Legge hendene på hylla

Skrevet for deg som allerede tar timer i teknikken.

Hensikten med Alexanderteknikken er å bruke den i dagliglivet. Å gjøre det krever øvelse. Derfor kan det være lurt å øve på å bruke teknikken i enklere situasjoner eller øvelser, akkurat som musikere øver skalaer og akkorder. (Jeg har skrevet mer om det i blogginnlegget Øvelser).

Hva som helst kan brukes som øvelse i Alexanderteknikken. Noen aktiviteter brukes av veldig mange Alexanderteknikk-lærere, men hver lærer vil alltid komme opp med sine egne varianter. En øvelse jeg bruker av og til er å la eleven legge hendene på ei hylle. Jeg bruker denne øvelsen som en introduksjon til det å tenke mer spesifikt på bruken av hendene. 

I Alexanderteknikken tenker vi først på koordinasjonen av kjernen i kroppen: hode, ryggsøyle, bekken; og det som bærer vekt: beina. Deretter tenker vi på armer og hender. Vi gjør aktiviteter som involverer hendene allerede fra første Alexanderteknikk-time, men da er fokuset mer på hva som skjer med koordinasjonen av kroppen generelt. Hendene får på en måte så mye oppmerksomhet uansett. Behovet for de fleste av oss er å bli mer oppmerksom på alt det andre.

Det er også slik at hendenes funksjon er så avhengig av det som skjer i ryggen og i beina at å begynne med hendene blir å begynne i feil ende. Men når det er sagt er det også slik at siden hendene er såpass dominerende og opptar store deler av den motoriske og den sensoriske hjernebarken, kan dette utnyttes i prosessen med å bli mer oppmerksom.

Hylla

Ei av bokhyllene jeg har på kontoret er ca. en meter høy. Fordelen med denne høyden er at de fleste kan stå ved hylla og legge hendene på den slik at hånd og underarm er på linje. For enkelte er hylla for høy. Høyden kan godt være slik at du får hånd og underarm på linje når du bøyer litt i knærne.

Øvelsen

Første del av øvelsen består i å gå bort til hylla. Enkelt nok tror du kanskje. Men siden hylla er lavere enn deg vil du sannsynligvis se ned på den, og når du gjør det er risikoen stor for at du synker sammen i kroppen. Så første utfordring er å stille seg foran hylla, se gjerne på den, men uten å miste ideen om lengde og bredde i kroppen.

For nybegynnere er neste steg å legge hendene på hylla. De som har mer erfaring kan med fordel gå ned i «monkey» først. «Monkey»-posisjonen vil kunne bli preget av at du står foran ei hylle og skal legge hendene på den, dvs. du risikerer igjen å synke sammen. Løsningen er som vanlig å stoppe og tenke retning, la hodet gå opp når du går ned. Er hylla passe høy trenger du bare såvidt å bøye knærne nok til å få mer dynamisk spenning i beina. Stopp og tenk retning igjen før du går videre, i det minste sørg for at anklene er frie.

Neste kritiske øyeblikk er når hendene skal legges på hylla. Jeg lar nybegynnere bare klaske hendene på. Viderekomne er jeg strengere med. Siden hånda må opp og over hyllekanten er det lett for at skulderen dras inn og opp når armen beveges. Derfor, igjen stopp og tenk retning, og sørg for at armens bevegelse er en fortsettelse av at ryggen er «lang og brei». La fingrene lede bevegelsen. Hånda skal ikke være slapp. De klassiske Alexanderteknikk-retningene er relevante her: la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan være lang og brei, og slik at knærne kan gå fram og fra hverandre, (osv.).

Grunnen til å være såpass nøye med forberedelsene til å stå med hendene på hylla er at om du bevarer fri og dynamisk koordinasjon av kroppen vil du få mer ut av resten av øvelsen. Men det lønner seg ikke å være for nøye. Blir du overfokusert, stiv i blikket og holder pusten er det bedre å droppe forberedelsene og bare gå rett på.

Hendene på hylla

Når du står med hendene på hylla har du lagt fra deg noe av vekten av armene. Musklene rundt skuldrene vil ha en mindre jobb å gjøre og vil i de fleste tilfeller begynne å slippe taket av seg selv. Skuldrene vil løsne «grepet» rundt ribbeina og pusten vil bli friere. Dette er et element i det vi i Alexanderteknikken beskriver som «bredde» i kroppen. Om eleven kan å «tenke retning» for hode, nakke og rygg, vil det stimulere til en større effekt. Samtidig skjer det noe i hender og underarmer.

Når du legger fra deg vekten av hendene vil musklene i underarmen få mindre å gjøre. Musklene vil gi slipp på hånden og underarmen kan få mer «lengde», dvs. presset mellom hånd og underarm blir mindre. Om du ikke kjenner det i selve underarmen vil du etterhvert kunne merke at hånden blir åpnere. Om fingrene er krummet når du legger hendene på hylla vil de etterhvert løsne og ligge flatere og hånden vil vide seg ut noe.

Dette vil lettest skje om hånd og underarm er omtrent på linje. Da er det lettest å la håndleddene være frie. Om du ikke er vant med Alexanderteknikkens ideer om «lengde og bredde» og «retning» kan det fungere å forestille seg at ankler og håndledd er åpne og fri til å bevege seg. Kroppen balanserer i ankel-leddene og føttene hviler på gulvet. På samme måte er håndleddene frie slik at hendene kan hvile på hylla.

Hender som føtter

Hendene er ikke helt passive. Hendene gjør en jobb. De tar imot sin egen vekt, i tillegg til noe av vekten av armene. Dette gjør de ved å være åpne og ha «lengde og bredde». Det samme gjelder for ryggen. Du vil la det som skjer i hendene inspirere til lengde og bredde i ryggen også.

Vi har to fundamentalt ulike måter å bruke hendene på. Den ene er å gripe, den andre er å støtte. Dette sammenfaller med inndelingen av muskulatur i bøye- og strekke-muskler. (Fleksorer og ekstensorer). Generelt kan det sies at vi bruker for mye av bøyemuskler på bekostning av strekkemusklene. Resultatet er at når vi bruker hendene til noe gjør vi armene «kortere» og drar skuldrene opp til ørene.

Løsningen kan være å tenke seg at hendene fungerer mer som føtter. Å legge hendene på hylla med lang og bred rygg, «lange» armer og åpne hender er fint for å øve på akkurat det. Å bruke hendene som føtter er grunnlaget for all god bruk av hendene.

Variasjoner

Fordi pusten vanligvis frigjøres under denne øvelsen kan den godt kombineres med det å gjøre stemme- eller sangøvelser eller «hviske-a».

En sjelden gang har jeg opplevd at en elev har synes at øvelsen er ubehagelig, antagelig fordi det å puste friere for enkelte kan oppleves som skummelt. Andre liker øvelsen veldig godt og kan stå i posisjonen i flere minutter. Andre igjen har fått nok etter ti sekunder. Ikke stå for lenge. Husk å avslutte mens du er på topp. Poenget er å sette i gang en prosess, ikke å stå lengst mulig.

Denne øvelsen kan også gjøres sittende. Øvelsen kan sies å være en variasjon av «the six sided shape» omtalt i blogginnlegget om Ulna og radius.

For eleven blir det naturlig i neste omgang å legge hendene på andre ting på samme måte, f.eks legge hendene på veggen. (Jeg bruker døra siden hender uansett hvor rene de er vil lage merker på de hvitmalte kontorveggene). Derfra går veien videre til å ta imot vekten av gjenstander, enten det er ei bok, et musikkinstrument, eller en baby. Med åpne hender og et ekspanderende muskelskjelett-systemet integreres vekten dynamisk gjennom hele kroppen og berøringen med gjenstanden blir myk og levende.

Relaterte blogginnlegg:

Exercise or experiment
Øvelser

Monkey-øvelse

Ulna og radius

Ikke slapp av

Jeg vil skrive om avspenning igjen. Avspenning blir sett på som noe positivt, noe alle ønsker mer av. Og avspenning er bra det, men avpenning har sine mørke sider. Avspenning kan være like problematisk som spenning.

Kollaps

Typisk når noen forsøker å «slappe av» er at de mer eller mindre kollapser. De blir tunge i kroppen. Det er greit nok om du skal hvile men er ikke ideelt som forberedelse til aktivitet.

Vane

Hvis du forsøker å bli mer avspent går du etter en bestemt følelse. Det vil innebære at du går etter det vante, det du kjenner. Om du blir mer avspent vil ikke det nødvendigvis si at du har gjort noe med årsaken til at du ble anspent i første omgang.

Sirkel

Følelsen av avspenning kommer når nivået av muskelspenning reduseres, som jo er en bra ting. Men hvis du til stadighet blir anspent for så å måtte «slappe av», vil ikke det innebære noen positiv endring på lang sikt. Du går bare i ring.

Passe?

Hvis du slapper av i en del av kroppen, hvordan kan du vite hva som er passe avspent? Det kan du ikke. Organiseringen av spenninger i kroppen er en kompleks affære som fungerer best om den overlates til seg selv. Det du kan gjøre er å sørge for å ikke forstyrre prosessen. Å «slappe av» kan være å forstyrre prosessen.

Lokalt

Om noen prøver på, og lykkes med, å slappe av i en del av kroppen vil det veldig lett kunne føre til mer spenning andre steder. Jeg har sett eksempler på at noen slapper av i armene, men blir mer anspent i skuldrene.

Alternativet

Om det å «slappe av» ikke alltid er så lurt, hva skal du gjøre i stedet? Svaret er selvfølgelig å unngå å bli anspent i første omgang. Hvis du lærer å unngå unødvendig spenning når du er i normal aktivitet (ved hjelp av Alexanderteknikken), er min erfaring at ikke bare får mindre spenninger, men også at du lettere gir slipp på unødvendige spenninger etter at de kommer fordi du har et mer dynamisk muskel-skjelettsystem.

Avspenning

Alexanderteknikken blir ofte omtalt som en avspenningsteknikk. Det er ikke helt dekkende. Det er først og fremst en «unngå å bli anspent»-teknikk. Men den kan også fungere som en avspenningsteknikk. Forklaring følger.

Retning

For å forstå hvordan Alexanderteknikken kan fungere som en avspenningsteknikk må du forstå forskjellen mellom det å tenke avspenning og det å tenke retning.

Et eksperiment: 

Hold armen ut foran deg, «slapp av» i hånden slik at den faller ned. (Det er selvfølgelig musklene i underarmen som må gi slipp for at dette skal skje). Hånden (og tildels underarmen) er nå avspent. Du kan også si at den er kollapset. Du kan ikke bruke hånden til noe særlig nyttig slik som den henger nå.

Hold armen i utgangsstillingen igjen med underarm og hånd på linje. Å «tenke retning» vil si å ha en intensjon eller ønske om at underarmen kan bli lengre slik at hånden kan bevege seg bort fra albuen. Resultatet er ingen bevegelse, men en reduksjon av eventuell overflødig spenning som presser hånd og underarm sammen. En nybegynner i Alexanderteknikken vil antagelig ikke føle noe som helst forskjell ved å tenke slik. Med trening er det mulig å oppnå ganske stor forskjell i muskeltonus, særlig om armen i utgangspunktet var anspent.

Det er flere ting å merke seg her:

1. Om du kjenner forskjell i armen eller ikke er underordnet fordi å tenke retning først og fremst har en preventiv hensikt når du er i aktivitet.
2. Du kan ikke «slappe av» i hånden når du skal bruke den til noe. Å tenke retning er derimot fullt mulig.
3. Å tenke retning følger kroppens anatomi. Musklene mellom hånd og albue vil i sum presse hånden i retning albuen. Å tenke at hånden går vekk fra albuen vil derfor motvirke eventuell unødvendig muskelspenning.
4. Når du skal «slappe av» enten du sitter eller ligger er det mer effektivt å tenke retning nettopp fordi du tenker i tråd med anatomien.
5. Om du tenker retning i stedet for å «slappe av» når du ønsker avspenning, unngår du negative bivirkninger som kollaps.
6. Om du tenker retning i stedet for å bli slapp når du øver avspenning, øver du samtidig på en tenkemåte som du kan bruke når du er i aktivitet. 

Tung og slapp

Det er normalt at noen som ønsker å bli mer avspent prøver å bli tunge og slappe. Det er fordi det er hva de assosierer med avspenning. Rettere sagt er det følelsen som de assosierer med avspenning. Men tung og slapp er ikke følelsen av god koordinasjon. En velkoordinert kropp kjennes lett. Prøver du å bli tung og slapp i kroppen er du som en gitarist som forsøker å stemme instrumentet sitt kun ved å slakke strengene. Han skal ha veldig mye flaks for at resultatet skal bli bra.

Ikke gjøre noe

Har du mer muskelspenninger i kroppen enn strengt tatt nødvendig, og det har de fleste av oss en gang i mellom, er det fordi musklene gjør mer enn de behøver. Løsningen da er å gjøre mindre. Problemet med å «slappe av» er at det i mange tilfeller blir noe ekstra du gjør. Det er fordi du søker å oppnå en bestemt følelse. Resultatet blir en rigiditet i kroppen som er noe av det verste en Alexnderteknikk-lærer kan komme borti.

Be heller musklene dine om å gjøre mindre gjennom å tenke «retning». Fokusér på prosessen, ikke vær for opptatt av å kjenne direkte effekt. Følelsen av avspenning kommer etterpå, av seg selv. Det kan være en hjelp å tenke seg at du ønsker å føle deg bittelitt mer avspent, ikke veldig mye mer avspent.

Eventuelt er det bedre bare å legge seg ned i «aktiv hvilestilling» og ikke gjøre noen ting. For all del ikke prøv å slappe av.

Relaterte blogginnlegg:

Avspenning

Aktiv hvile

Ulna og radius

Menneskekroppen er fascinerende. Uansett hvor lenge du studerer den er det alltid noe nytt å oppdage. Når du forstår hvordan kroppen henger sammen forstår du bedre hvordan den er ment å fungere. Da forstår du også Alexanderteknikken bedre.

Skjelettets struktur er de harde fakta, basis for alle bevegelser. I serien av blogginnlegg om skjelettet skrev jeg forrige måned om overarmen. Denne gangen er turen kommet til underarmsknoklene, ulna og radius, eller albuebein og spolebein som det heter på norsk. Om du allerede visste at underarmen består av to bein, og at det ene kan rotere i forhold til det andre, vet du det aller viktigste. Men som sagt er det alltid mer å finne ut av.

Albuebeinet

Ulna kommer av det latinske ordet for albue. Enden av ulna er formet som en krok som utgjør albuespissen. (Se illustrasjon). Albuespissen er altså en del av underarmen. Som nevnt i forrige artikkel er det en god idé å prøve å danne seg en klar forestilling om hva som hører til underarmen og hva som hører til overarm. Om du legger fingrene på beinknokene på hver side av albuen (indre og ytre albueknoke), holder du på enden av overarmen. Beveg og drei på underarmen mens du holder på albueknokene og gjør deg kjent med hva som er overarm og hva som er underarm.

De to albueknokene (epicondylus medialis & lateralis) er feste for muskler. Mange av håndens og fingrenes bøyemuskler er festet på og rundt den indre albueknoken. De tilsvarende strekkemusklene er festet på og rundt den ytre albueknoken. Om du holder rundt armen like nedenfor albueknokene og vekselvis strekker og bøyer hånd og fingre kan du kjenne hvor henholdsvis strekke og bøyemusklene kommer fra.

Albuebeinet er lett å kjenne i hele sin lengde. Kjenn med fingertuppene fra albuen mot hånden til du finner enden av ulna. Mellom ulna og håndrotsknoklene er det et mellomrom med ei bruskskive som gir stor bevegelighet for hånden. Derfor kan du bevege hånden mer sideveis i retning lillefingeren (kalt «ulnar deviation») enn mot tommelen.

Leddet mellom albuebeinet og overarmen er et rent hengselledd. Ulna følger et spor på overarmsbeinet og åpne-lukkebevegelse i albuen er eneste mulighet.

Spolebeinet

Navnet radius kommer (antagelig) av det latinske ordet for hjuleike. Du kan kjenne radius på tommelfingersiden av underarmen. Finn radius ved å føle med fingrene på underarmen fra tommelen og mot albuen. Når du kommer nærmere albuen er beinet dekt av mange muskler og ikke så lett å kjenne. Men du kan kjenne hvor radius møter overarmsbeinet om du holder armen strak og føler med fingrene fra den ytre albueknoken og litt nedover. Om du dreier på underarmen kan du kjenne «hodet» på radius rotere. Enden av radius har en konkav flate som kan dreie mot en flate på overarmsbeinet.

Radius er altså festet ved utsiden av albuen og holder du håndflatene opp er de to underarmsbeina mer eller mindre parallelle. Holder du håndflatene ned krysser radius over ulna. Om du lar armen henge langs siden i nøytral stilling vil underarmsbeina være delvis krysset.

Se på denne illustrasjonen som viser høyre ulna og radius parallelt og krysset. Se deretter på din egen underarm (gjerne i et speil), og se om du kan visualisere hvor de to underarmsbeina er når du beveger armen.

Om du er interessert i anatomi er «pronasjon» og «supinasjon» to uttrykk du bør kunne. Underarmen er pronert når håndflaten er ned (underarmesbeina krysset), og supinert når håndflaten er opp (underarmsbeina parallelle).

Hånden er fastere tilknyttet radius enn til ulna. Derfor kan du tenke deg at hånden følger radius som i sin tur kan bevege seg fritt i forhold til ulna og overarmsbeinet.

(både ved albuen og ved håndleddet er det ledd mellom ulna og radius, men de er ikke viktige i denne sammenhengen).

Rotasjon

Rotasjon av underarmen er en utrolig nyttig bevegelse. Prøv for eksempel å ta deg et glass vann uten å gjøre bruk av underarms-rotasjon. Du kan klare det ved å kompensere ved å bruke rotasjon av overarmen, men bevegelsene blir klønete og kantete. Dette kan være et problem om underarmen blir for anspent.

Prøv å gjøre en aktivitet, som det å ta et glass vann, vekselsvis med og uten underarmsrotasjon. Legg merke til forskjellen. Hva skjer?

Siden musklene som bøyer håndledd og fingre enten er festet på eller går langs underarmen, vil anspent bruk av hånden lett påvirke muligheten til fri rotasjon av underarmen. Dette kan av og til observeres hos fiolinister og andre som har mye bruk for underarms-rotasjon.

Du kan se om du har mye spenninger i underarmen om du ligger i semisupine (aktiv hvilestilling) med armene langs siden med håndflatene ned. De som har mye spenning i armen vil ha større avstand mellom håndleddet og underlaget. (Spenninger i overarm og skulder vil selvfølgelig også spille inn her). Musklene i underarmen vil dra hånden mot albuen og «komprimere» underarmen. Når spenningene reduseres vil håndleddet komme nærmere underlaget.

Å bli bevisst på alle de små rotasjonsbevegelsene du stadig må gjøre med underarmen(e), og å tenke på å tillate disse bevegelsene, kan bidra til å gjøre armene mindre anspent. Du kan også tenke Alexanderteknikk-«retninger».

Retninger

Musklene i underarmen går for det meste i underarmens retning, fra albuen til hånden. Du kan gi slipp på eventuell unødvendig spenning ved å tenke deg at underarmen blir lengre. Mer spesifikt kan du tenke deg at du gir slipp på hånden slik at den kan bevege seg vekk fra albuen. Du kan også tenke deg at hånden og radius går i én retning mens ulna og overarmen går motsatt vei.

For deg som allerede har tatt Alexanderteknikk-timer:

Her er en øvelse som jeg liker godt å gjøre for å øve på å tenke retning i armene:

Sitt ved et bord hvor du kan komfortabelt ha hele underarmen og hånden på bordflaten. Sørg for at du også kan ha føttene på gulvet. (Du må kanskje ha noe å sette føttene på, eventuelt legge noe på stolen for å gjøre den passe høy).

Som ved alle Alexanderteknikk-prosedyrer er det en god idé å gjøre øvelsen stegvis. Sitt først bare rett opp og ned og tenk retning. Legg så armene på bordet en og en, med håndflatene ned. La armene bare ligge der mens du går gjennom retningene for hele kroppen. Inkluder så armene. Tenk spesielt på at du vil la hånden få lov til å bevege seg vekk fra albuen.

Fortsett med dette noen minutter, og du vil kunne merke at det skjer forandringer i arm og hånd. Etterhvert som du blir mer avspent vil hånd og fingre komme nærmere bordplaten. Men ikke press hånden ned! Hvis du gjør det må du begynne på nytt.

Denne øvelsen finner du i boka Body Breath and Being av Carolyn Nicholls (som var en av mine lærere under utdannelsen i Brighton, England). Her er lydopptak med instruksjoner:

Six sided shape: Directing your arms and fingers

Det går an å variere øvelsen ved å rotere underarmen. Enten begynn med å legge underarmen på siden med tommelen opp, eller begynne med håndflaten ned (pronert posisjon). Beveg armen mellom disse posisjonene. Hensikten er å observere effekten på det som skjer i skulderen. Biceps, som jeg nevnte i artikkelen om overarmen, er festet på radius og er derfor involvert i rotasjon av underarmen fra pronert posisjon (håndflate ned) til halvveis supinert (tommel opp). Om biceps er anspent vil skulderen bli dradd forover når du legger håndflaten ned. Kan du rotere underarmen og likevel ha «bredde» over skuldrene?

Du kan også eksperimentere med dette når du ligger i semisupine, enten med armene langs siden, eller med bare overarmeene på gulvet, albuene bøyd og underarm og hånd pekende mot taket.

Fri bruk av hendene avhenger av å fritt kunne rotere underarm, med fortsatt bredde over skuldrene. (Som selvfølgelig forutsetter fri nakke, lang og bred rygg og alt det der). Hendene er nå eneste del av skjelettet jeg ennå ikke har skrevet om. De skal jeg skrive om en annen gang. Følg med!

Relaterte blogginnlegg:

Overarm

Skulderbladet

Livets harde fakta

Lenker:

Du kan lese mer om de ulike delene av armen i Store Norske Medisinske Leksikon:
https://sml.snl.no/arm

Kort animasjon (2:22) som viser pronasjon/supinasjon:
Pronation-supination 1

Animert video om albuens anatomi, med bindevev og enkelte muskler, 7:33:
Elbow Anatomy Animated Tutorial

Øvelsen fra Body, Breath and Being:
Six sided shape: Directing your arms and fingers

Litteratur:

Nicholls, Carolyn. 2008. Body, Breath and Being A new guide to the Alexander Technique. D & B Publishing. 

(Kom ut i ny utvidet utgave i 2014 som jeg ennå ikke har fått lest. Du kan lese omtale av førsteutgaven her)

Den som venter

Ah, all things come to those who wait – Violet Fane

Endelig klarte Magnus Carlsen å vinne Norway Chess. Jeg har ikke spesielt god greie på sjakk men synes det er spennende å følge med. Det er utrolig hvordan spillerne på toppnivå klarer å regne mange trekk framover. En viktig forutsetning for å klare noe slikt er å kunne la være å gjøre et trekk med en gang. Det høres ut som en selvfølge og det er det. Men det er ikke så lett som du kan tro.

Selv har jeg en sjakk-app på mobilen, og et sjakkprogram på pc. Det er veldig fristende å bare gjøre et trekk, bare for å prøve og se hvordan det går. Det går alltid dårlig. Jeg får bank av dataprogrammet på laveste nivå. Å spille mot et annet menneske er litt enklere. Et snev av prestisje gjør det lettere å ta seg tid nok til å tenke på forhånd.

Jeg har hørt at de som underviser barn i sjakk ofte gir råd om at barna rett og slett sitter på hendene sine for at de ikke skal bli fristet til å gjøre det første og beste trekket de får øye på. Det første gode trekket du finner behøver ikke være det beste.

When you see a good move, look for a better one - Emanuel Lasker

Evnen til å tenke før man handler er nyttig også om du for eksempel lærer å spille et instrument. I tillegg til å undervise i Alexanderteknikk underviser jeg også i fiolin, og jeg ser igjen og igjen at de barna som intuitivt tenker øyeblikket før de handler har en bedre progresjon. Prøve- og feilemetoden er grei nok innimellom, men blir ineffektiv i det lange løp. For mye tid må brukes til å luke ut helt unødvendige feil. Forebygging er bedre enn kur.

Nettopp evnen til å vente og tenke seg om før man handler er det grunnleggende elementet i Alexanderteknikken. En stor del av Alexanderteknikk-timene består i å gjøre ulike aktiviteter, og hele tiden ikke handle umiddelbart men ta seg tid til å tenke et øyeblikk. Berøringen fra lærerens hender er til hjelp i denne prosessen, både som hjelp til å stoppe og som hjelp til å ha «retning» i kroppen.

Å vente betyr ikke å ta tid veldig lenge, heller ikke å gjøre ting veldig langsomt. Det kan godt hende det er nødvendig å sette ned tempoet. Det er alle fall tilfelle når man lærer å spille et instrument. Men det er en grense for hvor langsomt det kan gå. Er tempoet for langsomt når man spiller musikk vil melodien miste sin mening. Da kan det heller være lurt å legge inn pauser, beholde tempoet og heller ta tid på den måten. (Alexanderlærer og musiker Pedro de Alcantara kaller denne øvemåten «delayed continuity»).

Noen ganger er det å vente et øyeblikk tilstrekkelig til at ting går av seg selv etterpå. Men ellers må pausen brukes til noe konstruktivt. I Alexanderteknikken vil det si å tenke retning for kroppen og retning for bevegelsene. Det innebærer å ha en klar forestilling om hvordan en handling/aktivitet skal utføres. I musikken er det slik at hurtige passasjer kan være vanskelige. Når hurtige passasjer ikke fungerer for en musiker er det ikke nødvendigvis det motoriske som svikter. Det kan like gjerne være at musikeren ikke har en klar nok forestilling om hvordan passasjen skal utføres, enten auditivt eller motorisk eller begge deler.

Hvis du lærer å spille et instrument, eller spiller sjakk, har du aktiviteter der det å vente og å tenke seg om er nødvendige elementer i prosessen. I bevegelsene vi gjør i dagliglivet gjelder det samme om vi ønsker å forandre og forbedre noe. Du kan kanskje selv tenke deg bevegelser, aktiviteter eller situasjoner hvor det vil lønne seg for deg å vente og tenke seg om før du tar neste trekk?

Relaterte blogginnlegg:

Et øyeblikks stillhet

Nei