Kiropraktikk

Norsk kiropraktikk har vært i nyhetene i det siste fordi universitetet i Oslo planlegger å starte utdannelse av kiropraktorer, noe som vekker skarpe protester. Jeg har selv aldri vært til kiropraktor, men har gjennom mange år måttet befatte meg med kiropraktikk på en indirekte måte. Mange av de som kommer til meg med et eller annet problem har vært til kiropraktor en eller annen gang.

Opp gjennom årene har jeg gjort meg noen tanker om kontrasten mellom Alexanderteknikk og kiropraktikk. De er diametrale motsetninger, samtidig finnes likhetstrekk i metodenes opprinnelse, utvikling og bruksområde.

Begynnelsen, tro eller viten.
Kiropraktikken ble grunnlagt på 1890-tallet av Daniel D. Palmer, en amerikansk kjøpmann og kvakksalver som drev med magnet-terapi. Hans teori var at manipulasjoner av ryggsøylen gjorde at en helbredende «iboende intelligens» fritt kunne strømme gjennom nervesystemet. Ifølge Palmer var 95 prosent av all sykdom forårsaket av låsninger, eller «subluksasjon» i ryggsøylen. De resterende 5 prosent kom fra subluksasjoner andre steder.

Frederick Matthias Alexander utviklet sin teknikk på samme tid i Australia. Han var skuespiller og fikk problemer med stemmen. Alexander utviklet en avlærings- eller relærings-prosess for å endre vanene sine. Da han skulle undervise teknikken sin til andre begynte han å bruke berøring som et hjelpemiddel. Undervisningen fungerte først som instruksjon i stemmebruk, men gikk raskt over til å omfatte alle funksjoner. Som Palmer kom også Alexander med urimelige påstander, blant annet at han kunne kurere tuberkulose. Men i motsetning til Palmer var Alexanders hypotese fullstendig rasjonell: bruk påvirker funksjon.

Palmer var en eksponent for «vitalisme», troen på iboende livskraft, og en religiøs mann. Alexander på sin side fremstår som ureligiøs og forkynte budskapet om at menneskers helse og utvikling er avhengig av at vi tar bevisst kontroll over våre valg. Palmer skapte en behandlingsform, Alexander en undervisningsmetode. Likevel havner de ofte i samme skuff, den med merkelappen «alternativ terapi».

Forklaringsmodeller og forklaringsvansker
Ideen om den «indre intelligens» ser ut til å ha forsvunnet ganske raskt fra deler av kiropraktikken. Nå blir også teorien om «subluksasjon» stort sett forkastet. Eller blir den det? Kiropraktorer hevder fortsatt at de påvirker nervesystemet i stor grad gjennom sine manipulasjoner. I artikkelen «Derfor virker kiropraktikk» på forskning.no kan det virke som om kiropraktor Sondre Langli mener at manipulasjoner påvirker flyten av informasjon gjennom ryggmargen:
«Sentralnervesystemet må altså passere gjennom ryggsøylen for at informasjon skal nå de forskjellige organer. For at nervesystemet vårt skal fungere optimalt er det viktig at hjernen får kontinuerlig stimulering og informasjon fra resten av kroppen».
Hvis ryggmargen var så dårlig beskyttet at «låsninger» påvirket signalstrømmen hadde vi neppe hatt store overlevelsesmuligheter. Beskjeder ut i det perifere nervesystem kan selvfølgelig påvirkes om nerver kommer i klem.

Langli skriver videre:
«Når en leddlåsning oppstår, forstyrres informasjonen og signalene mellom ledd, muskler og hjerne slik at normal bevegelse i leddet ikke er mulig. En kiropraktisk leddkorreksjon strekker disse musklene og leddkapslene som er proppfulle av nervereseptorer på en presis, rask og kontrollert måte, som vil bidra til økt og normalisert bevegelse i ryggen og følgelig bedret kommunikasjonen mellom disse strukturene og hjernen».
Han skriver så at leddkorreksjoner har som hensikt: «å stimulere et spesifikt område med formål om global økt aktivering».

Høres bra ut. Ryggsøylen er viktig, kjernen i kroppen. Men spørsmålet er om hvor stor effekt lokale «låsninger» har. Mennesker med kirurgisk avstivning i ryggen har kanskje visse funksjonelle begrensninger, men det virker ikke som redusert propriosepsjon i deler av ryggen har særlig mye å si. Uansett er det i de fleste tilfeller av «låsning» ikke snakk om fullstendig immobilitet. Hvor lite bevegelighet må det være før utilstrekkelig sanseinformasjonen hemmer normal funksjon? Den menneskelige organisme er et fleksibelt og dynamisk system.
Forskning viser at propriosepsjon er en toveis prosess avhengig av intensjon om bevegelse. Hvor mye teller lokale manipulasjoner i en passiv situasjon sammenlignet med den daglige aktivitet? Vi må anta at det er den daglige aktiviteten som har ført til «låsningen» (forutsatt årsaken ikke er en skade). Vil ikke beste løsningen da være å endre de daglige bevegelsene?

Langli skriver da også selv:
«Ved å trene og bevege seg regelmessig, stimulerer vi også disse små musklene på samme måte som når vi er hos kiropraktoren, men med en mer global/helhetlig effekt».

Hva skal vi egentlig med kiropraktikk?

En primær tabbe?
Alexanders hypotese om at «bruk påvirker funksjon» er nærmest et aksiom og krever knapt bevis eller forklaring. Vi sanser, tenker og beveger oss. Det er en sammenheng mellom intensjon og handling. Kvaliteten på vår tenkning avgjør kvaliteten på bevegelser, som igjen påvirker vårt funksjonsnivå.

Alexander hadde allerede fra begynnelsen en helhetlig tankegang, men det holdt på å gå galt. I 1924 publiserte den tyske forskeren Rudolf Magnus resultater som viste hvilken viktig rolle hodets bevegelser hadde for reflekser involvert i kroppsholdning hos pattedyr. Dette stemte med hva Alexander selv hadde funnet gjennom observasjon av seg selv og andre. Inspirert av Magnus bygget han videre på et tidligere konsept og lanserte «The Primary Control». (Se blogginnlegget Mirakelmekanismen).

I et foredrag i 1925 sier Alexander: «The direction of the head and neck being of primary importance, he found [Magnus], as I found, that if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter».
(«An Unrecognised Principle in Human Behaviour», Articles and Lectures, s. 148)

Enkelt sagt går prinsippet om Primary Control ut på at hodet er den viktigste delen av kroppen, noe som de fleste vil være enige i, og som får konsekvenser for hvordan det er mest hensiktsmessig å organisere oppmerksomheten. Praktisk nyttig, men faren med begrepet er at det frister voldsomt til overforenkling, som Alexander selv begikk til å begynne med. Han ble raskt mer nyansert. «Primary Control» må alltid være med i ligningen, men gir ikke løsningen på alle ting, og er heller ikke årsak til alle problemer. Det har vært en tendens blant Alexanderteknikklærere å gi en stiv nakke skylden for det meste som går galt. Da er vi farlig nærme Palmers teori om subluksasjon.

Arvesynd
I boka Snåsakoden av Kristian Gundersen defineres Kiropraktikk og Alexanderteknikk som «gurubasert». Gundersen skriver: «de er basert på kanskje bare én karismatisk persons opplevelser. Denne utvikler og sementerer så sine ideer uten å utsette dem for kritisk vitenskapelig undersøkelse». (Snåsakoden s. 96)

Gundersen og andre kaller kiropraktikken for kvakksalveri, og det er den jo – når de bruker pseudovitenskapelige modeller og kommer med usannsynlige påstander om effekt. Men kiropraktikk har utviklet seg i mange retninger siden Palmers dager. Norske kiropraktorer synes å være blant de mest seriøse. De har av forståelige grunner en viss distanse til sitt opphav. D.D. Palmer er bare såvidt nevnt på Norsk kiropraktorforenings hjemmeside. Likevel virker det som de sliter med å komme helt løs fra en foreldet forklaringsmodell. Samtidig innser de at manipulasjon ikke er nok. Pasientene får råd om ergonomi, egentrening og kosthold. De beveger seg over i området til andre helsepersonellgrupper.

Alexanderteknikken har også utviklet seg mye. Kanskje mest når det gjelder variasjon i undervisningsmetoder. Den pedagogiske modellen Alexander presenterer i sine bøker er mildt sagt avleggs. Nyutvikling har vært helt naturlig og nødvendig. Prinsippene teknikken bygger på har det ikke vært nødvendig å forandre.
At Alexanderteknikken bærer navn etter opphavsmannen kan gjøre det både vanskeligere og mer påkrevd å skape distanse. Alexander har noen passasjer i sine bøker som må karakteriseres som rasistiske etter dagens standard. Han var et produkt av sin tid og slik tenkte alle på den tiden, men Alexander-lærere må likevel ha et bevisst forhold til det han skrev.

Manipulasjon eller læring
Sett utenfra synes kanskje den største likheten mellom Alexanderteknikken og kiropraktikk å være at både kiropraktor og Alexander-lærer bruker hendene. Men her er også en stor forskjell.
Når Alexander skulle beskrive hva en Alexanderteknikk-lærer gjorde med hendene brukte han uttrykket «expert manipulation». Men her er det ikke snakk om manipulasjoner slik kiropraktorer bruker rett som det er. Berøringen er veldig lett, noe som ofte overrasker de som har sin første time.

Kvaliteten på berøring avhenger av at Alexanderteknikk-læreren er i stand til å ha en dynamisk organisering gjennom hele sitt muskel-skjelett-system. Det er en ferdighet som ikke begrenser seg til hendene, som er like mye «mental» som «fysisk» ferdighet, og som krever flere års utdannelse. Kiropraktorens manipulasjoner krever også mye kunnskap og erfaring, men karakteren er en helt annen. Hensikten også, ikke minst. Kiropraktoren vil gjøre noe med pasienten, korrigere, behandle. Alexanderlæreren bruker berøringen som et hjelpemiddel i undervisning, for å bevisstgjøre eleven om hva som er unødvendig aktivitet, for å ta bort noe.

Pasient eller elev
Jeg har minst én kollega som pleier å fraråde sine elever å gå til kiropraktor mens de tar timer. Jeg synes eleven må få avgjøre det selv. Effekten av kiropraktikk kan slå begge veier. Noen ganger kan det fungere som en snarvei til mer mobilitet i deler av kroppen, andre ganger skaper det en form for kollaps.

Personer som har over gjennomsnittet mobile ledd, og som er plaget av følelse av anspenthet, ser ut til å oppleve manipulasjon hos kiropraktor som særlig befriende. De kan utvikle et behov for stadig å bli «knekt på plass», selv om det egentlig skaper mer problemer enn det løser. På meg kan det virke som de får for mange manipuleringer, og at det går ut over effektiv kraftoverføring gjennom kroppen. Ved et par slike tilfeller har jeg vurdert å anbefale eleven å ta pause fra kiropraktorbehandlingene.

Jeg tror (og håper) kiropraktorer har blitt stadig flinkere til å begrense inngrepene, og antall behandlinger. Jeg har møtt mennesker som har kommet inn i et spor der de til stadighet bruker kiropraktorbehandling som nødløsning. Da er det klart at den egentlige løsningen på problemene må ligge et annet sted. Å være svingdørspasient hos kiropraktor er rett og slett usunt.

Et annet problem ved kiropraktorbehandling er diagnoser. Kiropraktorer har en grundig utdannelse som gjør at de på enkelte områder kan stille medisinske diagnoser på linje med leger. Det er selvfølgelig nyttig. Men de kartlegger også mer vage symptomer som «låsninger», «ubalanser» og «feilstillinger». Pasienten blir så opplyst om disse og blir gående og tenke på sine «låsninger» og sine problemer. Jeg ikke så sikker på om ikke mange av disse funnene, selv om de er reelle, er innenfor normalområdet og derfor ikke noe å bry seg med. Som Alexanderteknikk-lærer ser jeg konstant kroppsbruk som langt ifra er perfekt, men som ikke er avgjørende i sammenhengen, og som jeg overser av pedagogiske hensyn. Alexanderteknikk-lærere er fryktelig flinke til å finne «feil» når vi går inn for det. Det både Alexanderteknikk-lærere og kiropraktorer kan gjøre er å sykeliggjøre eleven/pasienten, og påføre dem større problemer enn de allerede har. Slikt er misbruk av kunnskap, uetisk og upedagogisk.

Men det største problemet når det gjelder klassiske kiropraktordiagnoser er at de bare er opplisting av symptomer. «Feilstilling» og «låsninger» må ha en årsak, og er det ikke skade eller sykdom må årsaken være personens daglige bruk av seg selv, den daglige aktivitet. Der er det ikke mye kiropraktorene har å komme med. Det er Alexanderteknikkens område.

Behandling eller undervisning
Så hva gjenstår å gjøre for kiropraktorene om symptomene de finner har årsaker som de selv egentlig ikke har redskaper til å gjøre noe med?

Forskning viser at både Alexanderteknikk og kiropraktikk har en effekt ved ryggsmerter. Med to helt forskjellige innfallsvinkler har de utfyllende roller i forhold til ryggproblemer. Når kiropraktikk har en effekt tror ikke jeg det er fordi behandlingen kan «bedre kommunikasjonen» i nervesystemet. Jeg tror det er fordi ryggpasienter ofte er redd for å bevege seg normalt, eller det gjør for vondt å gjøre det. Så går de til kiropraktoren som gir systemet et spark bak. Normale bevegelser blir ufarlige til sammenligning, og pasienten er på bedringens vei.

Et annet område hvor både Alexanderteknikk og kiropraktikk muligens kan spille en rolle er innen idrett. Det finnes egne idrettskiropraktorer. Jeg har sett det bli hevdet at kiropraktikk kan forbedre sportsprestasjoner. Det er en tvilsom påstand. Derimot er det rimelig å anta at Alexanderteknikken kan være en hjelp til prestasjonsforbedringer. En kiropraktor er bilmekaniker, en Alexanderlærer er kjøreinstruktør. Men når skade oppstår er det kiropraktoren eller andre med idrettsmedisinsk bakgrunn som har best forutsetninger for å vurdere den.

Politikk eller forskning
Når universitetet i Oslo planlegger kiropraktorutdanning er det ikke forskning som ligger til grunn. Det er en politisk avgjørelse. Det var stortinget som påla regjeringen å arbeide for å opprette utdannelse av kiropraktorer ved et norskt universitet. Om det skjer må vi håpe på at det vil gjøre kiropraktikken mer forskningsbasert. Så gjenstår å se hva som blir igjen av kiropraktikken slik vi kjenner den. Egentlig er det en fantastisk historie - fra rent kvakksalveri til universitetsutdannelse på drøye hundre år.

7-8 prosent av den norske befolkning går til kiropraktor årlig, og norske kiropraktorer utfører 1 500 000 konsultasjoner og behandlinger. Et enormt tall. Undres på hvor mye av det som er bortkastet. Det får meg til å tenke på historien som Erling Lægreid en gang fortalte i radioen, om sin gamle far på vestlandet. Når faren kjente ryggen begynte å murre gikk han øverst i en gresskledd bakke, fant seg en passe stor stein til å holde rundt, og så rullet han ned bakken sammen med steinen. Kanskje noe flere skulle prøve? Bakker og stein har vi nok av her i landet.

Relaterte blogginnlegg:
Mirakelmekanismen
Snåsakoden

Lenker:
forskning.no, Derfor virker kiropraktikk
Norsk kiropraktorforening, Kiropraktikk
nrk.no UiO vil tilby kiropraktorutdanning
wikipedia.org Chiropractic

Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias (1995): Articles and Lectures. Mouritz
Gundersen, Kristian (2013): Snåsakoden. Aschehoug.

Automatisk Alexanderteknikk

Et spørsmål jeg av og til får fra nybegynnere er: vil Alexanderteknikken bli automatisk etterhvert?

Ja, det vil den. Som alle ferdigheter vil den automatiseres jo mer du lærer den og bruker den.

Det er som når du lærer å kjøre bil. I begynnelsen må du tenke bevisst hver gang du skal clutche og gire, etterhvert går prosessen automatisk. Når du kan å kjøre bil går selve kjøringen mer eller mindre av seg selv og du kan ha oppmerksomhet på trafikken rundt deg. På samme måte har du Alexanderteknikken i bakhodet, så og si, og har oppmerksomhet mot det du gjør i hverdagen.

Helt automatisk funker det ikke. Du kan ikke kjøre bil i ubevisst tilstand. Det kreves et minimum av oppmerksomhet. Du må ha et minimum av oppmerksomhet fordi det når som helst kan oppstå situasjoner som krever bevisst inngripen. Slik er det med livet ellers også. Livet er ikke en motorvei med 80-grense uten avkjørsler. Det skjer noe stadig vekk, og så må du forholde deg til det. Hvis du har gode kjøreferdigheter vil du ta riktige avgjørelser i slike situasjoner. Hvis du har tilstrekkelig erfaring med Alexanderteknikken vil din kinestetiske sans være finstemt nok til å gi signal slik at du kan handle konstruktivt.

Legg merke til at da handler du ikke lenger bare automatisk og ubevisst. Jo dyktigere du er, jo mer kan du flyte på rutine, men i de avgjørende situasjoner er det din bevisste inngripen som avgjør.

Automatiske prosesser er veldig nyttige. Hjernekapasitet frigjøres til å gjøre andre ting, og vår hjernekapasitet, eller mer spesifikt - vår evne til oppmerksomhet, har begrensninger. Men det som skjer automatisk har den ulempen at det ikke kan endres. For å forbedre en automatisk prosess må den læres, eller re-læres, bevisst. Vil du forbedre dine kjørevaner må det gjøres bevisst. Vil du forbedre dine ferdigheter i Alexanderteknikken kreves det en bevisst prosess.

Ikke bare det - jo mer du jobber med Alexanderteknikk på en bevisst måte, jo mer vil den automatiseres. Å lære en ferdighet krever bevisst innsats. (Satser du på flaks kan jeg love deg at du ikke kommer langt). Derfor blir jeg en smule skeptisk når elever spør om Alexanderteknikken blir en automatisk greie. Da vil jeg spørre litt nærmere om hva de mener, for undersøke om de har forstått hva det vil si å lære en ferdighet. Noen mennesker ser ut til å ha som ideal å gli gjennom livet mest mulig ubevisst og uberørt. Da er ikke Alexanderteknikken noe for dem. Alexanderteknikken er for deg som være levende tilstede i eget liv.

Da er det et paradoks at Alexander selv, som vektla budskapet om «conscious control» utviklet en undervisningsmetodikk som i stor grad hviler på «hands-on guidance». En veiledning gjennom kroppen, gjennom kinestetisk sans. Tilsynelatende en form for ubevisst læring. Alexander insisterte på at elever kom til ham hver dag i flere uker. Ved å følge et slikt intensivt opplegg ble elevens bevegelses-system omprogrammert nærmest uten medvirkning fra eleven selv.
I dag har de fleste Alexanderteknikk-lærere en annen tilnærming. Det legges mye mer vekt på elevens deltagelse i prosessen, at eleven tilegner seg redskapene for å klare seg på egenhånd. I det lange løp vil en bevisst tilnærming lønne seg mest.

Alexander jobbet ofte med mennesker som kom i en skrøpelig forfatning. For dem utrettet han mirakler. For dem var hyppige timer viktig. Fremdeles er det slik at mennesker med spesielle behov har stor nytte av intensivt opplegg, særlig i starten, med flere timer hver uke. Men når alt kommer til alt er det bevisst bruk som fører til utvikling, som gjør deg uavhengig, og som er nødvendig for at Alexanderteknikken skal bli en del av din ubevisste bevegelses-strategi, en automatisk ferdighet.

Relaterte blogginnlegg:
Fysisk eller mental

Frisk rygg

Ønsker du mindre smerter, sterkere rygg og atletisk holdning? Det er hva fysioterapeutene Anders Aasen Berget og Lennart Krohn-Hansen lokker med i sin nye bok «Frisk rygg».

Forfatterne tar konsekvensen av at ryggsmerter er et sammensatt problem. Boka berører mange ulike tema. Her får du blant annet råd om hva du kan gjøre ved akutte smerter og om når du bør oppsøke lege; informasjon om hva forskning sier om rygg og smerter, tips om kosthold, klær, sko og madrasser; råd om hvile og søvn, treningsprogrammer for styrke og bevegelighet, og forslag til hva du kan gjøre for å være mer i aktivitet både i fritid og på jobb, for å nevne noe. Her er mye nyttig kunnskap om rygg og ryggsmerter, men boka har også mangler. Aller verst er at kapittelet om «holdning» er katastrofalt dårlig.

«Holdning»
Denne boka er betraktelig bedre enn bøker om ryggsmerter skrevet av fysioterapeuter for 20-30 år siden. Boka baserer seg i stor grad på forskning og forskning tar verden framover. Mange av øvelsene i boka har en fin kombinasjon av styrke-, bevegelse og balanseutfordringer. Et eget avsnitt handler om «øvelser du bør unngå». Det er deilig å se «situps» bli grundig slaktet: «Sannheten er at situps er en elendig øvelse». «Situps bidrar til dårlig holdning og isolerer magen unaturlig». (Frisk rygg s. 56) Flere av øvelsene i kapittelet «Holdning» er av samme kvalitet som situps. Kapittelet er skrevet i samarbeid med en annen fysioterapeut, så forfatterne kan muligens ha seg unnskyldt.

To av øvelsene utføres liggende på ryggen og går blant annet ut på å presse nederste del av brystkassa mot gulvet (s. 60 og 62). En tredje øvelse går ut på å gjøre noe lignende i stående stilling (s. 63). Denne siste øvelsen har overskriften: «Fiks svai rygg ved å få brystkassen på plass». Det hevdes at «svai eller krum rygg, ofte er viktige årsaker til vondt i ryggen» (s. 59).

«Dårlig holdning» er symptom på feil koordinasjon i muskel-skjelettsystemet og er høyst sannsynlig en faktor ved ryggsmerter, men forskning tyder ikke på at det som defineres som «svai rygg» gir økt sjanse for ryggproblemer. Her tar fysioterapeuten rett og slett feil.

I mitt blogginnlegg om «Svai rygg» skrev jeg: Det er uhensiktsmessig å gjøre justeringer horisontalt, ved å korrigere bekkenposisjon eller ved å stramme mage og rygg, når den naturlige organiseringen av muskel-skjelettsystemet skjer vertikalt, i lengderetningen mellom hode, bekken og føtter.

Organisering av muskelskjelett-systemet er en global prosess. Å gjøre justeringer lokalt ved å direkte manipulere posisjon på bekken eller brystkasse virker bare forstyrrende. Du blir stiv og anspent og hemmer pusten. Fri pust er viktigere enn en eventuell snarvei til «atletisk» holdning. For å sette det på spissen: hvis du ikke puster så dør du. Prioriteringen burde være opplagt.

Den grunnleggende feilen her er at det ikke tas hensyn til intensjon. Når du reiser deg opp er intensjonen å bli oppreist, få ryggsøyla i oppreist stilling med hodet på toppen. Hvis den prosessen ikke fungerer optimalt må det være fordi du gjør noe som hemmer den. Løsningen må være å ta bort disse hemningene. Intensjon om å manipulere brystkasse eller bekken er et unaturlig, og dermed ufunksjonelt element.

Til slutt i kapittelet presenteres «kraft-øvelse» som bygger på det faktum at kroppsholdningen du inntar påvirker din selvoppfatning og sinnsstemning. Her er forfatteren inne på noe, uten at han er i stand til å knytte det på noen praktisk måte til det foregående.

Funksjonalitet
Forfatterne av boka legger stor vekt på «funksjonell styrke»: En proff håndballspiller må kunne tåle hurtige vendinger og støt uten at ryggen svikter. En sykepleier som skal løfte og vende tunge pasienter må ha sterk rygg og setemuskler for å tåle det. En kontorarbeider har ikke fysiske utfordringer på jobb, men må trene generell styrke for å hindre at inaktivitet svekker musklene. Dette er funksjonell styrke.» (s. 79)

Jeg synes forfatterne skal utvide sitt begrep om funksjonalitet til også å innbefatte intensjon. Intensjonen kan avgjøre i hvilken grad utførelse av en øvelse er funksjonell. Dette har igjen konsekvenser for hva slags instruksjoner som kan regnes som funksjonelle.
I en av bokens øvelser får du for eksempel instruksjonen: «aktiver magemusklene». Slike spesifikke instruksjoner kan være nødvendige i forbindelse med rehabilitering, men denne boka er for «vanlige» ryggsmerter og vi må ta som utgangspunkt at leseren har et normalt fungerende muskelskjelett- og nerve-system.
Hvis koordinasjon av krefter gjennom kroppen er hensiktsmessig vil magemusklene strammes så mye eller så lite som behøves. Hvis personen kollapser på midten er det fordi den generelle koordinasjonen ikke fungerer. Å stramme magemusklene blir bare en form for kompensering.

Det kan diskuteres hvor «funksjonelle» en del av øvelsene i boka er. Hvor funksjonell er egentlig «planken» som presenteres i ulike varianter? Ingen normal posisjon, men den kan forsvares fordi den kan være en øvelse i å organisere kreftene som går gjennom kroppen på en mest mulig effektiv måte. For at det skal skje, og for at en slik fordelaktig organisering skal kunne overføres til andre aktiviteter, må den knyttes til en funksjonell intensjon.

Forfatterne er inne på en slik funksjonell intensjon når de skriver om å la ryggen være i «midtstilling». Dette er nærmest et mantra som gjentas gjennom hele boka, og som viser at de har mer greie på ting enn det kapittelet om «holdning» skulle tilsi. Men hva menes med «midtstilling», eller «ryggen» for den saks skyld?

Feiltolkning av sanseinntrykk
På side 33 i boka blir du bedt om å teste din «holdning» ved å stå i plankeposisjon lent mot et bord. Dette kan være en god måte å teste hvor godt du koordinerer bruken av krefter gjennom kroppen. Du blir så bedt om å la noen fotografere deg direkte fra siden, og deretter sammenligne bildet av deg selv med bildet av personen i boka. Kanskje trodde du at du hadde strak posisjon mens bilde viser noe annet. I Alexanderteknikken kaller vi dette for «faulty sensory appreciation», som kan oversettes med feiltolkning av sanseinntrykk.

Avhengig av hvor nøyaktig din sansetolkning er, kan det være vanskelig å følge instruksjoner fra en bok. Det står at styrkeøvelsene i boka «er en kombinasjon av styrke og bevisstgjøring» (s. 42) . Alle øvelser kan fungere som bevisstgjøring, men til det er beskrivelser og instruksjoner i boka alt for begrensede.

Lesere som ser at de har «feil» kroppsholdning vil forsøke å korrigere den direkte, etter instruksjoner fra boka. For det første vil de da lett bare legge på kompenserende lokale spenninger, for det andre kan det være svært vanskelig å bedømme visuelt hva som egentlig er «riktig» posisjon for ryggen for den enkelte, tatt i betraktning den store naturlige variasjon i kroppfasong.

I kapittelet om «holdning» står det: «Over tid legger vi til oss vaner og måter å bruke kroppen på. [...] Etterhvert glemmer kroppen hva som er midtstilling [...].» (s. 58)
Det er altså vaner som er årsaken til feiltolkning. Det er disse vanene som må avlæres for å oppnå «god holdning». Det er det vi driver med i Alexanderteknikken.

Bevisstgjøring er svært nyttig i prosessen med å avlære (u)vaner. Med enkle grep kunne forfatterne av boka tilført noe her. Gjentatte ganger i boka skriver de om hvor viktig «hofta» er for ryggen. «Dårlig bevegelse i hofta gjør at mer bevegelse må tas ut i ryggen» (s. 78) Men spør noen om hvor «hofta» er og jeg tipper 8 av 10 vil ta seg på hoftekammen, og det er opplagt ikke hva forfatterne mener.

Noe av det samme problemet gjelder for «ryggen i midtstilling». Inkluderer «ryggen» også bekkenet, eller stopper den før rompa? Hva med nakken og hodet? Fritt hofteledd er avgjørende for ryggen, men ei kule på fire kilo balanserende øverst på vektstanga vi kaller ryggsøyla må da også påvirke ganske mye? Og om det er få som kan peke på hofteleddet er det enda færre som vet nøyaktig hvor leddet mellom hodet og nakken er.

Hadde leseren fått bedre instruksjon hadde han eller hun hatt større mulighet til å la ryggen være i midtstilling.

Leseren
Hvem er denne leseren? Forfatterne sier boka er for alle. De hevder at tre fjerdedeler av boka ikke er om trening. Men teller vi med litt annen kategorisering er nærmere 120 av bokens 214 sider om trening eller fysiske øvelser av ett eller annet slag. Kun 25 sider er tips om hva du kan gjøre av endringer eller fysisk aktivitet ellers i hverdagen. Det enda forfatterne sier at: «Trening hjelper lite om du gjør feil resten av dagen» (s. 8).

25 sider er viet «superkompensasjon», fysisk trening for de litt mer avanserte. En får inntrykk av at boka passer best for treningsglade, relativt spreke og ikke alt for gamle mennesker. Mer informasjon om mykere treningsformer savnes. Den mest relevante og effektive av alle treningsformer enten du har akutte eller kroniske ryggsmerter - å gå, er lite omtalt.

En person med ukoordinert muskelskjelett-system kan bli verre av en del øvelser. For eksempel vil noen med mye nakke- og skulderspenning normalt ikke ha godt av å gjøre «planke»-øvelser før de er bedre koordinert. Det er typisk for mange av de jeg underviser at de har problemer, får øvelser av fysioterapeut, men blir bare verre av det.

Når det er sagt er det et faktum at trening hjelper mot ryggsmerter. Gutta som skrev boka er tydeligvis gode på akkurat det, og å utnytte sine sterke sider er klokt. De har hentet inn eksperthjelp på andre områder. («Eksperten» på holdning kunne de ha droppet). De er også veldig flinke til å understreke viktigheten av å holde seg i generell aktivitet, selv om temaet kunne vært utdypet mer. En av sidene i boka handler om «fordelen ved å sitte stille». Den siden er helt blank!

Friskhjulet
Målet om en bred tilnærming vises i utformingen. Den første delen av boka har råd om når å oppsøke lege, og hva du kan gjøre ved akutte ryggsmerter. Deretter presenteres du for «friskhjulet». Friskhjulet er en sirkel med 8 ulike felter med tema: Søvn/hvile, Fritid, Aktivitet, Kunnskap, Arbeid, Holdning, Styrke og Bevegelighet. Hvert tema i friskhjulet har et eget kapittel i boka.

Gjennom tester og spørsmål lager du din egen profil i friskhjulet, som sier noe om hvilke områder du bør gjøre endringer på. På den måten får du konkrete mål å forholde deg til, og du kan gå tilbake senere og sjekke framgangen (forhåpentligvis). Opplegget gjør dette til en praktisk anvendelig bok som potensielt kan være en hjelp til å endre livsstil. Ryggsmerter handler veldig mye om livsstil.

Boka har også sin egen nettside hvor du finner en blogg med ryggrelaterte artikler. Hvert kapittel i boka har sin egen nettadresse trykket i margen. Her kan du finne ekstra stoff og resurser. Kvaliteten på stoffet er varierende, men det er en annen historie.

Konklusjon
Godt gjennomført forsøk på å skrive en omfattende men samtidig lettfattelig bok om «vanlige» ryggsmerter. Innsatsen holder til 20 i stil, layouten er upåklagelig. Innholdet får noe lavere karakter. Jeg håper de retter opp skrivefeilene til neste utgave. Å skrive tallordet «ett» i stedet for ubestemt artikkel «et» er en barnslig feil.

Til slutt et sammendrag for de som ikke gidder å kjøpe boka:
«Ryggen er skapt for bevegelse. Vi vet med stor sikkerhet at ryggen leges best og raskest ved at du er i aktivitet. Å være i aktivitet kan bety å gå, løpe, leke eller arbeide. Å sitte lenge av gangen forverrer smertene hos mange. Det er bra med 20-30 minutters (helst daglig) aktivitet som gange». (Frisk rygg s.114)

Litteratur:
Frisk rygg. Anders Aasen Berget og Lennart Krohn-Hansen (2013).
Jungelboken forlag AS. ISBN 978-82-998851-3-3


Relaterte blogginnlegg:
Svai rygg
Fysioterapiens blindsone
Ryggøvelser III

Av-knappen

Jobber du hardt for å slappe av? Bare gi opp! Du er på feil spor.

Mitt inntrykk når jeg gir time til folk som er stressa er at de tror at de må gjøre noe for å slappe av. Det motsatte er tilfelle. For å bli roligere og oppnå avspenning er det noe de må slutte med.

Aktiv hvile
Når du har for mye spenning i kroppen betyr det at du holder for mye fast på deg selv med musklene dine. Legger du deg ned vil det alltid henge igjen rester av denne «holdingen». Det kan ta tid å gi slipp på den. Det mest effektive er å kunne gi slipp på hodet, da følger resten av kroppen etter. Min erfaring er at folk flest har en tanke om at de må gi slipp på armer og bein. Hodet tenker de ikke på.

Hvilestillingen vi ofte bruker i en Alexanderteknikk-time kalles «aktiv hvileposisjon» eller «semi-supine». Det er en ideell posisjon for å gi slipp på spenninger i nakke og skuldre. Men når en anspent elev legger seg ned på benken og skal «slappe av» støter vi på et problem: å «slappe av» er å gjøre noe!
Når noen prøver å «slappe av» går de etter følelsen av avspenning, og for å oppnå den følelsen gjør de noe med kroppen. De kan bli tung og slapp, eller til og med begynne å nesten umerkelig presse seg ned mot underlaget. Å bare å slutte å spenne seg, ved å la være å gjøre noe, virker helt annerledes. Spenningene løsner, men muskulaturen er lett og livlig.

Når eleven ligger på benken bruker jeg hendene for å «oppmuntre» armer, bein og nakke til å slippe taket. Enkelt fortalt går det på at jeg holder forsiktig på en slik måte at eleven kan holde mindre. Å holde mindre, å gjøre mindre, er hele tiden mål og arbeidsoppgave. Nye elever blir ofte forundret over at «så lite» kan ha så stor effekt.

Mindfulness in activity
Når du ligger i aktiv hvilestilling kan du for eksempel være oppmerksom på pusten eller på kontaktpunktene mot underlaget. Dette er ikke for å «slappe av» men for å bruke oppmerksomheten konstruktivt ved å fokusere på noe her og nå. Det har i seg selv en indirekte avspennende og beroligende effekt.

Men i Alexanderteknikken tar vi dette et skritt videre. Vi bruker oppmerksomheten konstruktivt i bevegelse. Det har en enda større effekt. Når du beveger deg utfordres balansen og hjernens aktivitet øker for å koordinere samspillet. Det foregår en konstant reorganisering av muskelskjelett-systemet, som det er om å gjøre å ikke forstyrre.
I Alexanderteknikken bruker vi «directions» som er praktiske, presise og preventive mentale beskjeder som sørger for at kroppen er fri og åpen. «Directions», eller «retninger» som vi kan kalle det på norsk, er som en serie «av-knapper» som sikrer at uvaner ikke forstyrrer.

Aller viktigst er å bruke «av-knappen» i det du skal til å bevege deg, slik at du gir deg selv tid til å tenke før du handler. Dette kalles «inhibition» og er helt nødvendig for at du skal ha mulighet for å gjøre bevegelsen på en ny og bedre måte.

Prosess og følelse
Med det samme du bestemmer deg for å rette oppmerksomheten mot noe, for eksempel mot pusten i en «mindfulness»-øvelse, skjer det noe i nervesystemet og muskelskjelett-systemet. Det er ikke sikkert at du merker endringen, men noe skjer. Blir endringene mange nok vil du merke effekten. Men det er først etterpå. Det betyr at underveis i arbeidet med «av-knappen» må du stole mer på prosessen og mindre på hva du føler. Det betyr også at du må akseptere hva du føler til enhver tid, selv ubehagelige spenninger. Om du går direkte inn og vil oppnå en bestemt følelse, for eksempel av avspenning, går du bare etter det du kjenner. Bevegelsene dine vil være vanestyrte og du vil ende opp med de samme spenningene du alltid har hatt.

Ingenting
Hvordan føles det å ikke gjøre noe, la være å gjøre noe? Hvordan føles ingenting? Alexanderteknikken er så enkel at den kan synes vanskelig iblant. Men når du tenker etter er det helt logisk. Spenninger og stress er noe vi gjør. Det er dine og mine muskler. Det er vi som spenner oss, ingen andre. Løsningen må være å gjøre mindre av noe, ikke mer.


Relaterte blogginnlegg:
Uslepne diamanter
Nei