Å lese

I undervisningen av Alexanderteknikk er det mest vanlig å bruke aktiviteter vi definerer som «fysiske», slik som å sitte, stå og gå. Hva med aktiviteter som er mer «mentale», for eksempel det å lese?

Å lese er, som det mest vi gjør, noe vi har lært å gjøre. Enhver læringsprosess innebærer at vi tilegner oss både gode og dårlige vaner. Har vi lært en vane kan vi endre eller avlære den ved hjelp av Alexanderteknikken. Hva slags vaner er det snakk om? Hva gjør du når du leser?

Ergonomi 

Det mest opplagte du må gjøre for å lese er å ha ansiktet og øynene vendt mot teksten, dvs. du må innta en viss posisjon. Hvis det er snakk om å lese lenge og mye, eller ofte, er det hensiktsmessig at denne posisjonen er ergonomisk fordelaktig.

Når vi leser bruker vi bare en liten del av synsfeltet, det lille området hvor vi kan se skarpt, kalt «fovea». Dette gjør at vi helst vil se omtrent rett fram når vi leser, ikke for mye opp eller ned. I stedet for å justere synsvinkelen i forhold til hodet justerer vi heller hodet (eller kroppen) i forhold til tekstflaten. Konsekvensen er alle de duknakkete du ser gå rundt og stirre på mobilen de holder horisontalt i hånda. Det samme skjer om du har det du leser fra liggende på et bord. 

Det skal veldig lite til for å forbedre de ergonomiske forutsetningene. Holder du mobilen i hånda er det ikke sikkert at du behøver å holde den høyere. Det kan være nok å forandre vinkelen litt. Å legge noe under boka eller avisa du sitter og leser slik at den ikke ligger helt flatt på bordet kan gjøre en stor forskjell for hva du gjør med hodet og nakken.

Men det som er poenget i forhold til Alexanderteknikken er ikke de ergonomiske forutsetningene. (I Alexanderteknikken forsøker vi å gjøre det beste i enhver situasjon). Poenget er heller at den ergonomiske konfigurasjonen du ender opp med er noe du har valgt fordi du er vant med den. Det betyr to ting: de som går kroknakkete rundt med nesa i mobilen er ikke klar over at de gjør det, og det å holde mobilen bare noen centimeter høyere vil kunne virke unaturlig.

Indre ergonomi 

Å endre de fysiske forutsetningene er de fleste tilfeller ganske enkelt. Litt prøving og feiling og en dose sunn fornuft kommer du langt med. Når du så har funnet og blitt vant til et bedre ergonomisk oppsett gjenstår de vanene som egentlig er interessante. 

Når barn begynner å lære å lese leser de først høyt. De uttaler ord bokstav for bokstav. Etterhvert gjenkjenner vi ord og setninger med et blikk, og det å lese blir fristilt fra det å uttale ordene. Men noe av den motoriske vanen kan henge igjen. Jeg merker det når jeg forsøker å lese svensk. Norsk og engelsk er det ikke så mye forskjell på. Det går lett. Men når jeg skal lese svensk kjenner jeg at jeg har lyst til å forme lydene, som for eksempel ö-ene, og tunga er på vei til å krølle seg. Problemet kan angripes på to måter. Enten lese langsommere og passe på å ikke gjøre noe, eller lese raskere så tunga ikke henger med.

En annen ting som er vanlig å gjøre i et forsøk på å forstå det vi leser er å bevege hodet nærmere teksten. Det kan skje selv om skriften er så stor at den kan leses uten problem. Fordi innholdet er vanskelig å tolke lener vi oss mot skjermen, antagelig fordi vi assosierer det med å lettere kunne lese. Det er selvfølgelig helt unødvendig. Det er mye bedre å bevare avstanden til teksten/skjermen, og beholde oversikten og koordinasjonen av kroppen.

Hvis det å se skriften er et reelt problem er det smartere å forstørre teksten. Det er ofte mulig om du leser fra skjerm.

Generelt holder vi hodet relativt mye i ro når vi lesere sammenlignet med andre aktiviteter. Det kan gjøre at vi fikserer nakken for på en måte å fiksere blikket. Jo mer vi er opptatt av teksten jo mindre oppmerksomhet har vi om hodet og resten av kroppen, og jo lettere er det å stivne. Da hjelper ikke det mest ergonomisk perfekte utstyret. Heldigvis skal det lite til av oppmerksomhet for å bevare dynamisk balanse. En halv prosent kanskje, og du har fremdeles 99,5 prosent oppmerksomhet om innholdet i teksten. Men det kan kreve noe øvelse om du ikke er vant til å tenke på den måten.

Relaterte blogginnlegg

PC-arbeid

Smart telefon?

Lenker

The Ergonomics Of Reading: The Relationship Of Head And Eyes To Book Position

I robot?

Tema i Alexanderteknikk-timer er ofte utfordringer elevene møter i sin jobbhverdag. En elev påpekte nylig at mange av arbeidsoppgavene han gjorde kunne overtas av roboter. «Kanskje dine også?», la han til. Kommentaren var ment som en spøk, men det er interessant å tenke på om det hadde vært mulig.

Grunnen til at tanken er interessant er at om roboter skulle overta for alexanderlærere forutsetter det at vi først forstår hva en alexanderlærers oppgave er, og hvordan hun/han er i stand til å gjøre jobben.

Definere

Den første forutsetningen er ar det defineres hva som er god bruk av kroppen, hva som er hensiktsmessig bruk av krefter og hva som er god eller dårlig koordinasjon av muskelskjelettsystemet.

Konsepter som god og dårlig kroppsholdning er utilstrekkelige og tildels ubrukelige. Det må være en dynamisk modell som tar høyde for individuelle variasjoner, og som fungerer i alle praktiske sammenhenger. På dette området må det forskes mye før vi er i nærheten av å skape en tilfredsstillende modell. I dag finnes knapt forskning som kan definere hva som er normal bruk av kroppen, langt mindre si noe om kvalitet

Registrere og analysere

Neste steg er å kunne observere og analysere «bruk» ut fra kriteriene. Dette burde være relativt enkelt visuelt. Moderne instrumenter har enormt stor følsomhet og kunne helt sikkert oppfatte endringer langt bedre enn noen alexanderlærer. Måling av ekstern bruk av kraft er også i prinsippet enkelt og gjøres allerede. Måling av indre bruk av kraft og kvalitet på muskelspenninger på en funksjonell måte kan være en større utfordring, men burde være mulig.

Så er spørsmålet hvordan denne informasjonen kan benyttes i praktisk undervisning.

Pedagogen

Jeg kan forestille meg at en robot kan fungere som en slags veileder mens eleven eksperimenterer med ulike strategier for å «tenke i aktivitet». Et eksempel på hvordan dette kan fungere finnes allerede. Et eksperiment utført ved universitet i Manchester gikk ut på å undersøke effekten av å redusere unødvendig aktivitet i nakkemusklene. Forsøkspersonene var fiolinister som løftet instrumentet og spilte mens de kunne observere aktivitet i nakkemusklene via en skjerm som viste ultralydbilde. Ved å observere bildet på skjermen lærte deltagerne å la nakken være «fri». På den måten ble muskelaktivitet i resten av kroppen indirekte regulert. En robot kunne på lignende måte gi både visuell og auditiv feedback.

For å veilede noen på en god måte, være en god pedagog, må du være i stand til å ha en opplevelse av og forståelse for hva eleven føler. Kommunikasjon mellom lærer og elev handler mye om å være medmenneske. Ideelt sett burde roboten også forstå følelser og kommunisere med eleven i forhold til dem. I teorien burde det være mulig, men akkurat her er det nok størst forskjell på robot og menneske. Men det kan også være en fordel i læresituasjonen at roboten er en objektiv og nøytral observatør og medhjelper.

Taktil veiledning

Det som kjennetegner undervisning i Alexanderteknikk er at læreren bruker hendene til å veilede med. En robot kunne registrert sanseinformasjon på samme måte som en alexanderlærer, men kunne den ha en toveis taktil kommunikasjon på samme måte? Utfordringen her er at en alexanderlærer bruker hele kroppen og ikke bare hendene.

Hvis jeg for eksempel har hendene på hodet til en elev kan jeg kjenne om vedkommende holder for mye på hodet og er stiv i nakken. Det jeg ønsker å oppnå da er at eleven gir slipp på hodet slik at musklene i nakken og ryggen kan fungere mer dynamisk og at eleven er oppreist, men med mindre spenning. Jeg kan ikke oppnå dette ved bare å dra med hendene. Om jeg klarte å endre posisjon på elevens hodet ville ikke elevens nakke bli friere, tvert imot ville den antagelig bli stivere.

Det jeg i stedet gjør er å koordinere min egen kropp. Jeg tenker å på å la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, ryggen være lang og bred, osv. Jeg ekspanderer og «tar med meg» hodet til eleven opp. Det får eleven til å gi slipp på hodet på en slik måte at nakken blir friere og ryggen er lang og bred. Mine «retninger» og min koordinasjon smitter over på eleven. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Det hadde vært interessant å forske på. Men det er slik hands-on veiledning i Alexanderteknikk fungerer.

Så blir spørsmålet: Hvordan få en robot til å gjøre det samme? Vil det være nok å finne ut hva som skjer rent dynamisk i kontakten mellom eleven og lærerens hender? Eller måtte vi gi roboten et muskelskjelettsystem som lærerens? Det må legges til at læreren underveis reagerer på hva hun/han kan registrere i elevens kropp. Det er en kommunikasjonsprosess. Hvordan få roboten til å agere dynamisk?

Jeg tror ikke det er umulig. Bare vanskelig. Hvis vi ser på hvordan menneskelignende roboter beveger seg i dag er det klart at vi ikke har kommet særlig langt i å forstå hvordan bevegelsessystemet vårt egentlig fungerer. Vi kan lage dataprogrammer som slår hvem som helst i sjakk, men selv en toåring kan flytte brikkene på en mer avansert måte enn hvilken som helst robot.

Det blir nok lenge til roboter kan ta helt over jobben til alexanderlærere. Men når de kan det ville vi forstått mer om hvordan Alexanderteknikken fungerer, og det hadde vært spennende.

PS. I motsetning til hva du sikkert tror står tittelen på dette innlegget ikke på engelsk men på moldedialekt. I Molde sier vi «i» for jeg.

Relaterte blogginnlegg

Paradokset 

Hva læreren ikke vet

Lenker

Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles: This Proximal Constraint Facilitates Learning and Regulates Global Control

Stress

Denne uken har det vært «International Alexander Awareness Week». Du var kanskje ikke klar over det? Jeg prøver å ha awareness week det meste av året så det gjør ikke så stor forskjell for meg.

International Alexander Awareness Week er noe STAT (Society of Teachers of the Alexander Technique) i England har holdt på med i mange år. Hvert år har de et nytt tema. Denne gangen var det «stress». Hovedbudskapet har vært å få folk til å legge seg ned i «aktiv hvileposisjon». Fra pressemeldingen:

Teachers of the Alexander Technique – a practice which helps you to change long-standing habits that cause unnecessary tension and is acclaimed by celebrities across the globe – are urging you to take stress lying down this October.

For the first time ever, the Society of Teachers of the Alexander Technique (STAT) is leading National Lie Down Day in an attempt to equip us with a century old technique which helps to manage stress.

During Alexander Awareness Week (9 – 15 October) the Society and 3,000 teachers worldwide will be encouraging everyone to pick a day in which they can lie down for ten minutes in the ‘semi-supine position’. 

Å legge seg ned i aktiv hvilestilling har mange fordeler, men hjelper det egentlig mot stress?

Avspenning

Typisk for en stressituasjon er at du har mer muskelspenning i kroppen enn du behøver for det du er i ferd med å gjøre. Å gi slipp på unødvendig muskelspenning vil redusere opplevelsen av stress. Å legge seg ned i aktiv hvilestilling gir god hjelp til det. Hvis du først skal legge deg ned for å få avspenning har det vi kaller «semi-supine» visse fordeler.

En av fordelene er at posisjonen gir anledning for muskulaturen i nakke og rygg til å bli forsiktig forlenget mens den blir avspent. Lange muskler fungerer bedre en korte. En annen fordel er at beina balanserer, de er ikke helt uten aktivitet, dermed unngår du å bli helt slapp. 

Å legge seg ned og avspenne muskler blir vanligvis assosiert med det å bli slapp og tung i kroppen. Det er greit nok om du bare skal hvile, men er uforenlig med god koordinasjon og effektive bevegelser, og det er uforenlig med Alexanderteknikken. At STAT fokuserer på det å legge seg ned kan bidra til feil oppfatning av hva Alexanderteknikken går ut på. Avspenningsøvelser er heller ikke løsningen på problemet med stress, selv om de kan være nyttige for noen.

Stressende vaner

Problemet med avspenning er at så snart du skal gjøre noe så må du bruke muskelspenning, og da kommer de unødvendig spenningene fort tilbake. Jeg gjorde avspenningsøvelser mer eller mindre daglig i mange år før jeg begynte med Alexanderteknikken. De var del av mine faste rutiner når jeg øvde på å spille fiolin. Men det jeg skjønte senere var at så snart jeg løftet instrumentet kom uvanene tilbake, trass i all verdens avspenning. Måten jeg gjorde ting på måtte endres. 

Spenninger vi får når vi bruker kroppen feil ligner spenningene vi får ved stress. Dette har antagelig å gjøre med selve strukturen av muskelskjelettsystemet. Enten vi blir skremt, blir stressa, eller bruker kraft på feil måte, er symptomene ganske like – vi trekker oss sammen. Vi strammer nakken, drar hodet bakover og skuldrene opp.

Erfaringen vi alexanderlærere sitter med forteller oss at denne tendensen til feil kroppsbruk nærmest er universell. Kanskje er det fordi vi fører stillesittende liv eller kanskje er det fordi det å bevege seg bra nok, og ikke nødvendigvis perfekt, er tilstrekkelig i det daglige. De aller fleste ser ut til å ha lært seg til en uvane med å diskoordinere muskelskjelettsystemet på en måte som minner om en stressreaksjon. Resultatet er at folk flest beveger seg på en «stressa» måte mer eller mindre konstant. Det er all grunn til å tro at dette gjør disse personene mer sårbare for stress. De «øver» på stress hver gang de gjør noe. Å legge seg ned i aktiv hvilestilling og gi slipp på spenningene vil hjelpe midlertidig.

For at det å legge seg ned i aktiv hvilestilling skal hjelpe også på lengre sikt, må hvileprosedyren brukes konstruktivt for å lære å organisere kroppen på en bedre måte også i daglige aktiviteter.

ANS

I situasjoner som vi opplever som stressende øker spenningene i kroppen. Dette er en naturlig følge av at det autonome nervesystemet (ANS) forbereder oss på utfordringene som måtte komme og gjør kroppen klar for økt aktivitet. Det er viktig å ha som utgangspunkt at dette er noe positivt. Økt aktivitet i den sympatiske delen av det autonome nervesystemet gir mer energi som kan utnyttes på en konstruktiv måte. Hvis følelsen av stress og nervøsitet er noe du forsøker å unngå gir du deg selv en umulig oppgave. Du vil bare kjempe mot deg selv og kaste bort krefter til liten nytte.

Noen ganger kan følelsen av stress bli overveldende. Da kan det være smart å ta en time-out. Som STAT skriver videre i pressemeldingen:

The position, also known as ‘active rest’ is the best way to restore and reconnect the body and mind; a little like the reset button on a computer. As well as realigning the spine, it stops you feeling overwhelmed, allowing you to focus on yourself and providing vital time out to quieten the mind and process emotions.

Det som kan legges til er at hva som oppleves som stressende kan vær individuelt og har å gjøre med hvordan vi tolker situasjonen. Å ta en time-out kan gi en mulighet til å revurdere situasjonen. Helst bør det å jobbe med stressende situasjoner være noe som skjer i forkant. Å legge seg ned i semisupine er en mulighet til å øve mentalt på stressituasjonen og bli vant til å være i den. 

Planlegging

Veldig ofte når stress oppstår er det en følge av å ha for lite tid. Noen ganger er det ikke til å unngå. Tid er en begrenset resurs. Men det kan også skyldes feil eller dårlig planlegging. Å ta en time-out og legge seg ned i aktiv hvilestilling kan være en måte å ta seg tid til å tenke gjennom neste skritt., legge en bedre plan. I prinsippet er dette hva Alexanderteknikken går ut på: stoppe og tenke seg om.

Semisupine eller aktiv hvilestilling er en fin måte å øve dette på. Du har god tid til å stoppe opp, organisere spenningene i kroppen på en bedre måte, forberede til ny aktivitet. Men dette er en kunstig situasjon, en øvesituasjon. I det virkelige liv handler Alexanderteknikken om å stoppe brøkdelen av et sekund, akkurat lenge nok til å velge å la være å reagere på en måte som gir mer rom og ikke mindre. Det er i dette perspektivet og på dette planet at Alexandertetknikken er mest nyttig mot stress.

Ted Dimon skriver i The Undivided Self, som har undertittelen «Alexander Technique and the control of stress»:

Relaxation methods may bring about an increased sense of relaxation or effect other therapeutic changes, but to address the cause of the problem, it is necessary to become increasingly alert and calm, in the context of the associative process that takes place during voluntary action. In short, the subconscious associative process of ideo-motor action must be raised to a conscious level by quieting the field of consciousness. The true significance of the role of consciousness as it applies to stress in living, then is not in the context of therapeutic techniques, but as a heightened awareness in living a conscious stage of functioning (Dimon 1999, s 151).

Relaterte blogginnlegg

Stimuli

Fri nakke 3

Sceneskrekk

Aktiv hvilestilling

Lenker

Pressemeldingen fra STAT (som sier at teknikken er «acclaimed by celebrities across the globe» - noe som neppe taler til dens fordel):

alexandertechnique.co.uk/news/stress-take-it-lying-down

Til pressemeldingen hører en veldig fin og kort instruksjonsvideo om semisupine:

www.youtube.com/watch?v=NhxMNou1Tfo

Mer utførlig instruksjoner om semisupine på STATs hjemmeside:

alexandertechnique.co.uk/learning/semi-supine

Litteratur

Dimon, Theodore Jr.. 1999. The Undivided Self: Alexander Technique and the Control of Stress. Souvenir Press Ltd.

Støvsuge

Du vil få mest ut av denne artikkelen om du allerede tar timer i Alexanderteknikk.

Jeg har inntrykk av at veldig mange misliker støvsuging nesten mer enn noen annen form for husarbeid. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje det er fordi støvsuging er bråkete, men jeg tror det har mest å gjøre med måten folk flest støvsuger på.

Koordinasjon

Jeg har ikke støvsuger på kontoret men jeg har en vaskekost. Det er lignende bevegelser, og når jeg ber noen demonstrere hvordan de gjør det er det lett å se hvorfor de synes husarbeid er ekstra slitsomt. Typisk er at de kollapser i ryggen, blir stiv i beina, trekker hodet ned mellom skuldrene, holder nesten pusten mens de skyver og drar kosten med armene. Koordinasjonen er dårlig og krefter går til spille.

Heldigvis er det enkelt å lære seg prinsippene for bedre koordinasjon av bruken av krefter. Det ligger naturlig til rette i kroppen. Du kan se om du kan lokke frem noe av denne koordinasjonen selv på egen hånd, men da må du være villig til å møte veggen.

Møt veggen

Stå foran en vegg. Du skal nå dytte på veggen. Forestill deg at du for eksempel skal hjelpe til å dytte gang en bil, men du trenger ikke dytte spesielt hardt, bare slik at du lener deg mot veggen og bruker vekten av kroppen din. Hvordan vil du gjøre det? Hvordan vil du organisere kroppen din?

Jeg vil gjette på at du setter føttene diagonalt, den ene foten litt foran den andre, og at du bøyer knærne. Dette er helt naturlig og kommer av seg selv. Armene er i skulderhøyde og du lener deg litt forover. Har du ikke hatt timer i Alexanderteknikken er sjansen stor for at du har latt brystkassa kollapse, spent nakken og heist skuldrene. Har du hatt timer i teknikken håper jeg du husker å la nakken være fri slik at ryggen kan være lang og bred slik at kraft kan overføre mest mulig effektivt mellom hender og føtter.

Du er nå i en slags asymmetrisk «monkey»-posisjon også kalt «lunge» på engelsk, (uttales omtrent som «løndsj»)

Ute til lunsj

Kom vekk fra veggen og prøv «lunge» på gulvet. Gjør det uten å gjøre noe med armene, bare la dem henge langs siden. Posisjonen kommer av seg selv nå du skal dytte noe, så å gjøre det midt på gulvet kan virke noe kunstig. Hensikten er å utforske visse aspekter ved «lunge» og da kan det være lurt å innta posisjonen gjennom flere steg for å se på ett element av gangen.

Det er to måter å gjøre dette på. Det ene å gjøre monkey først, helst vertikalt uten at du lener deg forover. Deretter overfører du vekten på ett bein (samtidig som du beholder dynamikken i monkey-posisjonen ved sende hode, bekken og kne i hver sin retning), slik at du kan ta et lite skritt bakover og til siden med den ene foten. Du er nå i en «lunge»-posisjon. Du kan nå enkelt overføre vekt fra den ene foten til den andre. Du har stor bevegelighet og rekkevidde.

Den andre måten å utføre «lunge» på som en slags øvelse går ut på å gjøre bevegelsene i motsatt rekkefølge. Begynn med å stå oppreist i nøytral posisjon, ta et lite skritt bakover og til side med den ene foten, for så å gå ned i en diagonal monkey. Uansett hvilken måte du velger å begynne på er hensikten å innta stillingen og samtidig bevare organiseringen av kroppen - lang og bred rygg uten kollaps eller anspennelse.

Neste steg er å løfte armene til «dytteposisjon» på en måte som fortsetter å stimulere til lengde og bredde i ryggen. Ideene som kan fungere på dette trinnet er å sørge for å tenke på resten av kroppen når du løfter armene, tenke på å tillate bevegelse i alle ledd for å åpne for justering av balansen, tenke på å la fingrene lede bevegelsen og at armene følger. Posisjonen du ender i vil være som ved «push hands» i taiji.

Old Macdonald

Patrick Macdonald (1910-1991) var av den første generasjonen av alexanderlærere. Han var tidligere amatørbokser og spesielt opptatt av den dynamiske «lunge»-posisjonen. Han hadde sin egen oppskrift for å gå inn i posisjonen. Pedro de Alcantara, en av hans elever, har denne beskrivelsen i «Indirect Procedures»: 

1. Stand up and bring your feet side by side, close together.
2. Put the heel of the left foot on the hollow of the right foot, advancing the left foot forward slightly and placing it at an angle of about forty-five to sixty degrees to the right foot.
3. Turn your head and trunk so that you face the same direction as your left toes.
4. Lift your knee up in the air, so that your foot is clear of the floor.
5. Lean forward and let the left foot drop and land lightly on the floor, away from the right foot.
6. Bend your left knee slightly.
7. Lean your trunk forward, from your hips. (Alcantara 1997, s. 103).

Hvis du er vant til å øve «push hands» eller drive med lignende aktiviteter er du sikkert vant til å innta noe som ligner lunge på en mer naturlig måte. Fordelen ved å eksperimentere med en stegvis men kunstig fremgangsmåte er at det blir lettere å holde kontroll på hva som skjer med koordinasjonen av hode nakke og rygg. Hvis du har hatt timer Alexanderteknikken vet du hva jeg mener, og kan eksperimentere med prosedyrene beskrevet ovenfor. 

For å se nærmere på bruken av kraft i denne posisjonen vil du ha nytte av å møte veggen en gang til.

Møt veggen (igjen) 

Begynn med å stå litt mindre enn en armlengdes avstand fra veggen i nøytral posisjon (armene langs siden). Tenk på å la ankler og nakkeledd være frie. Ta et lite skritt bakover med ene foten slik at du står i posisjon til å dytte mot veggen, men med armene fortsatt langs siden. Tenk at ryggen er lang og bred og at armene er en fortsettelse av den brede ryggen. Løft hendene mens du tenker på å la hendene lede og armene følger etter, til hendene er i kontakt med veggen. Stopp og la hendene synke inn i døra uten at du legger på ekstra vekt. Tenk igjen retning, at du vil la kroppen ekspandere når du legger på vekt - hodet opp, hender inn i døra og føttene ned i bakken. (Ryggen bakover og knær forover). Øk trykket mot veggen og tenk at du lar trykket mot hendene fortsette gjennom armene, gjennom ryggen og ned i den bakerste foten, og at dette trykket hjelper ryggen til å bli lengre og bredere.

Du utnytter hele kroppen til å utøve kraft og fordeler muskelarbeidet over hele kroppen. Du kan nå prøve det samme mot en stol. Deretter er ikke veien lang til støvsugeren. 

Dytt og dra

Velg en stol med høy rygg som du kan dytte fram og tilbake på gulvet. En vanlig spisestol vil fungere greit. En tyngre stol, f.eks. en lenestol gir mer motstand og kan gjøre det tydeligere hvordan kreftene fordeler seg i kroppen.

Bruk samme framgangsmåte som når du dyttet på veggen, ikke fordi dette er «riktig» måte å gjøre det på, men fordi en stegvis framgangsmåte gir bedre mulighet til å fokusere på hvordan du koordinerer kreftene.

Stå bak stolen, ta et lite skritt tilbake med en fot, legg hendene på hver side av stolryggen (eller oppå, alt ettersom hva som er mest praktisk), mens du for hvert steg tenker retning som beskrevet over. Du er nå i posisjon til å dytte stolen. Til forskjell fra ved veggen kan du også bruke kraft andre veien og dra stolen bakover.

Uansett hvilken vei bevegelsen går er de generelle retningene du tenker de samme - hodet opp, hendene inn, føttene ned i bakken. Hvor detaljert du tenker er individuelt og avhengig av erfaring. I en øvelsessituasjon som dette kan retningene omfatte hver enkelt del av kroppen og gjøres svært komplekse. Minimum kan beskrives som å ekspandere mellom kontaktpunktene for hender og føtter, eller som at du tar imot trykket mot hendene og lar det gå gjennom kroppen og ned i bakken.

Det du skal oppnå i praksis er å bruke beina for å skyve og dra ved å flytte vekten fra den ene foten til den andre. Når du har opplevd å skyve og dra stolen med hele kroppen på denne måten kan du bytte ut stolen med en kost eller støvsuger.

Dans 

Hold en støvsugerrøret eller en kost mens du går inn i «lunge»-posisjon. Begynn forsiktig og gjør fram- og tilbakebevegelser som før. Se om du kan få den samme følelsen for retning av krefter selv om motstanden mot hendene nå er mindre ved bruk av stolen. La hendene gå inn i kost eller støvsugerrør mens du bruker beina og ikke hendene til å gjøre bevegelsene. Hender og armer tar bare imot og videreformidler kreftene de blir utsatt for.

Å støvsuge eller bruke kost uten å bruke armene aktivt kan virke kunstig og er heller ikke slik vi gjør det i det virkelige liv. Da bruker vi flere bevegelser. Dette er en øvelse og en overdrivelse av ett aspekt. Det nyttige ligger i å oppdage at du kan bruke hele kroppen og ikke bare armene, og at det gjør jobben mye lettere.

Du kan sammenligne det med dans. Dans ville bli slitsomt for begge parter om den gikk ut på å dra og skyve partneren fram og tilbake (noen former for dans har elementer av det). I stedet brukes hele kroppen til å føre. Prøv det samme med støvsugeren, så skal du se støvsugingen blir en annen dans.

Relaterte blogginnlegg:

Husarbeid

Så gjør vi så

Lenker:

Intervju med Ted McNamara om Patrick MacDonald. (De vitalistiske tendensene kan du godt ignorere). The Shaping of a Technique

Litteratur:

Alcantara, Pedro de. 1997. Indirect Procedures: A Musician's Guide to the Alexander Technique. Oxford University Press.