Jeg lurer på hvor mange ganger jeg er blitt tatt bilde av eller filmet på vei gjennom Slottsparken. Særlig i august er det fullt av turister og når jeg kommer gående eller syklende på veien gjennom parken står de der i hopetall. På ene siden veien står fotografen, på andre siden objektet. Det er vel for å få litt avstand at de står på hver sin side, men det medfører at vi som er på vei gjennom parken på vei til eller fra jobb ofte kommer i veien.
Noen ganger går jeg opp på plenen, andre ganger forsøker jeg å dukke, andre ganger venter jeg litt. Men noen ganger, det skal jeg innrømme, lar jeg det stå til, kommer meg forbi fortest mulig og tenker de like greit bare kan knipse en gang til hvis de mot formodning ikke skulle like trynet mitt.
Hvorfor skal de på død og liv stå der de står når slottsbakken er så stor?
Men turistene er ikke bare til irritasjon, de er interessante studie-objekter for en Alexanderteknikk-lærer. Her er det noe å lære, og noe å fundere over.
For det første er det påfallende mange fotografer som legger hodet og ryggen bakover for å få riktig avstand til skjermen i stedet for bare å bevege armene. Eller de presser overkroppen sammen for å få hodet lavere, istedet for bare å bøye knærne litt. Hva ville du ha gjort?
Det er akkurat det samme du ser når noen snakker i mobiltelefon. Istedet for bare å løfte mobilen til øret legger de hodet ned mot mobilen. Eller noen skal ta en slurk kaffe og beveger hodet ned mot koppen i stedet for bare å løfte hånda. Mange røykere gjør også noe lignende - truten ned mot sneipen i stedet for sneipen til truten. Konsekvensen er «sjimpanse»-kroppsholdning.
De som har øvelse i observasjon kan legge merke til noe annet også i slottsparken. Ofte kan du se at den som fotograferer eller filmer anspenner nakken. Grunnen til det kan være den sterke sammenhengen mellom syn og hodebalanse. Når vi fikserer blikket har vi lett for å fiksere nakken.
Det er lett å bli stiv i nakken når vi stirrer på en skjerm. Tenk på det der du sitter foran pc'n, eller mac'n. Det er derfor lurt med små knep som å se opp fra skjermen av og til, eller legge merke til ytterkanten av synsfeltet mens du ser på skjermen. Små knep som kan hjelpe til at du ikke strammer nakken.
I Alexanderteknikken er det å «la nakken være fri» en grunnleggende ferdighet. Hva en «fri» nakke virkelig innebærer kan du lettest å få en opplevelse av hvis du kommer og tar en time i Alexanderteknikk. Du behøver ikke å gjøre noe spesielt for å ha en fri nakke. Nakken er «fri» når du ikke strammer den, når du ikke gjør noe unødvendig, når du ikke gjør som turistene jeg ser i slottparken. Du må altså observere deg selv og finne ut når du strammer nakken, og så la være å stramme nakken.
Men det er lettere å se andres feil enn egne, og det er da turister i slottsparken kan komme til nytte. Min hensikt her er altså ikke å kritisere turistene, som for det meste er kortvokste og kommer fra et land langt øst i Asia, men å trekke lærdom fra det jeg observerer. For som det står skrevet er det lettere å se bjelken i sin nestes øye (eller noe sånt), og en fordel å kunne lære av andres feil også, ikke bare egne. Etter å ha funnet feil hos andre er det bare å gå hjem (eller på jobb) og gå i seg selv.
Noen ganger går jeg opp på plenen, andre ganger forsøker jeg å dukke, andre ganger venter jeg litt. Men noen ganger, det skal jeg innrømme, lar jeg det stå til, kommer meg forbi fortest mulig og tenker de like greit bare kan knipse en gang til hvis de mot formodning ikke skulle like trynet mitt.
Hvorfor skal de på død og liv stå der de står når slottsbakken er så stor?
Men turistene er ikke bare til irritasjon, de er interessante studie-objekter for en Alexanderteknikk-lærer. Her er det noe å lære, og noe å fundere over.
For det første er det påfallende mange fotografer som legger hodet og ryggen bakover for å få riktig avstand til skjermen i stedet for bare å bevege armene. Eller de presser overkroppen sammen for å få hodet lavere, istedet for bare å bøye knærne litt. Hva ville du ha gjort?
Det er akkurat det samme du ser når noen snakker i mobiltelefon. Istedet for bare å løfte mobilen til øret legger de hodet ned mot mobilen. Eller noen skal ta en slurk kaffe og beveger hodet ned mot koppen i stedet for bare å løfte hånda. Mange røykere gjør også noe lignende - truten ned mot sneipen i stedet for sneipen til truten. Konsekvensen er «sjimpanse»-kroppsholdning.
De som har øvelse i observasjon kan legge merke til noe annet også i slottsparken. Ofte kan du se at den som fotograferer eller filmer anspenner nakken. Grunnen til det kan være den sterke sammenhengen mellom syn og hodebalanse. Når vi fikserer blikket har vi lett for å fiksere nakken.
Det er lett å bli stiv i nakken når vi stirrer på en skjerm. Tenk på det der du sitter foran pc'n, eller mac'n. Det er derfor lurt med små knep som å se opp fra skjermen av og til, eller legge merke til ytterkanten av synsfeltet mens du ser på skjermen. Små knep som kan hjelpe til at du ikke strammer nakken.
I Alexanderteknikken er det å «la nakken være fri» en grunnleggende ferdighet. Hva en «fri» nakke virkelig innebærer kan du lettest å få en opplevelse av hvis du kommer og tar en time i Alexanderteknikk. Du behøver ikke å gjøre noe spesielt for å ha en fri nakke. Nakken er «fri» når du ikke strammer den, når du ikke gjør noe unødvendig, når du ikke gjør som turistene jeg ser i slottparken. Du må altså observere deg selv og finne ut når du strammer nakken, og så la være å stramme nakken.
Men det er lettere å se andres feil enn egne, og det er da turister i slottsparken kan komme til nytte. Min hensikt her er altså ikke å kritisere turistene, som for det meste er kortvokste og kommer fra et land langt øst i Asia, men å trekke lærdom fra det jeg observerer. For som det står skrevet er det lettere å se bjelken i sin nestes øye (eller noe sånt), og en fordel å kunne lære av andres feil også, ikke bare egne. Etter å ha funnet feil hos andre er det bare å gå hjem (eller på jobb) og gå i seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar