Ikke fri nakke likevel

Jeg skrev forrige gang at vi Alexanderteknikk-lærere ofte snakker om å la nakken være «fri». I nærmere hundre år har vi mast om det. Men en gang sa Frederick Matthias Alexander selv at alexanderlærere burde slutte be folk om å tenke på å la nakken være fri: 

At tea FM said that he had, at last, decided that we must cut out in future teaching all instructions to order the neck to relax or to be free because such orders only lead to other forms of doing. If a person is stiffening the neck, the remedy is to get them to stop projecting the messages that are bringing about this condition and not to project messages to counteract the effects of the other messages. He said that the implied contradiction had worried him for a long time but, after working on Hallis this morning, he saw that it must be changed so all orders in the future will be framed so as to emphasis 'non-doing' (Carrington 1996 s. 59).

Alexander påpeker to problemer ved det å instruere noen til å «la nakken være fri». Det første problemet er at en slik instruksjon ofte fører til at eleven prøver å gjøre noe direkte for å få nakken til å være «fri». Noen typiske reaksjoner er å dra haka ned slik at nakken strekkes, eller ubevisst gjør små bevegelser med hodet i et forsøk på å frigjøre nakken, eller rett og slett stramme nakken mer i forsøket på å få noe til å skje. I sitatet nevner Alexander en person ved navn Hallis som må ha vært en elev Alexander hadde samme dagen, og som antagelig reagerte negativt på instruksjonen om «fri nakke».

Det andre problemet Alexander berører er at selv om eleven lykkes i å la nakken være fri vil ikke dette nødvendigvis nødvendigvis fjerne årsaken til at nakken er anspent. Ofte er nakken anspent som en konsekvens av manglende koordinasjon. Alexander beskriver det på denne måten i en av sine bøker:

… his unduly stiffened neck—with perhaps his head too far pulled back—is really not the fault of his neck at all, but is due to the fact that he is trying to do with the muscles of his neck what should be done by other mechanisms (Alexander 2004, s 190) 

En stiv nakke kan være et symptom. Å forsøke å frigjøre nakken direkte vil være å forsøke å fjerne symptomet, men løser ikke problemet. Et godt eksempel er Alexanders egen historie om hvordan han eksperimenterte for å løse sine stemmeproblemer. Han fant ut at å la nakken være fri minsket symptomene, men at han også måtte få kontroll over hva han gjorde med resten av kroppen:

Observation in the mirror shewed me that when I was standing to recite I was using these other parts in certain wrong ways which synchronized with my wrong way of using my head and neck, larynx, vocal and breathing organs, and which involved a condition of undue muscle tension throughout my organism. I observed that this condition of undue muscle tension affected particularly the use of my legs, feet, and toes, my toes being contracted and bent downwards in such a way that my feet were unduly arched, my weight thrown more on to the outside of my feet than it should have been, and my balance interfered with. 

... what I was doing with my legs, feet, and toes when standing to recite was exerting a most harmful general influence upon the use of myself throughout my organism. This convinced me that the use of these parts involved an abnormal amount of muscle tension and was indirectly associated with my throat trouble, (Alexander 1985, s 32-34). 

Enkel løsning 

Hvorfor snakker vi Alexanderteknikk-lærere likevel hele tiden om å «la nakken være fri»? En årsak kan være at enkle løsninger frister mest. Alexander falt for fristelsen en gang på 1920-tallet da han hørte om forskningen til den tyske vitenskapsmannen Rudolf Magnus. 

Magnus forsket på nakkereflekser og fant ut at hos forsøksdyr som hadde fått deler av hjernen koblet ut (såkalt decerebrering) bestemte hodets orientering posisjonen til for- og bakbein. Områdene i hjernestammen som styrer refleksene kalte han for «der Zentralapparat».

Alexander ante allerede at forholdet mellom hodet og resten av kroppen hadde en rolle å spille, og inspirert av Magnus kalte han dette for «the primary control». Under et foredrag1925 sa Alexander:

The direction of the head and neck being of primary importance, he found [Magnus], as I found, that if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter (Alexander 1995 s. 148). 

Nå er ting dessverre ofte litt mer komplisert enn det Alexander beskriver her, og som vi så i det første sitatet modererte Alexander seg kraftig med årene. De fleste Alexanderteknikk-lærere er klar over kompleksiteten. Når de likevel velger den enkle forklaringen kan det ha pedagogiske årsaker. Men det er en årsak til, og det er at å ha en fri nakke faktisk har en effekt. 

Preventivt virkemiddel 

I en studie publisert i 2017 ble effekten av å la være å stramme nakken undersøkt. En gruppe fiolinister (og noen bratsjister) ble studert mens de fikk i oppgave å løfte instrumentet og spille. De kunne samtidig observere aktiviteten i nakkemusklene sine via en skjerm som viste ultralydbilde av nakken. Da musikerne fikk instruks om å minimere muskelaktivitet i nakken hadde dette positiv effekt på bevegelsene generelt i form av reduksjon av unødvendige bevegelser og reduksjon i muskelspenning. I studien sies de at: «Neck muscle inhibition imposes a proximal constraint on the global motor plan, forcing a change in highly automated sensorimotor control. The proximal location ensures global influence» (Loram et al 2017).

Å la være å spenne nakken, «la nakken være fri», har en innvirkning på resten av kroppen. Dette var noe Alexander fant ut da han drev og eksperimenterte for å løse sine stemmeproblemer. Han oppdaget at han hadde tre uønskede tendenser hos seg selv: 

When, however, I came to try to make practical use of this discovery, I found myself in a maze. For where was I to begin ? … After some months I found that when reciting I could not by direct means prevent the sucking in of breath or the depressing of the larynx, but that I could to some extent prevent the pulling back of the head. This led me to a discovery which turned out to be of great importance—namely, that when I succeeded in preventing the pulling back of the head, this tended indirectly to check the sucking in of breath and the depressing of the larynx.

 … A further result which I also noted was that with the prevention of the misuse of these parts I tended to become less hoarse while reciting, and that as I gradually gained experience in this prevention, my liability to hoarseness tended to decrease. What is more, when, after these experiences, my throat was again examined by my medical friends, a considerable improvement was found in the general condition of my larynx and vocal cords (Alexander 1985, s 27-28). 

Ved å la nakken være fri kunne Alexander begynne å få kontroll med uvanene som påvirket stemmen. Dermed hadde han tatt første skritt på veien til å finne løsningen på problemet. Du kan fortsatt tenke tanken om å la nakken være fri så lenge det forstås på riktig måte og ses i riktig perspektiv. 

Relaterte blogginnlegg 

Noen tanker om fri nakke 

Mirakelmekanismen 

Litteratur 

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz. 

Alexander, FM. 1995. Articles and Lectures: Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz. 

Alexander, F.M. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz 

Carrington, Walter. 1996. A Time to Remember: Personal Diary of Teaching the F.M.Alexander Technique in 1946. The Sheildrake Press. 

Loram ID, Bate B, Harding P, Cunningham R & Loram A. Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles: This Proximal Constraint Facilitates Learning and Regulates GlobalControl. Transactions On Neural Systems And Rehabilitation Engineering, Vol. 25, No. 4, April 2017.

Noen tanker om «fri nakke»

Vi Alexanderteknikk-lærere prater mye om nakken bør være «fri». Om nakken er fri eller ikke påvirker det som skjer i resten av kroppen, og omvendt – det som skjer i kroppen kan påvirke om nakken er fri. Men hva betyr det at nakken er «fri»?

En alexanderlærer jeg kjenner sier vi aldri kan vite hva en fri nakke er. På en måte har han rett. Når forholdene i nakken er optimale vil alt fungere uten at vi kjenner noe spesielt. Vi kan først og fremst kjenne når ting går galt. Nakken er til en viss grad, i likhet med pusten, et barometer for hvordan ting fungerer.

Med erfaring kan vi begynne å lære hva en «fri nakke» innebærer. Vi kan begynne å merke bittesmå forskjeller når ting går bedre, eller dårligere. Ofte er det ikke i selve nakken at vi merker forskjellene. Vi kan merke det mer i andre deler av kroppen, eller på bevegelsene vi gjør eller på pusten. 

Satt på spissen og veldig forenklet kan vi si at nakken til en viss grad er fri om du kan bevege på hodet. En stiv nakke er ikke fri. Men bevegelighet i seg selv er ikke nok. Det hjelper ikke å dra hodet ned mot skulderen, eller trekke haka inn for å strekke nakken. En overstrukket nakke er fremdeles stiv, og nakken kan mangle dynamisk muskelspenning selv om den er bevegelig.

En nakke kan også være relativt fri selv om den føles stiv. Om du har fått et kink i nakken og ikke har full bevegelighet kan det være mer enn nok bevegelighet til å la nakke-hode-mekanismen til å fungere. Å tenke «fri nakke» vil fremdeles fungere som sikkerhetsventil mot unødvendige spenninger, og som et hjelpemiddel til å forbedre generell koordinasjon.

Når det gjelder graden av muskelspenning i nakken er det store individuelle forskjeller. Noen har ganske høy spenning i nakkemusklene, og tilsvarende generell høy tonus i musklene i kroppen. Andre har lav spenning. Selv om vi i Alexanderteknikken vil ha en myk nakke og ikke en nakke som er stram, er likevel det avgjørende evnen til å skap endring, ikke nødvendigvis graden av spenning. Evnen til å skape endring avhenger fullstendig av mentale egenskaper, hva du tenker. Det generelle spenningsnivået i nakken er faktisk underordnet.

At nakken blir «friere» vil i de aller fleste tilfelle bety at spenningen reduseres. Det betyr ikke at nakken vil føles avspent. Har du en følelse av avspent nakke er det stor sannsynlighet for at den er kollapset. En kollapset nakke er det verste som fins. En fri nakke har dynamisk tonus. En viss grad av muskelspenning er nødvendig. Et godt eksempel er tilstanden i nakken når du står på alle fire (i krabbestilling). Om du slapper helt av i nakken vil den kollapse, nakken og hodet vil synke ned mot gulvet. Om du lar hodet gå «ut» slik at nakken er lang, vil flere av musklene jobbe mer. Det samme gjelder for en fri nakke i oppreist stilling. Vi vil ha nakkemuskler som er dynamiske og aktive, men med bare det nødvendige av spenning. Det kan bety at noen muskler må jobbe mindre, og andre mer. Det handler ikke bare om avspenning, men mer om organisering av spenning, litt som når du stemmer en gitar, noen strenger må bli strammere, andre slakkere.

En «fri» nakke er ikke noe som oppnås direkte. Nakken er fri når forholdene tilsier det. På den måten ligner en fri nakke på pusten. Vi kan ikke gjøre pusten fri, bare la være å forstyrre den.

Vi jobber indirekte for å få en fri nakke. Å tenke på å la hodet gå «fram og opp», innebærer at nakken frigjøres. Å tenke at ryggen kan være «lang og bred» kan også hjelpe til at nakken er friere, eller å det å gi slipp på beina. Alexander fant ut den gangen han studerte sine uvaner, at det han gjorde med føttene hadde en negativ innvirkning på hode-/nakkebalansen. Bedre koordinasjon gir også indirekte en friere nakke. Alexander gir et eksempel på dette i boken i sin første bok (Alexander 1996, s. 59). Vi koordinerer kraften i riktig retning, noe som muliggjør en friere nakke.

Forutsetningene i alle disse eksemplene er at vi tenker på å la nakken være fri, som en preventiv selvinstruksjon. Ideen om «fri nakke» er først og fremst preventiv, et hjelpemiddel eller virkemiddel. Med riktig fremgangsmåte vil nakken med tiden bli friere og mer dynamisk. Samtidig vil nakken bli mer følsom for unødvendig spenning. Du vil bli mer bevisst på når nakken ikke er «fri». Når du kommer så langt vil du ha et valg om hva du gjør med det.

Relaterte blogginnlegg

Fri nakke 1

Fri nakke 2

Fri nakke 3

Litteratur

Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Lettere

Har du hørt om «Kohnstamm-fenomenet»? Inntil nylig hadde jeg ikke hørt om det, men jeg hadde allerede opplevd det. Det har kanskje du også.

En enkel måte å demonstrere fenomenet på er å stå sideveis mot en vegg og presse armen mot veggen i ca et halvt minutt. Når du snur deg bort fra veggen og lar armen henge langs siden vil armen løfte seg av seg selv. Jeg husker vi gjorde det med begge armer da jeg var barn ved å stå i en døråpning og presse armene mot karmen. Hvis du har noen til å hjelpe deg kan du be dem holde armene dine inn mot kroppen mens du presser utover.

Noen har sammenlignet opplevelsen som Kohnstamm-fenomenet gir med opplevelsen av letthet du kan oppleve i en Alexanderteknikk-time. Selv om følelsen av letthet kan ligne kan det være snakk om ulike prosesser. Kohnstamm-fenomenet har vært undersøkt vitenskapelig, men det er ikke slått fast med sikkerhet hva som forårsaker fenomenet.

Vi vet heller ikke sikkert hva som gir følelsen av letthet i en Alexanderteknikk-time. Det kan ganske enkelt være redusert bruk av muskelspenning, at du ikke lenger bruker mengden muskelspenning som du tror er nødvendig for en bevegelse, eller for å holde deg oppreist. Forventning kan spille en rolle. Du forventer å bruke en viss spenning. Når mindre viser seg tilstrekkelig kan det gi opplevelse av letthet.

Det kan også være at organisering av muskelskjelettsystemet er like avgjørende som nivået av spenning. Effektiv og dynamisk organisering gir effektive bevegelser og dermed følelse av letthet. Et eksempel på hva dynamisk organisering har å si for opplevelsen av kroppen er å observere forskjellen på å holde et barn som sover sammenlignet med barnet når det er våkent. Det sovende barnet er tungt mens det våkne barnet balanserer og kan oppleves som lettere.

Opplevelsen Kohnstamm-fenomenet gir av svevende armer går raskt over. Den svevende følelsen etter en Alexanderteknikk-time er også forbigående, men kan vare lengre, noen ganger flere dager. Etter hvert som du får generelt bedre organisert muskelskjelettsystem og lærer å bevege deg på en bedre måte, vil forskjellen du opplever i timene bli mindre. Den lette måten blir din vante måte å bevege deg på. Men en lærer vil med hendene sine alltid kunne få deg til å føle deg litt lettere.

Det viktige er likevel ikke opplevelsen i seg selv. Følelsen forteller deg at det finnes en lettere og bedre måte å bevege seg på enn den du bruker til vanlig. I Alexanderteknikk-timene lærer du hvordan du kan finne den lettere måten. 

Relaterte blogginnlegg

Ingenting skjer og alt fungerer

Spjong

Beredskap

Bruce Fertman forteller i boken Teaching by Hand, Learning by Heart: 

Legend has it a man once asked Alexander if he could tell him, in one word, what his work was about. ... He said, readiness: ''The readiness is all.'' (Fertman 2018, s. 67).

Det er noe tvilsomt om historien er sann, men ikke umulig. Sitatet «readiness is all» er av Shakespeare som Alexander beundret. Sitatet er fra en replikk Hamlet kommer med før han skal i en duell. Hamlet grubler ustanselig over eksistensielle spørsmål. Døden kan komme når som helst, sier Hamlet, derfor må vi alltid være beredt.

Alexanderteknikken er mer praktisk og jordnær. Den handler ikke om å være eller ikke være, men heller om hvordan å være. Så hvordan er «readiness» relevant for Alexanderteknikken? 

Alexander brukte aldri «readiness» som forklaring eller beskrivelse av teknikken i sine bøker. Han skriver et sted at: «THE CONSCIOUS MIND MUST BE QUICKENED» (Alexander 1996, s 33), og han skriver det med store bokstaver, så det må være ganske viktig. 

Alexander skriver dette i forbindelse med at han kritiserer metoder som hypnose, healing og «positiv tenkning»: 

Briefly, all three methods seek to reach the subjective mind by deadening the objective or conscious mind, and the centre and backbone of my theory and practice, upon which I feel that I cannot insist too strongly, is that THE CONSCIOUS MIND MUST BE QUICKENED (ibid). 

«Readiness» er ikke et ord som blir mye brukt blant Alexanderteknikk-lærere i dag. Et ord som blir mye brukt er «awareness». 

De sentrale prinsippene i Alexanderteknikken er «inhibition» og «direction». Mange Alexanderteknikk-lærere vil si: awareness, inhibition, direction. (Prøv å google de tre ordene og du vil få mange treff på Alexanderteknikken).

«Awareness», oppmerksomhet, er ikke et eget prinsipp i Alexanderteknikken, men det er klart at å bruke Alexanderteknikken forutsetter oppmerksomhet. Dette er noe Alexanderteknikken har felles med mange andre metoder og teknikker. 

Min erfaring er at Alexanderteknikken styrker evnen til oppmerksomhet, våkenhet eller «readiness». Det kan ha sammenheng både med at du blir mer følsom og at det å være mer oppreist også innebærer å være mer våken og oppmerksom. 

Beredskap er ikke alltid positivt. Mennesker som er engstelige er i overdreven beredskap. De forventer at noe negativt kan skje, gjerne noe innbilt, og bruker unødvendig energi på det. Beredskapen vi trenger i Alexanderteknikken kan sies å være en nøytral våkenhet, oppmerksomhet på det som skjer her og nå.

Det handler ikke om liv og død som hos Hamlet, men det kan ha mye å si for hvordan vi lever. Filosofen John Dewey sier i forordet til Alexanders andre bok: 

When once a reasonably adequate part of a new generation has become properly coordinated, we shall have assurance for the first time that men and women in the future will be able to stand on their own feet, equipped with satisfactory psycho-physical equilibrium, to meet with readiness, confidence, and happiness instead of with fear, confusion, and discontent, the buffetings and contingencies of their surroundings (Dewey i Alexander 2004).

Relaterte blogginnlegg 

Alltid beredt

Litteratur

Alexander, F.M. 1996. Man's Supreme Inheritance Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz. 

Alexander, F.M. 2004 . Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz

Fertman, Bruce. 2018. Teaching by Hand Learning by Heart: Delving into the Work of F.M. Alexander. Mouritz. 

Observere andre

Å observere andre kan være nyttig når du lærer Alexanderteknikk, og er absolutt nødvendig for oss som er Alexanderteknikk-lærere. Å observere andre er en ferdighet og en kunst. Kunnskap og erfaring har mye å si. Gode eksempler finner du innen idrett. I disse dager da det er VM på ski kan du lytte til ekspertkommentatorer i hopp og langrenn. De kan observere forskjeller i teknikk som går andre hus forbi, men som har alt å si for løperens prestasjoner. 

Observasjonsevnen til Alexanderteknikk-lærere ligner mye, men er av en mer generell karakter og uavhengig av den spesifikke teknikken det er snakk om. Alexanderlærere bruker hendene i tillegg til synet for å observere hva som foregår. Visuell observasjon har sine begrensninger. Men det er ikke alltid praktisk mulig å berøre den vi observerer, og visuell og taktil observasjon kan sies å utfylle hverandre. Da FM Alexander begynte å utdanne lærere la han stor vekt på at studentene brukte øyene godt.

Fordi mange Alexanderteknikk-lærere prioriterer bruken av hendene, og fordi visuell observasjon har sine begrensninger, har det vært en viss skepsis til det å skulle legge vekt på synsinntrykk. Men vi bedømmer og påvirkes av hva vi ser andre gjør uansett, så hvorfor ikke gjøre det bevisst? 

Deg selv først 

For ikke lenge siden skrev jeg om «omniservasjon». Omniservasjon er ordet en Alexanderteknikk-lærer fant på for å beskrive den inkluderende oppmerksomheten du trenger i Alexanderteknikken. Omniservasjon betyr kort sagt å observere «alt», og det inkluderer deg selv.

Skal du observere andre må du inkludere deg selv. Dette kan kanskje virke merkelig. Årsaken er at hvordan du organiserer deg selv påvirker hvordan du observerer. Forskning har påvist at vi lytter annerledes når vi er oppreist i forhold til når vi er sammensunket. Det samme ser ut til å gjelde for visuell observasjon.

Alt du observerer og opplever bedømmer du ut ifra deg selv, naturlig nok. Du har egentlig ingen annen målestokk. Om du er anspent vil det kunne påvirke hvordan du opplever andres bevegelser. Om du er oppreist, dynamisk og «nøytral» er det større sjanse for at du vil kunne observere mest mulig objektivt. Når jeg her skriver om å observere andre er det forutsatt at du er bevisst hva du gjør med deg selv, at du på en måte også holder et øye med deg selv.

Øvelse(r)

Cathy Madden, læreren som fant på ordet «omniservation» foreslår en trinnvis prosess for å oppøve visuell observasjonsevne. De seks trinnene utgjør en sekvens slik at du til slutt gjør dem 'all together, one after the other', som Alexander sa om sekvensen av retninger (Alexander 1985). 

Hun skriver ikke spesifikt hvor lenge du skal øve på hvert trinn, bare at: «I recommend staying with each practice long enough to gain confidence in carrying the skill forward to the next practice» (Madden 2018, s. 71). Her er det ikke snakk om timer eller dager, men uker og måneder, og kanskje år. Utvikling av ferdigheter krever tid og tålmodighet.

Øvelsene nedenfor står beskrevet på side 71-72 i Teaching the Alexander Technique (Madden 2918). 

First Practice 

Observe what they are doing, so you can describe exactly what you see. 

Prøv å beskrive det du ser mest mulig detaljert og nøyaktig for deg selv. Dette bidrar til å bevisstgjøre det du observerer. Kanskje vil du oppdage at du kan se flere detaljer enn du var klar over. Uansett vil du oppdage mer jo mer tid du bruker på bare å observere og beskrive. Unngå å gi vurderinger. Her skal det kun være ufiltrerte faktabeskrivelser. 

Second Practice 

Next, add the question, "What do I notice in the relationship between their head and spine as they are doing what they are doing?" 

I Alexanderteknikken tar vi alltid hensyn til hva som skjer i forholdet mellom hodet og kroppen. Dette blir ofte oversett selv av de som er eksperter på en aktivitet, for eksempel innen idrett. Igjen unngå vurderinger som god/dårlig, Vær klar over at du ikke først og fremst skal observere posisjon, men dynamikken i forholdet mellom hodet og resten av kroppen. Det er snakk om små forskjeller som det kan være vanskelig å registrere.

Third Practice 

Add the question, "How does what they are doing in their head-spine relationship relate to what is happening in the rest of them? How does it relate to their activity?" 

For å forstå hva som skjer når noen utfører en aktivitet må du se på dynamikken i hele situasjonen. Det som skjer med hode og nakke har alltid en sammenheng med hva som skjer i resten av kroppen, og med hvordan aktiviteten som utføres. Du må få en forståelse av hvordan alt henger sammen.

Fourth Practice 

Add the question, "What might make it perfect that this is the way they are doing what they are doing?" 

Utgangspunktet for det Madden sier her er at bak alle handlinger ligger det intensjon. Intensjonen kan være bevisst eller ubevisst. Det du kan observere visuelt er den «perfekte» utførelse av intensjonen. Du må spørre deg selv: hva er intensjonen og ideene som ligger bak det jeg observerer? Hva er det personen tenker? Det er tanken bak som teller, og som må endres om aktiviteten skal endres. 

Fifth Practice 

Follow the sequence of the previous practices, beginning with accuracy of omniservation, and wonder what question you might ask this person if you could. 

Hva ville du spurt personen om som kunne belyse hva du kan observere? I en Alexanderteknikk-time kan læreren ganske enkelt spørre eleven. Læreren får informasjon det ikke er mulig å oppnå på annen måte, og eleven vil ofte begynne å bli mer bevisst. Om du ikke kan spørre den du observer kan likevel det å formulere spørsmål stimulere til nye ideer. 

Sixth Practice 

Follow the sequence of the previous practices, beginning with acccuracy of omniservation, and wonder what constructive plan you might offer. 

Sekvensen av øvelser som Madden beskriver er egentlig ment for lærere, og denne siste øvelsen mest av alt. Øvelsen går ut på å tenke ut en plan, ikke nødvendigvis foreslå den for noen i en praktisk situasjon. Men om du har muligheten kan det være spennende å prøve. Det er ikke sikkert at resultatet blir det du forventer. Kanskje går det som med tusenbeinet som begynte å lure på hvilket bein han begynte med.

Når en Alexanderteknikk-lærer foreslår en ny måte å tenke på er det alltid pedagogiske vurderinger inne i bildet. Det er ikke sikkert læreren foreslår det som i teorien ville vært den beste fremgangsmåten, men heller en enkel endring som eleven kan mestre. 

Deg selv til slutt 

Selv om øvelsene over er ment for lærere tror jeg selv nybegynnere i Alexanderteknikk har mye å lære av å observere andre. Det er bare om å gjøre at det gjøres på en god måte. Det vil si med mest mulig åpenhet og minst mulig bedømming av «god/dårlig». Jeg har med vilje ikke gitt konkrete eksempler på hva du kan oppdage. Jeg vil unngå å lede oppmerksomheten mot noe konkret og heller stille leseren mest mulig fritt.

Når vi observerer andre begynner vi alltid med oss selv, og inkluderer oss selv. Når vi har observert andre må vi igjen vende oppmerksomheten tilbake til oss selv og spørre: Hva kan dette lære meg om hvordan jeg gjør ting selv? Det er bare ved å hjelpe oss selv at vi kan hjelpe andre. 

Relaterte blogginnlegg 

Omniservasjon

Objektivitet

Selvkoordinering 

Trinnvis prosess 

Litteratur 

Alexander, Frederick Matthias. 1985. The Use of the Self. Victor Gollancz.

Madden, Cathy. 2018. Teaching the Alexander Technique: Active Pathways to Integrative Practice. Singing Dragon.