onsdag 29. november 2017

En enkel forklaring

Jeg har holdt introduksjonskurs i Alexanderteknikk hver lørdag formiddag denne høsten så sant jeg har hatt tid. På introduksjonskurs kommer ofte folk som ikke har hørt om teknikken før i det hele tatt. De har sett kurset annonsert, synes det ser interessant ut og slenger seg på uten å vite hva de går til. Når de kommer vil de ha en enkel forklaring på hva det hele går ut på.

En forklaring jeg gir er at det er to måter vi kan «misbruke», kroppen på. Enten kan vi bruke for mye muskelspenning, bli stiv og anspent, eller vi kan ha for lite spenning og systemet kollapser. I begge tilfeller blir vi kortere. Ved å gjenfinne den naturlige lengden i kroppen kan vi redusere eventuell unødvendig muskelspenning , gjenopprette nødvendig muskeltonus og samtidig sørge for at musklene har optimal lengde å arbeide ut ifra. Det blir som å stemme en gitar og sørge for at strengene verken er for stramme eller for slakke.

Det fine er at vi kan bruke denne ideen ikke bare når vi er i ro, men også når vi er i bevegelse. Bevegelsene blir mer effektive på denne måten.

Men så er spørsmålet hva dette har å si for deg. Hva slags vaner har du som gjør at du anspenner deg eller kollapser? (Eller gjør en kombinasjon av begge som er ganske vanlig).
Her kommer en praktisk demonstrasjon til nytte, gjerne med «hands-on» veiledning fra læreren. Å reise seg fra en stol eller lene seg forover fra sittende for å rekke noe er svært anvendelige aktiviteter fordi uheldige tendenser lett blir synlige for de andre tilstede.

Alle er forskjellig og kan ha nytte av ulike råd, men det som er felles er alltid en tendens til å stramme nakken og dra hodet bakover og ned i ulik grad. Dette er en naturlig følge av muskelskjelettsystemets struktur og organisering, og tendensen er den samme om vi blir stresset, nervøs eller engstelig, eller bruker muskelkraft på en ukoordinert måte. Tendensen er ikke bare fysisk, men også mental og emosjonell. Psykofysisk var uttrykket Alexander brukte.

Hva vi tenker avgjør hva slags signaler musklene får og hva som skjer med organiseringen av spenninger i kroppen. Vi trekker oss sammen, krymper oss, og drar hodet bakover og ned bare ved tanken på for eksempel å få kald vind eller regn i ansiktet. Da er det opplagt at vi også kan bruke tanker for å unngå at det skjer. På introduksjonskursene pleier vi å prøve ut måter å tenke på som kan virke preventivt og hjelpe til at vi beholder lengde og bredde i kroppen når vi beveger oss. Hva vi gjør med hodet er helt avgjørende så en tanke om å la hodet lede bevegelsen vil ofte fungere.

Når en kursdeltager tar seg tid til å tenke en slik tanke før og under bevegelsen kan de andre til stede observere forskjellen det gjør. Endringen er ikke alltid visuelt observerbar, men ofte nok kan de andre se hvordan bevegelsene blir mykere og lettere. Deltageren selv opplever hvor lite som skal til for å gjøre en forskjell - å stoppe lenge nok til å tenke en liten tanke - og har allerede lært litt Alexanderteknikk å ta med seg hjem.

Relaterte blogginnlegg:
 

lørdag 25. november 2017

En ting om gangen

I oktober var vi alexanderlærere så heldige å få Irmel Weber, en erfaren lærer fra Berlin, til å holde kurs for oss. Irmel er også tangoinstruktør og tema for kurset var «Teaching and Learning the Alexander Technique in Relation to Interactive Movement». Vi gjorde mye forskjellig i løpe av de tre timene kurset varte, men én veldig enkel øvelse synes jeg var spesielt nyttig.

Øvelsen gikk ut på vi gjorde en serie bevegelser etter hverandre. Det begynte helt enkelt med at vi skulle velge en bevegelse å gjøre med armen(e). Så skulle vi gå rundt i rommet og på et selvvalgt tidspunkt stoppe og gjøre armbevegelsen. Det som skjedde var at med én gang jeg tenkte på å gjøre armbevegelsen begynte jeg å gjøre den uten å ha stoppet først.

Dette er akkurat det som skjer når vi beveger oss til daglig. Vi tenke på å gjøre noe og så gjør vi det og det skjer i en kontinuerlig og automatisk strøm uten at vi er bevisst på hva vi gjør. Slik må det være. Det er en bra ting at vi kan bevege oss uten at vi behøver å tenke over hvordan vi gjør det.

Men det er to situasjoner hvor vi trenger å være mer oppmerksom på måten vi gjør ting på. Det er om vi skal endre bevegelsesvaner, eller når vi skal lære noe nytt. Da må vi ha en klar forestilling om hva vi gjør og ha muligheten til å ta bevisste valg. Den enkle øvelsen vi gjorde på kurset demonstrerer prosessen veldig godt.

Først har du en plan for hva du skal gjøre, sekvensen av bevegelser. En plan er et «means-whereby», et middel for å nå målet. (I motsetning til å prøve og feile uten noe plan, noe som fører til «end-gaining» og sløsing av krefter).
Før og mellom hver bevegelse stopper du. Det gjør det mulig å gjøre noe nytt, la være å handle vanemessig. Å stoppe gjør det mulig å bevisst forme en idé om retningen på neste bevegelse. I tillegg kan vi tenke indre retning i kroppen - «la nakken være fri slik at hodet går fram og opp» osv. Dette er preventive ideer som skal sørge for best mulig organisering av muskelskjelett-systemet.
Siste steg er å gjøre bevegelsen før du stopper på nytt.

Å planlegge og utføre en sekvens bestående av to enkle bevegelser, med et fullstendig stopp imellom, kan bidra til å belyse grunnleggende elementer i Alexanderteknikken.
Velg to bevegelser, det kan være å reise seg opp og sette seg ned, som ofte brukes i alexandertimer, eller noe annet, som å gå til døra og åpne den. Du vil oppdage at det å stoppe helt før du går videre kan være en utfordring. Det virker kunstig og unaturlig. Det er unaturlig i den forstand at det ikke er det vi pleier å gjøre, men evnen vi har til å velge bevisst å gjøre noe eller ikke gjøre noe er naturlig, vi bare bruker ikke denne evnen på en slik konkret måte.

Hvis du gjør øvelsen beskrevet ovenfor øver du på å stoppe, «inhibition» som vi kaller det i Alexanderteknikken. Øvelsen ligner et knep musikere kan bruke når de øver. På fiolin må vi noen ganger strekke lillefingeren får å nå en note. Dette kan føre til unødvendige spenninger som kommer flere toner før det aktuelle stedet, i påvente av den «vanskelige» tonen. Å spille fram til tonen for så å stoppe og plassere fingeren kan bevisstgjøre spenningen og hjelpe til å unngå den.

På samme måte kan øvelsen anvendt på dagligdagse bevegelser bevisstgjøre unødvendige spenninger. Du blir flinkere til å oppdage om du overforbereder eller om du har det for travelt. Å stoppe og ta seg tid til å gjøre en ting om gangen kan løse veldig mange problemer.

Relaterte blogginnlegg:

søndag 19. november 2017

50

Her en dag fylte jeg femti. I over halvparten av de femti har jeg holdt på med Alexanderteknikken. Over halve livet. Det var en dag i slutten av november 1990 at jeg hadde min første time i teknikken, for 27 år siden.

Når jeg ser tilbake kan det se ut som både jeg og teknikken har forandret oss med årene.

Første timen
Jeg kom til første time med en forestilling om hva teknikken var basert på ting jeg hadde lest. På en måte hadde jeg forstått hva teknikken handler om - et hjelpemiddel for å forbedre bevegelser. Men jeg hadde ikke skjønt at veien dit må gå gjennom å endre vaner, vaner jeg trodde var riktige og vaner jeg ikke visste at jeg hadde. Kanskje jeg egentlig ikke kjente meg selv.

Den første halve året hadde jeg time en gang i uka. Jeg kom ut fra hver time som en ny person. Jeg hadde holdt på med avspenningsøvelser daglig i mange år, men først nå fikk jeg oppleve hva det vil si å være avspent i bevegelse.

Jeg skjønte ikke så mye av teknikken på den tida. Det handlet om å være oppreist og avspent. Jeg prøvde å sitte for oppreist og slappe av for mye og fikk ikke til så mye på egen hånd. Det skjedde store forandringer, men de kom som en følge av timene, ikke av hva jeg gjorde selv.

Jobb og siviltjeneste
Etter et halvt års tid med alexandertimer var jeg ferdig med musikkstudiene og flyttet fra Oslo for å begynne i jobb et sted langt fra nærmeste alexanderlærer. Nå måtte jeg klare meg selv etter beste evne. Den største utfordringen var å huske Alexanderteknikken i dagliglivet. Jeg gikk systematisk inn for oppgaven og klarte å være oppmerksom på hvordan jeg gjorde ting ganske mange ganger i løpet av en dag. Jeg førte til og med statistikk. Men hva å tenke når jeg først var oppmerksom var en annen sak. Jeg hadde ennå ikke helt forstått tenkemåten. Jeg husker en gang jeg var ute og kjørte bil. Jeg tenkte på å «la nakken være fri» og jeg syntes det gikk helt utmerket, helt til jeg begynte å få vondt i nakken. Det var noe som ikke helt stemte og jeg hadde fremdeles mest nytte av å ligge i aktiv hvilestilling.

Jeg var tilbake i Oslo for siviltjeneste i 16 måneder. Igjen hadde jeg mulighet for time hver uke. I denne perioden begynte jeg også for alvor å lese bøker om teknikken. Jeg leste blant annet alle Alexanders bøker. (Mulig jeg bare leste deler av den siste boken som på den tiden var ute av trykk). Jeg begynte å forstå teknikken bedre. Men til tider tok den teoretiske forståelsen overhånd og jeg måtte legge bøkene bort en stund og heller satse på å bygge opp mer praktisk erfaring gjennom timer og eksperimentering før jeg kastet meg over bøkene igjen.

Jeg hadde også for første gang timer med andre lærere. Det var en åpenbaring å oppleve en annen og mer dynamisk måte å undervise på, mer fokusert på aktivitet og bevegelse og mindre på å unngå spenning.

Jeg flyttet etter hvert til Bergen hvor jeg fortsatte med timer ca. hver tredje uke. Jeg hadde bestemt meg for en gang å bli alexanderlærer allerede høsten 1992. Nå begynte muligheten å nærme seg.

Brighton
Høsten 1997 flyttet jeg til Brighton på sørkysten av England for å begynne tre års utdannelse som lærer i Alexanderteknikk.
Utdanningen som alexanderlærer er noe helt spesielt. Å lære å veilede med hendene er en stor del av utdanningen. Bruken av hendene avhenger av bruken av resten av kroppen og som student får du mye individuell «hands-on» instruksjon. Sett utenfra ser det lett ut, mest enkle dagligdagse bevegelser som å sette seg ned og reise seg. Men arbeidet er fysisk og mentalt krevende. Det skjer store forandringer. Jeg følte meg som ei utgått vaskefille til tider.

Det var først nå at jeg virkelig begynte å lære hvordan jeg skulle «tenke retning». Alt «hands-on»-arbeid avhenger av det. Teknikken er 99 prosent mental. Jeg innså for alvor hvor uhensiktsmessige vanene jeg hadde fra å gjøre avspenningsøvelser var.

Alexanderlærer
Jeg var ferdig utdannet sommeren 2000, flyttet til Oslo og begynte å undervise teknikken. De første årene fløt jeg videre på det jeg hadde lært i utdannelsen, som stort sett bestod i å veilede med hendene. Den muntlige veiledningen måtte jeg jobbe med. Nå måtte jeg oversette alt jeg kunne og visste til norsk. Så å si alle timer og alt jeg hadde lest om teknikken var på engelsk. Å forklare teknikken muntlig gikk bedre etter som årene gikk og jeg fikk mer erfaring. Jeg synes selv jeg hadde så mange gode ideer at jeg begynte å skrive denne bloggen.

Med erfaring har innholdet i timene endret seg. Som nyutdannet lærer gjorde jeg nesten bare det vi kaller «stolarbeid» dvs. aktiviteten i timene gikk stort sett ut på at eleven reiste seg og satte seg ned igjen, og «bordarbeid» at jeg jobbet på eleven liggende på benken. Uansett hvor stor umiddelbar fysiologisk effekt dette kan gi kan det pedagogiske utbyttet være begrenset. Jeg gjør fortsatt mye stolarbeid, men det avhenger av eleven. Jeg har undervist i så mange ulike sammenhenger og situasjoner at det har gitt meg erfaring til å bruke hva som helst av aktivitet som utgangspunkt for undervisningen.

Når det gjelder utviklingen av min forståelse av Alexanderteknikken innser jeg mer og mer hvor enkel den i prinsippet er. Teknikken går ut på å kunne velge å stoppe, la være å gjøre noe, og så velge hvordan å organisere kreftene for å gjøre et du vil gjøre.

Knapt halvveis
Nå har jeg vært alexanderlærer i 17 år. Hvis jeg pensjonerer meg når jeg fyller 67 har jeg 17 år igjen og er halvveis i karrieren som alexanderlærer. Men alexanderlærere har en lei tendens til bare å holde på og holde på, og i likhet med god vin og gamle fioliner har vi en tendens til å bare bli bedre og bedre. Det er ikke sikkert jeg noen gang blir pensjonert.




onsdag 8. november 2017

Å skrive

Å lese tenker vi gjerne på som hovedsakelig «mental» aktivitet, å skrive mer «fysisk» i og med at vi manipulerer et ytre objekt. Dette blogginnlegget skal handle om å skrive for hånd. 

Å skrive for hånd er en aktivitet assosiert med veldig sterke vaner, ikke sjelden ganske dårlige vaner. Vi lærer å skrive når vi er ganske små. Bevegelsene krever finmotorikk som kanskje ikke er fullt utviklet. Å bruke grove bevegelser og mer kraft enn strengt tatt nødvendig er naturlig. Etter hvert som motorikken blir mer utviklet blir vi bedre i stand til å differensiere bruken av krefter, men underveis har uvaner lett for å oppstå.

I undervisningssystemet og på skolene har de selvfølgelig kunnskap om barns utvikling. Men mitt inntrykk er at det er lite bevissthet i skriveopplæringen om koordinasjon av delene av kroppen som ikke er direkte involvert i aktiviteten. Om bevissthet likevel finnes er det neppe tid til å gjøre noe med det. 

Å skrive for hånd gjør vi stadig mindre av. Alt fra brev og julekort til småting som handlelister og lignende kan vi gjøre på en smarttelefon. I utdanningssystemet bruke laptoper og nettbrett. Men de samme problemene oppstår der som med blyant og penn. Problemet er ganske likt. Nå er forøvrig ny teknologi på trappene. Noen har funnet opp elektronisk papir, så notere for hånd er fortsatt aktuelt.

De færreste har en skriveteknikk som er optimal når de er ferdig på ungdomsskolen. På videregående og universiteter er det behov for å notere mer og skrive hurtigere og uvanene blir forsterket. En venn av meg endte opp med av og til gripe blyanten med knyttet neve og rable ned det nødvendige på den måten.

Fordi det å skrive for hånd er en så kompleks aktivitet og så sterkt basert på vaner er den interessant å bruke i undervisningen av Alexanderteknikken.

I undervisningen
Det er i prinsippet to måter gå fram på når du jobber med en aktivitet - generelt eller detaljert. Den generelle fremgangsmåten er å gjøre aktiviteten som vanlig og prøve ut om du kan tenke Alexanderteknikkens «retninger» underveis, (f.eks. la nakken være fri, ryggen lang og bred osv.). Å ha tanken om retninger i bakhodet vil endre karakteren på spenninger i kroppen og påvirke måten bevegelsene utføres. Du kan alltid gjøre forbedringer på denne måten, ikke minst vil du kunne bli bevisst tendenser til unødvendig spenning. 

Men for å ta uvaner ved roten må du gå detaljert til verks og jobbe med ett element om gangen, og jobbe med de ulike aspektene ved å skrive hver for seg og på ulike måter.

Å jobbe detaljert, strukturert og systematisk med å skrive vil gå ut på å først jobbe med å sitte. Hvis vi ikke kan være dynamisk i kroppen når vi sitter vil armene være tunge og stive og det er begrenset hvor fritt og ledig skrivingen kan utføres. Neste element er å holde blyant eller penn. Dette kan høres ut som en bagatell, men jeg har ennå til gode å møte noen som ikke blir stiv og anspent på en eller annen måte når jeg gir dem en blyant å holde i. Dette har antagelig både å gjøre med spesifikke uvaner knyttet til skriving, og generelle uvaner når det gjelder å gripe objekter. Som regel aktiveres unødvendig fleksor- eller bøyemuskulatur i for stor grad.

Å holde penn eller blyant har på denne måten sammenheng med all bruk av hendene hvor vi holdet på ting. (Å eksperimentere med øvelsen «hender på stolrygg» er fint for lære seg å gripe med fingrene uten å «gripe» i armhulen). Når du har oppnådd å kunne holde blyant/penn, dvs. er i stand til å integrere skriveredskapet som en del av kroppen (noe som er mye lettere med objekter som veier litt mer), er neste trinn å jobbe med bevegelsene.

Har du for vane å bruke for mye muskelspenning i skrivingen vil spenninger lett oppstå med det samme du tenker å forme bokstavene. Å begynne med andre bevegelser kan være en nyttig omvei. Det kan for eksempel være å begynne med store sirkler eller bare rette streker. Å gjøre bevegelsene i lufta før du prøver dem på et ark har ofte vist seg å være effektivt.

Selv en så enkel ting som å sette blyant- eller pennespissen på papiret kan være noe som utløser vanemessig spenning, og kan være verdt å se nærmere på. Kontakten mellom spissen og papiret er selvfølgelig viktig fordi det er der selve skrivingen skjer. Alt det andre må organiseres rundt dette punktet. 

Etter hvert kan eleven gjøre mindre bevegelser med skrivehånden hvilende mot underlaget. En bevegelse som ofte blir oversett er når armen må flyttes videre sideveis. Denne bevegelsen fører ofte til spenninger i arm og skulder. Noe av vekten må løftes fra underlaget og dette påvirker balansen i hele kroppen.

Når eleven skal begynne å forme vanlige bokstaver og ord er den største utfordringen å la være å reagere på trangen til å gjøre bevegelsene for fort. Hvis grepet om blyanten er endret betyr det at holdepunktet for å forme bevegelsene er endret. De bli nye og uvante. Bare det å ikke skulle holde så hardt i blyant eller penn gjør at du til en viss grad blir nybegynner og må ta hensyn til det.

Det er viktig å være oppmerksom på hva som skjer i resten av kroppen under skrivingen, inkludert beina og den andre hånda, og å ha en inkluderende oppmerksomhet, observere som fra distanse. Med trening går det an å bli vant til å tenke ut hva du skal skrive, skrive det, og samtidig utnytte at det er mer enn nok tid og anledning til å sørge for å ikke ende opp i en knute.

Å endre vanene og legge om skriveteknikken krever en viss innsats. Siden vi skriver så lite for hånd kan du spørre om det er verdt bryet. Det kommer helt an på. Å lære å bruke Alexanderteknikken i en så kompleks aktivitet kan gjøre at du mestrer teknikken bedre. Det har overføringsverdi til andre ting du gjør. Det kan også være lettere å bryte vaner i en aktivitet du ikke gjør i timesvis av gangen. I tillegg vil du kanskje kunne skrive penere?

Da jeg gikk på alexanderskolen i England forandret håndskriften min uten at jeg jobbet noe med det. Jeg fikk problemer i banken som ikke godtok den nye fine underskriften min. Heldigvis hadde ikke evnen til å rable forsvunnet, så det gikk bra til slutt.

(Skrevet med én finger på min Windows telefon).


Relaterte blogginnlegg: