Hodebalansens hemmelighet

I det siste har jeg fortalt om hvordan jeg hadde lest om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time, og at jeg ikke hadde helt forstått det jeg hadde lest. 

Jeg hadde lest ei hel bok, Body Learning av Michael Gelb. Det er en av introduksjonsbøkene jeg pleier å anbefale. Før jeg leste boken hadde jeg lest et kapittel om Alexanderteknikken i ei bok for musikere, Tension in the Performance of Music (Grindea 1985). Kapittelet har tittelen «The Alexander Technique and Performance» og er skrevet av Nelly Ben-Or. Jeg tror det var der jeg først møtte uttrykket «head forward and up», som jeg ikke skjønte bæret av. 

Men før det igjen hadde jeg lest om Alexanderteknikken i en avisartikkel i Aftenposten Aften fra mandag 17. oktober 1988. Jeg har en kopi av artikkelen liggende på kontoret og tok en kikk på den her en dag. Overskriften er «Rett ryggen igjen med ‘Alexander’» og er et intervju med min kjære venn og kollega Nigel Hornby. 

Det jeg husker at jeg husket fra artikkelen var at Alexanderteknikken hadde noe å gjøre med hodet, derfor fant jeg fram artikkelen igjen for å se hva den faktisk sa om emnet. Artikkelen har et par referanser til hodets rolle i Alexanderteknikken: 

«Blant annet vil måten vi balanserer hodet på, innvirke på holdningen, pusten og stemmen, …», og videre står det: «- Alexander observerte at kroppen frigjorde seg fra toppen og ned. Skulle nakken bli friere måtte først hodet komme i bedre balanse, slik det er ment fra naturens hånd. Derefter ville kroppen følge efter i frigjøringsprosessen og innrette seg efter toppen». 

Det er tre ting å merke seg ved det som sies om hodets rolle: 

Artikkelen sier først at balansen av hodet har innvirkning på «holdningen, pusten og stemmen». Det er riktig. I den sammenheng må vi huske at hodet ikke balanserer som basketball på toppen av en finger. Hodets vekt er ujevnt fordelt, med mer vekt foran enn bak balansepunktet. Når vi snakker om at hodet er i «balanse» må vi se det som en situasjon der nakkemusklene verken er for stramme eller for slakke, men har en dynamisk spenning som tilpasser seg krav om både stabilitet og bevegelighet.

En annen side ved hodets funksjon vi leser om er at skal nakken bli friere må «først hodet komme i bedre balanse, slik det er ment fra naturens hånd». Dette er forsåvidt riktig. Men vi kunne like gjerne si at det motsatte også gjelder – skal hodet balansere bedre må nakken være friere. Alexanderteknikkens preventive mentale beskjeder, «retninger», sier: «la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp». Men i praksis blir dette som å diskutere hva som kom først av høna og egget. Ofte er det vanskelig, eller lite effektivt, å gi slipp på spenninger i nakken direkte. Da vil det være mer praktisk å tenke retning på hodet «fram og opp» først, som i sin tur vil kunne gjør det lettere å slipp på eventuelle spenninger i nakken.

Et tredje aspekt som nevnes er at Alexander observerte at «kroppen frigjorde seg fra toppen og ned» og at når hodet kommer i balanse «ville kroppen følge etter i frigjøringsprosessen». Dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Å gi slipp på unødvendige spenninger som holder på hodet vil føre til reduksjon i resten av kroppen. Men det er begrensninger for i hvor stor grad dette vil gjelde i ulike situasjoner. 

Problemet her er ordet «frigjøring», som vi må tolke som reduksjon av unødvendig spenning. Om vi bare bryr oss om reduksjon av spenning vil vi finne at vi kan få mer spenningsreduksjon ved tenke på andre måter, for eksempel fokusere på kontakten med bakken. Tenk deg at du er i en posisjon der du lener deg til siden. Du må bruke mer muskelspenning for å holde deg oppreist. Å redusere spenningen i nakken vil ikke endre dette faktum. Å reorganisere balansen i forhold til bakkekontakten vil være mer effektivt enn å gi slipp på nakkespenning.

Om vi skal forstå hodets rolle i Alexanderteknikken må vi ha et nytt perspektiv. Vi må se framover og ikke bakover. Spenning som reduseres er spenninger vi allerede holder på, noe vi allerede har gjort. Den neste bevegelsen du gjør vil kunne endre alt.

Kvaliteten på bevegelsene dine bestemmer organiseringen av muskelspenning og påvirker hvilken tilstand du ender opp i. Balansen av hodet har avgjørende innflytelse på denne prosessen. Hodebalansens rolle i Alexanderteknikken er ikke som mekanisme for avspenning, men som hjelpemiddel til å unngå unødvendige spenninger.

Første gang jeg leste om Alexanderteknikken forstod jeg at den hadde «noe å gjøre med hodet». Hva dette «noe» var forstod jeg først når jeg innså at Alexanderteknikken først og fremst er preventiv.


Relaterte blogginnlegg 

Hva jeg ikke hadde forstått

Lese om Alexanderteknikken

Litteratur 

Gelb, Michael. 1987. Body Learning. Aurum Press.

Grindea, Carola (red.). 1985. Tension in the Performance of Music. Kahn & Averill. 

Hegge, Liss. (1988, 17. oktober). Rett ryggen igjen med «Alexander». Aftenposten Aften. 

Hva jeg ikke hadde forstått

Forrige gang fortalte jeg om hvordan jeg hadde lest om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time, og hvordan jeg ikke hadde forstått det jeg hadde lest.

Jeg trodde Alexanderteknikken handlet om kroppsholdning og at det gjaldt få hodet i «riktig» posisjon. Jeg kan ennå huske hvordan jeg en dag stod på en trikkeholdeplass i Oslo og prøvde å få de ulike delene av kroppen i riktig forhold til hverandre mens jeg ventet på at trikken skulle komme. 

For å forstå hva jeg ikke hadde forstått må vi se nærmere på hvordan kroppen er ment å fungere. Det første vi må tenke på er at vi er bygd for bevegelse, og at vi beveger oss i et tyngdefelt. Hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta er grunnlaget for alle bevegelser. «Kroppsholdning» er en veldig forenklet beskrivelse av hva vi gjør i forhold tyngdekrafta. Vi må gjøre noe for å holde oss oppreist, så på en måte er «kroppsholdning» en beskrivelse som ikke er helt feil. Problemet er kort sagt at vi «holder» for mye. Dette er noe vi Alexanderteknikk-lærere kan observere i alle undervisningstimer uten unntak. Ikke minst holder vi for mye på hodet. Når vi gjør det, og er vant til det, kan vi normalt ikke selv registrere at vi gjør det. Vi må jo alltid ha noe spenning i nakken, ellers ville hodet falle ned på brystkassa. Så hvordan kan vi holde mindre?

For å holde mindre, for ha mindre «kroppsholdning», må vi endre måten vi beveger oss på. Ved første øyekast kan dette virke som en selvmotsigelse. For var det ikke slik at «kroppsholdning» er grunnlag for alle bevegelser? Jo, men hvis du tenker over det er det også et faktum at «kroppsholdningen» vår endrer seg hele tiden. Den endrer seg når vi beveger oss. Det må den gjøre, ellers kunne vi ikke holde balansen. Hver gang vi får et ønske om å gjøre en bevegelse vil prosesser som sørger for å regulere vår organisering i forhold til tyngdekrafta øke i intensitet. Dette fenomenet kan vi utnytte.

Måten vi utnytter den naturlige reguleringen av «kroppsholdning» på er ved å tenke preventivt, ved å unngå å forstyrre prosessen. 

Helt generelt er kjennetegnet på ukoordinert og unødvendig muskelspenning at vi gjør kroppen mindre, vi trekker oss sammen. Nakken strammes, hodet trekkes (vanligvis) bakover og ned og kroppen blir kortere og smalere, vi trekker armer og bein inn mot kroppen. 

Motsatt ønsker vi at nakken skal være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen (kroppen) kan blir lengre og bredere. Dette er «retningene» vi tenker i Alexanderteknikken. De er preventive mentale beskjeder som vi lærer å anvende i aktivitet.

Før jeg hadde timer i Alexanderteknikk trodde jeg at jeg kunne gjøre «hodet fram og opp» som en bevegelse. Hodet vil kunne gå fram og opp, om du slutter å dra hodet bakover og ned, men det er ingen bevegelse du kan gjøre. Jeg trodde også at «hodet fram og opp» skulle ende i en posisjon. Men jo mer vi tenker «kroppsholdning» som posisjon, jo mindre kan vi bevege oss, og jo mer feil blir kroppsholdningen. Og sist, men ikke minst, trodde jeg at jeg kunne føle når hodet var i «riktig posisjon». Jeg hadde jo ikke engang noen bevissthet om i hvilken grad jeg allerede holdt for mye på hodet. Å sette hodet i en ny posisjon gjorde bare vondt verre. Det var som legge ut på seilas med et kompass som viste feil retning, og i tillegg ikke vite hvilken havn jeg la ut ifra, eller egentlig hvor jeg skulle.

Det klokeste jeg gjorde var å få en los ombord, ta Alexanderteknikk-timer slik at jeg fikk lære meg selv og min egen kropp og kjenne, og få lære å ta i bruk en ny bevegelsesstrategi.

Relaterte blogginnlegg

Hva jeg trodde jeg visste

Lese om Alexanderteknikken

Hva jeg trodde jeg visste

Før jeg hadde min første time i Alexanderteknikk leste jeg ei bok om teknikken. Jeg fikk en forståelse for prinsippene. De er enkle og logiske. Dermed trodde jeg at jeg ville være i stand til å anvende teknikken i praksis. Der tok jeg feil.

Jeg hadde lest at hodet skulle «fram og opp». Hvordan går hodet fram og opp? En studiekamerat hadde allerede tatt alexandertimer og en dag vi snakket sammen om Alexanderteknikken prøvde jeg å få hodet «fram og opp» slik jeg hadde lest. Tilfeldigvis var det et speil der. I speilet kunne jeg se hva jeg gjorde. Det så ikke bra ut. Jeg var fullstendig stiv. Det var i det øyeblikket jeg innså at jeg måtte ta timer hos en lærer.

Jeg studerte musikk, jeg spilte fiolin. Jeg hadde tatt fiolintimer i mange mange år. Spille fiolin er ikke noe du lærer på egen hånd. Nå innså jeg at Alexanderteknikken var likedan.

På en måte er Alexanderteknikken lettere. Du behøver ikke å gjøre andre aktiviteter enn de du pleier. Det er ingen avanserte eller komplekse bevegelser å lære. Men på en annen måte er Alexanderteknikken mye vanskeligere.

I Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende koordinasjon, endre hvordan vi organiserer kroppen for å holde oss oppreist og bevege oss. Dette er noe vi gjør automatisk og vanemessig. Det handler om noe vi har gjort hele livet og som vi er så vant til at det er nærmest umulig å forestille seg hvordan vi kan gjøre det på en annen måte. Hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer kan være til uvurderlig nytte.

Om vi igjen sammenligner med det å lære å spille fiolin blir det som å lære på gehør. Er du nybegynner er det mye lettere å lære en ny sang om læreren spiller for deg slik at du hører hva du skal spille og du ser hvordan du kan få det til. Får du noten foran deg og skal prøve på egen hånd er du kanskje ikke engang i stand til å forestille deg hvordan melodien skal være.

Alt blir lettere med en lærer. Eller kanskje det er riktigere å si at uten en lærer er det nærmest umulig å lære verken Alexanderteknikken eller å spille fiolin. Jeg hadde i alle fall ikke kommet noen vei uten lærer. Å ta timer i Alexanderteknikk var som å tre inn i en ny verden der jeg opplevde alt på en ny måte. Jeg fant også ut etter hvert hva det egentlig betyr at hodet skal «fram og opp». Men mer om det en annen gang.

Relaterte blogginnlegg

Hva du tror du vet

Hva du trenger å vite

Lese om Alexanderteknikken 

Hva du tror du vet

I forrige blogginnlegg skrev jeg at det du behøver å vite om Alexanderteknikken før du tar timer er: ingenting!

Det var en underdrivelse. Litt er det kjekt å vite, for eksempel at teknikken er et hjelpmiddel til å endre måten vi beveger oss på. Problemet er at når vi vet bare litt om noe er det vanskelig å vurdere om kunnskapen vi har er korrekt eller ikke. 

Jeg hadde lest ei hel bok før jeg hadde min første time. Før det igjen hadde jeg lest en artikkel. Artikkelen fikk meg til å tro at Alexanderteknikken handlet om kroppsholdning. Det var ikke artikkelens skyld. Det var mine manglende forutsetninger for å forstå hva jeg leste. 

At teknikken handler om kroppsholdning er en vanlig misforståelse. Den er ikke fullstendig feil. Alexanderteknikken vil forbedre kroppsholdning, kroppsholdning og bevegelser er to sider av samme sak. Men det fungerer kanskje ikke på den måten du tror.

En annen misoppfatning er at Alexanderteknikken er en form for behandling, at du tar timer for å bli frisk fra en eller annen lidelse. Det kan godt hende du blir bedre. Endring av hvordan vi bruker kroppen vil kunne ha en effekt på hvordan kroppen fungerer, og dermed en effekt på helsemessig tilstand. Men det du gjør i en Alexanderteknikk-time er å lære å bevege deg bedre, og det er ikke behandling.

Kanskje den verste formen for misforståelse er å tro at Alexanderteknikken er en avspenningsteknikk. Alexanderteknikken gir avspenning i og med at du sannsynligvis vil bevege deg mer effektivt. Teknikken kan til og med brukes som en avspenningsteknikk. Men det er ikke poenget. Å prøve å «slappe av» når du beveger deg vil bare føre til kollaps og muskulært kaos.

Alt i alt er det like greit å vite minst mulig før du tar timer i Alexanderteknikk. Da er det minst sjanser for at du har feil oppfatning av hva teknikken går ut på. Det er lettere å lære noe nytt enn å forandre en oppfatning du allerede har.

Hvis du har en oversikt over Alexanderteknikkens prinsipper kan du dra nytte av det etter hvert. Prinsippene er logiske og kan forstås og aksepteres intellektuelt. Problemet er at du ikke kan vite hva det å følge disse prinsippene vil bety i praksis for deg. Du beveger deg på måten du gjør fordi den måten føles naturlig for deg. Å bevege seg annerledes vil føles annerledes. Hvordan det vil føles og hvilke endringer som vil finne sted er umulig å vite på forhånd.

En viss grad av uvitenhet er en forutsetning for læring. Kanskje er det en trøst å vite at dette gjelder også for oss som har holdt på med Alexanderteknikken i årevis. Det er teknikkens natur. Å bli bedre i Alexanderteknikken betyr å bli bevisst på hva vi gjør for så å kunne endre det. Vi søker hele tiden det vi ikke vet noe om.

Som Alexander sa en gang: «You can't do something you don't know if you keep on doing what you do know» (Alexander 1995, s. 196).

Velkommen til det ukjente.

Relaterte blogginnlegg

Hva du trenger å vite 

Litteratur 

Alexander, F.M. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.