Et av prinsippene i Alexanderteknikk er «unreliable sensory appreciation» som jeg oversetter med «feilsansing». Oversettelsen er en forenkling. Det er ikke sansene som er feil, men sanseinntrykkene som tolkes feil av hjernen.
Hvert øyeblikk mottar vi så mange sanseinntrykk at hjernen må gjøre en prioritering. Prioriteringen går blant annet ut på at det først og fremst er forskjeller som registreres. Inntrykk som er forskjellig fra det normale får mest oppmerksomhet. Det normale og vanemessige ligger i bakgrunnen og blir ikke lagt så mye merke til. Derfor er det mulig å ha ganske dårlige vaner, som for andre er veldig tydelige, men som vi merker lite til selv.
At det er vanskelig å legge merke til egne (u)vaner er grunnen til at vi i Alexanderteknikk-undervisningen bruker hendene for å veilede eleven. Slik får eleven mulighet til å oppleve noe annet enn det vanlige, og se og forstå at det finnes alternative måter å gjøre ting på.
Feilsansing merkes også i undervisningen ved at av og til kan en elev som for eksempel har for å vane å stå foroverlent, får opplevelsen av å stå bakoverlent når han i virkeligheten står rett opp og ned. Det som er «riktig» vil altså kjennes feil, og gjør det vanskelig å endre vaner i kroppsbruk uten veiledning.
Fenomenet med feilsansing, eller «unreliable sensory appreciation», betyr at vi må være litt skeptiske til sansopplevelser vi får. Vi kan rett og slett ikke ta det for gitt at det vi tror vi føler gir en korrekt gjengivelse av virkeligheten. I praksis betyr det at vi må gi opp et hvert forsøk på å gjøre ting «riktig». Det vi kan prøve på er å gjøre ting bedre. Det gjør vi ved å følge prinsippene i Alexanderteknikken.
Sansene er selvfølgelig ikke 100 prosent upålitelige. Hvis det hadde vært tilfelle hadde vi ikke klart å stå opp av senga og heller ikke fått i oss mat. Vi hadde dødd ganske raskt. Likevel er det noen som tror at vi i Alexanderteknikken overser sanseinntrykk. Dette er helt feil. Nettopp fordi sansene våre kan være upålitelige er de av absolutt stor interesse. Det er bare spørsmål om å forholde seg til dem på en konstruktiv måte.
Alexanderteknikken er en tankeprosess anvendt i aktivitet. Prosessen går ut på å stoppe først (for å begynne fra et nøytralt utgangspunkt), tenke retninger, og tenke retninger underveis i aktiviteten. I denne prosessen er sanseinntrykk underordnet. Bevisst intensjon er styrende. Dette er også på grunn av et annet fenomen med sanseinntrykk – de kommer alltid på etterskudd. Det tar et sekund fra sanseinntrykk når hjernen fra føttene. At vi opplever sanseinntrykkene i «sann tid» er egentlig en illusjon. Dermed vil du, hvis du hele tiden prøver å «kjenne etter» hva du gjør, være på etterskudd.
Etterpå, når bevegelsen eller aktiviteten er over, da er tiden inne til å tenke over og vurdere hva du fikk av sanseinntrykk. Det som først og fremst er verdt å legge merke til er forskjeller. Hva som endret seg i forhold til hva. Dette fordi som sagt, det «riktige» ikke eksisterer. Dermed må vi forholde oss til relative verdier når det gjelder å bedømme sanseinntrykk.
Ved hjelp av Alexanderteknikken vil sanseinntrykk, propriosepsjon og kinestetisk sans, gradvis bli mer finjustert. Delvis skjer dette ved at uvaner blir tydelige når du har fått noe å sammenligne med. Delvis er det fordi muskel-skjelettsystemet er bedre organisert, mer fleksibelt og dynamisk. Dermed er musklene mer følsomme.
I denne forbindelsen er det verdt å merke seg en fallgruve enkelte går i når det gjelder sanseinntrykk. Fordi Alexanderteknikken generelt fører til avspenning som oppleves veldig behagelig, er det lett å tro at det er den gode følelsen som er målet og det vi er ute etter. Det er vi faktisk ikke. Pålitelige sanser betyr at du registrerer det som faktisk foregår i kroppen. Hvis du er anspent og elendig er det helt ok at du føler deg anspent og elendig, fordi det er det du er. Det betyr ikke at du ikke skal gjøre noe med det. Men du må anerkjenne det reelle utgangspunktet.
Et annen side ved dette er at det som føltes som en stor avspenning forrige uke, fordi du slapp vanemessig spenning, vil denne uken ikke kjennes så dramatisk ut. Du kan kanskje tro det er mangel på fremskritt, men egentlig er det jo et fremskritt at det nye er mer det normale.
Hvis du til stadighet blir anspent og har behov for avspenning, kan det være at du ikke har gjort nødvendige endringer. Gjentatte opplevelser av å slippe muskelspenninger kan være tegn på at du står på stedet hvil. Alexanderteknikken går ut på å unngå unødvendig spenning.
Å bli kvitt unødvendig spenning er selvfølgelig en fordel, men følelse av avspenning kan ikke være et mål i seg selv. Tankeprosessen i Alexanderteknikken må prioriteres. Hvordan det føles er underordnet. Enkelte har problemer med å godta dette faktum.
At sansene våre er relative, og kan være relativt upålitelige, betyr at vi kan ikke ta forgitt at noe føles likt fra dag til dag. Vaner endrer seg (forhåpentligvis). Du endrer deg. I morgen vil ting være annerledes. Patrick MacDonald sier det slik i «The Alexander Technique As I See It»:
Do not forget that right and wrong change, and should change as your body and co-ordination change. What is right for you today should be wrong for you tomorrow.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar