Jeg trodde ikke det jeg hørte da jeg slo på radioen og Barack Obama var tildelt Nobels fredspris. Så uventet at det nærmest var surrealistisk. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, og vet det fortsatt ikke. Jeg forstår godt de som ler av tildelingen.
Jeg kan også forstå Nobelkomiteens begrunnelse. Obama har forandret den politiske kursen til USA, og dermed forandret det globale politiske klima. Obama har satt kursen for samarbeid og dialog i motsetning til konfrontasjon. Lite har skjedd, ennå, men konsekvensene av å sette ny politisk kurs skal ikke undervurderes.
I 2004 var jeg i Oxford på en internasjonal kongress for Alexanderteknikken. Walter Carrington, en kjent Alexanderlærer, holdt et av sine siste foredrag. Han snakket om «setting the compass» - å sette kurs, velge retning. Det er avgjørende å vite hvilken vei du skal gå.
I det praktiske liv handler det om å ha en klar forestilling om hva du vil, og ikke vil. Alt i livet avhenger av valg. Du står opp om morgenen fordi du bevisst eller ubevisst har tatt en beslutning om å stå opp. Slik er det med alle bevegelser, og ingen bevegelser du gjør er bare «fysiske», de avhenger av hva du tenker.
Den viktigste retningen i Alexanderteknikken er «opp». Det kan enklest forklares med hensyn til muskelspenninger. Muskler trekker seg sammen når de jobber. For mye muskelspenning betyr at musklene trekker seg for mye sammen. I kroppen din vil det innebære at hodet trekkes ned mot bekkenet og ryggsøyla trykkes sammen.
Å skvise ryggsøyla er ikke bra. Ryggsøyla er kjernen i kroppen og alle bevegelser avhenger av den. Bevegelser blir optimale når ryggsøyla får beholde sin lengde. I Alexanderteknikken unngår vi å «skvise» ryggsøyla ved å gi hodet retningen oppover.
Dette er ikke noe du gjør. Det er bare et ønske. En preventiv mental beskjed. Folk flest er ikke klar over hvor sterk innvirkning tankene har på hvordan de fungerer. helt fysisk og konkret. Når du ikke drar hodet ned vil muskulaturen ha en bedre lengde og ville kunne utføre mer arbeid. Den vil være sterkere. Samtidig som du påvirker muskulaturen til ikke å bli mer spent enn nødvendig.
Det er viktig at du ikke gjør noe fysisk i form av muskelspenning for å å gi retning til hodet. Prøver du for hardt vil du bare stramme musklene og bli stiv. Det er en typisk nybegynnerfeil. I Alexanderteknikken nytter det ikke å prøve hardt. Alexander pleide å si: «Give up trying, but never give up».
Vi har lært på skolen at vi skal prøve alt vi kan og litt til, fordi det er å være flink. Det er en blindvei. Jeg har litt følelsen av at Jagland og Nobelkomiteen har prøvd litt for hardt og vært litt for «flinke». Meningen med det, retningen, er god. Men vil verden gå framover?
Jeg kan også forstå Nobelkomiteens begrunnelse. Obama har forandret den politiske kursen til USA, og dermed forandret det globale politiske klima. Obama har satt kursen for samarbeid og dialog i motsetning til konfrontasjon. Lite har skjedd, ennå, men konsekvensene av å sette ny politisk kurs skal ikke undervurderes.
I 2004 var jeg i Oxford på en internasjonal kongress for Alexanderteknikken. Walter Carrington, en kjent Alexanderlærer, holdt et av sine siste foredrag. Han snakket om «setting the compass» - å sette kurs, velge retning. Det er avgjørende å vite hvilken vei du skal gå.
I det praktiske liv handler det om å ha en klar forestilling om hva du vil, og ikke vil. Alt i livet avhenger av valg. Du står opp om morgenen fordi du bevisst eller ubevisst har tatt en beslutning om å stå opp. Slik er det med alle bevegelser, og ingen bevegelser du gjør er bare «fysiske», de avhenger av hva du tenker.
Den viktigste retningen i Alexanderteknikken er «opp». Det kan enklest forklares med hensyn til muskelspenninger. Muskler trekker seg sammen når de jobber. For mye muskelspenning betyr at musklene trekker seg for mye sammen. I kroppen din vil det innebære at hodet trekkes ned mot bekkenet og ryggsøyla trykkes sammen.
Å skvise ryggsøyla er ikke bra. Ryggsøyla er kjernen i kroppen og alle bevegelser avhenger av den. Bevegelser blir optimale når ryggsøyla får beholde sin lengde. I Alexanderteknikken unngår vi å «skvise» ryggsøyla ved å gi hodet retningen oppover.
Dette er ikke noe du gjør. Det er bare et ønske. En preventiv mental beskjed. Folk flest er ikke klar over hvor sterk innvirkning tankene har på hvordan de fungerer. helt fysisk og konkret. Når du ikke drar hodet ned vil muskulaturen ha en bedre lengde og ville kunne utføre mer arbeid. Den vil være sterkere. Samtidig som du påvirker muskulaturen til ikke å bli mer spent enn nødvendig.
Det er viktig at du ikke gjør noe fysisk i form av muskelspenning for å å gi retning til hodet. Prøver du for hardt vil du bare stramme musklene og bli stiv. Det er en typisk nybegynnerfeil. I Alexanderteknikken nytter det ikke å prøve hardt. Alexander pleide å si: «Give up trying, but never give up».
Vi har lært på skolen at vi skal prøve alt vi kan og litt til, fordi det er å være flink. Det er en blindvei. Jeg har litt følelsen av at Jagland og Nobelkomiteen har prøvd litt for hardt og vært litt for «flinke». Meningen med det, retningen, er god. Men vil verden gå framover?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar