Ny trend

På onsdag vil alexanderlærere over hele verden forsøke å få Alexanderteknikken til å «trende» på twitter og i andre sosiale medier. Et spennende eksperiment. Er det mulig å få det til?

Alexanderlærere har ikke vært særlig flinke til å markedsføre seg. En grunn kan være mangel på utdanning. Det har vært brukt lite tid på innføring i markedsføring og andre forretningsmessige forhold i utdanningen av lærere. Det var bare noe man plukket med seg etter hvert.

En annen grunn kan være en tradisjon som har lagt stor vekt på undervisning gjennom berøring. Å beskrive og forklare teknikken med ord har vært ansett som vanskelig og dermed har utviklingen av kunnskap og ferdigheter på dette feltet vært mangelfull. 

Det kan også være at menneskene som har vært involvert i Alexanderteknikken har vært lite opptatt av materielle verdier. Markedsføring og kommersialisering har blitt sett på som noe mindreverdig og kanskje til og med på grensen til uetisk. Jeg har også mistanke om at holdningen har vært at Alexanderteknikken er så fantastisk at den vil markedsføre seg selv. Før eller siden ville alle andre også oppdage hvor fantastisk teknikken er og markedsføring vil være unødvendig.

Men markedsføring er nødvendig. De færreste alexanderlærere blir ansatt noe sted. De fleste er selvstendig næringsdrivende. Det er derfor nødvendig å skape sin egen arbeidsplass og skaffe sine egne kunder. Det er en del av jobben.

Hvordan markedsføre Alexanderteknikken? For å markedsføre Alexanderteknikken, eller hva som helst annet, må man bruke en enkel form for kommunikasjon. Man må gjøre valg angående hva budskapet skal være og hvordan man skal formidle det. I den prosessen har ting lett for å bli overfladiske. Det finnes nok av eksempler. Alexanderteknikken fremstår enten som en form for terapi eller som øvelser i kroppsholdning.

Vi alexanderlærere har ennå ikke knekt koden for hvordan å markedsføre teknikken på en god og effektiv måte. Noen lurer på om det i det hele tatt er mulig. Andre sier: «Se på mindfullness, det er blitt kjempetrendy. Hvorfor skulle ikke Alexanderteknikken kunne oppnå samme status?».

Ja, hvorfor ikke? Alexanderteknikken er jo «mindfulness in action». 

Vi får se om vi klarer å gjøre Alexanderteknikken litt mer kjent på onsdag. Vil du være med så bruk hashtaggen #AlexanderTechnique. Her er info:

1. Prepare meaningful tweets/facebook posts with an AT tip or general information about the AT, or find tweets or facebook posts you have previously used with similar content which you can retweet or re-post.
2. Make sure that you have enough characters left (on Twitter) to include the hashtag #AlexanderTechnique (no space between the words). It is important to include the full name of the Technique to be able to create a trending hashtag that we can trace the impact of on social media. You may wish to use other hashtags (using no more than 3 is advisable) but ensure you also use the above. If you can include a picture showing the AT in action, all the better.
3. Set a reminder for yourself to start sending your tweets and posts at 10am on the 28th June and then on the hour for the rest of the day.
4. It does not matter if you are not based in the UK. Send your messages at 10am your local time. If you send them on the hour after that, other countries will catch up when it turns 10am for them too.
5. Ask friends, family and pupils to do the same and help us create a trend online.
6. Retweet or repost any information you see from other social media users on this. 

Relaterte blogginnlegg:

Å selge ingenting

Verdensberømt

En teknikk for damer

Ikke pust

«I see at last that if I don't breathe I breathe ...»*

Pusten er et stort og komplekst tema og sentralt i Alexanderteknikken. Likevel er det ikke så ofte jeg snakker om pusten på timene.

Grunnen kan være at når ting fungerer som de skal fungerer pusten av seg selv; og når pusten ikke fungerer som den skal er det fordi resten av systemet ikke fungerer som det skal, og da er det ikke pusten sin feil.

Noen ganger kommer det mennesker til meg og sier de har problemer med pusten. Hvis problemene har medisinske årsaker, som astma eller allergi, eller i verste fall hjerte- og lungelidelse, er ikke Alexanderteknikken løsningen. Og har de problemer med pusten av andre årsaker kan noe av problemet være at de tenker for mye på pusten allerede og da kan det gjøre vondt verre å fokusere enda mer på pusten.

I timen

De gangene jeg nevner pusten i løpet av en time (om vi ikke jobber med noe direkte relatert til pust, som f.eks. sang eller stemmebruk), er gjerne i forbindelse med å «tenke retning». 

Å «tenke retning» er å gi seg selv mentale instruksjoner som har til hensikt å regulere organiseringen av muskelspenninger. Beskrivelsen som blir brukt er gjerne «å la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lang og bred (osv.)». Instruksjonene skal bare tenkes, men fristelsen kan være stor til å forsøke å utføre dem. Da vil som regel pusten påvirkes negativt. Det kan være nok å tenke på en for «hard» måte. Å bringe mer oppmerksomhet mot egne bevegelser som vi gjør i en alexandertime kan i seg selv friste til å overfokusering og at pusten holdes igjen. Motsatt vil pusten bli friere når du tenker retning og det medfører at du gir slipp på unødvendig spenning. Pusten er derfor en indikator på om du tenker riktig.

Å puste for mye kan også være et dårlig tegn. Å gi slipp på spenning ved å tenke retning kan frigjøre pusten. Du puster mer. Men jeg har sett tilfeller der dette er tegnet på en uvane. Fordi å puste mer assosieres med å tenke retning, er det noen som puster mer «for å tenke retning». En stereotyp reaksjon gir ufri pust enten enten det er den ene eller andre veien. Å hyperventilere kan være like ille som å holde igjen pusten. 

(Hyperventilering er årsak til mange av symptomene ved panikkanfall selv om det kan oppleves som om man har åndenød). 

Pusteøvelser

Jeg har inntrykk av, uten å kunne si noe helt sikkert, at personer som er unormalt opphengt i pusten er de som har drevet med pusteøvelser i en eller annen form. (Sangere og blåsere er spesielt opptatt av pusten, men de har en god grunn så det blir noe annet).

Problemet med pusteøvelser er at de virker. I århundrer har mennesker brukt pusteøvelser som middel for å fokusere oppmerksomheten og/eller roe nervesystemet. (Redusere sympatisk og øke parasympatisk aktivitet i det autonome nervesystemet). På den måten kan pusten brukes til å reduseres spenningsnivået i kroppen.

Pusten kan også brukes til å gi ekstra arbeid til muskelsystemet. Pustemusklene kan ha en støttefunksjon. Om du skal løfte noe svært tungt holder du pusten for å øke stabiliteten i kroppen. I yoga og Pilates utnyttes denne funksjonen når øvelser blir kombinert med spesifikke pustemønstre. Det kan diskuteres hvor sunt dette er. Som nevnt i et tidligere blogginnlegg skiller menneskets pustesystem seg fra en del andre dyr ved at pusten kan fungere uavhengig av lemmenes bevegelser. Å risikere å kompromittere denne friheten virker som en dårlig idé.

Aller verst er det om slike pusteøvelser blir norm for hva som er "riktig" måte å puste på. Det kan skje ubevisst. Uten at du er klar over det selv.

Hviske-a 

Fordi pusten grunnleggende sett er bevegelse kan pusten brukes som redskap for å stimulere reorganiseringen av muskelskjelettsystemet, men bare når utgangspunktet er et dynamisk og fleksibelt system. Er kroppen i ubalanse vil det påvirke pusten. Å for eksempel gjøre pusteøvelser vil ikke bringe muskelskjelettsystemet i balanse. Det er som å spenne kjerra for hesten.

Først må systemet organiseres. I Alexanderteknikken gjør vi dette ved først å organisere forholdet mellom hodet, nakken, ryggen og beina, de vektbærende deler av systemet. Deretter økes kravet til musklene relatert til pustefunksjonen ved at utpusten forlenges noe. Det vanligste i Alexanderteknikken er å bruke en hviskelyd, men hvilken som helst lyd kan brukes. Utfordringen er å bevare organiseringen gjennom hele utpusten. Det krever frihet og fleksibilitet i store deler av kroppen. Kombinasjonen av kravet til økt frihet og fleksibilitet og det å tenke retninger, kan føre til endringer i organiseringen av muskelskjelettsystemet som ikke er mulig om ikke også pusten var involvert.

Når utpusten på denne måten skjer på en velkoordinert måte vil innpusten skje uhemmet. Innpusten skjer av seg selv.

Automatisk 

Innpusten skjer alltid av seg selv. Det er utpusten vi kontrollerer gjennom tale, sang eller å spille et instrument. Den viktigste muskelen for innpust er diafragma. (Den avspennes under utpusten). Du kan kontrollere diafragma til en viss grad. Du kan for eksempel holde pusten. Men det er begrenset hvor lenge du kan holde den. Før eller siden vil diafragma trekke seg sammen og du puster inn igjen.

Hvor mye luft du tar inn avhenger av krav til mengden oksygen, (du vil ta en lengre innpust etter å ha holdt pusten), eller til hva og hvordan du vil si noe, eller til idéen du har om strofen du vil synge. Reguleringen av innpust skjer indirekte og ubevisst og fungerer best på den måten. Noen ganger fungerer det til og med best om du tenker at du skal la være å puste inn. Innpusten kommer av seg selv så lenge du ikke hindrer den.

«I see at last that if I don't breathe I breathe ...»

*Det skal ha vært en elev som utbrøt dette i en time med Alexander. (Aphorisms s. 60 og Articles and Lectures s. 193).

Relaterte blogginnlegg:

Pusteøvelser

Hviske-a

Brystkassa 

Å ønske bevegelse 

Litteratur:

Alexander, F. Matthias. 2000. Aphorisms. Mouritz.

Alexander, F. Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Armbevegelser

I en tradisjonell Alexander-time er det å sette seg ned og reise seg den mest brukte aktiviteten. Det gjør det enkelt for læreren å reorganisere elevens muskelskjelettsystem ved hjelp av berøring. Elevens armer henger langs siden av kroppen. Bruker eleven armene aktivt betyr det gjerne at armene kompenserer for noe som skulle skjedd andre steder i kroppen. Armene bør helst få være i fred. Å organisere hode, nakke, rygg og beina prioriteres framfor bruken av hendene. Dette gjelder generelt – vi vil først organisere den vektbærende strukturen som bruken av armene avhenger av. 

Men hvis eleven aldri får bruke hendene i timen er det noe som mangler i undervisningen. Resultatet kan bli passivitet [lenke] som jeg skrev om i et tidligere blogginnlegg. Det er hendene du bruker for å utrette ting med., om du ikke har det i kjeften. Skal Alexanderteknikken bli en del av dagliglivet må du forstå hvordan bruken av armer og hender passer inn i sammenhengen.

Eksperimenter

Her kommer noen eksperimenter du kan prøve ut for å undersøke sammenhengen mellom bruken av armene og resten av kroppen. De er ganske primitive og grove og har forsåvidt ingenting med Alexanderteknikken å gjøre bortsett fra at de kan belyse eventuelle vaner du har.

Det kan være en fordel å gjøre dem sammen med noen fordi enkelte endringer er lettere å observere visuelt hos andre enn kinestetisk i egen kropp. Du kan eventuelt gjøre dem foran et speil. En annen mulighet er å filme seg selv med mobilkamera.

Gjør hver bevegelse bare noen få ganger og ta en liten å pause mellom hver gang. Dette er bevegelser å observere, ikke å øve på. Oppmerksomheten må være mest mulig «fersk».

Store bevegelser

• Beveg armene i store sirkler. Observér hva som skjer i beina. 
• Beveg armene i store sirkler og stopp all bevegelse i beina ved å stramme dem. Hva skjer med bevegelsene i armene?
• Beveg armene i store sirkler mens du veksler mellom å stramme i beina og å la dem bevege seg fritt. Observér forskjellene.
• Beveg armene i store sirkler men du strammer nakken. Hva skjer med armbevegelsene, og hva skjer i resten av kroppen? 
• Beveg armene i store sirkler mens du vekselsvis strammer i nakken og slutter å gjøre det (slik at hodet kan gå «fram og opp»). Obserér effekten dette har på hver del av kroppen, inkludert føttene
•  Beveg armene i store sirkler og observér effekten av å stramme hendene og/eller de ulike delene av armen og skuldrene. Det skal være mulig å knytte hendene ganske stramt uten å spenne nakken. Å stramme skuldrene vil gjøre armbevegelse vanskelige, men hva skjer i resten av kroppen? 

Balanse stående

Det gjelder å ha klart for seg at enhver bevegelse av armen(e) vil endre kroppens tyngdepunkt, som må bety at den vektbærende del av strukturen må justeres tilsvarende. 

• Begynn med å stå rett opp og ned, armene langs siden. Løft begge armene rett fram til de er horisontale. Hva skjer i resten av kroppen? 
• Prøv å gjøre bevegelsen «feil» en gang. Den vanligste tegnet på dårlig koordinasjon er å knekke sammen på midten, la hoftene gå forover og øvre del av ryggen bakover. Virker det kjent?
• Løft armene rett forover igjen og la hele kroppen bevege seg litt bakover fra anklene. Denne bevegelsen kan gjøres både på god og dårlig måte. Forsøk å legge til litt Alexanderteknikk (hvis du har lært det), og gjør bevegelsen mens du tenker at hodet skal få lov å gå oppover. Prøv også ut effekten av å tenke hodet nedover. Hva blir annerledes?
• Løft armene igjen, men denne gangen unngå at kroppen beveger seg bakover. Tyngden vil komme mer på forfoten og musklene på baksiden av kroppen får økt tonus. Hvilke justeringer skjer i kroppen? Prøv også ut effekten av å tenke at hodet går oppover eller nedover.

Generelt kan det sies at jo mer fleksibelt og dynamisk muskelskjelettsystemet fungerer, jo mer vil balansejusteringene fordele seg over hele kroppen og synlig kompenserende bevegelser vil bli mindre (innen en viss grense).

Sittende

Eksperimentene ovenfor kan også prøves ut i sittende stilling.

Å gripe noe

Når du har prøvd ut eksperimentene ovenfor kan du erstatte bevegelsen(e) med det å strekke deg etter noe. Det er fint om dette er en ting du ofte tar tak i. Det kan for eksempel være en kopp, eller mobilen din. Når du prøver ut de ulike måtene å gjøre bevegelsen på kan du spørre deg selv hvordan det er du pleier å gjøre det.

Din vante positur

Å stå eller sitte i en «nøytral» posisjon med armene lang siden som man kan gjøre i en alexandertime er noe vi vanligvis ikke pleier å gjøre til daglig. Vi gjør noe med hendene og armene hele tiden. At armene er fullstendig passive er nærmest unaturlig.

Hvor pleier du å ha hendene? Når du står? Når du sitter? Har du en favorittposisjon for armene, f.eks at du legger dem i kors? Du kan eksperimentere med å utføre armbevegelsen fra nøytral hengende langs siden til din favorittposisjon. Gjør bevegelsen mens du:

• Strammer i beina eller i nakken. Hva skjer med armbevegelsen?
• Strammer nakken.
• Bruker Alexanderteknikk og tenker retning på hodet oppover. (Prøv også ut hva som skjer når du tenker at hodet går nedover).
• Tenker at armene blir lengre, eller at de blir kortere. Hva er effekten på armbevegelsen, og på resten av kroppen?

Ideelt er det fingrene og hånden som leder bevegelsen. Armene følger bare etter mens de er fleksible og «lange». Strammer vi musklene i armene mer enn nødvendig vil tendensen være at vi drar armene inn mot kroppen. Det vil innebære spenninger i skuldre og nakke og og som regel at pusten hemmes.

Som konklusjon kan vi si at bruken av armene påvirker generell koordinasjon. I Alexanderteknikken vil vi bruke armene på en måte som gjør koordinasjonen bedre, ikke dårligere. 

Relaterte blogginnlegg 

Passivitet

Blogginnlegg som handler om bruken av hender og armer:

Ta imot vekt

Kraft

Legge hendene på hylla

Blogginnlegg om armen og hendenes struktur:

Kragebein

Skulderbladet

Overarmen

Ulna og radius

Hånden

Energi

Vi alexanderlærere har lang trening i å bruke hendene når vi underviser. Berøringen vi benytter har en spesiell kvalitet. Effekten av berøringen kan oppleves som sterk i forhold til hvor lett den er. Det kan virke mystisk. Ofte har jeg fått spørsmål om det er healing, eller de snakker om følelsen av «energi».

Jeg kan forsikre om at det det hele er fullstendig mekanistisk og ikke noe mystisk i det hele tatt. Jeg vet hva jeg gjør.

Vibrasjoner

Jeg pleier å forklare opplevelsen med utgangspunkt i min bakgrunn som musiker. Jeg spiller fiolin og å spille fiolin går ut på å manipulere vibrerende strenger. Ved å gjøre forskjellige ting kan en og samme tone på fiolinen gis en uendelig variasjon av klangfarge, intensitet og dynamikk. Det du hører er lydbølger. Lydbølger er luft i bevegelse. Det er snakk om rent mekaniske krefter, men du oppfatter det som musikk som kan innebære et vell av opplevelser når lydbølgene tolkes i hjernen.

En muskel består også av «strenger» samlet i bunter. Musklene «spilles på» av hjernen, det mest komplekse organet vi kjenner, og når du beveger deg er det som lyden tusenvis av symfoniorkestre. Det er ikke så rart at det rikholdige og dynamiske samspillet av subtile mekaniske krefter blir tolket som å være noe mystisk og uforklarlig. Men om du tenker etter er det ikke så mystisk likevel, selv om det fortsatt er fantastisk.

Opplevelsen

Som alexanderlærer har jeg kontroll på hva jeg gjør med hendene, men hva eleven faktisk opplever ligger utenfor min kontroll. Enkelt forklart går min jobb ut på å hjelpe til med å redusere uønsket aktivitet i muskelskjelettsystemet og kombinert med elevens bevisste tenkning og bevegelser sørge for forbedret organisering av systemet. Denne reorganiseringen innebærer endringer som gir opphav til alle mulige slags subjektive opplevelser hos eleven.

Jeg forsøker alltid å gi en rasjonell forklaring ved å peke på sammenhengen mellom opplevelsen og det eleven tenkte og gjorde. De aller fleste skjønner sammenhengen, men det hender elever holder fast ved en vitalistisk og «åndelig» forklaringsmodell. Det er synd, for selv om folk har all rett til å ha det livssynet de ønsker er det i denne sammenhengen snakk om ren og skjær overtro. I enkelte tilfeller blir dette noe som hindrer personen i å bli kvitt uvaner og mestre en fri og bevisst bruk av kroppen, og et hinder for videre utvikling.

Når du tar en time i Alexanderteknikk kan du få en fantastisk opplevelse, men det er ikke på grunn av mystisk og uforklarlig energi. Den finnes ikke.

Relaterte blogginnlegg:

Healing