Dype nakkemuskler

Jeg skrev forrige gang at forholdet mellom hodet og kroppen har stor innflytelse på organiseringen av muskelskjelett-systemet. Forholdet mellom hode, nakken og ryggen blir i Alexanderteknikken gjerne kalt «the primary control». Alexander sa selv i et av sine foredrag: 

... if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter (Alexander 1995 s 148).

Alexander overdrev en smule den gangen. I praksis er det ikke alltid så enkelt. I bøkene han skrev er han mer nyansert, og med årene forandret han definisjonen av hva som utgjør «the primary control». Selv i dag er det ikke full enighet om hva som ligger i begrepet.

En av Alexanders elever og tilhengere var legen Andrew Murdoch. Han mente de dype nakkemusklene som forbinder hodet med de to øverste nakkevirvlene var nøkkelen i en slik «primary control». (Her er bilde av noen av dem) I en artikkel fra 1937 skriver han : 

I suggest that these muscles are the primary movers of the cranial globe and constitue the primary mechanism used in the control of ourselves. I submit that these movements should be primary, and being due to the action of voluntary muscles are therefore under control, so that their use establishes a mechanism man can use for conditioning his muscular reflexes ... (Murdoch 2015 s 255).

Du kan få inntrykk av at primary control går ut på å kontrollere de dype nakkemusklene spesifikt og direkte. Det er ikke slik det fungerer. Men Murdoch er inne på noe. 

Det Murdoch antagelig ikke visste den gang var at de dype nakkemusklene som er med på å balansere hodet er blant de mest følsomme i hele kroppen. Så og si alle muskler i kroppen inneholder sanseorganer kalt muskelspoler som registerer strekk i musklene. Muskler som styrer bevegelser med høy presisjon har høy tetthet av muskelspoler, som for eksempel muskler i hendene, i øynene, og i nakken.

En svensk lege som forsket på nakkerelatert svimmelhet foreslo å beskrive hodet som en otolitt (Karlberg 1995). Otolitter er krystaller i ørelabyrinten. Når du beveger hodet påvirker krystallene følehår og utløser nervesignaler. Signalene gir informasjon om hodets posisjon og bevegelse. På samme måte forteller signaler fra de dype nakkemusklene om hodets bevegelse og stilling i forhold til ryggsøyla.

Murdoch beskrev de små indre nakkemusklene som fingre som holder og beveger hodeskallen. Han kalte dem "handmaids of the cranial globe". (Min anatomilærer fortalte oss at det var kineserne som brukte dette uttrykket, men det har jeg ikke klart å verifisere*).

Hvis du legger en gjenstand på fingertuppene, f.eks ei bok, og beveger deg rundt i rommet, vil du kjenne de små bevegelsene mellom gjenstanden og fingertuppene. Slike små bevegelser må av nødvendighet også finne sted mellom nakken og hodet ditt.

Forskning tyder på at sanseinformasjon fra nakkemusklene spiller en viktig rolle for balanseprosessene og er et element i det noen har kalt «The Head-Neck Sensory Motor System».

Kontroll i Alexanderteknikken er alltid indirekte, og «control» i «primary control» går ut på å ikke forstyrre hode-nakke-systemets funksjon.

Nylig kom jeg over et leserbrev i tidsskriftet for Den Norsk Legeforening fra den tid slyngebehandling var relativt nytt innen fysioterapi. Legen gir i brevet eksempler på pasienter som har blitt bedre gjennom slyngebehandling og skriver videre:

Mange pasienter med kroniske nakkeplager lider antakelig av muskulær ubalanse og vil kunne ha god nytte av slik stabiliserende behandling. [...] Jeg foreslår å innføre begrepet 'reaktivering av dype nakkemuskler' i fysioterapien. Det er tydeligvis ulike metoder for å oppnå dette (Wiig 2005).

Murdoch er inne på en lignende tanke allerede i 1937: 

... the technique is just such as to re-educate the primary control to correct use by inhibiting the wrongly directed activity of the large neck muscles which allows the sup-occipital group to be re-educated to their primary and original function (Murdoch 2015 s 261).

Forskjellen på slyngebehandling og Alexanderteknikk (rent bortsett fra at Alexanderteknikk ikke er terapi), er at i Alexanderteknikk-undervisningen brukes lett berøring mens eleven utfører vanlige aktiviteter. Etterhvert er det eleven selv som skal kunne sørge for ikke å forstyrre hode-nakke-dynamikken. 

Enkelte ganger trenger «the head-neck sensory motor system» større utfordring i form av fysisk aktivitet for å stimuleres til reorganisering. Men stort sett er normal aktivitet tilstrekkelig. Alexanderteknikken er derfor både mer praktisk anvendelig og mer sofistikert.

*Murdoch feilsiterer en Dr Cave ved Royal College of Surgeons' Museum i Edinburgh som bruker uttrykket «handmaids of the cranial globe», men da om de to øverste nakkevirvlene, atlas og axis. 

Relaterte blogginnlegg:

Den himmelske kules tjenerinner

Mirakelmekanismen

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Karlberg, Michael. 1995. The Neck and Human Balance. A Clinical and experimental Approach to 'Cervical Vertigo'. Universitetssykehuset i Lund. 

Murdoch, Andrew. 2015 (1937). The Function of the Sub-Occipitals – The Key to Posture, Use and Functioning. I: Fischer (red) A Means to an End. Mouritz.

Wiig, E. 2005. «Reaktivering av dype nakkemuskler». Tidsskrift for Den norske legeforening; 125:68.

Hodebevegelse

Alexanderteknikk er ikke øvelser, men du kan øve på Alexanderteknikken. Hva som helst kan brukes som øvelser. Å "øve" på Alexanderteknikk betyr å forske på hvordan du pleier å gjøre ting, og å eksperimentere med hva som skjer når du anvender teknikken i praksis.

Kroppsbevissthet 

Å lære Alexanderteknikk inkludere å bli mer bevisst på kroppen. Det som er uvant for de fleste er at det inkluderer å bli mer bevisst på forholdet mellom hodet og resten av kroppen. Dette forholdet har stor innflytelse på organiseringen av kroppen generelt. 

I en introduksjonstime vil vi ofte bruke tid på at eleven(e) utforsker forholdet mellom hodet og nakken og blir kjent med sin egen anatomi. Bare det å vite at leddet mellom hodet og nakken sitter nesten opp mellom ørene kan gjøre en stor forskjell for mange. 

Det kan ta litt tid å finne den riktige måten å være oppmerksom på. Det er lett å overfokusere, men det må være mulig å ha litt oppmerksomhet på hode-nakke-forholdet og samtidig være tilstede i aktivitene man gjør. Jeg har skrevet noe om dette i blogginnlegget En første øvelse. 

Fri nakke

Vi er ute etter å ha en «fri» nakke. Det betyr først og fremst at vi ikke skal forstyrre det dynamiske forholdet mellom hodet og resten av kroppen. Det aller enkleste er å tenke på å la nakken være myk (eller noe lignende) når du beveger deg. Dette er ett av flere hjelpemiddel som først og fremst er ment å fungere preventivt og indirekte. Det betyr ikke at nakken nødvendigvis føles avslappet. Hensikten er å unngå unødvendig spenning i hode-nakkeforeholdet, som i sin tur vil kunne ha positiv effekt på kvaliteten av bevegelser.

Et problem som kan forekomme underveis i læringsprosessen er at eleven blir redd for å bruke nakkemusklene og for å bevege på hodet. Men om du ikke lar hodet bevege seg blir nakken i alle fall stiv. Jeg har derfor funnet det hensiktsmessig å eksperimentere med noen helt vanlige hodebevegelser i undervisningen. Her kommer et eksempel.

Eksperiment

Du kan selv velge om du vil sitte eller stå. Begynn med å se på noe som er rett foran deg. Når du ser rett fram er hodet og nakken mer eller mindre i nøytral stilling. Dette er utgangsposisjonen du lett kan komme tilbake til. (Tar du Alexandeteknikk-timer over en lenge periode vil det som er «nøytral» posision kunne endre seg noe. Men her skal du ikke bekymre deg for om hodet er i «riktig» eller «gal» posisjon).

Finn ett eller annet å se på til venstre eller høyre for deg, så langt til siden at det er naturlig å snu hodet for å se den veien. La deretter hodet komme tilbake til utgangsstillingen. Dette blir bevegelsen du skal eksperimentere med. 

Du ser på et punkt foran deg, deretter på et punkt til en av sidenw, så på punktet foran deg igjen.

Gjenta et par ganger så du blir vant med den måten du gjør bevegelsen på til vanlig. Gjør bevegelsen rolig, la øynene lede, og la hodebevegelsen skje av seg selv. 

Se rett fram igjen og tenk over at nakken din fortsetter helt opp til ørene. (Det kan lønne seg å kartlegge posisjonen nøyere, men i denne omgang er det godt nok å tenke seg at leddet sitter mellom ørene). Nakken din er bevegelig så langt opp. Ha dette i tanken når du ser til siden igjen. Gjør bevegelsen et par ganger. Ta pause imellom og tenk over om bevegelsen ble annerledes.

Om du ikke merker noen forskjell er det helt greit. Det er ikke alltid enkelt å merke forskjellene. De kan gjerne merkes et helt annet sted enn i nakken, for eksempel i beina.

Nakken er den øverste delen av ryggsøyla. Resten av ryggsøyla består av mange bevegelige deler, akkurat som nakken. Forsøk bevegelsen igjen. Denne gangen med idéen om at ryggsøyla er bevegelig hele veien, fra halebeinet og til leddet mellom hodet og nakken. Gjør det noen forskjell fra å bare tenke på hode-nakkeleddet?

Ikke gjør for mange repetisjoner etter hverandre. Om du merker du blir uoppmerksom eller stiv, reis deg opp (om du ikke allerede står) og gå litt rundt.

Ned og opp

Neste steg i eksperimentet er å tenke over en situasjon der spenningen i nakken øker naturlig. Det kan for eksempel være om noen heller kaldt nedover ryggen din, eller om du hører en plutselig høy lyd. Gjør bevegelsen du ville gjort og bli kjent med hvordan du trekker deg sammen. Du kan godt overdrive for å gjøre det tydelig, men ikke gjør for mye om du får vondt.

En mer subtil bevegelse/spenning kommer om du forestiller deg en ubehagelig eller krevende situasjon. Er du musiker kan du for eksempel forestille deg at du skal prøvespille.* Men tydeligere spenninger er lettere å jobbe med i utgangspunktet.

Stå/sitt i nøytral posisjon. Innta en overdrevet sammenpresset holdning, og se til siden igjen som du gjorde tidligere. Hva blir annerledes?

Fordi du spente deg med vilje er det ganske lett å slutte å gjøre det. Hva skjer når du slutter å trekke deg sammen?

Se rett fram igjen, i nøytral posisjon. Trekk deg sammen, (som om du blir skremt, hører en høy lyd eller lignende). Med denne holdningen, se til siden igjen som før. Men denne gangen – slutt å trekke deg sammen en eller annen gang underveis i bevegelsen. Hva skjer?

Gjør det samme en gang til, men slutt å trekke hodet ned på et tidligere tidspunkt. Prøv også ut å slutte å trekke hodet ned som en forberedelse til å se til siden. Hvordan blir bevegelsen?

Når vi spenner oss, trekker vi oss sammen. Når vi trekker oss sammen drar vi som regel hodet ned. Det har å gjøre med hvordan muskelskjelett-systemet henger sammen. Når vi slutter å dra hodet ned vil hodet gå opp igjen. Om vi overdriver, slik du nettopp gjorde, blir det en synlig bevegelse. Mer vanlig er at dette bare er en tendens.

Tenk deg at du kan la hodet gå opp selv om du ikke har trukket det ned i forveien. Dette blir bare en idé, et ønske, en mental beskjed, eller «retning» som vi sier i Alexanderteknikken.

Stå/sitt i nøytral utgangsposisjon igjen. Tenk deg at hodet går oppover, uten at du gjør noe, som en forberedelse til å se til siden. Ha denne tanken mens du ser til siden som før. Blir noe annerledes enn de forrige gangene?

Vær veldig obs på at du ikke gjør noe, at du ikke begynner aktivt å strekke deg opp. Da blir du bare stiv. Tanken om «opp» må være som å gi slipp på noe. Du har nå begynt å «tenke i aktivitet» som vi sier i Alexanderteknikken.

Andre varianter

Hvis du synes det fungerte å tenke på å la hodet gå opp kan du forsøke det samme i andre bevegelser. Det kan være enklest om du gjør det på den «dårlige» og anspente måten først. Det er ikke særlig sofistikert, men det viktigste i første omgang er å være sikker på hva som er «god» og «dårlig» måte.

Om du ikke merket noen forskjeller på de ulike måtene å gjøre bevegelsen på kan du gjenta eksperimentet og gjør bevegelsene til den andre siden. Om du fortsatt ikke får noe ut av eksperimentet bør du tenke på å komme og ta en time. Å observere seg selv i aktivitet er ikke helt enkelt. Det går i alle fall mye lettere med veiledning underveis.

*Noen av idéene i dette eksperimentet kommer fra en workshop med Lori Schiff under 9th International Conference for Alexander Technique in Music Education i London denne sommeren.

Relaterte blogginnlegg

En første øvelse

Bevisst inhibisjon

Et av prinsippene i Alexanderteknikken er «inhibisjon» - det å kunne la være å reagere på en impuls. Jeg leste nylig en artikkel av en erfaren Alexanderteknikk-lærer. Han skrev at bevisst inhibisjon ikke var mulig. Han skrev: 

In our Alexander world, a lot ot time and space is devoted to the idea that we need to inhibit our reactions and choose a better alternative. I suggest that it is impossible to choose to inhibit. By this I mean that we are in fact not capable of actively inhibiting our reactions to anything. Inhibition is not under our conscious volition. What actually happens in reality is that when a stimulus impacts on our organism, we either react to the stimulus, or not. There is simply no time to choose. Our neurological make-up does not offer this kind of option. Neural reactions take milliseconds, and the conscious brain can in no way intercede (Kingsley 2016 s. 79).

Har han et poeng? Ja og nei.

Følelsesreaksjoner

Det Kingsley beskriver gjelder alle former for umiddelbare sanse- og følelsesreaksjoner. Men i Alexanderteknikken er det aldri snakk om å unngå sansning eller følelser. Alexanderteknikken handler om å avlære unødvendige reaksjoner. Sansning og følelser er nødvendige.

Alexander sier i en av sine «aforismer»:

You come to learn to inhibit and to direct your activity. You learn, first, to inhibit the habitual reaction to certain classes of stimuli, and second, to direct yourself consciously in such a way as to affect certain muscular pulls, which processes bring about a new reaction to these stimuli (Alexander 2000 s. 72).

Alexander snakker om «certain classes of stimuli», ikke hva som helst av stimuli. Det meste av det som foregår av reaksjoner er utenfor vår direkte kontroll, og slik må det være. Forsøker vi for eksempel å kontrollere våre følelsesmessige reaksjoner direkte skaper vi bare problemer for oss selv. En musiker som skal på scenen og føler nervøsiteten stige vil gjøre vondt verre om han eller hun forsøker å ikke reagere følelsesmessig, forsøker å «ikke være nervøs».

Vi kan derimot påvirke sansning og følelser indirekte.

Indirekte kontroll

Alexander skriver at prosessen med «inhibition» og «direction» skaper «a new reaction to these stimuli». Vår «bruk» av oss selv påvirker den kroppslige og mentale tilstanden som i sin tur gir forutsetningene for hvordan vi reagerer, også følelsesmessig. 

Kingsley er inne på noe lignende i sin artikkel: «Essentially, our response to a stimulus is conditioned by our psychophysical state at the receipt of the sitmulus, ...» (Kingsley s. 79). Han foreslår å se evnen til inhibisjon som en tilstand eller resurs: «It is a capacity for non-reaction in the face of life – the ability to keep engaged rather than becoming overwhelmed by 'emotional gusts'. And this resourse, rather like a muscle in the brain, can become stronger and more easily available as a result of practice and discipline» (ibid). Og senere skriver han: «In other words, improving our use is essentially our growing ability not to react to stimuli both from without and from within the organism» (ibid s. 82).

Kingsley beskriver inhibisjon som en egenskap som kan utvikles men som bare fungerer ubevisst. Hva med bevisst kontroll som Alexander skrev om?

Bevisst kontroll

En av Alexanders bøker har tittelen: «Constructive Conscious Control of the Individual». Kingsley skriver om bevisst kontroll:

Alexander did indicate that conscious control of the physical machinery and the parts involved was indeed a method for attaining physical perfection. When we follow this idea, we engage in self-reflection and try to become conscious of how we perform our actions. But this can only lead to self-consciousness and over-control – the dreaded [Alexan]droid! (Kingsley s. 83).

Faren for å overkontrollere er høyst reell. Men Kingsley bruker mislykket og feilanvendt Alexanderteknikk som eksempel. Argumentet blir dermed et stråmannsargument.

(Kingsley har rett i at Alexander på ett tidspunkt hevdet at fysisk perfeksjon var mulig. De fleste Alexandeteknikklærere av i dag vil ikke dele dette synet. Vi er ute etter forbedringer i bruken av oss selv, ikke kroppslig perfeksjon. Selv for Alexander var fysiske forbedringer noe som kun ble oppnådd indirekte, ikke et direkte mål).

Økt bevisshet om egne handlinger er mulig, og vi kan ta bevisste valg, selv om handlingsrommet er mindre enn vi ofte liker å tro.

Hvis telefonen ringer kan du ikke velge å ikke høre den. Du kan ikke unngå de nevrologiske og fysiologiske reaksjonene som er en direkte følge av lyden. Du kan heller ikke unngå eventuelle følelsesmessige reaksjoner på at telefonen ringer, særlig om du venter en ubehagelig oppringning. Men det er fullt mulig å velge å ta telefonen eller ikke.

Noen mennesker har det kanskje slik at hver gang telefonen ringer sitter de umiddelbart med telefonen mot øret uten at de har vært bevisst på som foregikk. I slike tilfeller vil det være nødvendig å endre forutsetningene for reaksjonene for gjøre det mulig å endre den vanemessige responsen.

I alle tilfeller vil det være lettere å velge å la være å reagere om du allerede på forhånd har sett for deg dette som en mulighet. Kingsley hevder dette er eneste mulighet: «It is more accurate to suggest that when things work well, inhibition needs to be present before the receipt of a stimulus» (Kingsley s. 79). 

Med andre ord, om telefonen ringer og du ikke tar den umiddelbart har kanskje «inhibisjon» allerede funnet sted. Men en annen forklaring kan være at stimuluset ikke var tilstrekkelig til å avstedkomme en handling.

Ideomotorisk prosess 

Prosessen fra tanke til handling er for det meste ubevisst. Kun visse aspekter ved våre valg kan sies å være bevisste. I løpet av prosessen får vi bare en liten flik av vetorett. Og selv om vi lykkes å avstå fra å reagere vil deler av prosessen allerede være i gang. Hundre prosent inhibisjon vil ikke være mulig. 

Muligheten til å avstå fra handling forutsetter at vi er oppmerksomme i gjerningsøyeblikket. Kanskje denne oppmerksomheten i seg selv innebærer en form for inhibisjon, men det blir et definisjonsspørsmål. Jeg tror bevisst inhibisjon er en reell mulighet. Den er begrenset, men nettopp derfor er den så avgjørende.

Relaterte blogginnlegg:

Stimuli

Nei

Litteratur:

Alexander, F M (2000): Aphorisms. Mouritz.

Kingsley, Anthony (2016): «Beoynd Posture» i The Congress Papers - 10th International Congress of the F.M Alexander Technique. STAT Books.