Forrige innlegg handlet om aktiviteter som krever at du må bruke ekstra krefter. For å være oppmerksom på hvordan du gjør ting er det lurt å begynne fra nøytral. Innleggene før det igjen handlet om å bøye seg ned. Du kan best bli oppmerksom på hvordan du bøyer deg ned om du begynner i full oppreist, nøytral, stilling. Men hva er egentlig nøytral?
Det er sjelden vi er i nøytral, fullt oppreist stilling, at vi står rett opp og ned uten å gjøre noen ting. Om du bare står og venter på bussen gjør du kanskje noe med hendene, flytter vekten fra det ene beinet til det andre, snur på hodet for å se på noe, osv. Å bare stå rett opp og ned, i nøytral posisjon, er nærmest å regne som unaturlig. Men derfor er det også nyttig å komme til den posisjonen av og til, og særlig som et utgangspunkt for å analysere hva vi faktisk gjør når vi gjør noe.
Det er bare et lite problem, eller egentlig et stort et – du kan ikke vite om du faktisk er i nøytral.
Det vante
I Alexanderteknikk-timer hender det rett som det er at eleven opplever å stå lent bakover enda han eller hun står rett opp og ned. Læreren har med sine hender hjulpet eleven til en mer nøytral stilling. Eleven er så vant til å være lent forover at den nøytrale posisjonen oppleves som «feil». Et blikk i speilet kan gi en åpenbaring.
Når jeg selv utveksler arbeid med andre alexanderlærere i vår pågående faglige utvikling, og en kollega legger sin hånd på min nakke, kan jeg alltid oppleve mer av hva jeg faktisk gjør der jeg står. Jeg er heller ikke i «nøytral». Det er alltid mer jeg kan la være å gjøre.
«Nøytral» finnes altså i praksis ikke. Vi har vaner, eller uvaner, i forhold til det å være oppreist i forhold til tyngdekrafta. Siden tyngdekrafta er konstant er vanene også mer eller mindre konstante, noe vi bruker hele tiden. Ser vi nøye og detaljert på det å f.eks bøye seg ned gjør vi altså «feil» allerede før vi har begynt.
Det blir som å skulle legge ut på tur med et kompass som viser feil, og som Alexander sa: «You can't know a thing from an instrument that is wrong» (Alexander 1995, s.198).
Så hva gjør vi med det?
Begynne fra begynnelsen
Mange vil argumentere for at siden vi gjør «feil» med en gang vi reiser oss, så må vi begynne med å legge oss ned og ta det derfra. Det er mye som taler for en slik strategi, ikke minst er den logisk. Den brukes da også mye i Alexanderteknikken ved at vi legger oss ned i det vi kaller «aktiv hvilestilling» eller «semi-supine». Hver gang du reiser deg fra semisupine er det en anledning til å observere ditt forhold til tyngdekrafta.
Noen Alexanderteknikk-lærere tar det et skritt lengre og jobber med det som kalles «the Dart procedures». Raymond_Dart var en kjent anatom, mest kjent for å være den som oppdaget førtidsmennesket «australopithecus». Han var en stor tilhenger av Alexanderteknikken. På basis av at han var anatom og antropolog foreslo han å bruke posisjoner basert på menneskets utvikling fra fisk til amfibie til reptil osv., for å studere hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta. Noen Alexanderteknikk-lærere satte senere disse i system og begynte å anvende dem praksis (Dart 1996, Simmons 2015).
Selv når du legger deg ned i semisupine kan du merke at du ikke er i nøytral. Du vil fortsatt holde på deler av kroppen, du gjør fortsatt noe unødvendig. Etter hvert som du ligger der gir du slipp på spenninger og kommer nærmere nøytral. Du får en mulighet til å begynne på nytt.
Hva om spenningene du gir slipp på når du ligger i «aktiv hvilestilling» i stor grad kommer fra f.eks at du sitter og jobber foran en datamaskin? Selv om du skulle klare å oppnå «nøytral» tilstand, og klare å komme deg opp fra gulvet fortsatt i nøytral, gjenstår utfordringen med å forholde seg til å jobbe med datamaskinen. Vanene du har i forhold til den jobben forsvinner ikke uansett hvor lenge du blir liggende og hvor uansett hvor nærme du er å være i «nøytral».
Du trenger en annen strategi.
En ny begynnelse
Hjernens kart over hvordan kroppen er organisert er ikke fast og uforanderlig. Som du så i eksemplet med eleven som trodde at han/hun lente seg bakover blir hjernens kart påvirket av hvilke vaner vi har. Faktisk er det slik at hjernens kart over kroppen blir oppdatert når du beveger deg. Det betyr du kan påvirke kartet gjennom kvaliteten på bevegelsene du gjør. Du kan rekalibrere kartet gjennom bevisst planlegging og utførelse av bevegelser.
Sagt på en annen måte kan vi se ethvert ønske om å utføre en bevegelse som en ny mulighet, en ny begynnelse til å gjøre ting annerledes. Alexanderteknikken går ut på å utnytte denne muligheten.
I Alexanderteknikken tenker vi «retninger» (nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred osv). Disse er først og fremst preventive og skal hindre kollaps og/eller sammentrekning. Samtidig påvirker de bakgrunnstonus og forutsetningene for bevegelse. Retningene kan faktisk ses på som bevegelse i seg selv, men en tenkt bevegelse du ikke kan utføre muskulært. Tenkt som ønsket bevegelse kan det hende at retningene i seg selv bidrar til å oppdatere hjernens kart over kroppen.
Å tenke retning forbereder deg til bevegelse. De vanligvis umerkelige endringene som skjer i organiseringen av muskelspenning gjør deg mer følsom på om du er ferd med å utføre bevegelsen på en måte du ikke ønsker. Du blir dermed i stand til å stoppe eller endre uønskede tendenser.
Når kvaliteten på bevegelsene blir bedre vil også organiseringen av kroppen gradvis bli bedre. Du gjør mindre av det som er unødvendig og du kommer gradvis nærmere «nøytral». Denne prosessen tar tid, men det finnes en snarvei.
En hjelpende hånd
I en Alexanderteknikk-time vil læreren bruke hendene sine på deg mens du sitter, står og er i bevegelse, for å stimulere til de endringene som skjer når du tenker retning. Du kan si at lærerens hender tenker for deg. Ved hjelp av lette berøringer kan store endringer skje i løpet av en time. I løpet av 30 timer skjer det endringer som ville krevd jevn innsats over mange år om du jobbet på egen hånd. Alexanderteknikk-timer må derfor ses på som en investering.
Å ta timer ligner litt på det å ta timer for å lære å spille et instrument. Du lærer litt etter litt, og blir gradvis mer selvstendig, og jo større innsats, desto større framgang. Forskjellen er at i Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende vaner, blant annet vanene vi har i forhold til tyngdekrafta, vaner du antagelig ikke vet at du har. Men muligheten for endring ligger der. Hver bevegelse du gjør kan være en ny begynnelse.
Relaterte bogginnlegg
Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures Articles. Mouritz.
Dart, Raymond. 1996. Skill and Poise. STATBooks
Simmons, Robin J. 2015. The Evolution of Movement: A guide to the procedures originated by Prof. Raymond Dart. Simmons (egenpublisert).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar