Ja, og

Alexanderteknikk går ut på å stoppe og tenke seg om. Vi stopper for å tenke retning. Men hva så?

En av de første bøkene som ble utgitt om Alexanderteknikken (som ikke var skrevet av Alexander selv) var en samling artikler med tittelen «Knowing How to Stop». En kritiker kommenterte syrlig: når kommer neste bok, når vil vi få vite «How to Proceed»?

Å ha evnen til å stoppe er helt er avgjørende for å få kontroll på vaner. Du har kommet veldig langt når det vet «how to stop». Hvis du i tillegg har lært å tenke retning kan du begynne å endre forutsetningene for bevegelse.

Men du er ikke helt i mål ennå. Du må kunne fortsette å tenke retning mens du setter i gang bevegelse. Det kritiske øyeblikket er igangsetting.

En kjent Alexanderteknikk-lærer, en av Alexanders assistenter, pleide å si at teknikken har tre praktiske prinsipper, ikke bare de mye omtalte «stoppe» og «tenke retning». I tillegg til «inhibisjon» og «direction» mente han vi kunne regne «giving consent»:

So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to (Carrington i Langford 2006, s.171).*

Vi får hele tiden impulser til å gjøre bevegelser. For å gjøre en bevegelse trenger vi bare å slenge oss på bølgen, bare gi tillatelse, give consent.

Problemet er at vi helst gir tillatelse til det vi er vant til og ikke noe nytt. Alexander løste problemet ved å gi seg selv flere valg. Da han jobbet med å endre vaner i forhold til å deklamere tekst ga han seg selv valgene mellom å ikke si noe, eller å si noe, eller å gjøre noe annet, for eksempel å løfte armen i stedet (Alexander 1985). På denne måten svekket han forbindelsen mellom intensjonen til å si noe og de unødvendige spenningene. Men uansett hvilket valg han tok fortsatte han hver gang å tenke retning.

Den nødvendige mentale innstillingen minner meg om den i teatersport. En venn av meg var interessert i improvisasjonsteater og for en del år siden var jeg på flere forestillinger. Det var veldig fascinerende og gøy. Et av rådene som blir gitt i teaterimprovisasjon er å aldri motsi forrige replikk. Du sier «ja, og …» . En nektelse kan stoppe flyten i dialogen. Du bygger hele tiden videre på det som er sagt.

Slik er det med retningene i Alexanderteknikken også, når vi setter i gang bevegelse. Du må si ja til impulsen til bevegelse, men du må fortsette å tenke retning uansett hva som skjer.

*I was saying the other day that there are three essential elements, three essential things to think about in connection with our Technique. The first, you and I call inhibition, which is a rather frightening word for a lot of people - nevver mind, ourselves, we know what that means. And then, of of course there's direction and that's what Im going to speak about a great deal more this morning. And then, of course, the third one is the very important one of what we mean by giving consent. So, three things: inhibition, direction, giving consent. That's what it all boils down to (Fra foredraget Inhibition and direction under den internasjonale Alexanderteknikk-kongressen i Oxford 2004, Carrington i Langford (red) 2006, s.171).

Relaterte blogginnlegg

Nei, men 

Gi tillatelse

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Langford Elizabeth (red). 2006. Remembering Walter Carrington: Keystone of the Alexander Technique. Alexandertechniek Centrum vzw, Leuven.

Nei, men ...

Vi utfører bevegelse basert på erfaringer og forventninger. Bevegelsene vi gjør er i stor grad vanestyrte. Skal vi endre noe må vi for det første begynne å bli oppmerksom på intensjonen til bevegelse.

Du kan bli mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse om du holder åpen muligheten for å ikke gjøre bevegelsen. (Se blogginnlegget To prosesser). Å velge å la være å gjøre noe kalte Alexander for «inhibition». Begrepet inhibisjon er mest kjent fra psykologi der det brukes for å beskrive fortrengning eller undertrykkelse av følelser. I Alexanderteknikken brukes ordet i en betydning som ligger nærmere den brukt innen nevrobiologi. Inhibisjon i Alexanderteknikken betyr først og fremst det å velge å la være å reagere. I en av sine bøker forsvarer Alexander bruken av begrepet «inhibisjon» og forklarer hvorfor det er forskjellig fra psykologiens «fortrengning»:

.. in the application of my technique the process of inhibition—that is, the act of refusing to respond to the primary desire to gain an "end"—becomes the act of responding (volitionary act) to the conscious reasoned desire to employ the means whereby that "end" may be gained. The stimulus to inhibit, therefore, in this case comes from within, and the process of inhibition is not forced upon the pupil. This means that the pupil's desire or desires will be satisfied, not thwarted, and that there will be present desirable emotional and other psycho-physical conditions which do not make for what is known as suppression in any form (Alexander 2004).

F.M. Alexander var ikke kjent for å skrive ting greit og enkelt. Det han prøver å si her er at i Alexanderteknikken er ikke inhibisjon fortrenging fordi vi velger å la være å gjøre noe for å gjøre noe annet i stedet. Dette "noe annet" er «the means-whereby».

Hva er så «the means-whereby»? Means-whereby er stegene vi må ta for å nå målet.

Means-whereby kan brukes om et overordnet nivå - planen for gjennomføringen av en aktivitet, eller den mentale forestillingen om utførelse av bevegelsen. (Se innlegget Meta-teknikk). Men først og fremst brukes «the means-whereby» om det å organisere og forberede kroppen for bevegelse ved å tenke retning. Vi tenker: la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred, osv.

Retningene er først og fremst preventive, men vil også påvirke organiseringen av muskeltonus i kroppen. Muskelskjelett-systemet vil bli bedre organisert, fordelingen av tonus blir mer effektivt. Lengde i musklene samtidig som de har optimal hviletonus vil gjøre dem aktive men relativt avspente - noe som betyr at de også er mer følsomme. Du blir mer oppmerksom på det du gjør av unødvendige ting for å forberede bevegelse, og enda mer oppmerksom på intensjonen til bevegelse.

I Alexanderteknikken stopper vi for å tenke retning, og tenke retning gjør oss mer i stand til å stoppe.

Relaterte blogginnlegg

Meta-teknikk

To prosesser

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.