Sirkel 1

Denne uka har jeg streiket. Musikernes fellesorganisasjon tok sine medlemmer i Asker kulturskole ut i streik. Jeg streiker bare litt. Jeg underviser fiolin i Asker to kvelder i uka, ellers underviser jeg i Alexanderteknikk. Jeg tror det blir lenge til jeg streiker som Alexanderteknikk-lærer.

Jeg har aldri streiket før, men det gikk jo veldig greit. Jeg måtte møte opp for registrering den dagen jeg skulle ha vært på jobb, som var torsdag. Så dro jeg hjem. På toget leste jeg i et fagblad for strykelærere. Jeg kunne ikke la være helt å jobbe heller. Streikebryteri kanskje? Artikkelen var veldig interessant og handlet om «konsentrasjon». Særdeles relevant for Alexanderteknikken.

Artikkelen fortalte om det nederlandske damelaget i vannpolo som vant OL-gull i 2008. De hadde ingen spesielle forutsetninger og var ikke favoritter, likevel vant de. Noe av grunnen kan være at de hele tiden klarte å fokusere på det de skulle gjøre, på «arbeidsoppgavene» som det heter. Dette var noe de hadde arbeidet målrettet med. Til hjelp brukte de en modell utarbeidet av den tyske sportspsykologen Hans Eberspächer.

I modellen beskrives nivåene av oppmerksomhet som konsentriske sirkler. Den innerste sirkelen er sirkel 1. Bare når utøveren befinner seg på dette nivået kan han eller hun prestere optimalt. I sirkel 1 var vannpolospillerne oppmerksomme på både ballen, egne spillere og motstanderne. Var de i sirkelen utenfor, sirkel 2, omfattet oppmerksomheten motstanderne og dommerne. I sirkel 3 var oppmerksomheten rettet mot hva stillingen var i kampen. Sirkel 4 betydde at de tenkte på omstendighetene de var i, at de deltok i olympiaden i Bejing. I den femte sirkelen var fokuset på konsekvensene om de tapte eller vant kampen, og i den sjette og ytterste sirkelen dreide tankene seg rundt: «Jeg ønsker ikke å være her!».

I Alexanderteknikken er det avgjørende hvordan du velger å organisere oppmerksomheten. Vi kan forsøke å anvende Eberspächers modell på hvordan en elev i en Alexanderteknikk-time bruker oppmerksomheten, for eksempel når han eller hun skal reise seg fra en stol.

Sirkel 1

Du er oppmerksom på både deg selv og hvor du er og hva du skal gjøre. Du har oppmerksomhet både om hode/ryggsøyle, kontakten med stolen og omgivelsene. Du har en klar intensjon om handlingen du skal utføre.

Sirkel 2

Oppmerksomheten er skjev eller innsnevret. Kanskje har du all oppmerksomhet om nakken og ingenting på omgivelsene og rommet du er i.

Sirkel 3

Du er oppmerksom på deg selv, men du begynnere å evaluere og ta stilling til om noe er bra eller dårlig. Kanskje tenker du at «nakken min er så stiv» eller at du har «dårlig holdning». Selv om slike bedømmelser er korrekte tar de fokus vekk fra handlingen du er i ferd med å foreta deg.

Sirkel 4

Du er oppmerksom til en viss grad, men forsøker å gjøre bevegelsen «riktig» ut fra en tidligere forestilling, eller for å være flink overfor læreren. Bevegelsen blir ikke lengre et eksperiment og ingen bedring kan skje. Om det blir en endring kan bevegelsen like godt bli «dårlig på en ny måte».
Sirkel 5

Du tenker fortsatt på den forrige bevegelsen, eller du tenker på noe du skal gjøre senere, istedet for å ha fokus på bevegelsen du er i ferd med å gjøre.

Sirkel 6

Du «vil ikke være her». Med dette fokuset kan det diskuteres om du fortsatt er inne i Alexanderteknikkens tankeprosess. Teknikken forutsetter oppmerksomhet om det som skjer.
I en Alexanderteknikk-time er det sjeldent at det å «ikke være her» betyr å ikke være tilstede på selve timen. Hvis eleven ikke ønsker å være tilstede er det ikke mulig å undervise. Dette nivået er mer aktuelt for andre situasjoner, som for eksempel den beskrevet i forrige blogginnlegg, Møte med sjefen.

Eberspächers modell er fin fordi den på en veldig konkret måte viser at oppmerksomheten forekommer i ulike grad og ulikt omfang. Det er viktig å være oppmerksom på hva du er oppmerksom på. Å være konkret om valg av fokus er også viktig når du kommenterer andres «konsentrasjon».

Av og når jeg underviser fiolin og eleven er urolig har det hendt at en forelder som er tilstede på timen ber barnet om å «konsentrere» seg. Det er sagt i den beste hensikt, men hva skal barnet gjøre for å konsentrere seg? Det er som om han eller hun har gått seg vill i skogen og forelderen ber barnet finnet veien tilbake på egen hånd. Men barnet vet ikke veien. Det må få en konkret oppgave å være oppmerksom på.

Det samme scenariet gjelder din egen oppmerksomhet. Du kan forsøke å «konsentrere» deg alt du kan, men om du ikke har en klar oppfatning om hva du skal ha oppmerksomhet om, blir det bare stress og strev og spenninger ut av det.

Alexanderteknikken gir en konkret formel for hvordan du skal organisere oppmerksomheten – hode og ryggsøyle, deg selv, i midten, og alt det andre rundt. Det er sirkel 1.

Relaterte blogginnlegg

Samspill

Tankens makt

Møte med sjefen

Folk flest er for anspente. De første alexandertimene går ofte med til å skrelle av det ytterste laget av spenning slik at eleven kan begynne å føle mer av det han eller hun faktisk gjør med seg selv. Når noen gir slipp på spenning vil de føle seg mer avspent. Men en dag vil den ferske alexanderelev møte en situasjon der spenningen øker. Det kan være en musiker som holder en konsert, eller en arbeidstaker som har et viktig møte med sjefen. De kommer på timen og sier «jeg klarte ikke å la være å spenne nakken!». Eleven trenger informasjon om hvordan ting egentlig fungerer.

Når du er i en utfordrende situasjon settes kroppen i beredskap. Det er en helt naturlig og nødvendig prosess for at du skal være beredt til å yte. I en slik situasjon er det svært usannsynlig at du vil kunne føle noe særlig «avspenning» fordi spenning går fra lavere til høyere og ikke omvendt.

Har du hatt timer i Alexanderteknikk og er mer avspent enn du var tidligere vil økningen i spenning kunne oppleves som mer dramatisk enn den er. Har du et lavere spenningsnivå blir du mer følsom for spenning. Dette kan virke som et problem men må ses på som en resurs. Du kan reagere mer hensiktsmessig.

Så hva gjør du da når du sitter der og svetter og kjenner spenningene krype innpå?

Å tenke at nakken skal være «fri» er faktisk en god idé. Husk at Alexanderteknikkens «retninger» først og fremt har en preventiv hensikt. Ved å la nakken være fri lar du den være åpen og fleksibel i den grad det er mulig. Du unngår spenning, men du vil ikke nødvendigvis føle deg mer avspent. Å la oppmerksomheten inkludere nakken (og hodet) vil gjøre at du er tilstede i situasjonen og at du tar kontroll. Det vil også innebære at du må erkjenne de faktiske forhold og det du måtte føle av spenninger og andre ubehagelige følelser. En nødvendig del av prosessen. Selv om du skulle oppleve at alt går fryktelig galt vil det at du er tilstede gjøre at du lettere kan gi slipp på spenningene i etterkant.

Det er aldri nok å bare tenke på nakken. I Alexanderteknikken bruker vi en hel sekvens – la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan være lang og bred, osv. Spesielt viktig i en vanskelig situasjon vil det være å inkludere kontakten med bakken. Det er i utgangspunktet en god ting i seg selv å utvide oppmerksomhetsfeltet. Stress eller angst fører til sammentrekning ikke bare rent fysisk.

En nybegynner i Alexanderteknikken har kanskje ikke tilstrekkelig fleksibilitet når det gjelder å velge oppmerksomhet til å inkludere nakken uten å «konsentrere seg». En midlertidig løsning kan være å ha oppmerksomhet om en del av kroppen der du i motsetning til nakken kanskje vil kunne oppnå avspenning selv under stress. Det kan for eksempel være tærne eller leggene. Helt konkret hva som vil fungere er individuelt. Det avgjørende er å forankre oppmerksomheten i kroppen slik at det blir utgangspunktet for å være i situasjonen.

Hvis du kan være tilstede og ha oppmerksomhet om hode/nakke/rygg, og kanskje oppnå å la være å spenne ett eller annet sted, har du konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på der og da. Men det er fremdeles ikke tilstrekkelig til å takle en situasjon tilfredsstillende. Du må opp et nivå. All muskelspenning har en årsak og en hensikt. Du må bli bevisst intensjonen.

En musiker kan være opptatt av å bli likt av publikum. En arbeidstaker som skal i møte med sjefen kan være fokusert på fremstå som flink og/eller medgjørlig. Begge deler er eksempler på bakenforliggende ubevisste intensjoner som vil føre til ekstra stress. Rollen som inntas er ikke forenlig med å ha konkrete arbeidsoppgaver. Intensjonen blir en form for «end-gaining».
En musiker må være opptatt av å formidle. Hvordan publikum vil motta budskapet ligger utenfor det musikeren kan kontrollere. En arbeidstaker kan ikke gjøre mer enn å være høflig og saklig overfor sjefen. Om sjefen har en dårlig dag er helt utenfor hans/hennes kontroll, (særlig om det er en av disse sjefene med kronisk dårlig dag-syndrom).

Hvordan blir du bevisst dine intensjoner?

Du blir bevisst dine intensjoner indirekte gjennom Alexanderteknikk-prosessen. Når du bruker «inhibisjon», velger å la være å reagere, kan intensjonen bak handlingen avdekkes. I timene jobber vi med dagligdagse aktiviteter som å reise seg opp, bøye seg ned eller løfte armene. Etterhvert vil du kunne oppdage at inhibisjon kan anvendes i forhold til alle slags aktiviteter, inkludert det fremtidige møtet med sjefen.
Uhensiktsmessige reaksjoner på tanken om møtet med sjefen, eller en forestående oppgave, kan erstattes med konkrete arbeidsoppgaver. I stedet for unyttige fantasier om publikums reaksjoner kan musikeren fokusere på de musikalske ideene. Arbeidstakeren kan tenke konstruktivt i forhold til saken møtet skal dreie seg om istedet for å spekulere på sjefens dagsform.
Å fokusere på konkrete arbeidsoppgaver er å følge prinsippet om «the means-whereby», det motsatte av «end-gaining». Noen ganger kan bevissthet om bakenforliggende ubevisste og uhensiktsmessige intensjoner i seg selv være nok til at du kan gi slipp på dem og slappe mere av.

Bevisstgjøring av reaksjoner i forhold til situasjoner som du vet vil være krevende er selvfølgelig noe som krever tid og som ikke kan tas på sparket. Som med alt som er vanskelig må du øve på det. Selv om Alexanderteknikken kan gjøre deg mer avspent og i stand til å la være å spenne deg, er det urealistisk å tro at Alexanderteknikken kan ta bort behovet for forberedelse. Alexanderteknikken er hjelpemiddelet du kan bruke i arbeidet.

«Aktiv hvilestilling» er ekstremt nyttig når du skal forberede deg til forestående utfordringer. Mens du ligger i aktiv hvilestilling kan du mentalt gå gjennom situasjonen samtidig som du har oppmerksomhet om hode/nakke/rygg (eller annet som du velger å ha fokus på). I aktiv hvilestilling kan du lettere la nakken være fri og ryggen lang og bred, dermed kan du bruke hvilestillingen til å øve på å la være spenne deg.
I en anstrengt situasjon er det lett å «glemme å tenke». Det å øve mentalt på forhånd, eller eventuelt bare det å ha definert konkrete arbeidsoppgaver for deg selv, gjør det mye lettere å være fokusert når situasjonen er der.

Situasjoner vil helt sikkert oppstå der du kan kjenne at spenningen i nakken øker. Sånn er livet. Alexanderteknikken tar ikke bort spenningen. Det Alexanderteknikken gjør er å gjøre deg bedre i stand til å takle den.

Relaterte blogginnlegg:

Samspill

VivoBarefoot

For litt over ett år siden kjøpte jeg meg nye sko, et par VivoBarefoot Evo II. Jeg hentet dem på posten en fredags formiddag da jeg hadde noen timer ledig. Jeg kom hjem, pakket ut skoene, tok dem på og gikk ut. Jeg hadde bare tenkt å gå noen få minutter men ruslet rundt i en halvtime, jeg hadde ikke lyst til å stoppe. Etterpå måtte jeg skynde meg tilbake til kontoret.

Barfotsko gir en deilig følelse av frihet og bevegelighet. Jeg kunne kjenne hvordan hofteleddene fikk bevege seg i alle retninger. Vanlige sko tvinger bevegelsene inn i ett plan. Jeg kunne føle detaljer i bakken under føttene. Det er som en ny dimensjon. Du får følelsen av å virkelig være i ett med underlaget. Selv asfalterte fortau er egentlig ikke så ensformige og kjedelige lengre.

Ideen til VivoBarefoot kommer fra Tim Brennan som er sønn av en Alexanderteknikk-lærer i Irland. Tim var entusiastisk tennisspiller da han var ung, men han var mye plaget av skader i anklene. Faren foreslo at han skulle prøve å spille barbeint. Da Tim tok utdannelse innen industri-design fortsatte han å spille tennis samtidig som han eksperimenterte med å lage sine egne sko. Han utviklet et konsept han kalte «in vivo» som er latinsk betegnelse for forsøk på levende organismer, (i motsetning til «in vitro»).
Store skoprodusenter forkastet ideen hans, noe de kanskje angrer på i dag. Brennan fikk til slutt napp hos Terra Plana. Den første prototypen av VivoBarefoot ble lansert i 2004. Den var til salgs på den store internasjonale Alexanderteknikk-kongressen i Oxford det året. Jeg var der, men var mest interessert i å kjøpe bøker.

Da barfotbølgen kom for alvor rundt 2010 hadde jeg allerede begynt å løpe litt barbeint innimellom. Flere Alexanderteknikk-kolleger var begynt å gå i VivoBarefoot. Alle var like begeistret. Neste gang jeg trengte nye sko måtte jeg prøve.


Overgangen
De første ukene brukte jeg bare skoene til å gå i. Etterhvert begynte jeg å løpe korte turer rundt noen kvartaler. Det var nesten mindre uvant å løpe i skoene enn å gå. Når du går lander du på hælen, men om du løper barbeint lander du midt på eller på forfoten. Det kan føles tungt fordi leggmuskulaturen må gjøre mer jobb, men det er helt naturlig og du venner deg til det. Det viktige er å ta seg god tid. Selv for meg som er Alexanderteknikk-lærer og relativt dynamisk og fleksibel tok prosessen flere måneder. «Normale» mennesker som jogger tungt i fulldempede løpesko vil ha store problemer.

Det er ikke bare hvor på foten du lander som har betydning, men hele organiseringen av balansen, inkludert hodet og armene. Med fulldempede sko kan du komme deg unna med dårlig løpeteknikk, uten demping går ikke det. Jeg vil anbefale alle som liker å løpe å prøve å løpe noe barbeint. Men husk at du aldri kan begynne forsiktig nok! Det kan holde med noen få meter om gangen, og å veksle mellom å gå og å løpe.


Knær
Jeg har en gammel kneskade som jeg alltid må ta hensyn til når jeg løper. Med vanlige joggesko måtte jeg ha en hviledag eller to mellom hver gang jeg tok en løpetur. Det siste halve året har jeg ofte løpt mange dager på rad uten problemer. Vanligvis løper jeg ikke så langt, bare 2-3 kilometer og ca en gang i uka en tur på 5 kilometer eller mer. Belastningen på knærne blir annerledes med barfotløping. Til å begynne med var det uvant og jeg ble noe øm, men etterhvert når muskler og bindevev har vent seg til belastningen ser den ut til å gå mindre ut over knærne enn løping med vanlige joggesko.
Noe av grunnen kan være selve løpeteknikken hvor du lander på forfoten og dermed utnytter fjæringen i akillessenen og leggmuskler. Den andre faktoren er sannsynligvis den tynne sålen som gjør at følsomheten i foten ikke sløves og at resten av beinet og kroppen er bedre forberedt på belastningen.


Vinter
VivoBarefoot Evo har en såle av kevlar som bare er 3 mm tykk, og en tynn innersåle som kan tas ut. Overdelen er ganske luftig. Det virker ikke som en sko du kan løpe med om vinteren, men det gikk helt fint. Sålen har ikke noen utpreget gripeevne, men fordi den er så tynn har du god føling med underlaget, og jeg følte meg mer sikker på isen med barfotskoene enn med vanlige joggesko. Forfotløping er også det naturlige valg om du skal løpe på is. Lander du på hælen er du sikker på å havne på rumpa.Da snøen kom la jeg inn en tynn ekstra såle inni for å få litt mer isolasjon. Det var strengt tatt ikke nødvendig, men jeg frøs i alle fall ikke. Jeg tok til og med en tur opp på Vettakollen i snøvær. Om du holder deg i bevegelse er selv en tynn såle nok til å isolere mot kulda.


Nye sko
I fjor høst trengte jeg noen nye sko å gå med og kjøpte VivoBarefoot Off Road. De har en kraftigere såle så du får ikke samme barfotfølelsen, men sålen er fremdeles uvanlig myk og fleksibel. Problemet med Off Road var at hælkappen var veldig høy og stiv og gav meg gnagsår. Det tok lang tid å gå skoene inn. Jeg la også inn en tynn ekstra innersåle for å få foten litt høyere, dermed er sålen nesten tykk som på en vanlig sko. Den store fordelen som gjenstår er at hælen ikke er høyere enn resten av sålen. Den fordelen skal ikke undervurderes. I vanlige sko er hælen alltid litt forhøyet. Du kommer aldri ned på bakken med hælene, du får aldri strekt ut leggmuskulaturen og du får aldri full effekt av fotbevegelsen når du går.

Jeg har kjøpt mine VivoBarefoot på internett. Hver gang har de vært utsolgt for herrestørrelse 40 som jeg bruker. Jeg har kjøpt dameversjonen istedet, som er litt mindre og smalere. De har passet veldig bra. Siden 40 er den minste herrestørrelsen regner jeg med å fortsatt måtte kjøpe damesko. Heldigvis har de samme modeller for herrer og damer.

VivoBarefoot har en norsk hjemmeside, men kjøper du på nett er det like greit å gå til den engelske siden. Foreløbig tror jeg det bare er Løplabbet som har begynt å selge VivoBarefoot i butikk, og da bare løpesko. Men VivoBarefoot har veldig bra vanlig sko også. Jeg regner med at det blir en god stund til VivoBarefoot åpner butikk i Norge. Neste gang jeg er i London må jeg benytte sjansen til å shoppe.

De store skoprodusentene har også kastet seg på barfotbølgen. Til og med Nike har gjort et krampaktig forsøk. Det er ikke så rart. Barfot er det eneste naturlige. Da «moderne» joggesko begynte å bli produsert på 70-tallet ble det ikke tatt hensyn til fotens funksjon og et naturlig løpesett. De var løsningen på et problem som ikke hadde med foten å gjøre, men var en kompensasjon for dårlig kroppsbruk. I dag finnes endelig teknologien som kan gi en lett og samtidig holdbar sko som ikke hemmer fotens naturlige funksjon. Framtida er barbeint.

 

Lenker
Historien bak VivoBarefoot
The Origins of VIVOBAREFOOT by the creator: Tim Brennan

Video fra Terra Plana med gode tips om løpeteknikk
Terra Plana - Learning the skill of barefoot running

vivobarefoot.com
vivobarefoot.no


Relaterte blogginnlegg
Skoene som ødelegger helsa

Kraniosakral terapi

Jeg ble lettere sjokkert her en dag. Jeg hørte podcast av et intervju med en Alexanderteknikk-lærer i USA som også er professor i arkitektur. Hun skulle snakke om «hodets kompleksitet», og om «hodet fram og opp» som er et begrep innen Alexanderteknikken. Jeg forventet å lære noe nytt og interessant om hodets struktur og om hodebalanse.

Hodets balanse har en viktig rolle for kroppsholdning og bevegelser. Det er en dynamisk balanse der det er et intrikat samspill mellom hodets vekt, nakkens utforming, bindevev og muskler, for ikke å snakke om de nevrologiske prosessene som er involvert. Jeg hadde håpet at en arkitekt kunne belyse i det minste de mekaniske aspektene i dette samspillet.

Skuffelsen var derfor stor da arkitekten begynte å snakke om begreper fra kraniosakralterapi. Ikke bare var jeg skuffet. Jeg var en smule sjokkert. Vedkommende lærer nyter stor respekt blant Alexanderteknikk-lærere. Her kom hun med tvilsomme hypoteser og fremstilte det som vedtatte «vitenskapelige» sannheter.

Kraniosakralterapi

Kraniosakralterapi bygger på hypotesen om at spinalvæsken som omslutter hjerne og ryggmarg har en egen rytme, (flere ulike rytmer hevder noen). Kraniosakral-terapeutene mener å kunne påvirke denne rytmen gjennom varsom berøring og manipulasjon, med dertil helbredende effekt av ymse plager. De mener at knoklene i hodet er bevegelige i forhold til hverandre og at craniosacralterapeuter dermed kan registrere denne rytmen.

Seriøs forskning har ikke påvist rytme i spinalvæsken utenom den som kommer fra hjerte og blodsirkulasjon. Kraniosakral-terapeuter som har deltatt i forsøk har ikke vært i stand til å gi sammenfallende observasjoner av «spinalrytme» hos pasienter. Eksperimentell manipulasjon av knoklene i hodeskallen (riktignok hos kaniner) viser at slik manipulasjon ikke påvirker spinalvæsken, og at kraften som er nødvendig for å bevege knoklene er mye større enn den brukt av kraniosakral-terapeutene. Og takk og pris for det!

Intervjuet
Arkitekten forteller i intervjuet hvordan ideen om bevegelige knokler i hodeskallen kan brukes når du tenker «retninger» i Alexanderteknikken. «Retningene», eller «directions» er mentale beskjeder som først og fremst er preventive i forhold til unødvendige spenning, men skal også ha en avspennende effekt. I intervjuet blir det beskrevet hvordan du kan tenke at bakhodebeinet (occipital) beveger seg bakover og oppover mens pannebeinet (frontal) går fram og opp, og at dette kan føre til at du gir slipp på hodet og reduserer spenninger i nakken.

Virker det? Det kan det så absolutt gjøre! Det finnes dem som har nytte av å tenke seg at hodet er en ballong, eller at hodet trekkes opp av en «sølvtråd fra himmelen». Sistnevnte er en idé som brukes i taiji. Fungerer slike ideer for deg så bruk dem gjerne. Men «sølvtråden» kan like lett føre til at nakken din stivner som at du slipper spenning. Det har jeg sett mange eksempler på. Vær aktsom når du bruker visualiseringer som ikke er reelle, og vit hva som er virkelig og ikke!

Unødvendige spenninger og feil bruk av kroppen er som regel forbundet med en feilaktig oppfatning av hvordan kroppen henger sammen. Å erstatte én feiloppfatning med en ny er ingen god idé. Og er det noe som så avgjort er en vrangforestilling så er det troen på at du kan få knoklene i hodeskallen til å bevege seg ved å tenke på dem.

Dette er mer enn et praktisk problem. Det handler om troverdighet. En Alexanderteknikk-lærer som hevder at knoklene i skallen «flyter på hjernehinnen» som det blir sagt intervjuet, har sagt farvel til rasjonell tenkning. Alexanderteknikken er en praktisk ferdighet som bygger på sunn fornuft. Likevel er Alexanderteknikken hverken alment kjent eller alment akseptert. Hvordan kan vi noensinne ha håp om å oppnå aksept og anerkjennelse når mine kolleger løper rundt og promoterer pseudovitenskap? Useriøst er et for svakt uttrykk.

Mine kolleger i intervjuet setter kronen på verket ved å trekke fram en Alexanderteknikk-lærer som har skrevet bok om Alexanderteknikk og synssansen, og som har fullstendig bisarre forestillinger om hjernen. Du kan «aktivisere» en del av hjernen ved å tenke på den og til og med «kjenne at den sveller litt ut, akkurat som en blomkål» - hevdes det i podcastet. Med det har vi glidd over i psykiatrien. Du kan godt forestille deg at hodet ditt er en ballong, mens hvis du tror at hodet virkelig er en ballong, da lider du av noe som er mer alvorlig enn den unødvendige muskelspenningen du eventuelt skulle bli kvitt.

Bare helt på slutten av intervjuet nevnes kjeven og øynene. Faktorer som har en reell innflytelse på hodebalanse. Too little, too late.

Egne erfaringer

For en del år siden deltok jeg på en workshop med en Alexanderteknikklærer som også er kraniosakralterapeut. Jeg fikk et visst innblikk i hvordan kraniosakralterapeuter tenker og arbeider.

Det kraniosakralterapeuter gjør kan minne om det vi Alexanderteknikk-lærere gjør når vi legger hendene på eleven som ligger på en benk. Kraniosakralterapeuten legger hendene på og lytter, lytter etter noe som ikke finnes. Dermed blir berøringen ekstremt rolig og tålmodig. Når noen holder hodet ditt med berøring av slik kvalitet virker det både beroligende og samlende. Du blir både dypt avspent og mer tilstede. Det er en avspenning som jeg vil hevde er bedre og sunnere enn den du får av for eksempel massasje.

Den defekte forklaringsmodellen blir på en måte kraniosakralterapiens store fordel. Men den er også en stor ulempe fordi den kan få folk til å tro at kraniosakralterapi kan hjelpe dem med mer enn å bare slappe av. Det kan den antagelig ikke.

Alexanderteknikk-lærere er blitt tiltrukket av kraniosakral-terapiens forsiktige og rolige berøring. Vi vil beskrive det som «non-doing» berøring. Å være både lærer i Alexanderteknikk og kraniosakralterapeut er en ikke uvanlig kombinasjon. Det skal svært lite til før en Alexanderteknikk-lærer kan bedrive kraniosakralterapi. Det er bare å la eleven ligge på benken hele timen, la være å gi instruksjon og la hendene ligge ekstra lenge på. Forøvrig hjelper det med livlig fantasi og manglende anatomikunnskaper.

Lenker

Does Craniosacral Therapy Work?

http://saveyourself.ca/articles/reality-checks/craniosacral-therapy.php

Podcast: What is the «head» of «head forward and up». About our heads and why they are considerably more complex than most of us tend to assume and why it's important to understand these complexities

bodylearning.buzzsprout.com/382/45289-what-is-the-head-of-head-forward-and-up

Relaterte blogginnlegg

Alternativ idioti