Alltid beredt

Da jeg var ung, i forrige årtusen, var jeg med i speideren. Vi overnattet i telt, gapahuk og snøhule. Vi grillet pølser, pinnebrød og pizza. (Eksotisk pizza med peanøtter og andre ting vi fant i sekken).

Vi lærte å knytte knuter, plastre sår og spjelke bein. (Det med plastring var absolutt nødvendig. Jeg kan ikke huske én tur uten at noen skar seg i fingeren). Vi lærte å bruke kart og kompass, vi lærte om dyra i skogen, vi lærte speidersanger og dårlige vitser.

Som kjent er speidernes motto "alltid beredt". Det var vi vel også, om problemet kunne løses med plaster, en taustump eller kart og kompass.

Jeg synes speiderne har et godt motto. Vi kan aldri være helt sikre på hva som kommer til å skje. Vi må være forberedt på det meste og å kunne ta ting som de kommer.

Alexanderteknikken hjelper deg til alltid å være beredt. Den forbereder deg ikke til noe bestemt, som å spjelke bein, men hjelper deg til å bruke kreftene på mest mulig effektiv måte uansett hva du gjør. 

Ved å bruke teknikken blir du gradvis mer følsom for signaler fra kroppen. Indirekte vil det også gjøre deg bedre forberedt, fordi å være beredt forutsetter oppmerksomhet.

Men aller viktigst er at Alexanderteknikken gjør deg beredt til å stoppe. Ved å være beredt til å stoppe blir du i stand til å ta valg. Bare da kan du være alltid beredt.

Relaterte blogginnlegg: 

Kontroll

Din egen melodi

Da jeg skrev forrige blogginnlegg kom jeg til å tenke på en gang jeg hørte Bruchs fiolinkonsert i g-moll. Det var i Brighton mens jeg studerte til å bli alexanderlærer. Fiolinisten Midori skulle spille med det lokale symfoniorkesteret. Jeg hadde gått glipp av en konsert hun hadde i Oslo mange år tidligere og ville gjerne høre henne live. 

Bruchs fiolinkonsert kjente jeg godt fra før. Min far hadde en LP med Nathan Milstein som jeg likte å lytte til, og senere under musikkstudiene spilte jeg de to første satsene. Jeg trodde jeg visste hva jeg kom til å høre. Men Midoris tolkning var helt annerledes enn den jeg hadde i hodet. Hun klarte å skape uventede nyanser i hver eneste lille frase. Det var samme bilde, men i nye farger. Samme historie, men med andre ord.

Alexanderteknikken kan ha noe av den samme effekten. Det er de samme gamle bevegelsene du gjør, men på en ny måte. Du kan oppleve detaljer og nyanser du ikke forventet og følelser du ikke visste var mulig.

Hvem spilte riktig, Milstein eller Midori? 

Selvfølgelig begge. Hver på sin måte. Problemet med å gjøre noe på «riktig» måte er at det lett overstyrer nødvendige individuelle forskjeller. Forsøker du å gjøre bevegelser «riktig» ved å etterligne andre kan det hende du gjør feil.

Det er ikke engang sikkert at hva som er riktig måte for deg i dag er riktig måte i morgen. Patrick Macdonald skriver i «The Alexander Technique As I See It»: 

Do not forget that right and wrong change, and should change as your body co-ordination change. What is right for you today should be wrong for you tomorrow (Macdonald 2015, s. 4).

Alexanderteknikken handler ikke om å gjøre ting riktig. I stedet følger vi prinsippet med å finne ut hva vi gjør feil for så å slutte med det. Det som da trer fram er din individuelle måte å gjøre bevegelsene på, måten som er «riktig» i forhold til dine forutsetninger. En måte som samsvarer med de faktiske forhold. I morgen kan forholdene være annerledes. 

I morgen spiller du din egen melodi på en ny måte.

Relaterte blogginnlegg: 

Den riktige tonen 

Litteratur:

Macdonald, Patrick. 2015. The Alexander Technique as I See It (2. utgave). Mouritz ISBN 978-0954352295 Hb

Lenker:

Milstein spiller Bruch

Bruch - Violin concerto n°1 - Milstein / Pittsburgh / Steinberg

Midori spiller Bruch 3. sats:

Bruch: Concerto No. 1 in G Minor for Violin and Orchestra, Op. 26/III.Finale. Allegro energico

Den riktige tonen

En viktig del av jobben som alexanderlærer er å svare på spørsmål. Alle mulige spørsmål. Ingen er for små, ingen for store og ingen for dumme.

Ett spørsmål som av og til kommer fra nybegynnere er: Sitter jeg riktig nå? Det enkle svaret på det er at det finnes ingen "riktig" måte å sitte på. For å illustrere det kan du se for deg et piano. Et piano har 88 svarte og hvite tangenter. Hvilken av tangentene er den riktige? Du ville ikke vært særlig til pianist om du bare hadde én tone på repertoaret. Du vil på samme måte være ganske begrenset om du bare hadde én måte å sitte på.

Det finnes mange ulike toner å velge å spille og mange måter å spille dem på. Måten vi bruker kroppen på er minst like kompleks som musikken en mesterpianist kan trylle fram på klaveret.

Noen kombinasjoner av toner oppleves som mer harmoniske enn andre. De danner akkorder som danner grunnlaget for mye av musikken vi hører. Noen måter å bevege seg på, og noen måter å sitte på, er mer i samsvar med hvordan kroppen er utformet og kan også beskrives som «harmonisk». Det å kunne balansere på sitteknutene er en slik form for «harmonisk» kroppsbruk og gir et godt grunnlag for aktiviteter vi gjør sittende. Men det betyr ikke at dette er den eneste «riktige» måten å sitte på, like lite som det å spille durtreklanger er den «riktige» måten å spille piano på.

En god pianist vet hvordan å behandle et piano så det klinger optimalt. Men et piano kan også mishandles. Mange steder her i landet står det piano som jevnlig utsettes for mishandling av ivrige spilleglade og uerfarne barn og unge. Etterhvert begynner instrumentene å gå i stykker. Det er grenser for hvor mye de tåler.

Kroppen vår tåler mer fordi den er selvreparerende og fordi den er dynamisk og kan kompensere for feil bruk. Men det finnes grenser. Når vi får vondt et sted kan det komme av lengre tids feil belastning. Akkurat som når de midterste tangentene ofte svikter først har vi noen områder av kroppen som er mest utsatt, som rygg, nakke og skuldre. Det har antagelig å gjøre med at disse delene brukes mest, ikke bare at de misbrukes mest.

Å ha et begrenset bevegelsesrepertoar er et problem i seg selv fordi det gir ensidig belastning. Å gjøre de «riktige» bevegelsene hjelper dermed lite. Vi må kunne gjøre alle mulige slags bevegelser. Utfordringen er at bevegelsene våre er vanestyrte og selv «nye» bevegelser kan være sterkt preget av vaner. Derfor kan kvaliteten på bevegelsene være like viktige som variasjon.

Kort og enkelt forklart har bevegelser dårlig kvalitet om du gjør deg selv kortere. Du kan gjøre deg kortere enten ved å bruke for mye muskelspenning og presse deg sammen, eller ved å kollapse. Det er også ganske vanlig å gjøre en kombinasjon av begge deler. Hvis det er dette du er vant til å gjøre er det ikke sikkert du legger merke til det. Hvis du tar timer i Alexanderteknikk vil du etterhvert kunne legge merke til hva du gjør og begynne å sitte på en ny og mer dynamisk måte. Du lærer ikke å sitte på den «riktige» måten, men å sitte «riktigere» på alle måter.

Relaterte blogginnlegg:

Rompa di

En teknikk for damer?

I forrige blogginnlegg skrev jeg om en stor spørreundersøkelse blant Alexanderteknikk-lærer og deres elever i England. Resultatet fra undersøkelsen viste at de aller fleste som tok timer i Alexanderteknikk var over 40 år. Et annet resultat fra undersøkelsen var at 71% av elevene var kvinner. Kvinneandelen blant lærerne var på 74%. 

Hvorfor er det slik?

Terapeutiske aspekter

Jeg tror skjev kjønnsfordeling har noe av samme årsak som skjev aldersfordeling – de terapeutiske sidene ved Alexanderteknikken har blitt sterkest vektlagt opp gjennom årene.

Selv om Alexander selv var skuespiller og jobbet mye med skuespillere og stemmebruk i begynnelsen av sin karriere, dreide hans praksis ganske snart over mot et klientell bestående av mennesker med ulike grader av fysiske plager. Og slik har det fortsatt.

Forskning som viser at Alexanderteknikken kan ha helsemessig effekt, for eksempel for ryggsmerter bidrar til å forsterke imaget av Alexanderteknikken som en type behandlingsform og ikke en teknikk for selvutvikling.

Kvinner oppsøker lege oftere enn menn, og er mer tilbøyelig til å oppsøke alternativ behandling.

I tillegg kommer Alexanderteknikkens indirekte og forsiktige tilnærming. Vi menn overser ofte kroppens små hint om gryende krisetilstand og forsøker heller å løse krisen, når den inntreffer, med rå kraft, (f.eks helsestudio).

Alexanderteknikkens prosess med selvobservasjon, for å oppdage eventuelle uvaner som kan være årsak til problemene, for så å slutte med dem, kan virke lite tiltalende for dem som ønsker kjappe løsninger.

Macho-tendenser

Anvendelsesområdet til Alexanderteknikken er stort. Om en terapeutisk tilnærming appellerer til det feminine kan teknikken anvendes på andre områder som definitivt har preg av det maskuline. I fjor sommer var jeg på alexanderlærerkurs med en lærer fra Israel. Han hadde avtjent sin verneplikt i det israelske flyvåpenet som lærer i Alexanderteknikk for blant annet jagerflypiloter. Mer macho enn det får du det ikke.

En annen sammenheng Alexanderteknikken brukes i er kampsport. Noen av Alexanderteknikkens prinsipper har paralleller i taiji, som egentlig er en form for kampsporttrening. Men i likhet med Alexanderteknikken virker det som det er flertall av kvinner som driver med taiji.

Jeg har også hatt flest kvinnelige elever gjennom min karriere, men periodevis har jeg hatt flertall av menn. For noen år siden kom det ut ei bok med tittelen The Game. Boka handler om hvordan å forføre kvinner og ble en bestselger. Alexanderteknikken nevnes som et hjelpemiddel til å få bedre kroppsholdning. I etterkant hadde jeg flere mannlige elever som hadde bedre kroppsholdning som mål. Jeg aner ikke om teknikken hjalp dem på damefronten.

Det jeg tror vil kunne føre til endring i kjønnsfordelingen blant Alexanderteknikk-elever er om teknikken blir mer utbredt innen idrett. Med så stort fokus det er innen toppidrett på alle mulige slags detaljer er det nesten rart ikke Alexanderteknikken blir mer brukt. Noe av grunnen kan være at undervisningsmetodene brukt i Alexanderteknikken har vært preget av tilpasningen til mennesker med fysiske lidelser. Men dette er i ferd med å endre seg. Noen lærere har spesialisert seg på å undervise teknikken i forbindelse med aktiviteter som løping, svømming og golf. Foreløpig dreier det seg om relativt få, men her er det et stort potensiale.

Kvinneyrke

Kvinneandelen blant lærerne er enda større enn blant elevene, hele 74%. Igjen tror jeg dette har å gjøre med at Alexanderteknikken blir oppfattet som en form for alternativ terapi.

Vi er lærere og ikke terapeuter. Men siden en så stor andel av elevene kommer med en eller annen form for fysisk plage, vanligvis muskelskjelett-lidelse, inkluderer undervisningen ofte et snev av omsorgsarbeid. Menn kan være like omsorgsfulle som kvinner, men kvinner er kanskje mer villige til å gå inn i rollen.

Kanskje den viktigste grunnen til at få menn er alexanderlærere er nok at jobben er dårlig betalt. Du blir verken rik eller berømt av å være alexanderlærer. Det er lite trolig at det endrer seg med det første. Men bortsett fra at den er dårlig betalt er det en veldig givende jobb. 

Relaterte blogginnlegg:

En teknikk for de eldre?

The Game

Lenker

Teachers of the Alexander Technique in the UK and the people who take their lessons: A national cross-sectional survey.

En teknikk for de eldre?

I fjor ble det publisert resultater fra en spørreundersøkelse gjennomført for å finne demografiske data om alexanderlærere og deres elever. Undersøkelsen viste at nærmere 88 prosent av eleven var over 40. Nærmere 30 prosent var over seksti. Kun knappe 12 prosent var under 40! En lignende undersøkelse gjennomført tidligere blant medlemmer av STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique, viste lignende resultat. Undersøkelsene omfatter alexanderlærere i England, men etter egen erfaring har jeg grunn til å tro at det samme gjelder også i Norge.

Hvorfor er det slik?

Smertefull sannhet 

Spørreundersøkelsen undersøkte også årsaken til at personene tok timer. To tredjedeler av de som svarte oppgave muskelskjelett-lidelser som grunnen til å prøve Alexanderteknikk.

Når du begynner å dra på årene kan du få vondt både her og der, og eldre er mer utsatt for muskelskjelettlidelser enn yngre mennesker. Kanskje er dette et av livets uunngåelige faktum, men det kan også være at måten du bruker kroppen på spiller inn og at uhensiktsmessig bruk får konsekvenser ettersom årene går. Det er følgelig helt naturlig at eldre mennesker er mer interessert i Alexanderteknikken. 

Markedsføring og metodikk 

Måten AT markedsføres kan også ha noe av skylda for den skjeve aldersfordelingen blant alexanderelever. Alexanderteknikken assosieres i stor grad med alternativ behandling og misoppfattes som å være en terapiform.

Selv blant musikere og andre utøvende kunstnere virker det som teknikken blir sett på som noe man tyr til når ting har gått galt og man har vondt et sted. Nytten teknikken har som redskap for læring, øving og utvikling blir ikke forstått.

Undervisningsmetodikk kan også spille inn her. Tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning har i stor grad vært rettet mot personer med fysiske begrensninger med lite vekt på variasjon av bevegelser og aktiviteter.

Det kan også være grunnen til at Alexanderteknikken er relativt lite kjent innen idrett, et område hvor teknikken har et stort ubenyttet potensiale. Hadde Alexanderteknikken vært mer utbredt innen idrett og sport ville naturlig nok alderssammensetningen av elevene vært annerledes.

En teknikk for forebygging

FMA mente selv at Alexanderteknikken først og fremst virket forebyggende og at det viktigste var å undervise teknikken til barn. På den måten ville utbredelsen av teknikken gi størst mulig samfunnsmessig effekt.

Det ble i Alexanders tid opprettet en liten skole hvor teknikken var integrert i pensum. I dag finnes det noen få skoler i England hvor teknikken blir brukt i skolehverdagen. Men teknikken har aldri fått den posisjonen i utdanningssystemet som Alexander så for seg.

Eldrebølgen

At Alexanderteknikken er blitt en teknikk for de voksne og de godt voksne er ellers ikke så merkelig. Det finnes en del forskning som viser at teknikken muligens kan bedre balansen hos eldre, hjelpe ved kneartrose, og være til hjelp for personer med Parkinsons.

Min erfaring er at eldre mennesker er gode alexanderelever. Jeg har hatt elever på bortimot 90 år og de setter ofte stor pris på timene. Det gjør en stor forskjell for dem å redusere bruken av unødvendig spenning og gjøre ting på en lettere måte. Alder er ingen hindring, kanskje er det tvert i mot. Eldre mennesker er flinkere til å ta tid og tenke seg om før de handler.

Folk lever stadig lengre og har mange år som pensjonister. Å ta vare på egen helse og «bruke» seg selv på best mulig måte blir viktig. Ettersom man blir eldre endres kroppens fysiologi og bevegelsesevnen kan bli redusert. Å bruke muskelkraften på en hensiktsmessig måte kan utgjøre forskjellen på om man er i stand til å utføre en oppgave eller ikke.

Kanskje hadde Alexander rett når han mente de unge var viktigst. Men nå som eldrebølgen er over oss kan Alexanderteknikken i alle fall gjøre stor nytte for seg blant de eldre.

Relaterte blogginlegg:

Eldre og Alexanderteknikk

Lenker: 

Teachers of the Alexander Technique in the UK and the people who take their lessons: A national cross-sectional survey 

Effects of Alexander Technique training experience on gait behaviour in older adults

Functional reach improvement in normal older women after Alexander Technique instruction

Reductions in co-contraction following neuromuscular re-education in people with knee osteoarthritis 

Randomized controlled trial of the Alexander Technique for idiopathic Parkinson's disease 

Gi tillatelse

Å bevege seg er lett. Å sitte stille er vanskelig. Du er skapt for å bevege deg og du beveger deg hele tiden. Du får et ønske om å gjøre noe og så skjer bevegelsen nesten som av seg selv. 

Skal du gjøre bevegelser på en ny og bedre måte, eller skal du lære nye ferdigheter, gir det en avgjørende fordel å kunne vente lenge nok til at du kan tenke deg om før du velger å gjøre bevegelsen.

Den iboende trangen og behovet du har for å bevege deg blir da en utfordring. Men det er også en ressurs, for det betyr at i prosessen med å gjøre bevegelser på en ny måte kan du rette all oppmerksomhet mot betingelsene for bevegelse. Du kan konsentrere deg om hva du vil IKKE skal skje. Selve bevegelsen vil mer eller mindre skje av seg selv. 

Å tenke retning 

Du endrer betingelsene for bevegelsene ved å «tenke retning». Retningene er mentale beskjeder som først og fremst fungerer preventivt. Noen ganger er de formulert negativt, f.eks. «ikke dra haka ned»; andre ganger positivt, f.eks. «la ryggen være bred». 

Når vi skal endre vanemessig bevegelse eller lære noe nytt lønner det seg også å ha en klar forestilling om hvordan bevegelsen kan gjennomføres. Det er for eksempel godt å vite hvor hofteleddet er slik at du bruker hofteleddet isteden for å skvise ryggen når du skal sette deg ned i en stol.

Mange muligheter 

Det særegne ved «retningene» i Alexanderteknikken er at de er grunnleggende sett de samme uansett hvilken bevegelse du planlegger å gjøre. Du kan tenke retning og så kan du velge å gjøre hva som helst. Og selv om du ikke gjør den bevegelsen du egentlig planla med, så har du trent på noe nyttig likevel: bruke Alexanderteknikken i praksis.

Knepet med å ha flere alternativer kan du bruke bevisst i forbindelse med aktiviteter eller bevegelser som er sterkt preget av vaner. Ved å hele tiden ha flere bevegelser å velge mellom blir det lettere å holde retningene gående de gangene du velger å gjøre en bevegelse som ellers er vanestyrt.

Avstand og kontroll 

At bevegelse skjer nærmest av seg selv betyr at alt du har å gjøre er å enten si nei eller ja til bevegelse. Det innebærer også at det er mulig å holde en viss mental avstand til aktiviteten du gjør og samtidig tenke retning. Det er en måte å tenke på som kan kreve en del trening, og det er det vi øver på i en Alexanderteknikk-time.

I en time kan læreren noen ganger sette i gang bevegelsen for deg slik at det skjer uten at de vanemessige spenningene så lett setter inn. Igangsettelsen kan bare skje om du gir tillatelse til det. Lærerens hender hjelper deg også med å ha riktig «retning».

Retningen er viktigere enn bevegelsen. Er retningen feil lar du være å gjøre noe, er retningen riktig gir du tillatelse og bevegelsen vil finne sted.

Relaterte blogginnlegg:

Alexanders plan 

Nye spor 

Å finne veien 

Vente og se

Nye spor

Alt går lettest når ting går i sitt vante spor. Derfor er vaner vonde å vende. Vi velger minste motstands vei og liker at ting går på skinner. Men skal vi gjøre noe på en uvant måte går det ikke skinnegang i ønsket retning.

Det er ingen sak å ta toget til Drammen (nå som lokførerne har avblåst streiken), men til Drøbak kommer du ikke. (Se forrige blogginnlegg).

Alexanderteknikken handler om å endre vaner. Et viktig ledd i prosessen er å "tenke retning". Å tenke retning kan sammenlignes med å legge ny skinnegang den veien den nye bevegelsen skal gå.*

Rydde vekk hindringer

Vi begynner med å rydde terrenget. Vi rydder unna alt som ligger i veien ved å si «nei» til alle tendenser som vil være til hinder for den nye bevegelsen. Ting vi ikke ønsker skal være der. Vi ønsker ikke å dra hodet bakover, eller å dra haka ned, eller holde pusten, og så videre. Å lage en utfyllende liste er umulig. Vi har alle våre særegenheter og hver av oss må feie for egen dør. Felles for alle slike uvaner er at de gjør kroppen mindre dynamisk, komprimerer den eller «deler den opp» på en uhensiktsmessig måte.

Retning

Når vi har en klar forestilling om hva vi ikke skal skje, må vi tenke ut hvilken retning vi vil bevegelsen skal gå i og hva vi ønsker skal skje.

Det vi ønsker er ekspansjon. Kraft som går i feil retning vil direkte eller indirekte presse kroppen sammen. Beholder vi lengde, bredde og volum i kroppen vil musklene til gjengjeld være lange og fungere mer effektivt i samarbeid med skjelettet.

Det vi ønsker skal skje er det motsatte av uvanene som komprimerer kroppen. Retningene vi tenker er derfor først og fremst preventive.

Retningen blir vanligvis formulert:

la nakken være fri slik at 

hodet kan gå fram og opp slik at 

ryggen kan bli lengre og bredere slik at 

knærne kan gå fram og fra hverandre (osv.)

Dette er bare en av mange måter å beskrive «retningene» på og de er bare like fra person til person i den grad vi deler anatomiske fellestrekk. Variasjoner forekommer og måten å tenke på kan også avhenge av situasjonen du er i.

Mengdetrening

Når vi tenker retning gjør vi ingenting, vi «bare» tenker. Tankene vil, enten vi vil eller ikke, påvirke organiseringen av muskelspenninger i kroppen og legge forholdene til rette for bevegelse.

Den gamle måten å gjøre bevegelsen på har laget en sti det er lett å følge. For å lede bevegelsen i en ny retning må det lages en ny sti. Det tar tid. Det tar tid å legge nye spor. Det vi kan gjøre er å øve på å tenke retning uavhengig av bevegelser, gjerne mens vi ligger i aktiv hvilestilling. Jo mer vi øver, jo letter vil det bli å tenke retning når vi er i aktivitet.

Feil spor

Hva er egentlig retningene i Alexanderteknikken?

Før jeg hadde min første time leste jeg en bok om teknikken. Uten praktisk erfaring fra alexandertimer måtte jeg «oversette» det jeg leste gjennom min egen kroppsforståelse, som var ganske begrenset, for å si det mildt. Jeg feiltolket retningene og etterpå måtte jeg prøve å glemme det jeg hadde lest.

Når «retningene» misforstås betyr det at de nye sporene også går i feil retning og arbeidet er bortkastet. De nye sporene kan til og med gå i enda mer feil retning enn de gamle.

Den mest opplagte feilen folk gjør når de prøver å «tenke retning» er at de gjør noe istedenfor å bare tenke. Det er så fristende å gjøre bare litt for å kjenne at det faktisk skjer noe. Men retningene er først og fremst preventive og du skal ikke kjenne det som ikke skjer!

Retningene er logiske ut ifra hvordan kroppen henger sammen. Det er ikke noe mystisk ved dem. De kan forklares og forstås på en rasjonell og logisk måte. Men for å anvendes i praksis må de forstås kroppslig. Du må forstå hva retningene innebærer for deg. Det kan ikke så lett forklares med ord.

Veiledning

Å forstå hva «retningene» betyr blir mye lettere når du har muligheten til å ta timer hos en Alexanderteknikk-lærer. Ved bruk av berøring får du en direkte og intuitiv opplevelse av hva «retningene» betyr. I timene får du også muligheten til å prøve ut å «tenke retning» i praktiske aktiviteter. 

Da kan du være sikker på å komme på rett spor.

*Goddard Binkley skriver i The Expanding Self:
Alexander then stepped back a few paces, held out his left hand and extended the index and middle fingers, and said: "For the sake of argument, say these two fingers represent the old habitual track. You receive a stimulus from within or without the self to do someting, for example, sitting back in the chair. And you give consent to this idea - the message goes down this old track. But now, if you do not give consent to the stimulus to 'sit back in the chair,' the message stops here [pointing to this knuckles]. Then after withholding this consent, you prepare a new track [Alexander now extended his fourth and little fingers] which represents the new means whereby of allowing the neck to be free, the head to go forward and up, and the back to lengthen and widen [primary control]. This is the main idea, you see." (Binkley 1993 side 59-60)

Relaterte blogginnlegg:

Å finne veien

Surf, ikke surf

Veien til butikken

Å finne veien

De to siste blogginnleggene har handlet om det å stoppe og ta seg tid. Hvis vi skal gjøre ting på en ny måte, for eksempel forsøke bevege oss med mindre bruk av unødvendige muskelspenninger, er det avgjørende å ikke kaste seg på første og beste impuls for handling. Du må stoppe og tenke deg om for ikke å bruke vanemessig spenning og havne i samme grøfta som før. Det er som å unngå å havne i Drammen hver gang du skal til kjøre til Drøbak. Du må stoppe og tenke deg om og gi deg selv muligheten til å velge en ny vei.

Men vet du veien?

Hvis du skal kjøre, sykle eller gå til jobb eller skole vet du veien veldig godt. Du har vært den veien mange ganger før og du behøver ikke tenke over hvilken vei du skal velge. Underveis kan du godt tenke på helt andre ting enn hvor du er og hvor du skal. Det går av seg selv. Slik er det også med de fleste bevegelsene vi gjør i løpet av dagen. De er vaner.

Men om du skal gjøre en bevegelse på en ny måte blir det annerledes. Det blir som å dra til et nytt sted. Et sted du ikke har vært, og kanskje har du ikke anelse om hvilken vei du skal ta for å komme dit. Så før du legger avgårde bør du finne ut hvilken vei du skal ta. Det vil lønne seg om du har en så klar forestilling som mulig om de veivalgene du må gjøre underveis. Du må ha en klar plan.

Veien til stolen

La oss ta som eksempel bevegelsen fra stående til sittende. Det er en bevegelse de aller fleste mennesker i vårt samfunn gjør mange ganger om dagen. På bakgrunn av mange års erfaring som lærer i Alexanderteknikk kan jeg trygt påstå at de aller fleste voksne mennesker i vårt samfunn vil sette seg ned på en slik måte at de enten bruker for mye muskelspenning når de setter seg ned, eller at de kollapser og ender opp i en sammensunket tilstand. Mange gjør faktisk begge deler på en gang. Diskusjonen om hvorfor det er slik må vi ta en annen gang, men slik er altså tingenes sørgelige tilstand.

Hvordan skal vi gå fram for å sette oss ned på en bedre måte?

Måten vi er vant med funker ikke. Det betyr at vi ikke kan stole helt på følelsen vi har av hvor «riktig» vi gjør det og hvor vi er på vei. Vi setter oss ned slik vi gjør nettopp fordi det føles som den riktige måten å gjøre det på. Vi tror vi er på vei til Drøbak, men vi havner i Drammen.

Hvis du vil til Drøbak finnes det veiskilt som forteller deg hvilken vei du skal gå. Vi har noen slike veiskilt for kroppen også. Ett slikt veiskilt er de anatomiske fakta. Kroppen beveger seg der det er ledd, og det å ha en klar forestilling om hvor leddene er kan være en god retningsgiver.

Når folk flest setter seg ned på en ukoordinert måte er det blant annet fordi de bruker leddene feil. De presser hodet og overkroppen ned uten å løsne i hofte-, kne- og ankelledd. Særlig hofteleddet blir for lite brukt. Resultatet blir at overkroppen presses sammen i begynnelsen av bevegelsen.

Et annet retningsgivende element er kroppens tyngdepunkt og tyngdekrafta. Mange, når de setter seg ned, flytter tyngdepunktet bakover før baken berører stolen. De ender med å falle som en sekk det siste stykket. Tyngdepunktet må være over føttene helt til det er kontakt med stolen. Mange bruker også muskelkraft på å bøye knærne når de skal sette seg. Det er helt unødvendig. Vi kan la tyngdekrafta gjøre den jobben.

I tillegg har vi Alexanderteknikk-retningene som i sum sier at vi må la kroppen ha en tendens til å ekspandere (la hodet fram og opp, la ryggen være lang og vid osv.). Alexanderteknikk-retningene er først og fremst preventive, og som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan de være individuelle.

Du må altså ha en klar plan for både hva du vil gjøre og hva du ikke vil gjøre. Du må ha en klar plan for hvordan du skal komme deg til Drøbak, samtidig som du har klart for deg hvor du ikke skal ta til høyre som du pleier for ikke å ende i Drammen.

Means-whereby og mål

I Alexanderteknikken kalles elementene i en slik plan for «the means-whereby», midlene du må ta i bruk for å nå målet. Skal du nå et mål må du tenke ut hva som skal til for å nå dit, og så gjennomføre planen, «fokusere på arbeidsoppgavene» som det heter i idretten.

Her var eksempelet det å sette seg ned i en stol. Prinsippet gjelder også om du skal lære noe helt nytt. Skal du lære å sjonglere vil det lønne seg å ta det stegvis, eller om du lærer å spille et instrument. En musiker må gjøre seg kjent med hva et nytt stykke inneholder, en skuespiller må sette seg inn i tekst og karakter.

Noen ganger er det å definere målet også en del av prosessen. En musiker vil for eksempel ha nytte av å ha en så klar forestilling som mulig om stykket som skal læres. Men skal du sette deg ned på en ny måte er det et poeng at du ikke kjenner målet. Du skal til et nytt sted. Du har aldri vært i Drøbak og vet ikke hvordan det er der, bortsett fra at det vil føles helt annerledes enn å være i Drammen. Du er så vant til å dra til Drammen at du bare klarer bare å forestille deg noe som ligner på Drammen. Følelser er ikke helt til å stole på når det gjelder å endre vaner. 

Alt du har å forholde deg til er retningene og planen du har for å komme dit. Den må du holde deg til. Hvis du på noen tidspunkt heller får lyst til å gjøre det du er vant til og velger andre retninger vil du ende opp et helt annet sted enn Drøbak. Mest sannsynlig i Drammen.

Veiviser

Den letteste måten å komme seg til Drøbak på vil være å ha noen med seg i bilen som har vært der før og vet veien godt. Kanskje til og med en som har vært både i Drøbak og i Drammen. En Alexanderteknikk-lærer er en slik veiviser. Det er mye enklere å finne bedre måter å bruke kroppen på, for eksempel når du setter deg ned, hvis du blir veiledet av en Alexanderteknikk-lærers hender. Det fine er at når du er blitt veiledet til Drøbak noen ganger, så finner du mye lettere veien selv. Men ikke bare det – det du lærer gjennom å finne veien ned i stolen kan overføres til alle andre aktiviteter, for en Alexanderteknikk-lærer lærer deg å lese skiltene også.

Relaterte blogginnlegg:

Vente og se

Surf, ikke surf

Alexanders plan

Smarte trekk

Vente og se

Førsteinntrykket av Alexanderteknikken pleier å være at den enten handler om kroppsholdning eller avspenning, muligens begge deler. Hvis førsteinntrykket er kroppsholdning tror folk det handler om å rette seg opp, noe som kan gjøre deg stiv. Du behøver selvfølgelig ikke å gjøre noe for å oppnå din egen naturlige høyde. Tvert imot er det viktigere å gjøre mindre av det som gjør deg kortere.

Om førsteinntrykket er avspenning kommer det av at folk flest går rundt med for mye unødvendig spenning. Den vanlige oppfatningen er at de må gjøre noe for å bli kvitt spenningene de har. Men spenninger er egentlig ikke noe du har. De er ikke ting. Unødvendige muskelspenninger er noe du gjør. Den intelligente måten å bli kvitt dem på er å slutte å gjøre dem.

Mest intelligent, kanskje ikke enklest.

Stopp og observer

Unødvendige spenninger er veldig ofte del av bevegelser du gjør vanemessig og ubevisst. En måte å angripe spenningene på er å endre bevegelsesmønsteret. Men de unødvendige spenninger kan like gjerne være der også når du er i ro. Det kan være noe du gjør hele tiden. Noe du gjør selv når du tror du gjør ingenting.

Hva gjør du når du gjør ingenting?

Folk som mediterer er vant til å sitte stille lenge om gangen. De kan komme til å legge merke til spenninger etterhvert. Noen spenninger kan komme av at det å sitte stille lenge om gangen ikke er så lett. Vi er bedre skapt for bevegelse og det er lett å stivne. Men du kan også komme til å legge mer merke til hva du faktisk gjør selv om du sitter og gjør ingenting. 

Du kan lære mye bare ved å sitte i ro og observere; vente, og se om du kan oppdage noe unødvendig du gjør. Kanskje holder du på skuldrene, eller kanskje spenner du føttene. Fristelsen vil være stor til å korrigere med en gang, men avstå fra det. Retter du på det med en gang kan du gå glipp av viktig informasjon. I stedet kan du stille deg selv noen spørsmål.

Noen spørsmål

Om du merker at du gjør ett eller annet unødvendig, spør deg selv om hvorfor du gjør det. Hva er det du prøver å oppnå? Hva er hensikten? Har det sammenheng med noe? Det er ikke sikkert du finner noe svar, men vanligvis spenner vi oss av en grunn. Det kunne vært en ganske god grunn en gang i tiden, eller i alle fall en veldig naturlig årsak. For eksempel har jeg spenninger som lett kommer fordi jeg har spilt så mye fiolin.

Det neste spørsmålet du kan stille er: hva skjer om jeg slutter å gjøre det jeg gjør?

Problemet med vanemessige spenninger er at vi kan ikke være sikre på hva som vil skje når vi gir slipp på dem. Noe vil kunne forandre seg andre steder enn akkurat der du kjenner dem. Å gjøre noe direkte og lokalt er derfor en dårlig idé. Bedre å ha en åpen og avventende holdning og la ting skje av seg selv. Hvis ingenting skjer har du i alle fall blitt mer kjent ned en uvane, og det er som å ha en fugl i hånden, som ordtaket sier.

Retninger

Retningene vi tenker i Alexanderteknikk - å la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, osv. .- hjelper til at vi gir slipp på spenninger vi går og holder på. Men noen ganger kan det være bra å utsette å tenke retning og heller vente og se hvilken retning kroppen din vil få om du lar ting skje av seg selv. Det vil gi deg et hint om hvordan du kan tenke retning på en mer individuelt tilpasset måte. Retningene som Alexander formulerte er bare generelle og han gjentok ofte hvor viktig det var å tilpasse dem til hver enkelt.

Aktiv hvile 

Å sitte og vente på at spenninger slipper taket er ikke noe for nybegynnere. De vil mangle forutsetninger for å kunne oppdage og å gi slipp på spenninger. Dessuten kan det å være i samme posisjon lenge om gangen være vanskelig. Du kan lett bli mer anspent. Om du har mye spenninger fra før kan det til og med begynne å gjøre vondt.

For nybegynnere er det beste alternativet å legge seg ned i aktiv hvileposisjon med intensjonen om å gjøre minst mulig. Alternativt kan du overlate jobben til en alexanderteknikklærer.

Hands-on 

I en "hands-on" alexandertime er det mye lettere både å oppdage og å gi slipp på spenninger. Læreren bruker hendene på en slik måte at muskelskjelettsystemet som helhet blir bedre organisert. Det er ikke nødvendigvis stedet læreren berører du vil merke at du har spenninger eller at de slipper. Spenningene har sammenheng med noe du gjør og har derfor sammenheng med resten av kroppen. Det ligger en intensjon bak.

Å gi slipp på de unødvendige muskelspenningene er bare en mindre del av prosessen. Du må også lære hvordan du kan utføre det du har intensjon om å gjøre uten å involvere de unødvendige spenningene. Hvis ikke vil du bare bruke de samme gamle spenningene som før. Hvordan det gjøres lærer du gjennom å ta timer his en alexanderlærer. Mer om det en annen gang.

Dette blogginnlegget er inspirert av en workshop med alexanderlærer Bobbie Gallagher med tittelen "Stop and Think".

Relaterte blogginnlegg:

Hva gjør du på?

Å gjøre ingenting

Surf, ikke surf

En forklaring på Alexanderteknikken er at den handler om kvalitet på bevegelser. Alle bevegelser begynner med en tanke, og for å endre kvaliteten på bevegelsene vi gjør må vi endre måten vi tenker på.

Men hvordan skal vi tenke? 

Impulsen til å begynne en bevegelse oppstår under bevissthetsnivået. Vi kan oppleve det som om vi er bevisst beslutningsøyeblikket, men eksperimenter viser at når vi bestemmer oss for å sette i gang bevegelsen har hjernen allerede bestemt for oss. Alt vi kan gjøre er å slenge oss på, eller la være. Det er akkurat som vi surfer på bølger fra det ubevisste.

Min tvillingbror er en ivrig bølgesurfer. Da jeg var innom på besøk nylig lå han foran TV-en og så på overføring av en surfekonkurranse fra Portugal. Surferne satt og ventet på den rette bølgen. Sjøen begynte å bli stille og innimellom måtte de vente ganske lenge. Det er ikke bare å kaste seg på den første bølgen som kommer.

Det er noe helt annet med våre impulser til bevegelse. Vi får impulser til å bevege oss hele tiden, og i motsetning til de ventende surferne kaster vi oss på så og si hver eneste gang. Kanskje avstår vi fra 1 av 10 000.

Når bevegelsen først er i gang vil  den gjennomføres vanemessig. Skal vi endre bevegelsesstrategi på det helt grunnleggende plan er vi helt avhengige av å kunne avstå fra å reagere på impulsen til handling. I Alexanderteknikken kaller vi denne evnen for «inhibisjon».

Klarer du å la være å reagere på din neste impuls til bevegelse eller har du allerede reagert før du har lest denne setningen ferdig?

Relaterte blogginnlegg: 

Bevisst inhibisjon

Nei 

Vendepunkter

Kroppsholdning eller bevegelser

Neste uke er det International Alexander Awareness Week. I den anledning har Stat (Society of Teachers of the Alexander Technique) laget en informasjonsvideo og et slagord: Smart phone, smart posture. Poenget er at mobiltelefonen har stor innvirkning på hvordan vi bruker kroppen, og at det lønner seg å være oppmerksom på denne påvirkningen.

Budskapet er enkelt. Det må være enkelt i en kampanje. Å snakke om kroppsholdning er en slik enkel løsning som mange alexanderlærere bruker. Det har både fordeler og ulemper. 

Jeg tror Alexanderteknikken veldig lett blir misforstått hvis vi snakker om kroppsholdning. Det er tydelig på hvordan folk reagerer hvis du bruker ordet. De strammer seg opp i giv akt-posisjon. Det blir bare en annen form for feil kroppsbruk.

Men «god» eller «dårlig» kroppsholdning er konkret, lett å observere og lett å forstå. Dermed kan det være, om ikke annet, et godt utgangspunkt for interesse i Alexanderteknikken.

Teknikken kan gi bedre kroppsholdning, så det er relevant for mange. Men metoden for å få bedre kroppsholdning gjennom Alexanderteknikken er veldig annerledes enn det som er vanlig ellers.

Normalt brukes styrkeøvelser av ymse slag for å bedre kroppsholdning. Det kan fungere godt, men kan, akkurat som når du strammer deg opp i giv akt, gjøre at du gjør mer av det som er feil og forsterker uvaner du allerede har nok av. Hvis du er en av dem som gjør styrkeøvelser for å få bedre kroppsholdning og redusere muskelskjelettlidelser men bare verre, er det nettopp det som skjer.

Jeg synes det er bedre å snakke om kvalitet på bevegelser enn kroppsholdning. Bevegelser kan ses på som mer grunnleggende enn kroppsholdning fordi kroppsholdningen er resultatet av bevegelsene du gjør. Det er bevegelse som former kroppen.

Ideelt sett bør kroppsholdning også ses på som en form for aktivitet. Ordet posture på engelsk kan brukes som et verb. Dessverre er det ikke slik det oppfattes av folk flest.

Gode eller dårlige bevegelser er mye mer krevende å observere enn kroppsholdning. Å betrakte kroppsholdning er som å observere statuer. Å se på bevegelsene er mer som å høre musikk. Den er der det ene øyeblikket og så er den vekk.

Det er ingen eller få bevegelser som er «feil». Alle bevegelser kan gjøres på gode eller dårlige måter. Kvaliteten har å gjøre med om organiseringen av muskelskjelettsystemet er hensiktsmessig eller ikke. Denne indre organiseringen er ikke lett å observere visuelt. Der er en av grunnene til at vi alexanderlærere hendene når vi underviser. Gjennom berøring er det mulig å få et klart inntrykk av hva eleven foretar seg.

For å påvirke bevegelseskvaliteten må vi se på det som forårsaker bevegelse, og det er tankene dine. All bevegelse begynner med en tanke, enten bevisst eller ubevisst. For å endre bevegelsene må vi endre tankene.

Hvordan skal vi tenke? Om du tror at du må ha «riktig» kroppsholdning kan det gå riktig galt. Det gjelder å tenke på en måte som ikke gjør at du ødelegger for deg selv, en måte som gjør at tankene ikke ødelegger for bevegelsene.

Mer om det en annen gang.

Relaterte blogginnlegg: 

Hvafornoe

Våg å være så høy som du er 

Hvafornoe

Her en dag ble jeg spurt om hva jobber med. Jeg har to jobber og når jeg sier jeg underviser fiolin på Asker kulturskole går det helt greit. Men når jeg forteller at jeg er lærer i Alexanderteknikk ser de rart på meg. De får et spørrende uttrykk i ansiktet som avslører at de overhodet ikke har peiling på hva jeg snakker om.

Noen er nesten litt brydd over ikke å vite hva Alexanderteknikken er. Det har de ingen grunn til. Vi er færre enn 20 lærere i Norge. Har du ikke hørt om oss er ikke det noe rart. Vi blir ikke akkurat fornærmet av å bli møtt med uvitenhet. Det er heller slik at jeg blir positivt overrasket de gangene noen faktisk har hørt om teknikken. Vi Alexanderteknikklærere er i alle fall vant til å måtte forklare hva vi driver med.

Men hva skal vi svare? 

Fag og fagidiot

Å svare på spørsmålet om hva Alexanderteknikken blir både vanskeligere og lettere med med årene. Som med alt annet blir det lettere med trening. Når du har forklart Alexanderteknikken tusenvis av ganger går det en viss automatikk i det. Man blir også mer trent i å vurdere hva slags beskrivelse som passer best til personen man snakker med, og man får selvfølgelig stadig nye ideer til hvordan man kan forklare Alexanderteknikken.

Det siste er kanskje også det som medfører problemer. Enhver som fordyper seg i et felt tilegner seg en masse kunnskap. Bare en brøkdel av denne er nødvendig eller interessant for en totalt nybegynner. Som ekspert er det lett å gå seg vill i detaljene og å ville forklare for mye på en gang. Å uttrykke seg enkelt blir vanskeligere jo flere aspekter og nyanser man ser gjennom mange års erfaring. Det gjør at noen som har hatt ti timer i Alexanderteknikk godt kan gi en vel så bra forklaring som en erfaren fagidiot av en lærer.

Faguttrykk er også en fare for forståeligheten til en fagidiot. Heldigvis er det fullt mulig å forklare Alexanderteknikken med helt vanlige ord. Men ordene er ikke alltid så lett å finne.

En forklaring 

Da jeg fikk spørsmålet nylig om hva Alexanderteknikken er svarte jeg at det er et hjelpemiddel til å forbedre kvaliteten på bevegelsene vi gjør. Det er bare en av mange måter å forklare hva Alexanderteknikk går ut på. Jeg valgte denne forklaringen fordi det var mange musikere til stede. Musikere er avhengige av kvaliteten på bevegelsene. De trener på bevegelser hele tiden og forstår godt hvor viktig det er.

Forklaringen er ikke like fengende for alle. Alle beveger vi oss hele tiden, om ikke annet så puster vi. Når vi slutter å bevege oss, dør vi. Så bevegelse er ganske viktig.

Men vi kan bevege oss mye uten at vi behøver å tenke over det. Noen foretrekker det slik, - slippe å tenke. I så tilfelle kan det være mer interessant for dem å høre om mulige fordeler ved å lære Alexanderteknikken. Veldig ofte forteller alexanderlærere om utbyttet av å lære teknikken når de skal forklare hva den går ut på. Men det er ikke svar på spørsmålet om hva teknikken er.

Når jeg sier at Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å forbedre kvalitet på bevegelser har jeg heller ikke sagt noe om hvordan den fungerer dvs. hva Alexanderteknikken faktisk er. Men det kommer i andre omgang, om tilhørerne blir interessert i å høre mer.

Mer om det en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg:

Gule sider

Cochrane

Se opp

I det siste har jeg skrevet flere blogginnlegg som har å gjøre med nakken. Jeg har skrevet om hodebevegelse, om dype nakkemuskler og om bruk av øynene. 

Kort sagt ønsker vi i Alexanderteknikken å ha en «fri» nakke. En nakke som er dynamisk og bevegelig og uten for mye muskelspenninger. Å la være å spenne nakken unødig er i utgangspunktet en god strategi. Men hva med situasjoner eller aktiviteter som krever at du bruker nakkemusklene aktivt og mer enn normalt, som for eksempel om du skal se opp i taket?

I forbindelse med at jeg flyttet inn i et nytt kontor nylig måtte jeg arbeide med armene over hodet flere ganger for å gjøre ting som å rengjøre lysarmatur, skru ned gamle lamper, montere gardinstenger og henge og gardiner. Det var en utfordring for nakken og fikk meg til å tenke mer over problemet. Eller kanskje vi skal si utfordringen for å være pedagogisk.

Utfordringen

Jeg hørte en gang om noen Alexanderteknikk-lærere som var på besøk i ei kirke som hadde et vakkert takmaleri. For å nyte synet av maleriet la de seg på ryggen i «aktiv hvilstilling» på kirkebenkene. På den måten unngikk de å måtte stå med hodet bakoverbøyd. 

Hvis du må utføre arbeid der du må se opp og ha armene over hodet er det lurt å legge forholdene til rette slik at belastningen blir minst mulig. Men det er ingen god idé å løse problemet ved å aldri legge hodet bakover for å se opp. Det er en naturlig bevegelse vi har bruk for å kunne gjøre, akkurat som det å kunne løfte armene over hodet eller å bøye seg ned.

I Alexanderteknikken vil vi ikke bare ha en «fri nakke», men også at hodet går «fram og opp». Dette kan få noen til å tro at det er feil å legge hodet bakover. Men for å ha en virkelig fri nakke må hodet også kunne bevege seg bakover i det øverste nakkeleddet. For å fullt ut forstå dynamikken mellom hodet, nakken og resten av kroppen må vi også forstå hvordan vi kan se opp i taket med god bruk av nakken. 

Stivhet eller kollaps

En som tror at det er feil å legge hodet bakover vil måtte gjøre nakken stiv for å se i taket. Men det som er mer vanlig er å la nakken kollapse. 

Når hodets tyngdepunkt kommer rett over nakkeleddet, eller lengre bak, har musklene bak i nakken ikke lenger den vante jobben med å holde hodet oppe og nakken har lett for å kollapse. Det gir et veldig dårlig utgangspunkt for å bruke armene. Hvis nakken kollapser vil også øvre del av ryggsøyla gjøre det samme, og alle musklene som beveger armene får dårlige arbeidsforhold.

Samtidig som nakken kollapser er det veldig vanlig å stramme mer enn nødvendig i musklene som trekker hodet bakover. Hodet låses på en måte fast i forhold til den øverste nakkevirvelen og den øverste delen av nakken komprimeres.

Gradvis tilnærming 

Har du nakkeproblemer eller får ubehag av noe slag bør du ikke gjøre bevegelsene foreslått nedenfor. Det er forutsatt at du har praktisk erfaring med Alexanderteknikken.

For å forstå hvordan det er mulig å se opp i taket med godt organisert forhold mellom hode og nakke kan det være en idé å prøve bevegelsen i litt andre posisjoner. Du kan for eksempel utforske bevegelsen mens du står på alle fire. 

I krabbestilling har musklene bak i nakken fortsatt jobben med å holde hodet. De vil ha en viss tonus hele veien og det kan være lettere å la være å la nakken kollapse. (Det forutsetter selvfølgelig at nakken ikke allerede har kollapset når du inntar i stillingen).

Når nakken og hodet er i nøytral vil du se rett ned i gulvet. For å se forover må du la hodet bevege seg bakover. Å tenke «hodet fram og opp» er fremdeles det som organiserer kroppen før bevegelsen. Tenk også at «fram» er å gi slipp på hodet og at det setter bevegelsen i gang. La øynene lede og la nakken være fri til å følge øynene, samtidig som nakken er «lang» uten å bli stiv. Nakken har lettere for å kollapse om munnen er åpen, så i utgangspunktet skal munnen være lukket. Sørg for å ikke holde pusten og gjør bare en bevegelse som er så liten at den er behagelig hele veien.

Om det er vanskelig å stå på alle fire kan du gå rett over til neste trinn som er å sitte litt foroverlent, eller du kan stå i en foroverlent «monkey»-posisjon. Gå fra nøytral posisjon med hodet med blikket skrått nedover til å se forover eller mer opp. Legg merke til at selv om bare hodet og nakken beveger seg vil det skje små justeringer langs hele ryggsøyla. 

Det neste du kan prøve er å sitte bakoverlent i en stol. Da er det lettere å se opp. Hensikten her er å la blikket gå opp og ha tanke om å ha lengde i kroppen slik at verken nakken eller noen del av ryggsøyla kollapser. Etterhvert kan du prøve å sitte rett opp og ned uten å ha støtte i ryggen, deretter kan du prøve i stående. Legg merke til forskjellen det gjør for ryggsøyla og nakken om du sitter eller står. 

Hvis du kommer så langt at du kan legge hodet bakover uten å stramme nakken, og med lengde i nakken uten at den kollapser, kan du legge til å løfte ei arm, eventuelt begge. Lettest å løfte armene blir det om du lar hodet gå «opp». Prøv også ut hvordan det er å løfte armen eller armene om du lar nakken kollapse.

Har du problemer med noen av disse bevegelsene kan du be om hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer.

Praksis

Å se opp i forhold til det øverste nakkeleddet er noe vi har bruk for i ganske mange sammenhenger. Det er ikke så ofte vi har behov for å se rett opp i taket (avhengig av hva slags jobb du har), men hvis du for eksempel sykler vil du kunne ha behov for noe av den samme bevegelsen. Svømming er et annet eksempel, og når du skal nå noe som er over hodehøye, som øverste hylle på kjøkkenet. 

Bevegelsen er noe vi bør holde vedlike, som det å kunne sitte på huk. Ellers kan det skje at vi en vakker dag oppdager at vi ikke lenger kan gjøre bevegelsen, og så går vi glipp av sjokoladen noen har gjemt øverst i skapet. Det ville jo være synd. 

Det ville også være synd å ikke lenger kunne se på stjernene.

Relaterte blogginnlegg:

Hodebevegelse

Dyp nakkemuskler 

Blikket 

Mirakelmekanismen