Den lengste knokkelen

For å bevisstgjøre hvordan ting egentlig henger sammen hender det at jeg får elever til å tegne kroppen sin, eller deler av den. Det kan være formen på ryggsøyla, eller kjeven. En gang lot jeg en elev tegne lårbeinet sitt. Jeg hadde inntrykk av at han ville ha godt av større bevissthet om hoftepartiet. Resultatet forundret meg en smule. Dette var en høyst intelligent person, men tegningen hans lignet et kjøttbein fra Donald Duck.

Overarmsbeinet kan ligne på klisjéen av et kjøttbein, men lårbeinet har en litt annen form. Før du leser videre kan du jo forsøke å tegne ditt eget lårbein.

En grunn til å beskjeftige seg med skjelett-strukturen er at den kan forklare meningen med Alexanderteknikk «directions». Det gjelder ikke minst om du studerer formen på lårbeinet. Det karakteristiske med menneskets lårbein er vinkelen øverst, «nakken» til lårbeinet, som gjør at lårbeinet først går skrått nedover og ut til siden fra hofteleddet. Deretter går det nedover og faktisk litt innover slik at kneet ligger mer eller mindre rett under hofteleddet.

I den vanlige sekvensen av Alexanderteknikk «retninger» heter det:
La ryggen være lang og bred slik at knærne kan gå fram og fra hverandre.
Du kan tenke deg at formen på lårbeinet som først går ut til siden og så ned mot kneet viser sammenhengen mellom «bredde i ryggen» og «retningen» for kneet.

Sammenhengen mellom «bredde» i ryggen og «lengde» i beina er veldig viktig. Dette gjelder ikke minst om du har vondt i ryggen. Muskelspenning i beina har stor innvirkning på hvordan ryggen fungerer.

Når du har fått en klar forestilling om skjelett-strukturen av bekken og hoftebein er det kjennskap til fire muskler eller muskel-grupper som kan utfylle bildet.

Den mest karakteristiske muskelen er gluteus maximus. I muskelmasse den største i kroppen. Den går fra korsbein og hoftekam rundt hofta og ned på baksiden og utsiden av lårbeinet. Denne muskelen viser, akkurat som formen på lårbeinet, sammenhengen mellom «bredde» i ryggen og «lengde» i beinet. 

«Maximus» betyr størst, og du har også to mindre gluteus muskler, medius og minimus, som går fra utsiden av hoftebeinet og til toppen av lårbeinet. De er stort sett med på å løfte lårbeinet ut til siden. Hvis du kjenner øverst på ditt eget lårbein kan du kjenne det som kalles «store trochanter», en slags knute av bein hvor disse to musklene er festet. 

På og rundt denne knuten er en annen gruppe av muskler festet. Små muskler som for det meste går fra baksiden av bekkenet, og som roterer lårbeinet utover når de strammes. Å slippe disse musklene vil være som å la baksiden av bekkenet bli bredere, dvs. «bredde i ryggen».

En tredje gruppe av muskler er festet på lille trochanter, en beinknute på innsiden av lårbeinet. Den ligger litt lavere enn store trochanter. Musklene som er festet her er fysioterapeutenes favorittmuskler, «hofteleddsbøyerne», iliacus og psoas (ofte omtalt som ilipsoas). Iliacus er festet på innsiden av hoftebeinet, psoas på ryggvirvlene fra L5 og opp til T12. Unødvendig spenning i hofteleddsbøyerne vil dra knærne sammen og ryggen inn, det motsatt av «å la ryggen være lang og bred og la knærne gå fram og fra hverandre».

En fjerde gruppe muskler drar også knærne sammen og er aktuell å se på i sammenheng med lårbeinet. Lårbeinet går som sagt innover og nedover. Det gir god posisjon for adductor-musklene, magnus, longus og brevis, som går fra sitteknutene og til innsiden av lårbeinet.

Skal jeg være veldig tabloid kan jeg si at det finnes to typer mennesker – de som drar knærne sammen og de som drar dem fra hverandre, når de setter seg ned. Antagelig ligger sannheten et sted midt i mellom, dvs folk flest gjør litt av begge deler. Men min erfaring er at det er vanligst å trekke knærne mest sammen. En interessant ting å prøve ut er å tenke retningen «knær fra hverandre» når du går. Om du opplever at beina jobber noe annerledes kan det tyde på at du til vanlig drar beina mot hverandre.

Det er verdt å tenke på formen på lårbeinet når du ligger i «aktiv hvilestilling». Kanskje kan det gjøre deg mer bevisst på hvordan du lar beina balansere. Å tenke på formen av lårbeinet kan også være til hjelp for å bli enda mer klar over hvor hofteledd og sitteknuter er.

Noen finner det også nyttig å se for seg hvordan vekten går gjennom lårbein, hoftebein og korsbein, enten de står eller ligger. Selv synes jeg det er fint å tenke på formen på lårbeina når jeg sitter. Da er vekten av kroppen på sitteknutene og lårbeina kan slippe fritt ut til hver side. Jeg lar ryggen (nærmere bestemt baken) være bred slik at jeg kan gi slipp på spenning i beina.

Å løse flokene

Mine foreldre har hytte på Otrøya utenfor Molde. Da jeg var barn var vi der i sommerferiene. Vi fisket mye, fylte fryseren og spiste fisk hele vinteren. Jeg spiste mye fisk som barn.

Vi fisket med snøre med fem eller seks kroker med gummimark og et blysøkke i enden. Jukse eller juksa kaller de det i Nord-Norge. Krokene slippes forsiktig uti én etter én for ikke å få krok i fingeren, snøret slippes til bunns, og så drar du opp et stykke og slipper ned igjen. Slik driver du på. Snøret legges bare i kveiler ved føttene hver gang du drar opp. Hvis du ikke er forsiktig får du lett floke på det.

Jeg husker spesielt en gang min far, min tvillingbror og jeg var ute og fisket. Jeg hadde knapt fått snøret uti før jeg hadde fått ei skikkelig floke. Om du ikke har opplevd floke på fiskesnøre så har du sikkert opplevd å få floke på ledninger til f.eks handsfree til mobil, eller til ørepluggene på en mp3-spiller. Det er omtrent det samme, bortsett fra at fiskesnøre er ti ganger verre. 

Tingen med floker er at du kan ikke bare dra i en ende. Da vil det bare stramme seg og så blir det vanskeligere å løse problemet. Ei floke må løses litt om gangen og flere steder på en gang.

Ryggproblemer er som floker. Et system i kaos. Kaos i systemet.

I Alexanderteknikken bruker vi en kombinasjon av tanker og bevegelse for å løse flokene i ryggen. Vi tenker «retninger» for å løse bittelitt opp. Å tenke «retning» kan beskrives som å ønske at: 

nakken er fri slik at hodet kan gå fram og opp 

slik at ryggen kan bli lengre og bredere

slik at knærne kan gå fram og fra hverandre

Det du vil er å gi plass til ryggen. Det hjelper å gi slipp på armer og bein. Beina er viktige for de gjør en stor jobb i samarbeid med ryggen. Men aller viktigst er det å gi slipp på hodet. Når du gir slipp på hodet vil ryggsøyla følge etter. 

«Retningene» åpner kroppen slik at du er klar for hvilken som helst bevegelse. Bevegelsen skal være en fortsettelse av å tenke retning. «Retningene» er tanker eller ønsker som først og fremst virker preventivt. De hindrer at du spenner deg når du går inn i bevegelsen.

Å sette i gang bevegelsen er det kritiske øyeblikket. Hvis du reagerer automatisk på ditt eget ønske om å bevege deg vil du miste intensjonen om «retning». Det er nødvendig med en bevisst avgjørelse. Det krever trening. Oppmerksomheten har lett for å forsvinne i gjerningsøyeblikket. I en Alexanderteknikk-time er det lettere. Du får litt hjelp. Lærerens hånd på nakken din kan gjøre en stor forskjell.

Lykkes du å gå inn i bevegelsen med «fri nakke» og «lang og bred rygg» vil bevegelsen gjøre resten. Bevegelse stimulerer alle systemer som regulerer balansen din og organiserer muskelspenningene. Bevegelse omfordeler spenning på en god måte, hvis du beveger deg på en god måte. 

Det er samme hvilken bevegelse det er. Men jo større bevegelsen er i forhold til tyngdekrafta, og jo mer balansen blir utfordret, jo høyere er potensialet for endringer. Å reise seg fra en stol og sette seg er bevegelser vi bruker ofte i Alexanderteknikk-timer. Det er praktisk og enkelt. Å lene seg litt forover i en stol er et fint alternativ, - eller bakover, noe som gir større utfordring. Hvis du står kan du la knærne bøye seg og gå ned i en «monkey», eller du kan la vekten gå fra den ene foten til den andre. 

Men selv om øvelser kan være nyttige kan de aldri kompensere for det du gjør når du beveger deg «på ordentlig». Bevegelsene du gjør hver dag, hele dagen, må være gode. 

Det samme gjelder ulike former for terapi. Massasje eller manipulasjon kan løse opp flokene i ryggen til en viss grad, men de får aldri orden på systemet. Ryggøvelser kan gi positivt bidrag, men det er fordi det er bevegelser, ikke fordi det er ryggøvelser. Det avgjørende vil alltid være hva du gjør resten av dagen.

Min far greide til slutt å løsne floken den gangen. Eller flokene, det var liksom flere floker på en gang. Han løsnet forsiktig mange steder. Som når en alexanderlærer får løsnet hodet, jobber litt på ribbein, og armer og kanskje litt på beina. Så ristet han innimellom, da faller noen av løkkene løs. Det blir som bevegelse.
Å løsne floker går ikke i en fei. Det må gjøres litt om gangen, i dagliglivet som i båten. Det tar tid. 

Da min far hadde løsnet flokene var vi nesten tilbake ved hytta. Vi hadde drevet et godt stykke. Vi kom hjem uten floker og uten fisk. Det var den fisketuren.  

Terror-reaksjon

11.september 2001 husker jeg godt. Det var en tirsdag. Jeg underviste fiolin den ettermiddagen. Det var påfallende trykket stemning. Fiolinundervisning pleier å være lek og moro. Foreldrene så alvorlige ut. En av elevene snudde seg til moren og sa: tror du han vet det? Så fortalte eleven at to fly hadde krasjet inn i skyskrapere i New York. Senere fortalte en annen elev at skyskraperne hadde rast sammen, og at et annet fly hadde truffet Pentagon. Men det var først når jeg kom hjem og fikk se bilder på nettet at omfanget gikk opp for meg. 

Jeg husker jeg tenkte at dette var et vendepunkt. Nå ville verdenssamfunnet komme sammen og skape en sterkere internasjonal rettsordning for å kunne motarbeide slike terrorhandlinger. Mer ville bli gjort for å redusere fattigdom, nød og urettferdighet som gir grobunn for terrorisme. Det kunne tross alt komme noe godt ut av det forferdelige som hadde hendt. 

Jeg tok selvfølgelig feil. Det ble krig, klasebomber og tortur. 

Jeg tror det var en norsk politikere som sa at USA var truet og måtte angripe Afghanistan. Det er jo ikke sant. Av alle sikkerhetstiltak etter 11.september 2001 var invasjonen av Afghanistan det minst nødvendige og minst effektive. De hadde et valg, men reagerte gammeldags og vanemessig. 

Bush-administrasjonens reaksjon ligner veldig mye på andre vanemessige reaksjoner. Jeg ser det stadig vekk når jeg underviser i Alexanderteknikk. Når noen for eksempel har sin første time, og jeg ber dem reise seg fra stolen, bruker de alltid for mye kraft. Det er en vanemessig reaksjon. Det er måten de er vant til å bevege seg på. De er så vant til det at de tror de må bruke så mye kraft. De ser ingen annen løsning. 

Å bruke kraft virker jo. Du oppnår det du vil. Du kommer deg opp av stolen. Det virker, og derfor vil du gjøre det igjen neste gang. Ikke bare når du skal reise deg eller sette deg, men høyst sannsynlig i alle bevegelser der du må forflytte kroppens tyngdepunkt. 

«Mission accomplished», hva så? De negative konsekvensene av hver enkelt bevegelse er minimale og umerkelige. Men tilsammen vil de gjøre muskel-skjelettsystemet mindre fleksibelt. Det blir som å ha en fiolin som ikke kan stemmes, som alltid vil låte litt surt. For å løsne på de fastlåste vanene må bevegelsene fornyes. Bare bevegelser kan stemme kroppen. 

Ny bevegelse krever ny tenkning. Du må ta tid til å tenke. Her er det første hinderet. Ikke bare sier vanene hvor mye krefter som må brukes, men at det skal skje nå, med én gang. Tidspresset gjør det vanemessige "må" nærmest uovervinnelig. Å ta seg god tid gjør det svakere. I begynnelsen krever det ekstra god tid. Du må ha tid til å gi nye signaler til kroppen. 

Å reise seg opp fra en stol er igjen et godt eksempel. En typisk feil er å bruke for mye muskler for å få kroppsvekta over føttene. Tyngdekrafta kan gjøre den jobben, om hoftene er frie. Den vanemessige trangen til «med én gang» kan få bevegelsen til å føles langsom, at den tar mye lengre tid, men det er en illusjon. Ofte vil bevegelsen gå raskere. Refleksene som strekker beina vil fungere bedre, og siden du ikke har strammet musklene som trekker lår og kropp sammen, vil kroppen folde seg ut til stående stilling nærmest av seg selv. Du sparer både tid og krefter ved å samarbeide med tyngdekrafta. 

Å velge å ikke bruke kraft krever mot. Det kan føles som bevegelse er umulig. Det er så uvant. Det er et steg ut i det ukjente. I Alexanderteknikken er det ofte slik at når noe fremstår som umulig er det et godt tegn, for da er du i ferd med å prøve noe nytt. Det er ikke sikkert det går, kanskje du må prøve på flere ulike måter, men du lærer helt sikkert noe på veien. 

Bruk av kraft vil aldri endre vanemessige reaksjoner, du vil bare få mer av det gamle. Det er helt nødvendig å stoppe og tenke seg om. Det er en god regel enten det gjelder bevegelser du gjør, eller internasjonal politikk. 

11.september 2001 stoppet verden opp. Vi hadde muligheten til å velge en ny retning. USA hadde det moralske overtaket, de hadde tyngdekrafta på sin side og kunne velge hvilken vei de skulle gå. 

Det ble sagt etter invasjonen av Afghanistan at USA hadde vist tilbakeholdenhet, men det gikk mindre enn en måned fra terrorhandlingen til de første bombene falt over Kabul. Umulig nok tid til å etterforske forbrytelsen, men tydeligvis tid nok til å gå til krig. 

Kanskje ville bruk av militær makt blitt nødvendig på ett eller annet tidspunkt uansett. Det kan vi ikke vite. Hadde USA valgt å ikke gå til krig hadde prosessen helt sikkert tatt tid. Kanskje hadde det tatt lang tid før bin Laden ble tatt. Kanskje så mye som ti år?

 

Muskelsmerter

På tirsdag gir jeg introduksjonskurs i Alexanderteknikken. Tema er «muskelsmerter». Mange som kommer til meg for å ha timer har vondt ett eller annet sted. Det må jeg alltid ta hensyn til i det praktiske arbeidet. «Muskelsmerter» er derfor et relevant tema for et introduksjonskurs.

Når elever blir spurt om hvorfor de tar timer i Alexanderteknikk oppgir de ofte smertereduksjon som viktigste årsak. Det er egentlig et paradoks, siden Alexanderteknikken ikke er noen terapi mot smerter. Tydeligvis må Alexanderteknikken ha innvirkning på smerter, men hvordan? Hvorfor er det slik når smertelindring egentlig ligger utenfor vårt arbeidsområde?

Psykofysisk 
Smerter er et komplekst fenomen, like mye psykologi som fysiologi. Frederick Matthias Alexander ville brukt ordet «psykofysisk». Det ordet brukte han om teknikken sin også. Alexanderteknikken er like mye mental som fysisk. Han kalte den «psykofysisk re-læring». Antagelig er det flere grunner til at Alexanderteknikken kan gi smertereduksjon. Jeg skal forsøke å beskrive noen mulige mekanismer. 

Muskelsmerter 

Det er ofte en sammenheng mellom muskelspenninger og smerter. Reduksjon i spenning kan gi reduksjon i smerter. Siden Alexanderteknikken går ut på å unngå unødvendige muskelspenninger, er avspenning den mest nærliggende forklaringen på at Alexanderteknikken lindrer smerte. 

Ser vi på Alexanderteknikken som en avspenningsteknikk (noe den ikke er, men kan fungere som), så har Alexanderteknikken fordeler i forhold til tradisjonelle avspenningsøvelser:

Alexanderteknikken tar hensyn til kroppens struktur slik at teknikken kan brukes enten du er i ro eller i bevegelse. Reduksjon i muskelspenning skjer mer eller mindre av seg selv som konsekvens av hvordan du tenker i forhold til bevegelse. Alexanderteknikken redusere spenningene du bruker i forhold til tyngdekrafta, noe som gir premissene for all muskelspenning.
Sist, men ikke minst, går Alexanderteknikken ut på å unngå spenning. Selve nøkkelen til å redusere unødvendig muskelspenning må være å unngå den. Avspenning er å være etterpåklok, som jeg pleier å si.

Vanemessige reaksjoner
Å unngå muskelspenning gjør vi gjennom ferdigheten vi kaller «inhibition». Inhibition er evnen til å kunne velge å ikke reagere. Et problem med smerter og muskelspenning er at smerter lett fører til muskelspenning (eller omvendt), som kan føre til mer smerte, som så fører til enda mer spenning. Muskelsmerter handler derfor ofte om å være i en ond sirkel. Alexanderteknikken, som et middel til å unngå vanemessige reaksjoner, egner seg godt til å bryte spenning-smerte sirkelen.

I hvor stor grad smerter reduseres er umulig å forutsi. Det er ikke noe proporsjonalt forhold mellom spenninger og smerte. Noen kan oppnå stor reduksjon i spenning, men oppleve liten reduksjon i smerte. Andre kan oppleve enorm reduksjon i smerte av bare en liten reduksjon i muskelspenning.

Tanke-handlingsprosessen og nettverk i hjernen 

Når smertetilstanden er blitt kronisk kan smerte vedvare selv om kroppsvevet forlengst er blitt friskt. Smerteopplevelsen sitter nemlig i hjernen. «Pain is in your brain». Det viser nyere forskning. Kronisk smerte er altså en lært tilstand. Det betyr imidlertid ikke at smerten ikke er ekte, bare at det er slik smerte fungerer.

Igjen kan Alexanderteknikken ha en effekt gjennom å være en metode for å endre vaner. Jeg kan tenke meg fire ulike forhold som spiller inn:

Alexanderteknikk er bruk av oppmerksomhet i den hensikt å forbedre bevegelser. I praksis vil det si: å tenke før du handler. Ny og bevisst måte å gjennomføre bevegelse på kan bety at nervesignaler assosiert med smerte i mindre grad blir aktivert. Å lære mer effektiv kroppsbruk kan dermed ha den bieffekt at smerter blir avlært.

En annen faktor som medfører reduksjon i smerter kan være omfordeling av resurser i hjernen. Planlegging og utføring av bevegelser kan gjøre beslag på noen av de samme hjernenettverkene som ellers er dedikert til smerte. Oppmerksomhet om forberedelse og utføring av egne bevegelser kan på den måten i seg selv virke smertedempende. 

For det tredje innebærer det å lære seg Alexanderteknikken at du får ny informasjon om kroppen din. Konkret anatomisk kunnskap om forhold mellom kroppsdeler, ledd og muskler som kan støtte prosessen med omorganisering i hjernens arbeide. 

Den fjerde faktoren er propriosepsjon og kan være nært knyttet til reduksjon i muskelspenning. Reduksjon i unødvendig muskelspenning kan gi økt følsomhet for nyanser i muskelspenninger. Hjernen får dermed helt ny informasjon å forholde seg til. Informasjon fra en levende og dynamisk organisme istedet for en som er stiv og tung å bevege. 

Placebo
Placebo er alltid en faktor som må regnes med når det gjelder opplevelsen av smerte. Placebo kan spille både en negativ og en positiv rolle. Healing er i stor grad placebo, og Alexander var i sin første bok fra 1910 sterkt imot healing fordi han mente det kunne føre til at man overså vitale signaler fra kroppen, ikke minst smerter.

Smerter må ikke overses. De må aksepteres, men heller ikke dyrkes. Det er som å hilse på noen du kjenner på gata. Du kan si hei uten at du behøver å stoppe for å slå av en prat. Men du skal heller ikke bare gå rett forbi. Det er en viss fare for at elever i Alexanderteknikken misforstår (og misbruker) prinsippet om «inhibition» til overse signaler på den måten.

Berøringen vi bruker i Alexanderteknikk-undervisningen kan også fungere som placebo, men den kan muligens også virke reelt smertedempende ved å aktivere belønnings-sentre i hjernen. Fordelen i en undervisnings-situasjon er at eleven blir roligere, opplever mindre ubehag og dermed blir mer mottakelig for læring.

Men det er uheldig hvis avspenning blir eneste mål med å ta timer. Vi bør betrakte avspenning på samme måte som smerte – erkjenne, men ikke forsøke å holde fast ved. Følelse av avspenning vil alltid være forbigående fordi det vi legger merke til er endringer. Er du alltid avspent vil du ikke føle deg «avspent». På en måte er avspenning mindre nyttig enn smerte. Smerter er viktige signaler. Noen ganger bokstavelig talt livsviktig.