Alexanderteknikken blir ofte regnet for å være en form for alternativ terapi. Jeg er ikke særlig begeistret for det, men har innsett at det er et problem jeg bare må leve med. En naturlig konsekvens av å være assosiert med alternativ behandling er at du i Alexanderteknikk-miljøet kan finne ganske så «alternative» idéer og mennesker.
I vinter kom jeg i diskusjon med en fyr på ei Alexanderteknikk-gruppe på facebook. Mannen mente i fullt alvor at han var vektløs når han satt i en stol. Man kunne trodd at vedkommende var sprøyte gal, men det var ikke tilfelle. Han tok fullstendig feil, men hadde stort sett rasjonelle argumenter for sin påstand.
Som Alexanderteknikk-lærer er det min jobb å realitetsorientere mennesker i forhold til hvordan kroppen fungerer og hvordan de «bruker» seg selv. En person som hevder å være vektløs på tross av bakkekontakt er en faglig utfordring. Jeg diskuterte med vedkommende over flere uker og klarte etterhvert å sette meg inn i hvordan han tenkte. Det var både lærerikt og fascinerende.
Fornuft og følelse
Vår vektløse venn skrev beskrev flere ganger hvordan han følte seg vektløs der han satt. Lett som ei fjær, uten noen fornemmelse av tyngde. Han synes i utgangspunktet å tro at vektløshet først og fremst er en følelse. Føler du deg vektløs, så er du vektløs. Det er typisk «alternativt» å definere sin egen virkelighet. Men vektløshet er et fysisk fenomen som er uavhengig av hva vi føler. En stol kan være vektløs, og den føler jo ingenting.
Dessuten kan vi ikke alltid stole helt på følelsene våre. «Faulty sensory appreciation», feiltolkning av sanseopplevelser, er et av Alexanderteknikkens prinsipper, og bygger på det faktum at sansetolkning i stor grad er relativ. Et typisk eksempel er når en anspent person tar timer i Alexanderteknikk. Redusert spenningsnivå og mer effektiv organisering av muskelskjelett-systemet kan gjøre at personen bruker mindre krefter på å holde seg oppreist. Etter en time kan han føle seg mye lettere, kanskje nærmest vektløs.
Det kan tenkes at min diskusjonspartner var en person som før han hadde Alexanderteknikk-timer pleide å være anspent, ukoordinert og tung i kroppen. Alexanderteknikk-timer kan ha gjort at han følte seg lettere, og så tolker han opplevelsen feil.
Et viktig poeng i denne sammenhengen er at for oss mennesker er opplevelsen av vekt eller vektløshet avhengig av krefter som virker inne i kroppen. Men spørsmålet om vi er vektløs i fysisk forstand er avhengig av ytre krefter.
Ytre mekanisk kraft
Kan noen være vektløse når de sitter på en stol? Vår vektløse venn påpekte gang på gang at folk flest har feil oppfatning av hva vektløshet er. Den vanlige oppfatningen er at vektløshet er fravær av tyngde eller tyngdekraft. Fravær av tyngdekraft ville innebære vektløshet, men selv astronauter i bane rundt jorda er innenfor jordas tyngdefelt og er utsatt for 90 prosent av tyngdekraften sammenlignet med ved jordoverflaten.
Hva er så vektløshet om det ikke er fravær av tyngdekraften? En definisjon på engelsk wikipedia er at vektløshet er:
an absence of stress and strain resulting from externally applied mechanical contact-forces
Hvis du ikke er påvirket av ytre mekaniske krefter, er du vektløs. Om du er i fritt fall er du ikke påvirket av ytre mekaniske krefter og du er vektløs. Astronauter i bane rundt jorda er vektløse fordi de er i fritt fall. De faller, sammen med romstasjonen, i bane rundt jorda.
Sagt på en annen, og kanskje litt overraskende måte, er at du er vektløs om tyngdekrafta er den eneste krafta som virker på kroppen din.
Hvilke krefter er det som virker på deg når du sitter i en stol? Tyngdekrafta virker mellom deg og planeten. I tillegg trykker kroppen din mot stolen og stolen trykker like mye tilbake på deg. Trykket fra stolen er en mekanisk ytre kraft som fører til «stress and strain», eller «spenning» og «tøyning» som det heter på norsk. Kan du kjenne kontakten med stolen under rumpa di kan du trygt konkludere med at du ikke er vektløs.
Men hva med vår vektløse venn? Han innrømmet at han kunne kjenne stolen han satt på, men hevdet at det ikke var noe «stress and strain» og at han derfor var vektløs. Igjen blandet han sammen den subjektive opplevelsen med fysiske fakta. «Stress and strain» er ikke nødvendigvis hva du føler, men ganske enkelt fysikkens beskrivelse av hva som skjer når mekanisk kraft overføres fra ett legeme (f.eks. stolen) til et annet (f.eks. ditt legeme).
Sansecellene i rumpa til vår vektløse venn ble utsatt for «stress and strain», men han forstod ikke signalene. Man kunne vært fristet til å si at dette er et eksempel på alvorlig «faulty sensory appreciation».
Men vår vektløse venn var ikke tapt bak en stol. Han hadde også en teoretisk forklaring på hvorfor kontakten med stolen ikke innebar «stress and strain». Han hevdet at det var fordi menneskekroppen er det som kalles for en «tensegrity-struktur».
Tensegrity
Begrepet tensegrity ble skapt av den berømte arkitekten Buckminster-Fuller, og er en sammenstilling av ordene «tension» og «integrity». En tensegrity-struktur består av sammenhengende tøyelige deler som er under spenn, og stive separate elementer som er under press. Her er bilde av en modell.
I dag er det blitt populært å forsøke å beskrive menneskekroppen som en tensegrity-struktur. I hvor stor grad dette er riktig kan diskuteres. Body-work guruen Tom Myers forteller i denne korte videoen om hvordan tensegrity kan være en modell for muskelskjelett-systemets funksjon.
Menneskekroppen er ikke fullt ut en tensegrity-struktur, men konseptet er nyttig for å forstå samspillet mellom muskler, bindevev og skjelett. Konseptet kan også brukes til å forklare hva vi mener med «lengde og bredde» i Alexanderteknikken. Mange nyere bøker om Alexanderteknikk omtaler tensegrity. Biotensegrity blir systematisk misbrukt i alternative miljøer ved at fenomenet tillegges usannsynlige egenskaper. På mange måter minner det om en form for vitalisme.
Fyren jeg diskuterte med på facebook mente at i en tensegrity-struktur fordeles kreftene så effektivt at det ikke vil bli noe «stress and strain». Jeg tror ikke det er mulig uten å bryte naturlovene. All overføring av mekanisk kraft innebærer spenning og tøyning. Og uansett er det de ytre mekaniske kreftene som avgjør om et legeme er vektløst, ikke hva som skjer innvendig. Indre krefter har ingenting å si og det kan enkelt bevises.
Vår vektløse venn brukte sykkelhjulet som eksempel på en vektløs gjenstand. I et sykkelhjul fordeles kraften fra bakken til hele hjulet, derfor kan det være så spinkelt og samtidig bære vekten av deg og sykkelen.
Setter du et sykkelhjul på ei baderomsvekt vil hjulet virke på vekta med en kraft lik tyngden av hjulet, og vekta virker med en like stor (ytre mekanisk) kraft tilbake. Om du plukker hjulet fra hverandre og veier delene samlet vil vekta vise det samme. Den ytre mekaniske kraften som virker på hjulet er derfor fullstendig uavhengig av hvordan hjulet i seg selv er organisert.
Vår vektløse venn klarte aldri å forklare hvordan den ytre mekaniske kraften blir opphevet eller utlignet. (Han brukte ordet «negate»). Et av hans forsøk på å argumentere var å si at tensegrity-strukturen gjorde at kraften ble uniformt fordelt.
Som sagt er du vektløs om du ikke er i fritt fall. Men det finnes andre muligheter. En slik mulighet er om et annet kraftfelt enn tyngdekraften virker uniformt på alle atomene i kroppen din. Slik som for eksempel i denne videoen av en frosk i et magnet-felt.
Problemet til vår vektløse venn er at dette ikke er mulig med mekaniske krefter. Du kan få de mekaniske kreftene til å virke på hele overflaten til et legeme ved å senke det ned i vann. Da oppnår du det som kalles for «nøytral oppdrift». Nøytral oppdrift minner om vektløshet. Astronauter som skal på oppdrag i rommet trener på arbeidsoppgavene nedsenket i store basseng for å bli vant til å jobbe under lignende forhold som i bane rundt jorda. Men nøytral oppdrift, eller «neutral buoyancy» som det heter på engelsk, er ikke identisk med vektløshet.
De stive elementene i en tensegrity-struktur kan sies å «flyte» i et elastisk nett, og knoklene våre kan sies til en viss grad å «flyte» i bindevev. Enkelte bruker da også beskrivelsen «vektløse» om de stive elementene i en tensegrity-struktur, men dette er strengt tatt ikke en korrekt bruk av begrepet. Min diskusjonspartner på facebook mente at ikke bare knoklene hans, men hele kroppen, var like flytende og vektløs.
Om han oppnådde «nøytral oppdrift» var det fordi han var nedsenket i sin egen ville teori og svømte rundt i et hav av misoppfatninger.
Uavhengig av tyngdekraften
Jeg spurte ham flere ganger om han kunne referere til forskning eller til andre som delte hans oppfatning. Alt jeg fikk var lenke til en artikkel skrevet av legen Stephen M. Levin, opphavsmannen til begrepet biotensegrity I artikkelen (dessverre ikke lenger tilgjengelig på nett) beskriver Levin levende organismer som å være «uavhengige av tyngdekraften». I motsetning til menneskeskapte strukturer, som for eksempel skyskrapere som er avhengig av tyngdekraften for å bevare strukturell integritet, kan levende organismer tilpasse seg til å fungere både på land, i vann og i lufta.
Mennesker er også uavhengige av tyngdekraften når det gjelder å bevare strukturell integritet. Vi kan også fungere relativt greit selv i vektløs tilstand. Vår vektløse venn mente derfor at vi er like vektløse enten vi er på en romstasjon i bane rundt jorda, eller om vi svever over bakken, eller om vi sitter på en stol.
Han mente likeledes at vi er like vektløse om vi er utsatt for g-krefter, som for eksempel når vi sitter i et fly som tar av. Dette er stikk i strid med en annen måte å definere vektløshet på som sier at vi er vektløse når vi er utsatt for 0 g. Hvis g-kreftene ikke hadde hatt betydning hadde det forresten ikke gjort noe å krasje i bil. Vår vektløse venn var på kollisjonskurs med grunnleggende fysikk.
Hans favoritt-eksempel på et objekt som er uavhengig av tyngdekraften, og som dermed er vektløst, var en leddet skrivebordslampe, det som kalles «anglepoise lamp». En «anglepoise»-lampe vil kunne fungere like bra på den internasjonale romtasjonen som på kontoret mitt. (Jeg har forresten en slik lampe på kontoret, fra Ikea, men fjærene fungerer dårlig så den er neppe vektløs). Slike lamper har en ganske tung fot for å holde den stabil. I vår diskusjon stilte jeg spørsmål om denne foten også var vektløs. Jeg fikk til svar at det var den, og lampen også, men bare om den var festet til resten av delene. Vi har da en ganske bemerkelsesverdig vektløs lampe. Ta av lampefoten og lampen er ikke lenger vektløs. Sett foten på og vips – den er vektløs igjen.
Ifølge vår vektløse venn er altså vektløshet en egenskap ved objektet, en egenskap som er avhengig av objektets indre organisering. Det samme mente han gjaldt for et menneske som sitter på en stol. Du er vektløs om du sitter velorganisert og balansert, men ikke om du kollapser og synker sammen.
Et slikt syn på fenomenet vektløshet reiser ganske mange spørsmål, som for eksempel: hvorfor bruke penger på å studere effekten av vektløshet ved å sende mennesker til den internasjonale romstasjonen når du kan studere en fyr som sitter på en stol?
Enighet til slutt
Etter flere ukers intens diskusjon ble vi enige om å være uenige. Han hevdet at han var vektløs når han satt på en stol, og jeg var uenig.
Nå tror du kanskje at vår vektløse venn var en hippie av en Alexanderteknikk-lærer, med sjamanisme og cannabisdyrking som hobbyer og uten erfaring med grunnleggende fysikk. Men neida, han var – hold deg godt fast så du ikke letter fra stolen – ingeniør! Såvidt jeg forstod underviser han på en høyskole. La oss håpe han ikke konstruerer broer og slikt.
Jeg var ganske fornøyd med å forstå fysikk like godt som en ingeniør. Jeg som ikke har hatt fysikk siden første klasse på gymnaset. I løpet av diskusjonen begikk jeg en eller to unøyaktigheter, men han tok meg aldri i å gjøre feil. Han på sin side mente at han hadde rett og at det var vitenskapen som kom til kort.
Hadde han ikke vært ingeniør hadde jeg antagelig ikke kastet bort tid på å engasjere meg i en tidkrevende diskusjon. Her er en mann som uttaler seg om vitenskap og forskning med en viss faglig autoritet, men som fremmer pseudovitenskap og en anti-vitenskapelig holdning. Mange av mine Alexanderteknikk-kolleger har ikke nok kunnskap til å forstå at han farer med tøv, og jeg kan ikke akseptere at vrangforestillingene til vår vektløse venn blir spredt i Alexanderteknikk-miljøet. Vrangforestillinger finnes det nok av fra før.
Jeg må innrømme at jeg også fant diskusjonen svært underholdende.
Relaterte blogginnlegg:
Lenker:
Wikipedia-artikkel om vektløshet:
Kort artikkel på norsk som forklarer hva «tensegrity» er: