Norsk kiropraktikk har vært i nyhetene i det siste fordi universitetet i Oslo planlegger å starte utdannelse av kiropraktorer, noe som vekker skarpe protester. Jeg har selv aldri vært til kiropraktor, men har gjennom mange år måttet befatte meg med kiropraktikk på en indirekte måte. Mange av de som kommer til meg med et eller annet problem har vært til kiropraktor en eller annen gang.
Opp gjennom årene har jeg gjort meg noen tanker om kontrasten mellom Alexanderteknikk og kiropraktikk. De er diametrale motsetninger, samtidig finnes likhetstrekk i metodenes opprinnelse, utvikling og bruksområde.
Begynnelsen, tro eller viten.
Kiropraktikken ble grunnlagt på 1890-tallet av Daniel D. Palmer, en amerikansk kjøpmann og kvakksalver som drev med magnet-terapi. Hans teori var at manipulasjoner av ryggsøylen gjorde at en helbredende «iboende intelligens» fritt kunne strømme gjennom nervesystemet. Ifølge Palmer var 95 prosent av all sykdom forårsaket av låsninger, eller «subluksasjon» i ryggsøylen. De resterende 5 prosent kom fra subluksasjoner andre steder.
Frederick Matthias Alexander utviklet sin teknikk på samme tid i Australia. Han var skuespiller og fikk problemer med stemmen. Alexander utviklet en avlærings- eller relærings-prosess for å endre vanene sine. Da han skulle undervise teknikken sin til andre begynte han å bruke berøring som et hjelpemiddel. Undervisningen fungerte først som instruksjon i stemmebruk, men gikk raskt over til å omfatte alle funksjoner. Som Palmer kom også Alexander med urimelige påstander, blant annet at han kunne kurere tuberkulose. Men i motsetning til Palmer var Alexanders hypotese fullstendig rasjonell: bruk påvirker funksjon.
Palmer var en eksponent for «vitalisme», troen på iboende livskraft, og en religiøs mann. Alexander på sin side fremstår som ureligiøs og forkynte budskapet om at menneskers helse og utvikling er avhengig av at vi tar bevisst kontroll over våre valg. Palmer skapte en behandlingsform, Alexander en undervisningsmetode. Likevel havner de ofte i samme skuff, den med merkelappen «alternativ terapi».
Forklaringsmodeller og forklaringsvansker
Ideen om den «indre intelligens» ser ut til å ha forsvunnet ganske raskt fra deler av kiropraktikken. Nå blir også teorien om «subluksasjon» stort sett forkastet. Eller blir den det? Kiropraktorer hevder fortsatt at de påvirker nervesystemet i stor grad gjennom sine manipulasjoner. I artikkelen «Derfor virker kiropraktikk» på forskning.no kan det virke som om kiropraktor Sondre Langli mener at manipulasjoner påvirker flyten av informasjon gjennom ryggmargen:
«Sentralnervesystemet må altså passere gjennom ryggsøylen for at informasjon skal nå de forskjellige organer. For at nervesystemet vårt skal fungere optimalt er det viktig at hjernen får kontinuerlig stimulering og informasjon fra resten av kroppen».
Hvis ryggmargen var så dårlig beskyttet at «låsninger» påvirket signalstrømmen hadde vi neppe hatt store overlevelsesmuligheter. Beskjeder ut i det perifere nervesystem kan selvfølgelig påvirkes om nerver kommer i klem.
Langli skriver videre:
«Når en leddlåsning oppstår, forstyrres informasjonen og signalene mellom ledd, muskler og hjerne slik at normal bevegelse i leddet ikke er mulig. En kiropraktisk leddkorreksjon strekker disse musklene og leddkapslene som er proppfulle av nervereseptorer på en presis, rask og kontrollert måte, som vil bidra til økt og normalisert bevegelse i ryggen og følgelig bedret kommunikasjonen mellom disse strukturene og hjernen».
Han skriver så at leddkorreksjoner har som hensikt: «å stimulere et spesifikt område med formål om global økt aktivering».
Høres bra ut. Ryggsøylen er viktig, kjernen i kroppen. Men spørsmålet er om hvor stor effekt lokale «låsninger» har. Mennesker med kirurgisk avstivning i ryggen har kanskje visse funksjonelle begrensninger, men det virker ikke som redusert propriosepsjon i deler av ryggen har særlig mye å si. Uansett er det i de fleste tilfeller av «låsning» ikke snakk om fullstendig immobilitet. Hvor lite bevegelighet må det være før utilstrekkelig sanseinformasjonen hemmer normal funksjon? Den menneskelige organisme er et fleksibelt og dynamisk system.
Forskning viser at propriosepsjon er en toveis prosess avhengig av intensjon om bevegelse. Hvor mye teller lokale manipulasjoner i en passiv situasjon sammenlignet med den daglige aktivitet? Vi må anta at det er den daglige aktiviteten som har ført til «låsningen» (forutsatt årsaken ikke er en skade). Vil ikke beste løsningen da være å endre de daglige bevegelsene?
Langli skriver da også selv:
«Ved å trene og bevege seg regelmessig, stimulerer vi også disse små musklene på samme måte som når vi er hos kiropraktoren, men med en mer global/helhetlig effekt».
Hva skal vi egentlig med kiropraktikk?
En primær tabbe?
Alexanders hypotese om at «bruk påvirker funksjon» er nærmest et aksiom og krever knapt bevis eller forklaring. Vi sanser, tenker og beveger oss. Det er en sammenheng mellom intensjon og handling. Kvaliteten på vår tenkning avgjør kvaliteten på bevegelser, som igjen påvirker vårt funksjonsnivå.
Alexander hadde allerede fra begynnelsen en helhetlig tankegang, men det holdt på å gå galt. I 1924 publiserte den tyske forskeren Rudolf Magnus resultater som viste hvilken viktig rolle hodets bevegelser hadde for reflekser involvert i kroppsholdning hos pattedyr. Dette stemte med hva Alexander selv hadde funnet gjennom observasjon av seg selv og andre. Inspirert av Magnus bygget han videre på et tidligere konsept og lanserte «The Primary Control». (Se blogginnlegget Mirakelmekanismen).
I et foredrag i 1925 sier Alexander: «The direction of the head and neck being of primary importance, he found [Magnus], as I found, that if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter».
(«An Unrecognised Principle in Human Behaviour», Articles and Lectures, s. 148)
Enkelt sagt går prinsippet om Primary Control ut på at hodet er den viktigste delen av kroppen, noe som de fleste vil være enige i, og som får konsekvenser for hvordan det er mest hensiktsmessig å organisere oppmerksomheten. Praktisk nyttig, men faren med begrepet er at det frister voldsomt til overforenkling, som Alexander selv begikk til å begynne med. Han ble raskt mer nyansert. «Primary Control» må alltid være med i ligningen, men gir ikke løsningen på alle ting, og er heller ikke årsak til alle problemer. Det har vært en tendens blant Alexanderteknikklærere å gi en stiv nakke skylden for det meste som går galt. Da er vi farlig nærme Palmers teori om subluksasjon.
Arvesynd
I boka Snåsakoden av Kristian Gundersen defineres Kiropraktikk og Alexanderteknikk som «gurubasert». Gundersen skriver: «de er basert på kanskje bare én karismatisk persons opplevelser. Denne utvikler og sementerer så sine ideer uten å utsette dem for kritisk vitenskapelig undersøkelse». (Snåsakoden s. 96)
Gundersen og andre kaller kiropraktikken for kvakksalveri, og det er den jo – når de bruker pseudovitenskapelige modeller og kommer med usannsynlige påstander om effekt. Men kiropraktikk har utviklet seg i mange retninger siden Palmers dager. Norske kiropraktorer synes å være blant de mest seriøse. De har av forståelige grunner en viss distanse til sitt opphav. D.D. Palmer er bare såvidt nevnt på Norsk kiropraktorforenings hjemmeside. Likevel virker det som de sliter med å komme helt løs fra en foreldet forklaringsmodell. Samtidig innser de at manipulasjon ikke er nok. Pasientene får råd om ergonomi, egentrening og kosthold. De beveger seg over i området til andre helsepersonellgrupper.
Alexanderteknikken har også utviklet seg mye. Kanskje mest når det gjelder variasjon i undervisningsmetoder. Den pedagogiske modellen Alexander presenterer i sine bøker er mildt sagt avleggs. Nyutvikling har vært helt naturlig og nødvendig. Prinsippene teknikken bygger på har det ikke vært nødvendig å forandre.
At Alexanderteknikken bærer navn etter opphavsmannen kan gjøre det både vanskeligere og mer påkrevd å skape distanse. Alexander har noen passasjer i sine bøker som må karakteriseres som rasistiske etter dagens standard. Han var et produkt av sin tid og slik tenkte alle på den tiden, men Alexander-lærere må likevel ha et bevisst forhold til det han skrev.
Manipulasjon eller læring
Sett utenfra synes kanskje den største likheten mellom Alexanderteknikken og kiropraktikk å være at både kiropraktor og Alexander-lærer bruker hendene. Men her er også en stor forskjell.
Når Alexander skulle beskrive hva en Alexanderteknikk-lærer gjorde med hendene brukte han uttrykket «expert manipulation». Men her er det ikke snakk om manipulasjoner slik kiropraktorer bruker rett som det er. Berøringen er veldig lett, noe som ofte overrasker de som har sin første time.
Kvaliteten på berøring avhenger av at Alexanderteknikk-læreren er i stand til å ha en dynamisk organisering gjennom hele sitt muskel-skjelett-system. Det er en ferdighet som ikke begrenser seg til hendene, som er like mye «mental» som «fysisk» ferdighet, og som krever flere års utdannelse. Kiropraktorens manipulasjoner krever også mye kunnskap og erfaring, men karakteren er en helt annen. Hensikten også, ikke minst. Kiropraktoren vil gjøre noe med pasienten, korrigere, behandle. Alexanderlæreren bruker berøringen som et hjelpemiddel i undervisning, for å bevisstgjøre eleven om hva som er unødvendig aktivitet, for å ta bort noe.
Pasient eller elev
Jeg har minst én kollega som pleier å fraråde sine elever å gå til kiropraktor mens de tar timer. Jeg synes eleven må få avgjøre det selv. Effekten av kiropraktikk kan slå begge veier. Noen ganger kan det fungere som en snarvei til mer mobilitet i deler av kroppen, andre ganger skaper det en form for kollaps.
Personer som har over gjennomsnittet mobile ledd, og som er plaget av følelse av anspenthet, ser ut til å oppleve manipulasjon hos kiropraktor som særlig befriende. De kan utvikle et behov for stadig å bli «knekt på plass», selv om det egentlig skaper mer problemer enn det løser. På meg kan det virke som de får for mange manipuleringer, og at det går ut over effektiv kraftoverføring gjennom kroppen. Ved et par slike tilfeller har jeg vurdert å anbefale eleven å ta pause fra kiropraktorbehandlingene.
Jeg tror (og håper) kiropraktorer har blitt stadig flinkere til å begrense inngrepene, og antall behandlinger. Jeg har møtt mennesker som har kommet inn i et spor der de til stadighet bruker kiropraktorbehandling som nødløsning. Da er det klart at den egentlige løsningen på problemene må ligge et annet sted. Å være svingdørspasient hos kiropraktor er rett og slett usunt.
Et annet problem ved kiropraktorbehandling er diagnoser. Kiropraktorer har en grundig utdannelse som gjør at de på enkelte områder kan stille medisinske diagnoser på linje med leger. Det er selvfølgelig nyttig. Men de kartlegger også mer vage symptomer som «låsninger», «ubalanser» og «feilstillinger». Pasienten blir så opplyst om disse og blir gående og tenke på sine «låsninger» og sine problemer. Jeg ikke så sikker på om ikke mange av disse funnene, selv om de er reelle, er innenfor normalområdet og derfor ikke noe å bry seg med. Som Alexanderteknikk-lærer ser jeg konstant kroppsbruk som langt ifra er perfekt, men som ikke er avgjørende i sammenhengen, og som jeg overser av pedagogiske hensyn. Alexanderteknikk-lærere er fryktelig flinke til å finne «feil» når vi går inn for det. Det både Alexanderteknikk-lærere og kiropraktorer kan gjøre er å sykeliggjøre eleven/pasienten, og påføre dem større problemer enn de allerede har. Slikt er misbruk av kunnskap, uetisk og upedagogisk.
Men det største problemet når det gjelder klassiske kiropraktordiagnoser er at de bare er opplisting av symptomer. «Feilstilling» og «låsninger» må ha en årsak, og er det ikke skade eller sykdom må årsaken være personens daglige bruk av seg selv, den daglige aktivitet. Der er det ikke mye kiropraktorene har å komme med. Det er Alexanderteknikkens område.
Behandling eller undervisning
Så hva gjenstår å gjøre for kiropraktorene om symptomene de finner har årsaker som de selv egentlig ikke har redskaper til å gjøre noe med?
Forskning viser at både Alexanderteknikk og kiropraktikk har en effekt ved ryggsmerter. Med to helt forskjellige innfallsvinkler har de utfyllende roller i forhold til ryggproblemer. Når kiropraktikk har en effekt tror ikke jeg det er fordi behandlingen kan «bedre kommunikasjonen» i nervesystemet. Jeg tror det er fordi ryggpasienter ofte er redd for å bevege seg normalt, eller det gjør for vondt å gjøre det. Så går de til kiropraktoren som gir systemet et spark bak. Normale bevegelser blir ufarlige til sammenligning, og pasienten er på bedringens vei.
Et annet område hvor både Alexanderteknikk og kiropraktikk muligens kan spille en rolle er innen idrett. Det finnes egne idrettskiropraktorer. Jeg har sett det bli hevdet at kiropraktikk kan forbedre sportsprestasjoner. Det er en tvilsom påstand. Derimot er det rimelig å anta at Alexanderteknikken kan være en hjelp til prestasjonsforbedringer. En kiropraktor er bilmekaniker, en Alexanderlærer er kjøreinstruktør. Men når skade oppstår er det kiropraktoren eller andre med idrettsmedisinsk bakgrunn som har best forutsetninger for å vurdere den.
Politikk eller forskning
Når universitetet i Oslo planlegger kiropraktorutdanning er det ikke forskning som ligger til grunn. Det er en politisk avgjørelse. Det var stortinget som påla regjeringen å arbeide for å opprette utdannelse av kiropraktorer ved et norskt universitet. Om det skjer må vi håpe på at det vil gjøre kiropraktikken mer forskningsbasert. Så gjenstår å se hva som blir igjen av kiropraktikken slik vi kjenner den. Egentlig er det en fantastisk historie - fra rent kvakksalveri til universitetsutdannelse på drøye hundre år.
7-8 prosent av den norske befolkning går til kiropraktor årlig, og norske kiropraktorer utfører 1 500 000 konsultasjoner og behandlinger. Et enormt tall. Undres på hvor mye av det som er bortkastet. Det får meg til å tenke på historien som Erling Lægreid en gang fortalte i radioen, om sin gamle far på vestlandet. Når faren kjente ryggen begynte å murre gikk han øverst i en gresskledd bakke, fant seg en passe stor stein til å holde rundt, og så rullet han ned bakken sammen med steinen. Kanskje noe flere skulle prøve? Bakker og stein har vi nok av her i landet.
Relaterte blogginnlegg:
Mirakelmekanismen
Snåsakoden
Opp gjennom årene har jeg gjort meg noen tanker om kontrasten mellom Alexanderteknikk og kiropraktikk. De er diametrale motsetninger, samtidig finnes likhetstrekk i metodenes opprinnelse, utvikling og bruksområde.
Begynnelsen, tro eller viten.
Kiropraktikken ble grunnlagt på 1890-tallet av Daniel D. Palmer, en amerikansk kjøpmann og kvakksalver som drev med magnet-terapi. Hans teori var at manipulasjoner av ryggsøylen gjorde at en helbredende «iboende intelligens» fritt kunne strømme gjennom nervesystemet. Ifølge Palmer var 95 prosent av all sykdom forårsaket av låsninger, eller «subluksasjon» i ryggsøylen. De resterende 5 prosent kom fra subluksasjoner andre steder.
Frederick Matthias Alexander utviklet sin teknikk på samme tid i Australia. Han var skuespiller og fikk problemer med stemmen. Alexander utviklet en avlærings- eller relærings-prosess for å endre vanene sine. Da han skulle undervise teknikken sin til andre begynte han å bruke berøring som et hjelpemiddel. Undervisningen fungerte først som instruksjon i stemmebruk, men gikk raskt over til å omfatte alle funksjoner. Som Palmer kom også Alexander med urimelige påstander, blant annet at han kunne kurere tuberkulose. Men i motsetning til Palmer var Alexanders hypotese fullstendig rasjonell: bruk påvirker funksjon.
Palmer var en eksponent for «vitalisme», troen på iboende livskraft, og en religiøs mann. Alexander på sin side fremstår som ureligiøs og forkynte budskapet om at menneskers helse og utvikling er avhengig av at vi tar bevisst kontroll over våre valg. Palmer skapte en behandlingsform, Alexander en undervisningsmetode. Likevel havner de ofte i samme skuff, den med merkelappen «alternativ terapi».
Forklaringsmodeller og forklaringsvansker
Ideen om den «indre intelligens» ser ut til å ha forsvunnet ganske raskt fra deler av kiropraktikken. Nå blir også teorien om «subluksasjon» stort sett forkastet. Eller blir den det? Kiropraktorer hevder fortsatt at de påvirker nervesystemet i stor grad gjennom sine manipulasjoner. I artikkelen «Derfor virker kiropraktikk» på forskning.no kan det virke som om kiropraktor Sondre Langli mener at manipulasjoner påvirker flyten av informasjon gjennom ryggmargen:
«Sentralnervesystemet må altså passere gjennom ryggsøylen for at informasjon skal nå de forskjellige organer. For at nervesystemet vårt skal fungere optimalt er det viktig at hjernen får kontinuerlig stimulering og informasjon fra resten av kroppen».
Hvis ryggmargen var så dårlig beskyttet at «låsninger» påvirket signalstrømmen hadde vi neppe hatt store overlevelsesmuligheter. Beskjeder ut i det perifere nervesystem kan selvfølgelig påvirkes om nerver kommer i klem.
Langli skriver videre:
«Når en leddlåsning oppstår, forstyrres informasjonen og signalene mellom ledd, muskler og hjerne slik at normal bevegelse i leddet ikke er mulig. En kiropraktisk leddkorreksjon strekker disse musklene og leddkapslene som er proppfulle av nervereseptorer på en presis, rask og kontrollert måte, som vil bidra til økt og normalisert bevegelse i ryggen og følgelig bedret kommunikasjonen mellom disse strukturene og hjernen».
Han skriver så at leddkorreksjoner har som hensikt: «å stimulere et spesifikt område med formål om global økt aktivering».
Høres bra ut. Ryggsøylen er viktig, kjernen i kroppen. Men spørsmålet er om hvor stor effekt lokale «låsninger» har. Mennesker med kirurgisk avstivning i ryggen har kanskje visse funksjonelle begrensninger, men det virker ikke som redusert propriosepsjon i deler av ryggen har særlig mye å si. Uansett er det i de fleste tilfeller av «låsning» ikke snakk om fullstendig immobilitet. Hvor lite bevegelighet må det være før utilstrekkelig sanseinformasjonen hemmer normal funksjon? Den menneskelige organisme er et fleksibelt og dynamisk system.
Forskning viser at propriosepsjon er en toveis prosess avhengig av intensjon om bevegelse. Hvor mye teller lokale manipulasjoner i en passiv situasjon sammenlignet med den daglige aktivitet? Vi må anta at det er den daglige aktiviteten som har ført til «låsningen» (forutsatt årsaken ikke er en skade). Vil ikke beste løsningen da være å endre de daglige bevegelsene?
Langli skriver da også selv:
«Ved å trene og bevege seg regelmessig, stimulerer vi også disse små musklene på samme måte som når vi er hos kiropraktoren, men med en mer global/helhetlig effekt».
Hva skal vi egentlig med kiropraktikk?
En primær tabbe?
Alexanders hypotese om at «bruk påvirker funksjon» er nærmest et aksiom og krever knapt bevis eller forklaring. Vi sanser, tenker og beveger oss. Det er en sammenheng mellom intensjon og handling. Kvaliteten på vår tenkning avgjør kvaliteten på bevegelser, som igjen påvirker vårt funksjonsnivå.
Alexander hadde allerede fra begynnelsen en helhetlig tankegang, men det holdt på å gå galt. I 1924 publiserte den tyske forskeren Rudolf Magnus resultater som viste hvilken viktig rolle hodets bevegelser hadde for reflekser involvert i kroppsholdning hos pattedyr. Dette stemte med hva Alexander selv hadde funnet gjennom observasjon av seg selv og andre. Inspirert av Magnus bygget han videre på et tidligere konsept og lanserte «The Primary Control». (Se blogginnlegget Mirakelmekanismen).
I et foredrag i 1925 sier Alexander: «The direction of the head and neck being of primary importance, he found [Magnus], as I found, that if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter».
(«An Unrecognised Principle in Human Behaviour», Articles and Lectures, s. 148)
Enkelt sagt går prinsippet om Primary Control ut på at hodet er den viktigste delen av kroppen, noe som de fleste vil være enige i, og som får konsekvenser for hvordan det er mest hensiktsmessig å organisere oppmerksomheten. Praktisk nyttig, men faren med begrepet er at det frister voldsomt til overforenkling, som Alexander selv begikk til å begynne med. Han ble raskt mer nyansert. «Primary Control» må alltid være med i ligningen, men gir ikke løsningen på alle ting, og er heller ikke årsak til alle problemer. Det har vært en tendens blant Alexanderteknikklærere å gi en stiv nakke skylden for det meste som går galt. Da er vi farlig nærme Palmers teori om subluksasjon.
Arvesynd
I boka Snåsakoden av Kristian Gundersen defineres Kiropraktikk og Alexanderteknikk som «gurubasert». Gundersen skriver: «de er basert på kanskje bare én karismatisk persons opplevelser. Denne utvikler og sementerer så sine ideer uten å utsette dem for kritisk vitenskapelig undersøkelse». (Snåsakoden s. 96)
Gundersen og andre kaller kiropraktikken for kvakksalveri, og det er den jo – når de bruker pseudovitenskapelige modeller og kommer med usannsynlige påstander om effekt. Men kiropraktikk har utviklet seg i mange retninger siden Palmers dager. Norske kiropraktorer synes å være blant de mest seriøse. De har av forståelige grunner en viss distanse til sitt opphav. D.D. Palmer er bare såvidt nevnt på Norsk kiropraktorforenings hjemmeside. Likevel virker det som de sliter med å komme helt løs fra en foreldet forklaringsmodell. Samtidig innser de at manipulasjon ikke er nok. Pasientene får råd om ergonomi, egentrening og kosthold. De beveger seg over i området til andre helsepersonellgrupper.
Alexanderteknikken har også utviklet seg mye. Kanskje mest når det gjelder variasjon i undervisningsmetoder. Den pedagogiske modellen Alexander presenterer i sine bøker er mildt sagt avleggs. Nyutvikling har vært helt naturlig og nødvendig. Prinsippene teknikken bygger på har det ikke vært nødvendig å forandre.
At Alexanderteknikken bærer navn etter opphavsmannen kan gjøre det både vanskeligere og mer påkrevd å skape distanse. Alexander har noen passasjer i sine bøker som må karakteriseres som rasistiske etter dagens standard. Han var et produkt av sin tid og slik tenkte alle på den tiden, men Alexander-lærere må likevel ha et bevisst forhold til det han skrev.
Manipulasjon eller læring
Sett utenfra synes kanskje den største likheten mellom Alexanderteknikken og kiropraktikk å være at både kiropraktor og Alexander-lærer bruker hendene. Men her er også en stor forskjell.
Når Alexander skulle beskrive hva en Alexanderteknikk-lærer gjorde med hendene brukte han uttrykket «expert manipulation». Men her er det ikke snakk om manipulasjoner slik kiropraktorer bruker rett som det er. Berøringen er veldig lett, noe som ofte overrasker de som har sin første time.
Kvaliteten på berøring avhenger av at Alexanderteknikk-læreren er i stand til å ha en dynamisk organisering gjennom hele sitt muskel-skjelett-system. Det er en ferdighet som ikke begrenser seg til hendene, som er like mye «mental» som «fysisk» ferdighet, og som krever flere års utdannelse. Kiropraktorens manipulasjoner krever også mye kunnskap og erfaring, men karakteren er en helt annen. Hensikten også, ikke minst. Kiropraktoren vil gjøre noe med pasienten, korrigere, behandle. Alexanderlæreren bruker berøringen som et hjelpemiddel i undervisning, for å bevisstgjøre eleven om hva som er unødvendig aktivitet, for å ta bort noe.
Pasient eller elev
Jeg har minst én kollega som pleier å fraråde sine elever å gå til kiropraktor mens de tar timer. Jeg synes eleven må få avgjøre det selv. Effekten av kiropraktikk kan slå begge veier. Noen ganger kan det fungere som en snarvei til mer mobilitet i deler av kroppen, andre ganger skaper det en form for kollaps.
Personer som har over gjennomsnittet mobile ledd, og som er plaget av følelse av anspenthet, ser ut til å oppleve manipulasjon hos kiropraktor som særlig befriende. De kan utvikle et behov for stadig å bli «knekt på plass», selv om det egentlig skaper mer problemer enn det løser. På meg kan det virke som de får for mange manipuleringer, og at det går ut over effektiv kraftoverføring gjennom kroppen. Ved et par slike tilfeller har jeg vurdert å anbefale eleven å ta pause fra kiropraktorbehandlingene.
Jeg tror (og håper) kiropraktorer har blitt stadig flinkere til å begrense inngrepene, og antall behandlinger. Jeg har møtt mennesker som har kommet inn i et spor der de til stadighet bruker kiropraktorbehandling som nødløsning. Da er det klart at den egentlige løsningen på problemene må ligge et annet sted. Å være svingdørspasient hos kiropraktor er rett og slett usunt.
Et annet problem ved kiropraktorbehandling er diagnoser. Kiropraktorer har en grundig utdannelse som gjør at de på enkelte områder kan stille medisinske diagnoser på linje med leger. Det er selvfølgelig nyttig. Men de kartlegger også mer vage symptomer som «låsninger», «ubalanser» og «feilstillinger». Pasienten blir så opplyst om disse og blir gående og tenke på sine «låsninger» og sine problemer. Jeg ikke så sikker på om ikke mange av disse funnene, selv om de er reelle, er innenfor normalområdet og derfor ikke noe å bry seg med. Som Alexanderteknikk-lærer ser jeg konstant kroppsbruk som langt ifra er perfekt, men som ikke er avgjørende i sammenhengen, og som jeg overser av pedagogiske hensyn. Alexanderteknikk-lærere er fryktelig flinke til å finne «feil» når vi går inn for det. Det både Alexanderteknikk-lærere og kiropraktorer kan gjøre er å sykeliggjøre eleven/pasienten, og påføre dem større problemer enn de allerede har. Slikt er misbruk av kunnskap, uetisk og upedagogisk.
Men det største problemet når det gjelder klassiske kiropraktordiagnoser er at de bare er opplisting av symptomer. «Feilstilling» og «låsninger» må ha en årsak, og er det ikke skade eller sykdom må årsaken være personens daglige bruk av seg selv, den daglige aktivitet. Der er det ikke mye kiropraktorene har å komme med. Det er Alexanderteknikkens område.
Behandling eller undervisning
Så hva gjenstår å gjøre for kiropraktorene om symptomene de finner har årsaker som de selv egentlig ikke har redskaper til å gjøre noe med?
Forskning viser at både Alexanderteknikk og kiropraktikk har en effekt ved ryggsmerter. Med to helt forskjellige innfallsvinkler har de utfyllende roller i forhold til ryggproblemer. Når kiropraktikk har en effekt tror ikke jeg det er fordi behandlingen kan «bedre kommunikasjonen» i nervesystemet. Jeg tror det er fordi ryggpasienter ofte er redd for å bevege seg normalt, eller det gjør for vondt å gjøre det. Så går de til kiropraktoren som gir systemet et spark bak. Normale bevegelser blir ufarlige til sammenligning, og pasienten er på bedringens vei.
Et annet område hvor både Alexanderteknikk og kiropraktikk muligens kan spille en rolle er innen idrett. Det finnes egne idrettskiropraktorer. Jeg har sett det bli hevdet at kiropraktikk kan forbedre sportsprestasjoner. Det er en tvilsom påstand. Derimot er det rimelig å anta at Alexanderteknikken kan være en hjelp til prestasjonsforbedringer. En kiropraktor er bilmekaniker, en Alexanderlærer er kjøreinstruktør. Men når skade oppstår er det kiropraktoren eller andre med idrettsmedisinsk bakgrunn som har best forutsetninger for å vurdere den.
Politikk eller forskning
Når universitetet i Oslo planlegger kiropraktorutdanning er det ikke forskning som ligger til grunn. Det er en politisk avgjørelse. Det var stortinget som påla regjeringen å arbeide for å opprette utdannelse av kiropraktorer ved et norskt universitet. Om det skjer må vi håpe på at det vil gjøre kiropraktikken mer forskningsbasert. Så gjenstår å se hva som blir igjen av kiropraktikken slik vi kjenner den. Egentlig er det en fantastisk historie - fra rent kvakksalveri til universitetsutdannelse på drøye hundre år.
7-8 prosent av den norske befolkning går til kiropraktor årlig, og norske kiropraktorer utfører 1 500 000 konsultasjoner og behandlinger. Et enormt tall. Undres på hvor mye av det som er bortkastet. Det får meg til å tenke på historien som Erling Lægreid en gang fortalte i radioen, om sin gamle far på vestlandet. Når faren kjente ryggen begynte å murre gikk han øverst i en gresskledd bakke, fant seg en passe stor stein til å holde rundt, og så rullet han ned bakken sammen med steinen. Kanskje noe flere skulle prøve? Bakker og stein har vi nok av her i landet.
Relaterte blogginnlegg:
Mirakelmekanismen
Snåsakoden
Lenker:
forskning.no, Derfor virker kiropraktikk
Norsk kiropraktorforening, Kiropraktikk
nrk.no UiO vil tilby kiropraktorutdanning
wikipedia.org Chiropractic
Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias (1995): Articles and Lectures. Mouritz
Gundersen, Kristian (2013): Snåsakoden. Aschehoug.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar