingenting». Som den individualist han var hadde han lite til overs for organisert religion. Men den protestantiske oppdragelsen preget ham, og han siterte gjerne bibelen.

Alexanders far var alkoholiker. Han sluttet å drikke etter en vekkelsesbølge da Alexander var ung. Men det ser ut til at han begynte å drikke igjen på et senere tidspunkt. Det var i alle fall slik at Alexanders mor og noen av hans søsken flyttet etter ham til det australske fastlandet, og siden til London. Alexander hadde et nært forhold til sin mor. Kontakten med faren ble brutt. Selv om faren levde helt til 1936 hevdet Alexander lenge at han var død. Som eldste sønn påtok Alexander seg økonomisk ansvar resten av familien. Økonomiske hensyn kan ha vært avgjørende for flere av valgene han måtte gjøre. 

Som så mange australiere på den tiden hadde Alexanders familie et mildt sagt anstrengt forhold til sitt opphav. Alle Alexanders besteforeldre kom til Tasmania som straffanger. Selv hevdet han å være av skotsk avstamming. Det kan være at han trodde på dette selv og at sannheten aldri ble fortalt ham.

Hvem var Frederick Matthias Alexander egentlig? Det er ikke godt å si. Kanskje visste han det ikke helt selv heller. Det vi kan si helt sikkert er at han var en fascinerende person som på tross av sine dårlige sider fortjener å bli hedret for det han klarte å skape. 

Gratulerer med dagen Frederick Matthias! 

Relaterte blogginnlegg

Frederick Matthias Alexander

Arven etter Alexander 

Et mørkt kapittel

Litteratur 

Alexander, FM. 1985. The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, F.M. 1995. Articles and Lectures: Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz. 

Alexander, F.M. 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz. 

Alexander, FM. 2000. The Universal Constant in Living. Mouritz 2000

Alexander, F.M. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individal. Mouritz 

Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown. 

Evans, J.A. 2001. Frederick Matthias Alexander: A Family History. Phillimore & Co. 

Gounaris (ed), Taylor, Tarnowski. 2001. Taking Time: Six Interviews with First Generation Teachers of the Alexander Technique on Alexander Teacher Training. Novis.

McLeod, Rosslyn. 2017. Up From Down Under: The Australian Origins of Frederick Matthias Alexander and the AlexanderTechnique. Mouritz.

Staring, Jeroen. 2005. Frederick Matthias Alexander (1869-1955) The Origins and History of the Alexander Technique. Integral. 

Lulie Westfeld . 1998. FM Alexander, the man and his work. Memoirs of Training in the Alexander Technique 1931-34. Mouritz. 

Vart du skræmt no?

Da jeg gikk første året på skole i England for å bli lærer i Alexanderteknikk var jeg eneste norske student. Andre året fikk jeg selskap av en annen nordmann og vi kunne ha det morsomt med å fleipe på et språk ingen andre forstod. «Vart du skræmt no?» var et av favorittuttrykkene til min nye medstudent. Han syntes av en eller annen grunn replikken var ustyrtelig morsomt. Først en god stund senere fant jeg ut at han siterte Trond Kirkvågs rollefigur Skræmmer'n. Jeg hadde i de foregående årene sett minimalt på tv og manglet den kulturelle referansen. 

Det å bli skremt har på en måte relevans til Alexanderteknikken.

Stressrespons og struktur

«Startle pattern» kan beskrives som ekstremutgaven av stressreaksjon. Når vi blir skremt av for eksempel en høy lyd vil vi trekke oss sammen. En av de første til å forske på Alexanderteknikken var Frank Pierce Jones ved Tufts University i USA (Jones 1998). Han studerte «the startle pattern» som en motsats til den koordinasjonen vi er ute etter i Alexanderteknikken. Jones så «startle pattern» som en slags prototype på det Alexander kalte «mis-use» (Jones 1996 s. 130, 1998 s. 47, 245). 

Det er mulig Jones tok feil, og at vi må skille mellom «startle pattern», som er en automatisk og sunn reaksjon på akutt fare, og andre former for stressreaksjoner. Men uansett er det interessant i forhold til Alexanderteknikken at du får mer eller mindre det samme mønsteret av sammentrekning i muskelskjelettsystemet enten du reagerer på en høy lyd, eller om du å gjøre noe med dårlig koordinasjon. Hodet trekkes bakover og ned, skuldrene opp, brystet trekkes sammen og armer og bein trekkes inn mot kroppen. Dette kan ha å gjøre med hvordan muskelskjelettsystemet er satt sammen. Strukturen vi er født med.

Følelser

Et annet aspekt som gjør «startle pattern» relevant i forhold til Alexanderteknikken er følelser. Når vi blir skremt av noe utløses hormoner som setter oss i alarmberedskap. (HPA-aksen). Dette er nyttig i forhold til å handle i en farlig situasjon, den såkalte flight-fight responsen. Denne responsen er automatisk og naturlig og ikke noe vi kan gjøre noe med. Når vi i Alexanderteknikken snakker om å la være å reagere, «inhibition», handler det ikke om denne typen reaksjoner. Men det synes som om vi kan ha en lav grad av stress-respons i alt vi gjør. Når vi beveger oss på en ukoordinert måte kan det virke som om vi «skræmmer» oss selv. Ved å ta tid til å handle og gjøre ting mer koordinert ser det ut til at vi kan redusere graden av stress.

Sansetolkning

En tredje måte stress-responsen kan være relevant i forhold til Alexanderteknikken har å gjøre med sansetolkning. Alexander påpekte at vaner kan gjøre at vi feiltolker det vi sanser. Det kan både være tolkning av kroppslig sansing og opplevelsen av situasjoner. Alexanderteknikken reduserer uvaner, gjør vaner mer fleksible og samtidig blir sansetolkningen mer nøyaktig. I en nylig utgitt bok om å undervise Alexanderteknikk for ungdom på undomsskole og videregående skole beskriver Judith Kleinman det slik: 

Faulty Sensory Awareness. Fake News. Seeing a snake when it's really a stick, or a stick when it's a snake. Thinking I am leaning to the left when I am leaning to the right (Kleinman 2018, s. 37).

Du kan tenke deg at om du av gammel vane er konstant halvt i beredskap vil du lettere tolke situasjoner som truende eller stressende. 

Spenningsreduksjon

Personlig har jeg opplevd at det å være generelt mindre stresset og samtidig mer følsom gir sterkere «startle respons». Jeg husker en gang jeg var på vei hjem etter en Alexanderteknikk-time. Jeg gikk der mer avspent og bedre koordinert enn jeg pleier. Et smell bak meg fra en bil fikk meg til å sprette en meter i været. Hadde jeg vært normalt anspent og stressa hadde ikke forskjellen, og dermed responsen, vært så stor. 

Med sitt innebygde fokus på en slags anti stress prosess – ta tid for å la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen være lang og bred – er Alexanderteknikken godt egnet til å fremkalle en «avspenningsrespons». For mange nybegynnere er dette det viktigste utbyttet de har av teknikken. Vi Alexanderteknikk-lærere har lett for å se på dette som en form for etterpåklokskap. I et lengre perspektiv er den praktiske anvendelsen av teknikken i alle dagligdagse aktiviteter og muligheten for ustressede bevegelser enda viktigere. Men «the startle response» kan være et godt utgangspunkt. Judith Kleinman skriver i sin bok:

Understanding how humans work means understanding how the startle pattern works (Kleinman 2018, s. 41).

With an understanding of the startle pattern, and how to let it go, Aexander discovered not just how to be more comfortable but how to organise ourselves. This is a transferable skill. The relevance of this understanding can range from social situations to academic work and performance, to the competittive areneas of sport and the performing arts. Alexander enables us to perform at our best with great coordination and the confidence that this brings to all activities. This helps young people understand life is a game for playing, not just for winning. In discovering this, they can find their true potential (Kleinman ibid, s. 12-13).

Relaterte blogginnlegg:

Frykt 

Kontroll

Litteratur: 

Kleinman, Judith (2018). Alexander in Secondary and Tertiary Education: A Workbook and Practical Guide to Teaching the Alexander Technique in Secondary Schools and Tertiary Institutions. The Developing Self. 

Jones, Frank P. (1988, 1996) Freedom to Change: The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz. (Først utgitt med tittelen Body Awareness in Action: A Study of the Alexander Technique). 

Jones, Frank Pierce (1998). Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc.