Klær og sånn

I et rosa skjær.

Jeg er ikke noen rosablogger men denne gangen bare mååå jeg skrive om klær og stæsj og sånn. Å finne ut hva man skal ha på seg kan være så sinnssykt vanskelig noen ganger, og timer i Alexanderteknikk er jo litt spesielt da. Sikker mange som lurer på hva som er kult å ha på seg. So here goes: 

Klær 

Det viktigste å ha på seg i en time i Alexanderteknikk er klær. Mange tror at jo mindre jo bedre, men slik er det ikke. Når du legger hender på bar hud har de en tendens til å sitte fast liksom, og det blir seriøst upraktisk. Om sommeren går mange med bare skuldre. Søtt det da. Men hvis du ligger på benken og jeg legger hånden under skulderen for å befri deg fra spenningene du får av å bære skuldervesken, da blir det bare ekstra tungvint altså. Så jenter: en bluse over toppen er topp (haha). Gutter pleier gjerne å ha t-skjorte og da er det greit. Om armene er bare er ikke det så farlig. 

Mange bruker ikke sokker i skoene når det er varmt. (Bruker du sandaler er jo sokker helt out). Det er ikke så farlig for meg om du ikke har noe på føttene. Men etter at jeg har jobbet med føttene dine kommer jeg og legger hendene på hodet ditt. Så om du ikke vil ha din egen tåfis i håret kan du ha med deg et par ekstra sokker. 

Om sommeren bruker mange skjørt også, og det er egentlig litt upassende i en time. Det er jo vanlig å legge seg ned i løpet av timen, med knærne bøyd. Har du ikke noe imot å vise fram undertøyet så er det jo greit. Om noen føler det er flaut legger jeg et pledd over bena, og det løser jo problemet. Men jeg må jo jobbe litt i blinde da.

Jeg bare må fortelle om en eldre dame som hadde time. Hun hadde jobbet som massør i årevis og trodde hun skulle kaste klærne hos meg også. Hun ble nesten skuffet, for hun hadde tatt på seg sitt fineste undertøy sa hun.

 Så klær må du ha på, i alle fall et tynt lag med tøy. Det meste av vanlige klær funker. Selv ganske tykke plagg kan gå bra, bare de er myke nok. Stive plagg funker dårlig. Ullgensere for eksempel kan være helt ok, avhengig av type garn og strikkemåte. Men jeg skal ikke gå i detaljer for det har jeg ikke peiling på altså.

Jeans er ganske pop. Kan være litt på grensen, avhengig av hva du skal gjøre på timen. Kan du sette deg ned på huk går det fint. Det viktigste er at du kan bevege deg. Trange jeans er ikke bra.Stoffet i jeans er så stivt at det uansett ikke er det aller beste. Et annet problem er hempene. Noen har beltehempe midt på bak. Det kan noen ganger være ubehagelig om du ligger på ryggen på benken. Hempen vil kunne klemme mot korsbenet ditt.

Belter kan også være et problem. Noen bruker så stramme belter at de ikke får puste fritt. Men belter går det an å ta av seg, i alle fall når du legger deg ned. En gang hadde jeg en elev som klaget over at det var ubehagelig å ligge på benken. Den er jo ganske hard. Jeg dro litt i genseren hans og så at han hadde på seg et sykt lærbelte med masse nagler. Han følte seg bedre etter at han tok det av seg. :)

For å oppsummere: Du må kunne bevege deg fritt, og jeg vil gjerne ha tøy mellom hånden min og kroppen din.Det finnes ett unntak og det er nakken. Nakken er den eneste delen av kroppen som godt kan være udekket. Nakken din er utrolig viktig, veldig ofte har jeg hånden der, og er det én ting du skal ta hensyn til når du kler på deg, er det at jeg kan få tak i nakken din. Store og stive kraver kan være gufne.

Dingeldangel 

Om du ikke har krave, har du sikkert andre ting rundt halsen. Smykker og sånt. Tynne halskjeder går fint. De er ikke i veien eller noenting. Perlekjeder er det verre med. De må helst av. Det samme gjelder andre store dingser som kan ligge i veien på nakken din.

Det er jo helt utrolig hva folk kan finne på å henge på seg, men det er jo ikke min sak altså. Selv har jeg ikke behov for å pynte meg noe ekstra. Jeg ser bra nok ut som jeg gjør. Har likevel full forståelse for at andre kan ha slike behov.

Det er nesten ingen som ikke har noe i ørene. I alle fall om du er dame. Små øredobber er helt ok. Men er det sånne store som henger og dingler kan det være fare for at jeg ber deg om å ta de av. Jo større de er, jo større fare for det.


Hår 

Håret kan du ikke ta av og på deg. (Om du ikke har parykk da). Og så er det ikke alle som er så heldige å ha en sånn enkel og deilig frisyre som jeg har. Noen har seriøst kompliserte frisyrer, og langt hår. Hva skal du gjøre med håret ditt?  

Det beste er å gjøre ingenting. Bare la det henge. Jeg kommer normalt lettest til i nakken din da. Jeg har ikke behov for å se nakken din, den kan jeg jo kjenne. Men jeg vil gjerne se ansiktet og øynene dine. Har du lang lugg er det mer aktuelt å sette en spenne eller strikk foran. 

Hvis du setter du opp håret så pass på at det ikke blir for stramt i nakken. Du kan hemme balansen av hodet ditt. Huden øverst i nakken blir liksom litt stiv. Å flette håret er ikke noe særlig bedre, spesielt om du har langt og kraftig hår. Da blir fletten tung og uhåndterlig og bare i veien. 

Om du setter opp håret så gjør det løst. Du kan gjerne slå ut håret i en alexandertime. Når du legger deg på benken med hodet på bøkene må du kanskje ta ut strikk eller hårspenner uansett. Bare pass på at du ikke legger deg på håret ditt. Da kan det lugge når jeg løfter på hodet. Hvis det skjer så gjøre jeg det ikke med vilje, æresord. ;)

Ta en sjekk i speilet etter timen. Det henger et speil ved døren. Det kan hende jeg har rusket til håret og lagd kaos i hairdoen din. Sorry for det altså, men det er eneste negative bivirkning av alexandertimer: fare for bustete hår.

Til slutt vil jeg bare si at egentlig så bryr jeg meg ikke i det hele tatt om hva du har på deg. Jeg legger meg aldri opp i hva folk har på seg sånn estetisk, jeg ser det bare praktisk. For eksempel er det utrolig mange som har på seg ulike sokker uten at det ser ut til å være med hensikt. Slikt kommenterer jeg aldri. Store nok problemer ellers i verden uten at man skal gjøre klær og sånt til et problem også.

Jeg vet det helst skulle vært masse bilder i en rosablogg og ikke så mange ord, men jeg har ikke kamera på mobilen. Og hva skulle jeg tatt bilde av da? Meg selv liksom?

Seriøst!


Relaterte blogginnlegg:
Alt du vet er feil

Knær

Er du ny til Alexanderteknikken kan du hoppe over avsnittet om «alternative retninger og opposisjon».

Når du lærer Alexanderteknikk er det veldig nyttig å bli kjent med strukturen i kroppen, med skjelettet. I tidligere blogginnlegg har jeg skrevet om hodet, ryggsøyle, bekken, lårbein. Nå er turen kommet til knærne.

Å bli kjent med skjelettet har tre hensikter. For det første kan det oppklare misoppfatninger. Som følge av feil kroppsbruk kan du få feil forståelse av hvordan kroppen henger sammen. Det mest typiske er å tro at hofteleddet er i høyde med hoftekammen, eller at leddet mellom hodet og ryggsøylen sitter midt på nakken. Å bli bevisst hvor leddene faktisk er kan ha positiv effektiv på koordinasjon og bevegelser.

For det andre gir bevissthet om skjelettets struktur et konkret utgangspunkt for å tenke «retningene» i Alexanderteknikken. Det er viktig at de «beskjedene» du gir til kroppen/deg selv har riktig adresse for at de skal være effektive.

Og for det tredje gir bevissthet om skjelettets struktur konkret forankring i virkeligheten for sanseinformasjon. Det blir lettere å bedømme hva du gjør når det gjelder muskelspenning og bevegelser.

Hva er et kne?
Folk har generelt mindre feiloppfatninger om knærne enn andre deler av kroppen. Kanskje fordi det er mindre muskler og mere bein, mere konkret og mindre mulighet for feiltolkning. Hvor kneleddet er er jo ganske opplagt. Eller?
Hvor er leddflaten? Om du undersøker med fingrene rundt kneleddet og lar leggen svinge, kan du kjenne hvor lårbein og leggbein møtes. Ofte er det lengre ned enn man tror. Kneskåla som beveger seg i forhold til de andre knoklene kan bidra til uklarhet om hvordan strukturen virkelig er. Klarhet om hvor leggbein (først og fremst tibia) møter lårbein kan gjøre det lettere å gi slipp på leggen og spenningene i musklene der.

Enden av lårbeinet er delt i to litt ulike halvdeler. Mellom dem er en fordypning for kneskåla. Effekten av to ulike halvdeler (epikondyler) kan du observere om du bøyer kneet. I bøyd stilling kan du rotere leggen i forhold til kneet. Om du strekker beinet og har kneet rett, er rotasjon ikke mulig. Utformingen av kneleddet gjør at lår og legg roterer noe i forhold til hverandre under bevegelse. Når beinet strekkes er det leggen som roterer om beinet ikke er vektbærende. Har du vekt på beinet er det lårbeinet som roteres. Om du har mye spenninger i hofter/bekken og nedsatt mobilitet i hofteledd, kan det gå ut over hvordan lårbeinet kan tilpasse seg rotasjon, og dermed gi økt belastning på knær. Kneproblemer sitter sjelden bare i kneet.

Knær er kompliserte greier anatomisk sett. Strengt tatt har vi to ledd i kneet. Det er også leddflate mellom kneskål og lårbein. I tillegg har vi diverse bindevev, menisk og korsbånd, osv. Men det holder i praksis å vite hva som er lår og hva som er legg, og ellers er det greit å definere klumpen av bein nederst på lårbeinet som «kne».

Knærnes rolle
Knærne er viktigere i Alexanderteknikken enn mange vet. Selv om vi prioriterer hode og ryggsøyle har alle kroppsdeler sin rolle å spille som del av helheten. Mange store og sterke muskler som sørger for kraftoverføring mellom bakken og kroppen er festet i og rundt kneet. Disse musklene er med på å gi deg kombinasjonen av stabilitet og mobilitet som er nødvendige i mye av det du gjør.

De som bruker kroppen feil har ofte mye unødvendig spenning i beina. Beina er stive og spenningen statisk. Det betyr at de ikke kan utnytte kraften i beinmuskulaturen effektivt.

Unødvendig spenning i beina drar resten av kroppen nedover. Særlig pleier det å gå ut over korsryggen. Har du vondt i ryggen er du nødt til å få orden på beina. Da er det avgjørende hvordan du bruker dem.

Retning

Den mentale beskjeden om retning som vi gir til knærne i Alexanderteknikken kan beskrives som å «la knærne slippe framover». Ofte «fram og fra hverandre», fordi vi har mest muskler som drar knærne sammen, og tendensen vil være at du drar knærne sammen når du skal bruke kraft med beina.

«Knær forover» er ment preventivt for at du ikke skal bruke for mye spenning i lår og legg under bevegelse (eller når du er i ro for den saks skyld). Du unngår å stramme unødvendig og dra beina til deg.
Å sette seg ned er et godt eksempel på aktivitet. Å la knærne gå forover betyr at du lar tyngdekrafta gjøre jobben, mens lår og leggmuskulatur beholder effektiv lengde og bare gjør det som er absolutt nødvendig. Det samme gjelder når du skal reise deg, selv om det kan virke kontraintuitivt.

Å bøye seg ned for å løfte eller plukke opp noe fungerer på samme måte.

Når du går eller løper vil «kne forover» innebære å tillate en naturlig bevegelse å skje uforstyrret. Det vil hjelpe det element i bevegelsene som kan skje av seg selv på grunn av moment og/eller tyngdekraft.

Går du i trapp må du bruke kraft i beina for å løfte kroppen. «Kne forover» vil hjelpe til at kraften går ned i trappetrinnet og ikke brukes til å dra kroppen sammen.

Hvis du sitter mye og jobber er «knær forover» veldig nyttig for å unngå spenninger i beina. Mye unødvendig muskelspenning kan forekomme i beina mens du er opptatt av tastatur og skjerm.

«Knær forover» kan til å begynne med virke ulogisk når du står rett opp og ned. Men hvis du tenker over det er knærne lett å holde for mye på når man står. For å stå godt må også knærne ha et visst minimum av bevegelsespotensiale. De må være «ulåste».

Alternative retninger og opposisjon

«Knær forover» kan tenkes som knær vekk fra sitteknuter, som for eksempel når du sitter. Andre ganger er det mest praktisk å tenke retning fra korsbeinet. Det kan gjelde særlig når du går eller løper. Det kan også være interessant å eksperimentere med å tenke at kneet skal vekk fra hælen.
Noen ganger er det kneskåla, «tuppen» av kneet, som leder forover, andre ganger kan det være fint å tenke på baksiden av kne. Å tenke at baksiden av kneet blir bredere kan være et nyttig tillegg til å tenke kne forover. Et annen variant av «kne forover» er å tenke at det er toppen av leggbeinet som går forover. «Kne forover» er mer eller mindre identisk med å tenke lengde i lår. Det er hele låret som blir «lengre», men det kan være effektivt å tenke mest på baksiden av låret.

Retninger i Alexanderteknikken går alltid begge veier. Vi er ute etter opposisjon eller «antagonistic action». Når knærne går forover går noe annet bakover. Bekken eller hofter går vekk fra knærne. Når du gjør en «monkey», dvs bøyer deg ned, er det opposisjon vi er ute etter. Ni av ti vil la bekken og knær ha samme «retning». Av og til kan det være nyttig å tenke mer på at bekken skal frigjøres fra knær enn å bare tenke at knærne forover.

«Knær forover» er helt nødvendig for å få «lengde og bredde» i ryggen. Du kan tenke at hodet må «fram og opp» og knær «forover» for å gi plass til ryggen. Mer konkret vil spenninger i beina dra i ryggen, som nevnt over. Det gjelder særlig iliopsoas som går fra innsiden av låret, gjennom bekkenet og er festet i lumbalryggen.
Å tenke «lengde og bredde» i ryggen kan gjøre det lettere å gi slipp på knær. Men det virker også andre veien. Å gi slipp på knær forover vil lette på spenninger i ryggen. Ryggen kan bli «lang og bred», noe som i sin tur gjør det lettere å gi slipp på spenninger i nakken.

Aktiv hvilestilling

Når nybegynnere i Alexanderteknikk skal prøve å ha oppmerksomhet på knærne synker de ofte sammen i overkroppen. Alt fokus går ned til knærne. Nakke og rygg glemmes. Det kan ha litt å gjøre med at hode og ryggsøyle ligger i samme plan, mens knærne som er «forover» representerer en helt ny retning. Det kan også være uvant å ha oppmerksomhet om knærne, og at de derfor føles som «langt borte».
Retningen for knærne kommer i tillegg til retningene for hode, nakke og rygg. For å få det til er det om å gjøre å ikke konsentrere seg for mye, men ha et bredt nok fokus. Uansett kan det lønne seg å jobbe spesifikt med retning for knærne. Det kan du gjøre i «aktiv hvilestilling».

I aktiv hvilestilling er nakke, skuldre og rygg avspent, men beina er fortsatt aktive og i balanse. Eventuelle unødvendige spenninger i lår og legg vil gjøre at kneet presses nedover. Å tenke knærne «opp» mot taket vil gi et signal til muskulaturen i beinet om å slippe taket, samtidig som intensjonen om retning vil gi tilstrekkelig muskeltonus til å holde beina i balanse.

Til å begynne med kan det virke uvant å tenke avspenning «oppover» på denne måten, siden avspenning normalt blir assosiert med tyngde og retning nedover. Men det er akkurat det samme du er ute etter for nakke, hode og ryggsøyle når du er oppreist – oppreist med minimalt spenning.
Å tenke «retning» for knærne når du ligger i aktiv hvilestilling er en god måte å øve Alexanderteknikk på.

Lenker:

Aktiv hvilestilling

Relaterte blogginnlegg:

Å stå

knær forover

Den lengste knokkelen

Puter under armene

Når jeg gir introduksjonskurs lar jeg deltagerne bli kjent med egen anatomi, særlig hode og nakke. Jeg introduserer også «aktiv hvileposisjon» hvis det er anledning til det, siden det er noe de kan gjøre hjemme på egen hånd. Da dukker stadig ett spørsmål opp: hva har jeg å si om hodeputer?

Jeg har ikke så mye å si om det. Folk er så forskjellig og det viktigste om natta er å få sove, og hva som er fungerer best må den enkelte finne ut selv. Men jeg har etterhvert fått inntrykk av at det eksisterer en utbredt misforståelse – den at hodeputen må gi støtte under nakken.

Kanskje kommer det av at mange har prøvd den originale tempur-puten hvor den ene halvdelen er tykkere enn resten og er ment å passe inn under nakken, med hodet på den tynne delen. Dette skal liksom gi «god ergonomi». En komplett misforståelse.

Det essensielle er å ha noe under hodet slik at nakken og resten av ryggsøylen er omtrent i samme plan. Støtte under nakken er ikke nødvendig. Det er godt mulig at noen personer med spesielle nakkeproblemer kan ha nytte av støtte under selve nakken, men det er unntaket.

Jeg bruker selv ei tempurpute som jeg fikk i gave, men har forlengst gitt opp å ha den tykke delen under nakken. Hode og nakke blir låst i posisjon. Mangel på bevegelsesfrihet er ubehagelig. Ellers er jeg fornøyd med puta. Jeg liker den faste konsistensen.

Å ligge i ei myk seng er en relativt ny ting for oss mennesker. Noe under hodet har vi nok kanskje hatt tusener av år tilbake i tiden, men jeg tviler på at det noen gang har vært vanlig med støtte under nakken. Å fylle ut mellomrommet mellom nakken og underlaget er et symptom på feilaktig «ergonomisk» tenkning. Tempurputen er bare ett av mange eksempler.

Her er noen flere:

Skosåler

De fleste sko har en innersåle som fyller ut fotbuen. Støtte for fotbuen gjør at bindevev og muskler ikke får delta i oppgaven med kraftoverføring og støtdemping som de er ment å gjøre. Behovet for støtte under fotbuen er en følge av primitiv skoteknologi. De fleste sko har så stiv såle at fotbuen i utgangspunktet ikke får fungere naturlig. Men å bygge opp under fotbuen gjør problemet verre. Fotbuen blir svakere og støtte blir etterhvert en nødvendighet.

I joggesko er oppbygning under og rundt fotbuen ment å forhindre «overpronasjon». Overpronasjon er en realitet, men støtte i skoen vil ikke gjøre noe som helst med problemet, bare kompensere. Årsaken til overpronasjon finnes fra anklene og oppover.

Med det samme jeg er inne på sko vil jeg nevne en annen raritet: støtte rundt anklene. I hundretusener av år, eller mer korrekt - millioner av år, har mennesker ruslet og gått uten støtte rundt anklene. Nå er det plutselig blitt behov for «god støtte rundt anklene». Dette behovet kan også ha noe å gjøre med harde, stive og klumpete såler som gjør at foten ikke fungerer naturlig, og dermed heller ikke anklene. Beina fungerer enda dårligere om du spjelker ankel-leddet.

Det finnes mye mer å si om sko, men det får komme i senere innlegg.

Stolrygger

Det er en utbredt misoppfatning at du må ha støtte i ryggen, særlig korsryggen, for å sitte godt. Som med støtte under nakken og under fotbuen virker det som om tilpasset «ergonomi» er å fylle ut en bue i kroppen.

Nå er det slik at veldig mange stoler og benker i utgangspunktet er feilkonstruert. Sitteflaten heller bakover. Dermed blir støtte i ryggen en nødvendighet. Men selv der sitteflaten er horisontal virker det som om «god støtte i korsryggen» skal være nødvendig. Det er det ikke.

Jeg mener ikke at en stolrygg er en dårlig ting, langt i fra. En stolrygg er bra å ha om du skal sitte lenge, se en film eller høre et foredrag.

I en situasjonen der du har behov for å bevege deg mer blir det annerledes. Hvis du skal sitte å jobbe for eksempel, og må bruke hendene mer enn til bare akkurat å ha fingrene på tastaturet. Da er det praktisk å sitte oppreist og balansere på sitteknutene. I en slik situasjon blir støtte i korsryggen bare til hinder. Det låser bekken og nedre del av rygg og belastningen treffer en avgrenset del av ryggsøylen.

Å sitte balanserende på sitteknutene uten støtte i ryggen er en naturlig, men ofte glemt ferdighet. Å balansere på sitteknutene forutsetter fri hofteledd og at beina ikke er for anspent. Hode, nakke og rygg må være velorganisert slik at støtte kan komme fritt og dynamisk opp gjennom sitteknuter og ryggsøyle, hele veien til hodet. Når så mange hevder de behøver støtte i ryggen er det fordi de ikke er i stand til å balansere på sitteknutene. De har et problem og så kompenserer de med ekstra støtte, og kaller det «god ergonomi».

Noen vil hevde, og kanskje med rette, at det ikke er den unødvendige støtten i ryggen som er problemet, men selve stolen. Kanskje skulle vi kondemnert alle stoler og sittet på huk i stedet? For ikke å snakke om toalettene vi bruker i vesten i dag. Å sitte på en stol for å gjøre fra seg stemmer ikke med menneskets fysiologi. 

Å kaste alle stoler hadde vært litt vel drastisk, men jo mer vi kan kvitte oss med unødvendige og unaturlige «hjelpemidler» jo bedre blir helsa.

Relaterte blogginnlegg:

Skoene som ødelegger helsa

Rompa di