lørdag 30. januar 2016

Bivirkninger

Alt som virker har også bivirkninger, så også Alexanderteknikken. Da tenker jeg ikke på det mest opplagte – effekten av timen. Noen ganger kan du bli stiv og støl av å gjøre bevegelser på en ny måte. Det selv om aktiviteten bare er å reise seg og sette seg noen ganger i løpet av timen. For enkelte kan det være nok til at de er mørbanket dagen etter. Men det er bare forbigående. Alexanderteknikken kan ha langt mer alvorlige bivirkninger. Blir du litt skremt nå? Det håper jeg virkelig. Hva slags bivirkninger er det snakk om?

Å lære Alexanderteknikk er en læringsprosess lik alle andre læringsprosesser. Den kan aldri bli perfekt. Kanskje du ikke forstod riktig det læreren sa. Kanskje var læreren ikke heldig med sin forklaring. Kanskje gjør du noe annet enn det du tror du gjør. Vi jobber tross alt med vaner helt på grensen til det som det er mulig å være bevisst.

Et eksempel. Jeg var ute og gikk her en dag og skulle over et isete parti på fortauet. Jeg la tilfreds merke til at jeg helt automatisk tenkte på å la nakken være fri som en respons på utfordringen. Men et brøkdel av et sekund etterpå, idet jeg kunne kjenne at jeg hadde gitt slipp på spenninger i nakken, ble jeg vàr at jeg også hadde dradd haka ned ørlite grann. Dette er en veldig vanlig feil hos nybegynnere, men også erfarne Alexanderteknikk-lærere kan altså havne i samme grøfta.

Her er det snakk om vaner. Å lære Alexanderteknikk innebærer å endre vaner, men det innebærer også å tilegne seg vaner, for Alexanderteknikken er en ferdighet. Når du lærer en ferdighet, kan det lett hende at du ikke lærer alt helt korrekt, at du også lærer feil.

Alexanderteknikken går i seg selv ut på å kvitte seg med uvaner, så sjansene for å tilegne seg nye er mindre enn om du for eksempel lærer å spille fiolin. En berømt fiolinist, Jascha Heifetz, av mange fiolinister regnet for å være den største noensinne, lærte å spille fiolin av sin far som var fiolinlærer. Faren var veldig streng, og veldig nøye. Når spilletimen med lille Jascha var over, (han begynte visstnok når han bare var tre år gammel), låste faren fiolinen inn i et skap. Sønnen skulle ikke få muligheten til å spille på egen hånd og dermed risikere å lære seg unoter.

Alexanderteknikk-lærere kan ikke fotfølge eleven hele uka for å passe på hva han/hun driver med. Og ikke er det mulig å låse ned instrumentet siden instrumentet er eleven selv. Muligheten til å lære seg noe feil er derfor absolutt tilstede.

Blant de vanligste uvanene er å misforstå «retningene». Hva betyr «la nakken være fri»? Mange nybegynnere vil forsøke å gjøre noe aktivt for å frigjøre nakken. De vil begynne å vri på hodet og sette hodet i «riktig» posisjon. Du kan se dette selv hos ganske erfarne elever. Andre varianter er å bli stiv i blikket når du forsøker å tenke retningen, eller å holde pusten. Andre igjen lar nakken kollapse fordi de tror at «fri nakke» betyr å slappe av. Andre feil kan være å bli stiv når du tenker på ikke å gjøre noe, eller at du beveger deg veldig sakte for å gjøre ting «riktig».

Hvorfor kaller jeg dette alvorlige bivirkninger? Fordi disse uvanene er så vanskelige å bli kvitt! Paradoksalt nok er uvanene du risikerer å pådra deg i prosessen med å lære Alexanderteknikken, som går ut på å kvitte seg med uvaner, noe av det verste å ha med å gjøre.

Hvorfor er det slik? Fordi du tror at du gjør ting riktig. Du bruker jo Alexanderteknikken, så da må det jo være riktig!

Så feil går det an å ta.

Jeg har sett slike uvaner selv hos svært erfarne Alexanderteknikk-lærere, mye mer erfarne enn meg selv. Men stort sett har vi lærere, med noen tiår Alexanderteknikk-erfaring på baken, møtt oss selv i døra så mange ganger at vi er smertelig klar over hvor mye grums som kan skjule seg i være egne vaner. Som jeg pleier å si noe ironisk – vi Alexanderlærere er opptatt av å observere både flisen i eget øye og bjelken i vår nestes. (Kanskje jeg heller skulle si bjelken i eget og bjelken i vår nestes).

Tar du timer i Alexanderteknikk, eller har tatt timer, kan det lønne seg å være oppmerksom på problemstillingen. Du har kanskje lært mye, og kanskje opplevd store positive forandringer, likevel kan det ha sneket seg inn noen små uvaner sammen med de gode vanene. Vær på utkikk etter dem, for veien videre til å få enda mer positivt utbytte av Alexanderteknikken går gjennom å bli bevisst slike ting.

Om du oppdager at du har tilegnet deg uvaner gjennom timene med Alexanderteknikk skal du for det første gratulere deg selv med å ha oppdaget dem. For det andre kan du trøste deg med at om du ikke hadde hatt Alexanderteknikk-timer hadde du vært helt hjelpeløs og alt hadde vært mye verre.


Relaterte blogginnlegg:

lørdag 23. januar 2016

Øvelser

Vi Alexanderlærere pleier å si at i Alexanderteknikken har vi ingen øvelser. På en måte er det riktig, for Alexanderteknikk er noe du kan bruke i en hvilken som helst aktivitet. Men når vi ser nærmere på en eller annen aktivitet i Alexanderteknikk-timene, så fungerer aktiviteten som en slags øvelse i å bruke Alexanderteknikken. På den måten har vi øvelser likevel. Hva som helst kan anvendes som øvelse, og dermed kan vi også si at vi har uendelig med øvelser til rådighet.

Det er også slik at gjennom over hundre år med Alexanderteknikkundervisning har det blitt utviklet visse aktiviteter eller prosedyrer som har vist seg å være spesielt anvendelige. Den enkleste og mest kjente av disse er «semi-supine» eller «aktiv hvile», en annen, og mye mer avansert er «hviske-a». Det finnes flere også, som jeg skal skrive om etter hvert.

Alexanderteknikk er en ferdighet, nesten som å lære å spille et instrument, bare at instrumentet er deg selv. Det aller viktigste når du lærer å spille et instrument, er å øve. Og noe av det mest effektive å øve på er skalaer. Alexanderteknikkens spesielle prosedyrer er som skalaøvelser. Skalaøvelser gjør det lettere å spille stykkene. Alexanderteknikk-øvelser skal gjøre det lettere å bruke teknikken i dagliglivet.

Nå høres kanskje «skala» veldig kjedelig ut, og det kan det være. Dårlig øvd skala er destruktivt. Men når skalaøvelser har et dårlig rykte bunner det i manglende innsikt i mulighetene de gir. Skalaøvelser kan skape fundamentet for kreativ utfoldelse. Ingen musikere øver så mye skala som jazzmusikere. Musikere som representerer kremen av kreativitet. Jazzmusikere må kjenne alle toneartene og akkordene ut og inn, og kunne spille alle mulige rytmiske kombinasjoner. På samme måte er det en fordel å kunne bruke Alexanderteknikken på ulike måter og i mange forskjellige sammenhenger.

For at en musiker skal kunne utnytte skalaøvelser på en effektiv og kreativ måte må han/hun kjenne instrumentet sitt. En «Alexanderteknikk-utøver» må ha kjennskap til kroppen. Musikeren må ha dyp forståelse for musikken og musikkens elementer. «Alexanderteknikk-utøveren» må forstå sammenhengen mellom tanke og handling, Alexanderteknikkens prinsipper, og forstå hvordan en øvelse er relevant i forhold til dagligdagse aktiviteter. Skalaøvelser må ikke være adskilt fra musikken og en Alexanderteknikk-øvelse må ha tilknytning til dagliglivet.

Med denne kunnskapen som utgangspunkt kan utøveren utforske, eksperimentere med og utvikle sine egne øvelser. Om du har basiskunnskap om Alexanderteknikken kan du gjøre det samme selv.

Det avgjørende er selvsagt å benytte seg av Alexanderteknikkens «inhibition» og «direction», - å stopp og å tenke retning. Uten disse elementene er det ingen øvelser som er «Alexanderteknikk» uansett hva det er.

Som nevnt skal jeg komme tilbake til Alexanderteknikkens «øvelser» i senere blogginnlegg, og hvordan du kan variere dem, akkurat som jazzmusikeren varierer rytmer eller klang eller andre parametre. Gjennom over femten år som Alexanderteknikk-lærer har jeg også utviklet egne øvelser, eller måter å gjøre øvelser på, som du kanskje vil ha nytte av å høre om.

I mellomtiden kan du tenke over hva du tror kan tjene som «øvelser» i Alexanderteknikk for deg. I hvilke situasjoner, aktiviteter eller bevegelser vil det være mest nyttig for deg å anvende Alexanderteknikken? Og i hvilke vil det å anvende teknikken være enklest? Dessverre er det ikke alltid at det mest nyttige og det enkleste sammenfaller. Kunsten er å finne innfallsvinkler og variasjoner som gjør det komplekse enkelt nok. Da har du noe å øve på. Lykke til!


Relaterte blogginnlegg:

lørdag 16. januar 2016

Kragebeinet

Menneskekroppen er fascinerende. Uansett hvor lenge du studerer den er det alltid noe nytt å oppdage. Ved å studere hvordan kroppen henger sammen vil du bedre forstå hvordan den er ment å fungere. Da forstår du også prinsippene i Alexanderteknikken bedre.
Fra tid til annen har jeg skrevet om ulike deler av skjelettet. Skjelettets struktur er de harde fakta, basis for alle bevegelser. Forrige gang skrev jeg om brystkassa [lenke]. Denne gangen skriver jeg om kragebeinet.

Den lille nøkkelen
Mange av skjelett-delene jeg har skrevet om tidligere kan være vriene å forstå seg på. Kragebeina er i motsetning noe av det letteste å forstå. Jeg regner med at du kjenner dem. Kragebeina går fra toppen av brystbeinet til toppen av hvert skulderblad. De er de eneste av de lange knoklene i kroppen som er orientert mer eller mindre horisontalt.

Før du leser videre hadde vært fint om du tar deg tid til å forsøke å tegne kragebeinet slik du forestiller deg det. (Ikke kjenn etter med hånden ennå). Hvordan du tror kroppen er utformet har en sterkt innvirkning på hvordan du bruker den. Hvordan tror du kragebeinet ditt ser ut? Om du ikke har noe å tegne med for hånden, så lukk øynene og prøv å forestille deg hvordan kragebeinet er formet.

Du kan også tenke over om du er bevisst på hvor kragebeina sitter. Hvor høyt, eller lavt, sitter de? Prøv å følge formen på kragebeina i tankene. Deretter kjenner du etter med hånden. Stemte forestillingen med virkeligheten? Var kragebeina akkurat hvor du trodde, eller var de lavere eller høyere? Hadde de den formen du forventet? Kunne du forestille deg kurvene?

På latin heter kragebeinet «clavicula» som betyr liten nøkkel. Det kan ligne litt på nøkler som ble brukt i middelalderen. Navnet kan i tillegg komme av at knokkelen kan rotere når skulderen beveges. På svensk kalles kragebeinet for «nyckelbenet».

Kragebeinet er det beinet i kroppen som oftest blir utsatt for brudd. Det kommer av at kragebeinet overfører kraft mellom armen og kroppen. Kragebeinet er den eneste skjelettforbindelsen mellom armen og det «aksiale» skjelett, dvs. ryggsøyle og brystkasse. 

Tenk over det. Hvis du støtter deg på armen går kraften gjennom hånden din, videre gjennom armen, deler av skulderbladet, gjennom kragebeinet, gjennom brystbein og videre gjennom de bevegelige ribbeina før den når ryggsøyla. Det er rent mekanisk en sammenheng mellom hvordan du bruker armene og hvordan du puster. 
(Selvfølgelig kommer muskler og sener også inn i bildet. Samspillet mellom skjelett, muskler og sener gjør at overføringen av kraft blir en veldig dynamisk prosess. Det er denne dynamikken Alexanderlærere utnytter for å skape en spesielt levende berøring. Mer om det en annen gang).

Ledd og bevegelser
Enden av kragebeinet møter et fremspring på skulderbladet kalt akromion, som ganske enkelt betyr toppen av skulderen. Dette leddet, (akromioklavikularleddet), har bevegelighet i alle retninger selv om det har en plan leddflate. Bevegeligheten er begrenset på grunn av mange og sterke leddbånd og bindevev. Det meste av bevegelse i dette leddet er små «hjelpebevegelser» som skjer når vi beveger armen og skulderen.

Det viktigste leddet er leddet mellom kragebein og brystbein, (sternoklavikular). Leddet er et sadel-ledd. Et sadel-ledd beveger seg langs to akser, men i praksis kan sternoklavikular-leddet, betraktes som et kuleledd. Sternoklavikular-leddet gjør at du kan bevege skulderen i alle retninger. Opp og ned, fram og tilbake og i sirkel.

Det fjerde ledd
Sternoklavikular-leddet, leddet mellom brystbein og kragebein, kan regnes som det fjerde leddet i armen. Du har håndledd, albueledd og skulderledd. I tillegg har du sternoklavikular-leddet som gir bevegelighet og frihet til både arm og skulder. (Vi ser for enkelthets skyld bort fra skulderbladet som jeg skal skrive om i neste artikkel om skjelettet).

Om du for eksempel skal løfte armen over hodet er du nødt til å la kragebeinet bevege seg. Bare prøv. Beveg armen mens du har den andre håndens fingre på kragebeinet der det møter brystbeinet. Løft armen over hodet. Overarmen kan bevege seg mye i skulderleddet, men på ett eller annet stadium av bevegelsen må kragebeinet begynne å følge med oppover. Kragebeinet vil også bevege på seg om du strekker armen langt nok forover eller bakover.

Mange er blitt så opptatt av å ikke løfte skuldrene at de ikke tillater bevegelse av kragebeinet. Konsekvensen er press i skulderleddet, og risiko for betennelser i slimposene (bursitt). Dette kan være et problem for buearmen til fiolinister for eksempel. 
Noen blir til og med så flinke til å ha «lave skuldre» at de ubevisst presser dem ned. Det går ut over pusten. Hele greia med kragebein er at skulderbuen gir armen et utgangspunkt for bevegelse som gir rom til ribbeina. Alt du gjør som klemmer skulderen inn mot kroppen er uhensiktsmessig.

Om du har stive skuldre, så ikke gjør problemet verre ved å hindre dem fra å bevege seg. Selvfølgelig vil du at armen skal være så fri i skulderleddet at overarmen kan bevege seg uten at hele skulderen nødvendigvis må følge med. Men om du har stiv skulder er det bedre å la skulderen bevege seg enn å prøve å hindre den. La den bevege seg, så får heller bevegeligheten i skulderleddet komme etterhvert. 

Leddet mellom kragebein og brystbein blir ofte oversett. Det er ikke uten grunn at sternoklavikularleddet ikke har et enkelt og greit navn på norsk slik skulderledd og albueledd har. 
Men sternoklavikular-leddet beveger på seg stadig vekk uten at vi tenker på det. Når du for eksempel går på gata og lar armen svinge, vil kragebeinet bevege litt på seg. Når du setter deg ned på en stol vil kragebeinet bevege på seg. (Det vet de som har brukket kragebeinet. Det er vanskelig å holde skulderen helt stille). Når du griper noe med hånden vil kragebeinet bevege på seg. Uansett hva du gjør med armen vil det også involvere kragebeinet.

Når du bruker armene til noe kan det gi økt frihet i bevegelsene om du tenker på at du har et ekstra ledd i armen tilgjengelig. Å inkludere armens fjerde ledd i oppmerksomheten kan ha mye å si for musikere og andre som beveger armene mye. Prøv det ut i en aktivitet og se hva som skjer.

Retning
Kragebeinet (og skulderbladet) gir armen stor bevegelighet. Den store bevegeligheten gjør at bindevev og muskler må til for å gi nødvendig styrke og stabilitet. Skulderen må ikke kollapse. Forsøk på å «slappe av» og «senke skuldrene» kan noen ganger føre til kollaps. Det er mulig å «misbruke» skuldrene både ved for lite og for mye spenning.

Velfungerende ryggsøyle er nødvendig for at musklene som styrer og støtter skuldrene kan gjøre jobben sin. Forutsetningene for god funksjon av ryggsøyla er innebygget i Alexanderteknikkens «retninger»: å la hodet går fram og opp og la ryggen være lang og bred. I tillegg brukes ofte retningen «bredde over skuldrene» eller «la skuldrene gå fra hverandre».

Å tenke retning på kragebeinet kan være en mer spesifikk og nøyaktig måte å gi retning til skulderen på. Retningen for kragebeinet er veldig grei, for det er den retningen som kragebeinet til en hver tid peker i.

Du kan tenke deg at eventuell unødvendig spenning i skuldermusklene presser kragebeina sammen og gjør dem mer komprimert. Du kan tenke deg at kragebeinet med sine krumninger er som ei sammenpresset fjær. Å tenke seg at kragebeinet kan bli lengre kan være en hjelp til å gi slipp på spenningen. Når spenningene i fjæra slipper, kan skuldrene utvide seg og bli bredere.

I tillegg til å gi bredde over skuldrene vil retning i kragebeina bidra til lengde i armene, siden kragebeinet også kan anses som en del av armen. Retning i kragebeina gir både bredde i ryggen og lengde i armene. Kragebeinet kan derfor være en nøkkel til å forstå sammenhengen mellom bruken av armer og rygg.

Relaterte blogginnlegg:

Lenker:

lørdag 9. januar 2016

Små forandringer

Små forandringer blir oversett og undervurdert. Grunnen er mangelen på perspektiv.

Tenk over alt du er i stand til å gjøre: gå, løpe, snakke, lese, skrive osv. Alt dette er ferdigheter du lærte litt etter litt. Ingenting kom plutselig. Alt kom gradvis, Gjennom små forandringer.

I et enda større perspektiv er alt vi mennesker er i stand til å gjøre resultat av små forandringer. Evnen til å gå oppreist på to bein, for eksempel, er en egenskap utviklet gjennom hundretusener, kanskje millioner av år, gjennom utallige bittesmå forandringer. Evnen til å bruke og forstå språk likeså.

Plutselige og store forandringer har også spilt en rolle. At dinosaurene døde ut etter et asteroide- eller kometnedslag nedslag for 66 millioner år siden gav muligheter for oss pattedyr. Typisk for store forandringer er at de kan være voldsomme, ødeleggende og destruktive.

Små forandringer kan også være destruktive, som for eksempel uvanene vi får som vi ikke merker. Men små forandringer kan også være konstruktive og utviklende.

I Alexanderteknikken er vi opptatt av de små forandringene. De minste forandringene er de viktigste. Forandringer i en Alexanderteknikk-time kan oppleves som store og revolusjonerende, men de skjer som følge av bittesmå forandringer. Enten gjennom lærerens bruk av hendene, eller gjennom hva du tenker, eller en kombinasjon.

I Alexanderteknikken stopper vi et øyeblikk. Ikke lenge, ikke en time, ikke et minutt, kanskje ikke et sekund en gang. Bare lenge nok til å tenke en ny tanke, ønske lengde og bredde, slik at små forandringer kan skje når du beveger deg.

Ønsker du store forandringer går det som regel galt. Du kollapser fordi du slapper av for mye, eller stivner og holder pusten fordi du prøver for hardt. Små forandringer er det vi vil ha. Et bittelite ønske om en liten forandring. Et lite steg i riktig retning. Noe å bygge videre på. 
Som min bestemor pleide å si: «Se nøye så skal du øyne det store i det små» og «På det jevne skal du bygge!». Bestemor hadde som regel rett. 

*Se nøie skal du øine – Henrik Wergeland (diktet Egebladene) http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WI2/WI2164.html
På det jevne skal du bygge – Gamle Danske Sange: På det jævne, på det jævne
http://www.ugle.dk/paa_det_jaevne.html H. V. Kaalund, 1872


Relaterte blogginnlegg: