Forrige gang skrev jeg om de dype nakkemusklene. De dype musklene i nakken er svært følsomme og registrerer hver minste bevegelse av hodet i forhold til kroppen. Nakkemusklene kan sies å være del av systemet som sørger for at vi er i stand til å holde balansen og kan bevege oss omkring. Fordi hodebalansen spiller en så viktig rolle i dette systemet kalte Alexander forholdet mellom hode, nakke og rygg for «the primary control».
Noe som også har mye å si for balanse og bevegelser er synssansen. Synet er en dominerende sans hos mennesker. Se på de som tusler rundt og spiller Pokemon Go som er så populært nå. De har blikket plantet på mobilen det meste av tiden, og kroppen tar form deretter.
Øynene leder
En tysk vitenskapsmann som forsket på posturale reflekser sa at «hodet leder og kroppen følger etter».* Ofte er det slik at øynene leder hodet, og dermed resten av kroppen. Noen ganger er det en ulempe, som når du dras inn og ned mot skjermen.
Fysioterapeutene Fadnes og Leira påpeker i sin bok «Balansekoden» at synssansen kan bli en krykke som fungerer på bekostning av den proprioseptive sans, kroppssansen. Synet er en dårlig erstatning for kroppssansen. Et interessant eksempel i den sammenheng er mannen som mistet kroppsfølelsen men som klarte å trene seg opp til å bruke synet for å koordinere bevegelsene. Det er mulig, men ikke lett.
Samtidig er det slik at synet også er en positiv bidragsyter til bevegelsesprosessen. Over halparten av informasjonen vi får gjennom øynene dreier som om avstand og retning, og er informasjon vi bruker når vi beveger oss. Denne funksjonen er i alle fall i noen grad ubevisst og kan være tilstede selv hos mennesker som har fått skader på selve synsbarken og ellers er blinde (blind sight).
Samspill
Forskning viser at det er kommunikasjon begge veier mellom øyemuskler og nakkemuskler. I dette eksperimentet forsket de på hvordan nakkemusklene stadig får beskjeder for at hode og nakke og øyne skal samspille. Et annet eksperiment (som jeg ikke kan finne lenke til i skrivende stund) ble forsøkpersonene gitt i oppgave å spille et dataspill som simulerte bilkjøring. Forsøkspersonene fikk noen ganger nakken spjelket så hodet ikke kunne bevege seg i forhold til nakken. Det reduserte sanseinformasjon fra nakkemusklene som igjen gjorde at de utførte oppgaven dårligere. Sanseinformasjon fra nakkemusklene var nødvendig for at hjernen skulle tolke inntrykket av hastighet og avstander. Kanskje er det slik at du er dårligere til å kjøre bil når du er stiv i nakken?
I Alexanderteknikk-verdenen er det diskusjon om synet skal regnes som del av «the primary control» eller om synet faktisk er mer «primary». Det er i alle fall sikkert at synssansen kan påvirke hvordan vi beveger oss og at det er en faktor vi må ta hensyn til.
Indikator
Øynene kan være en indikator på om ting fungerer eller ikke, akkurat som pusten. Hvis du holder pusten vil kan det tyde på at du er anspent. På samme måte kan det tyde på at ting ikke fungerer optimalt om du blir stiv eller fjern i blikket. I en Alexanderteknikk-time er elevens øyne en av de tingene som læreren observerer. Om eleven blir fjern i blikket er fokuset feil. Eleven prøver å «kjenne etter» og er for mye tilstede innvendig. Blir blikket stivt er det tegn på at eleven prøver for hardt. Begge deler kan være aktuelt i forhold til det å «tenke retning» i Alexanderteknikken. Blir blikket stivt eller fjernt når eleven for eksempel tenker på å «la ryggen være lang og bred», er det indikator på feil tenkemodus.
Å bli stiv i blikket er noe som kan skje i mange sammenhenger der du prøver å gjøre noe som er ekstra krevende. Musikere som øver på en intrikat passasje vil kunne ha veldig nytte av å observere om det skjer.
Det kan være mer enn bare blikket som blir stivt. Noe jeg har observert hos egne fiolinelever er at de gjerne lener seg mot notene når de skal spille noe de opplever som «vanskelig», selv om de lett kan se notene på to meters avstand. Følelsen av å se notene bedre fordi de er nærmere gir kanskje en følelse av at ting blir lettere, men oppgaven blir i alle fall ikke enklere når koordinasjonen gå ad undas.
Instruksjoner
Alexanderteknikk-lærere gir gjerne instruksjoner som gjelder bruk av øynene. Vanligst er antagelig å «se ut», dvs. ha et levende og interessert blikk. Det har den dobbelte hensikt av både å sørge for at blikket verken blir stivt eller fjernt, og å hjelpe til å utvide oppmerksomheten til også å inkludere omgivelsene.
En instruksjon som noen gang kan være nyttig er å «ha myke øyne», (med en viss fare for at blikket kan bli fjernt). En annen populær instruksjon er å be eleven være oppmerksom på periferien av synsfeltet. Fordi man gjerne får «tunnelsyn» i stressede situasjoner kan det tenkes at oppmerksomhet om vidden og omfanget av synsfeltet kan virke anti-stressende. En annen effekt ser ut til å være at det da blir letter å tenke seg at også hele kroppen «lang og bred» og at man tar den plassen man trenger. Å bruke opplevelsen av avstand og forhold til gjenstander i omgivelsene kan ha en lignende effekt. Opplevelsen av volum og dybde kan inspirere til også å ha rom i kroppen.**
Når noen lærer å «tenke retning» i Alexanderteknikk-timer er det ikke uvanlig at de blir stiv eller fjern i blikket. Å bruke visuell informasjon bevisst kan motvirke at det skjer og i tillegg være en hjelp til det å tenke retning.
Semisupine
Å utforske samspillet mellom nakkemusklene og øynene kan gi en bedre forståelse av hva som er en «fri» nakke. Det kan også være praktisk nyttig ved at du blir mer bevisst på hva som faktisk skjer i nakken din.
Det enkleste er å ligge i semisupine (aktiv hvilestilling) og observere hva som skjer når du flytter blikket. Jeg skrev «enkleste», men dette er ikke lett å observere. Dette var noe vi eksperimenterte med da jeg utdannet meg til Alexanderteknikk-lærer. Den gangen kunne jeg ikke føle noen ting, så dette er noe som kan kreve en god del erfaring, men er likevel verdt å prøve ut.
Når du ligger i semisupine har du minimalt med spenning i nakken og det er mulig å observere om du strammer unødig når du for eksempel lar blikket gå til den ene eller andre siden. Ligg en stund før du begynner for å falle helt til ro og slik at du har gitt slipp på spenninger i nakken. Ta pauser og ikke gjør for mange repetisjoner. La blikket komme tilbake til nøytral mellom hver bevegelse. Pass på at du ikke holder pusten.
Se til ytterkanten av synsfeltet. Hva skjer?
* Sitatet er fra foredraget Physiology of Posture av Rudolf Magnus fra 1926. Hele setningen lyder: «The mechanism as a whole acts in such a way that the head leads and the body follows». Magnus beskriver forsøksdyr som har fått deler av hjernen kirurgisk fjernet slik at refleksene trer tydelig fram. Av naturlige grunner kan man ikke gjøre lignende forsøk på mennesker. Hos friske mennesker er refleksene mindre framtredende, selv om tendensene antagelig kan sies å være der.
**For mer om å tenke retning «tredimensjonalt» se del 4 av boken «How you stand, how you move, how you live» av Missy Vineyard.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar