De to viktigste prinsippene i Alexanderteknikken er å stoppe og å tenke retning. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om å tenke retning. Jeg foreslo å forestille seg at retningene hadde lyd. Du kan godt gjøre det bare for moro skyld, men det kan også være praktisk nyttig. Det gjør tankene mer konkrete og viser likheten mellom det å lære Alexanderteknikk og det å lære å spille et instrument. Instrumentet i denne sammenhengen er kroppen din.
Å spille et instrument og å bruke Alexanderteknikk er begge deler ferdigheter, ferdigheter som kan øves og som du mestrer bedre jo mer du øver.
Skalaøvelser
De aller fleste musikere gjør skalaøvelser av ett eller annet slag. Skalaøvelser blir vanligvis assosiert med klassisk musikk, men jazzmusikere er blant dem som er mest avhengig av å kunne skalaer. Tradisjonell jazzimprovisasjon bygger på godt kjennskap til skalaer, tonearter og akkorder. Her er det en parallell til Alexanderteknikken. Å tenke retning mens du er i aktivitet er en form for improvisasjon. Det lønner seg å ha god grunntrening i å tenke retning.
Øveposisjon
Å øve på å tenke retning kan du gjøre når som helst, men å ligge i aktiv hvilestilling er en spesielt god anledning. Noe av effekten av å tenke retning skjer av seg selv, og du har god anledning til bare ligge og tenke. Akkurat som skalaøvelser er det å ligge i aktiv hvile noe vi har godt av å gjøre hver dag.
En annen mye brukt posisjon i Alexanderteknikken er «monkey», en «position of mechanical advantage». Akkurat som med aktiv hvile (ofte beskrevet som semi-supine), er dette en posisjon som stimulerer til effekt av retningene. Retningene kan godt øves på i sittende og stående også. Å tenke retning bør ses på som forberedelse til bevegelse. Å sitte og stå er utgangspunkt for mange av bevegelsene vi gjør.
Treklanger og akkorder
Retningene i Alexanderteknikken danner en organisk enhet, de skal henge sammen. Alexander beskriver det som «all together, one after the other» (Alexander 1985). Du tenker den første retning og fortsetter å tenke den mens du legger til neste retning. I denne forbindelse er det en ekstra fordel å tenke seg at retningene har lyd. Du kan tenke treklanger som danner akkorder, (eller fir- eller femklang om du har forkjærlighet for jazz).
Akkurat som det finnes mange forskjellig tonearter og akkorder som det er nyttig for musikere og kunne, finnes det mange forskjellig måter å tenke retning på som kan ha sin nytte i ulike sammenhenger. Den vanligste måten å formulere retningene på er: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lang og bred. En kortversjon som jeg ofte bruker selv er å tenke hodet - bekken - knær, at hver av delene går fra hverandre. Du kan sammenligne det med å spille C-dur treklang, bare hvite tangenter på pianoet.
Forestiller du deg at retningene har lyd er det antagelig mest naturlig å tenke seg at hver kroppsdel har sin egen tone. Men Jeg tror ikke den ene måten er bedre enn den andre. Her er det fritt fram for fantasien.
Kromatikk
Når vi er i en øvesituasjon, som når vi ligger i semi-supine/aktiv hvile, har vi tid til å tenke mer på detaljene, kanskje ha oppmerksomhet på deler av kroppen vi ellers ikke gir så mye oppmerksomhet. Vi kan blir bedre kjent med kroppen og få mer kontakt, noe som vil gjøre det letter å inkludere disse delene når vi tenker retning ellers. Det blir som når en musiker tar ut en frase av musikken og øver på den separat.
I denne forbindelse er det veldig nyttig å kunne noe om anatomi. Jo bedre du kjenner kroppen din, jo bedre kan du tenke retning. Jeg har skrevet en serie blogginnlegg om «body mapping», som går ut på å bli bedre kjent med anatomien. Bruk denne lenken til innlegg om body mapping, eller klikk på «Anatomi (body mapping)» i listen over nøkkelord.
Nybegynnere på piano spiller veldig ofte mest på de hvite tangentene. Det blir regnet for det enkleste. Nybegynnere i Alexanderteknikk begrenser seg gjerne i første omgang til å tenke «la nakken være fri» eller «ryggen lang og bred». Det finnes mange andre tanker å prøve ut, og deler av kroppen å inkludere, akkurat som det kan gi spennende nye klanger å ta med noen toner som normalt ikke hører til skalaen.
Å spille på alle tangentene på pianoet gir det vi kaller en kromatisk skala. Krom kommer av det greske «chroma» som betyr farge, en skala som har alle fargene. Retningene vi tenker i kroppen kan være tilsvarende rik på klangfarger.
Øv hjem
Jeg gikk en gang i tiden i et skolekorps. Dirigentens standarduttrykk var «øv hjem!», (han var trønder). Er det noe vi ønsker å bli bedre på bør vi helst øve på det hver dag. Ingen forventer å lære seg for eksempel å spille piano uten at de øver. Det samme gjelder Alexanderteknikken. Det skal ikke så mye til, bare det er hver dag. Da kan du få til det utroligste.
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar