I tillegg til å være Alexanderteknikk-lærer er jeg også utdannet fiolinpedagog. Jeg har hatt elever i alle aldre. De aller yngste har gjerne en av foreldrene med på timen. Det kan være til stor hjelp, men ikke alltid. Jeg husker en gang for mange år siden, en liten gutt hadde spilletime og var ikke helt med på notene. «Konsentrer deg, Oskar!», ropte faren fra hjørnet der han satt. Ikke særlig hjelpsomt.
(Oskar var ikke hans egentlige navn).
Tror du lille Oskar visste hvordan han skulle «konsentrere seg»?
Vet du?
Problemet med konsentrasjon
«Konsentrasjon» er et fy-ord i Alexanderteknikken på lik linje med «slappe av», som er et uttrykk vi helst unngår.
Vi har mange gode grunner til å unngå å snakke om konsentrasjon. Lille Oscar visste ikke hvordan han skulle «konsentrere seg». Det er det de færreste som vet. Hvis du ber noen om å konsentrere seg vil de foreta seg noe lite konstruktivt som å bite tennene sammen, rynke panna og holde pusten. Mange andre ting kan de finne på å gjøre også, alle like uhensiktsmessige.
Men det finnes en annen og viktigere grunn til at begrepet konsentrasjon ikke er forenlig med Alexanderteknikken. Konsentrasjon er en beskrivelse av en måte å organisere oppmerksomheten på. Denne formen for organisering av oppmerksomheten er ikke den først og fremst trenger i Alexanderteknikken.
Former for fokus
Det finnes grader av oppmerksomhet, og det finnes ulike måter å være oppmerksom på. Noen ganger trenger vi å ha fokusert oppmerksomhet. Hvis vi for eksempel skal løse en mentalt krevende oppgave eller prøver å lese vanskelig tekst, krever det mye oppmerksomhet. Siden oppmerksomhet er en begrenset resurs stenger vi ute uvedkommende informasjon, vi «konsentrer» oss.
Denne formen for oppmerksomhet har vi ofte bruk for. For å gjøre det bra på skolen trenger vi mye av den. Kanskje er dette den eneste formen for oppmerksomhet vi lærer på skolen, og hver gang vi møter en vanskelighet tror vi at vi løser den best ved å konsentrere oss. Det er ikke sikkert.
Vi kan sies å ha konsentrert oppmerksomhet også når vi ser en engasjerende film eller er på sosiale medier. Da stenger vi andre inntrykk ute. Du kan se gode eksempler hvor som helst. Over alt står folk og stirrer på mobilen. Kroppen har de parkert i en eller annen mer eller mindre hensiktsmessig posisjon.
Barn blir lett engasjert av det de holder på med, og kan være veldig konsentrerte så lenge interessen er der. Når lille Oscar som nevnt tidligere ikke klarte å være «konsentrert» var det fordi jeg som lærer ikke klarte å engasjere hans oppmerksomhet. Det kunne også være at det var sent på dagen og at det ikke var særlig håp om å få ham mer engasjert uansett.
Vi voksne blir også lettest konsentrert når vi holder på med noe som interesserer oss, enten det er facebook eller twitter. Men vi voksne har også en bedre evne til å velge fokus. Det er hva vi trenger å gjøre i Alexanderteknikken. Men vi trenger det motsatte av «konsentrasjon».
Formen for oppmerksomhet vi trenger i Alexanderteknikken har jeg i tidligere blogginnlegg sammenlignet med formen for oppmerksomhet vi må ha når vi kjører bil. Vi må ha bevissthet om bilen, egen kjøring, og i tillegg trafikken rundt oss. En annen sammenligning er det å spille i orkester. En orkestermusiker leser og spiller notene og er samtidig oppmerksom på medmusikanter og dirigenten.
Overført til Alexanderteknikken betyr dette å ha oppmerksomhet om forholdet mellom hode, nakke og ryggsøyle samtidig som du er oppmerksom på hva du gjør. Dette er ikke vanskelig å lære. Det kan sammenlignes med å lære å sykle. Når du først har skjønt hvordan det fungerer er det ganske lett.
Overkonsentrasjon
Noe som er nytt og ukjent krever mer oppmerksomhet enn det vi er vante med. Siden oppmerksomheten som tidligere nevnt er en begrenset resurs, vil en nybegynner ofte ha et snevert fokus, stenge inntrykk ute og «konsentrere» seg. Av og til må det være slik. Men når du lærer Alexanderteknikk er det best å unngå det i den grad det er mulig.
Underveis i prosessen med å lære Alexanderteknikk kan det være fint å bli bedre kjent med egen anatomi. Helt enkle ting som å vite hvor leddene er i kroppen kan være nyttig. Men når du begynner å bli mer oppmerksom på anatomiske detaljer er det lett å miste helheten. Det er typisk for nybegynnere å prøve å kjenne etter for mye hva som skjer i nakken for eksempel.
Dette kan skje for de mer viderekomne også. Sentralt i Alexanderteknikken er å kunne ha noe oppmerksomhet om forholdet mellom hode, nakke og ryggsøyle. Når du begynner å få taket på den biten kan neste skritt være å ta inkludere knærne også. Når du begynner å tenke på knærne er det lett å fokusere for mye og glemme hva som skjer med hode og nakke.
For å unngå overfokusering er det to ting som er viktig. For det første, og dette kan jeg ikke understreke nok: DU BEHØVER MYE MINDRE OPPMERKSOMHET ENN DU TROR!
Et lite glimt er nok. Du kan sammenligne det med forskjellen mellom å være i et rom som er fullstendig mørkt (ingen oppmerksomhet), og et mørkt rom hvor du har akkurat nok lys til å skimte hvor døra er. Det er nok til å vite hvor du skal. Overført til Alexanderteknikken betyr det at det for eksempel kan være nok å være oppmerksom på hvor hodet ditt er i forhold til resten.
Den andre tingen som er viktig, og nyttig, er å kunne være oppmerksom mens du er i aktivitet. Hvis du fokuserer for mye vil du ha vanskeligheter med å bevege deg fritt. For nybegynnere kan det være veldig nyttig å begynne å inkludere oppmerksomhet om hode, nakke og ryggsøyle når de er ute å går. Dette er noe vi pleier å prøve ut på timene. Fokuserer eleven for mye vil han/hun begynne å gå veldig langsomt. At du kan gå i normalt tempo minsker risikoen for overkonsentrasjon. Etter hvert bør du kunne ha noe oppmerksomhet om hode og nakke mens du har en vanlig samtale. Klarer du dette har funnet rette form og grad av oppmerksomhet. Det kan virke vanskelig til å begynne med, men går fint med litt øvelse. En Alexanderteknikk-lærer kan gi gode tips om hvordan. Det skal jeg skrive om en annen gang.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar