Wishful thinking

Edzard Ernst is a leading expert on the research on CAM (complementary and alternative medicine). He writes an entertaining and informative blog which I recommend to anyone interested in this field of research.

Recently he wrote about the Alexander Technique pointing out discrepancies between the claims made by Alexander Technique teachers and the existing scientific evidence. The blogpost had the title Alexander technique: some evidence and plenty of wishful thinking.

The evidence
In his blog Ernst draws on two systematic reviews. A systematic review aims at collecting, evaluating and summarizing the result of all existing research.

One of the reviews is titled Evidence for the effectiveness of Alexander Technique lessons in medical and health-related conditions which concludes that:

"Strong evidence exists for the effectiveness of Alexander Technique lessons for chronic back pain and moderate evidence in Parkinson's-associated disability. Preliminary evidence suggests that Alexander Technique lessons may lead to improvements in balance skills in the elderly, in general chronic pain, posture, respiratory function and stuttering, but there is insufficient evidence to support recommendations in these areas."

The other review, The Alexander Technique and musicians: a systematic review of controlled trials, concludes that:

"Evidence from RCTs and CTs suggests that AT sessions may improve performance anxiety in musicians. Effects on music performance, respiratory function and posture yet remain inconclusive."

Ernst's conclusion is that:

"So, there you are: if you are a performing artist, AT seems to be useful for you. If you have health problems (other than perhaps back pain), I would look elsewhere for help."

I think it can be said that Ernst's conclusion did not go down well with Alexander Technique teachers.

The claims

Ernst is comparing the existing evidence from research to a list of health claims found on the highest ranking Alexander Technique website on google search, The Complete Guide to the Alexander Technique which says that the Alexander Technique can help you if:

• You suffer from repetitive strain injury or carpal tunnel syndrome.
• You have a backache or stiff neck and shoulders.
• You become uncomfortable when sitting at your computer for long periods of time.
• You are a singer, musician, actor, dancer or athlete and feel you are not performing at your full potential.

Ernst is a little lenient when saying that the Alexander Technique may be useful for performing artists. The evidence at present only supports helping musicians with performance anxiety, not for improving performance. The claim that the Alexander Technique can help against backache is actually the only claim on this list that at present is backed up by scientific research.

Now, are these claims only 'wishful thinking'?

According to Merriam-Webster Online, wishful thinking is:

"an attitude or belief that something you want to happen will happen even though it is not likely or possible".

Lack of scientific evidence does not in itself justify labelling a claim 'wishful thinking'. It has also got to be unreasonable or unlikely to be true.

If it is reasonable to say that the Alexander Technique can improve quality of movement, then it is not unreasonable to say that it can help performers. If it is reasonable to say that the Alexander Technique can improve body awareness, then it is not unreasonable to say that it can help the office worker. And if it is reasonable to say that the Alexander Technique helps people to "do everyday tasks with less muscular and mental tension", as Ernst himself says in his definition, then it is not unreasonable to suggest that the technique may be of help against stiff neck and shoulders.
For the same reason it can even be said that it is not entirely unreasonable to suggest that the Alexander Technique may give some help to people suffering from repetitive strain injury or carpal tunnel syndrome.

It might seem as if Ernst chose the wrong list for his criticism.

Medical conditions

I think, however, that Ernst raises an important question. In principle I do agree with him. In my view health professionals like Ernst, should as far as possible only give advice based on evidence. When he does not recommend the Alexander Technique, apart for back pain, he is entirely correct in doing so.

What we do as Alexander Technique teachers is a different thing. But we face a challenge: what are reasonable claims and what is 'wishful thinking'?

The Alexander Technique has a long tradition for making unsubstantiated and even unreasonable claims. Alexander himself had the idea that his technique could be of help against tuberculosis and the common flu. Wishful thinking, if there ever were any.

Where should the line go ? This is an ethical question. What do we say to our pupils? What kind of expectation are we entitled to give them?

In Norway the law that regulates CAM says that one is not permitted to claim to treat specific conditions. You may say that you improve breathing, but not that you cure asthma. In light of this I feel it is questionable to have repetitive strain injury and carpal tunnel syndrome on a list claiming health benefits for the Alexander Technique. Explaining the technique in an article and giving a reasonable suggestion for why it might work is slightly different. On lists claiming health benefits I think we generally should avoid listing specific medical conditions.

Limitations

The easiest solution to the problem of unreasonable claims would be to stop making health related claims entirely. After all, the Alexander Technique is not a therapy, but an educational method. It is unrealistic, however, to believe that Alexander Technique teachers would stop making claims of health benefits. It is part of how most of us are trying to make a living.

The Alexander Technique does have an influence on health anyway, as confirmed by the ATEAM trial. The technique influences health indirectly by improving general use. This also means that there are limitations to the health effects. Even though 'manner of use' will impact most conditions, the influence will vary. In the case of repetitive strain injury, for instance, it could be that managing work load by taking frequent breaks is more important than improving manner of use.

The truth is that we don't know the limitations of the Alexander Technique. There is no agreement either. Walter Carrington, one of the most experienced Alexander Technique teachers in the world, said that it was limited what the technique could do in the case of a 'frozen shoulder'. Despite this there is an abundance of websites on the Alexander Technique claiming that the technique is effective against 'frozen shoulders'.

What is the truth? We don't know. At present we have only anecdotal evidence, and anecdotal evidence is not sufficient for drawing a conclusion.

Faulty sensory appreciation

It should be apparent to any Alexander Technique teacher why anecdotal evidence is not sufficient. Unmasking self delusions is part of our daily work. We do this by making it possible for the pupil to have new experiences of being and moving, so that they can compare the new to their habitual way of doing things.

• Anecdotal evidence is normally an individual case story. Since it is not compared to cases not having Alexander Technique lessons it is impossible to say whether improvement of for instance a 'frozen shoulder' is due to the technique or not.
• Conditions tend to improve over time anyway, and, added to that, the Alexander Technique more often than not is not in the first line of treatment. By the time the person comes to us improvement could have been inevitable.
• When considering the condition it is also possible that the pupil gives a more positive description than warranted because of a subconscious wish to please the teacher. We can in the same way chose to interpret what we hear in the most favourable way.
• We normally only see the pupil while he/she is taking lessons. This means that we can't tell whether the improvement was permanent or only temporary, or if there was a subsequent deterioration.
• We are humans and we tend to remember the success stories. To make a real assessment we have to include all the cases where we did not succeed. How often do we do that?

Conclusion

The conclusion must be that for the most part we don't really know how much effect or how large influence the Alexander Technique has on health problems. That the Alexander Technique influences health is a reasonable proposition. Use is bound to affect functioning. We just don't know how much.

If you find information about the Alexander Technique that contains what you consider to be unreasonable claims or 'wishful thinking', you will do the Alexander Technique profession a service by informing the teacher in question about your views, or by taking contact with the relevant professional organisation. It is not in our interest to be seen making unreasonable claims based on 'wishful thinking'.

I have wondered, by the way, if Ernst actually knows quite a lot about the Alexander Technique and that 'wishful thinking' is a pun alluding to the process of thinking 'directions'. Anyway it is quite a fitting expression in several ways I'm afraid. There is quite a lot of 'wishful thinking' going on in the Alexander Technique world. Scientific research will challenge that kind of thinking, and Alexander Technique teachers, like all human beings, are making every possible effort to hold on to their delusions. I'm not that sure that the Alexander Technique profession is up to the challenge posed by scientific research. More about that in my next article.

Please feel free to comment below!

Related posts:
Habitual reactions
Research on health benefits

Neck pain trial negative

Nytt kontor

Fram og med i morgen flytter jeg min undervisning til mitt nye kontor i C.J. Hambros plass 7.

På fredag hadde jeg mine siste undervisningstimer i kontor 413 i Tullingården, Kristian Augusts gt. 19. Jeg har hatt kontor i Tullingården i over 12 år. Det blir rart å flytte derfra.

Da jeg begynte som Alexanderteknikk-lærer underviste jeg først litt forskjellige steder. Jeg leide et rom hos min kollega Nigel Hornby i Huitfeltdsgate 8b et års tid. Det var noe spesielt å gi timer på samme adresse hvor jeg selv hadde hatt mine første Alexanderteknikk-timer høsten1990.

I 2002 fant jeg kontoret i Tullingården. Til å begynne med delte jeg kontoret med min venn og kollega Johan Koefoed. (Han er nå dramalærer i Grimstad). Senere har også andre Alexanderteknikk-lærere benyttet kontoret, men det er hele tiden jeg som har undervist der mest. Med årene har det blitt ganske mange undervisningstimer jeg har gitt der.

Tullingården, eller «Tulling-gården» som jeg har hatt moro med å kalle det, var tidligere et familieeid AS som eide både nr 15 og nr 19. (Nr. 17 forsvant dengang nr 19 ble bygd en gang på 50-tallet). Bårdar danseinstitutt var leietaker i nr 15 i mange år. Mest kjente leietaker i nr. 19 er Tronsmo bokhandel, som de fleste av mine elever sikkert har vært innom om de har vært tidlig ute til timene.

For noen år siden ble Kr. August gt 15 solgt til Entra eiendom Da var planen at Tullinløkka skulle huse det nye Nasjonalmuseet + diverse andre museer. Det medførte at forretningsfører Scheldererup flyttet fra nr. 15 til et kontor i 4. etasje i nr. 19. Han pleide å sitte på sitt kontor å røyke med døren på vidt gap. På kontorpulten hadde han et skilt hvor det stod: Ikke røykere forbudt!

Like etter at jeg flyttet inn i 2002 flyttet installerte Sentrum røntgeninstitutt i etasjen under en MR-maskin. Jeg måtte avbryte en av mine første timer for å be arbeiderne ta en pause i arbeidet med å pusse betonggulvet i 3. etasje. Senere ble jeg vant til lyden av MR-maskinen. Da den flyttet ut for noen år siden var jeg blitt så vant til å ha den som en påminnelse om å holde fokus i arbeidet at det var noe som om noe manglet. Fokus er alfa og omega i Alexander-teknikken.

Kontor 413 som jeg har hatt, har tidligere vært del av et legekontor. I bakgården står det også et gammelt skilt med henstilling om å være stille da «leger har tilhold i bygget». Kontoret har vært tilknyttet naborommet med en dør, og det er bare en lettvegg mellom rommene. For noen år siden, i 2007 om jeg ikke husker feil, ble det installert ventilasjonsanlegg i bygget og det ble enda mer lytt mellom rommene. Til å begynne med var det greit nok siden naborommet lenge stod tomt, men så leide et firma flere rom i 4-etasje, inkludert naborommet, hvor de har holdt NAV-kurs i helsefag. Jeg har etter det overhørt flerfoldige timer om anatomi, fysiologi og pasientpleie. Ikke helt irrelevant for en Alexanderteknikk-lærer, men det har også gjort at jeg lenge har hatt planer om å flytte kontor.

Etterhvert ble også Tullingården, Kristian August gt nr 19 solgt til Entra. Hele tiden har planen vært at kvartalet skulle videreutvikles. Vi leietaker har merkelig nok ikke fått noe informasjon. Det var helt tilfeldig at jeg leste i lokalpressen at Tullingården skulle rives og at et nytt bygg var planlagt. Ført i sommer fikk vi brev om at renovasjon/rivning ville begynne i 2015 og jeg begynte for alvor å lete etter nytt kontor. Det første jeg befarte var kontoret i C.J. Hambros plass nr. 7. Det er en god del mindre enn kontoret jeg har hatt, men det virket som et koselig sted, og like sentralt. Dermed slo jeg til.

En ulempe ved det nye kontoret er at det er for lite til å arrangere små introduksjonskurs for grupper slik jeg har gjort i Tullingården. Introduksjonskurs må jeg derfor arrangere andre steder. Mitt kontor i Tullingården har også vært åsted for månedlige samlinger, «Alexanderteknikk-forum», for Alexanderteknikk-lærere. Nå er vi ikke så veldig mange Alexanderteknikk-lærere i Oslo, så kanskje kan det nye kontoret også være et samlingssted for Alexanderteknikk-lærere. Men på sikt håper jeg at vi blir flere Alexanderteknikk-lærere, og da trenger jeg kanskje et større kontor?

Fordelen med det nye kontoret, i tillegg at det er veldig sentralt, er at takhøyden er stor. Både i konkret og overført betydning er det en fordel.

C.J. Hambros plass er plassen foran Oslo tinghus. På C.J. Hambros plass møtes Pilestredet, Rosenkrantz gate og Kr. August gt. Det nye kontoret er bare tre minutter lengre ned i gata fra det gamle kontoret.

Ved Tinghuset stopper trikk nr 11, 17 og 18, og det er kort vei til Stortinget T-banestasjon (utgang Akersgata). Dessverre er det dårlig med parkering i nærområdet, men inngangen til Europark sentrum (tidligere Ibsen parkeringshus) ligger rett på andre siden av gata fra inngangsporten til C.J Hambros plass 7.

I første etasje av C.J. Hambros plass 7 ligger klesforretningen Adéle med klær for «voksne og unge damer». Går du forbi klesforretningen, inn gaten som er stengt for biltrafikk, er du i Pilestredet. På venstre side, mellom Adéle og Baker Nordby finner du porten til C.J. Hambros plass nr. 7. Porten er åpen fra kl.8 til kl. 18. Har du time etter kl.18 må du ringe på og dytte hardt på porten når den åpnes, den er ganske tung og treg. Inngangsdøren til nr. 7 er til venstre like innenfor porten.

Mitt kontor ligger i 3 etasje. Bygget har heis, men den er antagelig ikke original da bygget er ganske gammelt. Heisen er liten og innebygget i det som engang var midten av vindeltrappen. Når du kommer inn i tredje etasje tar du til høyre, forbi tannlegekontoret «gode tenner». Fortsetter du til høyre ser du nødutgangen rett fram, i en egen liten gang. Den siste døren på venstre hånd er mitt kontor. I det du passerer toalettene, som ligger på høyre hånd, vil du sikkert legge merke til at gulvet heller sjarmerende mot høyre, noe som kan gi et snev av følelsen av å være på sjøen. Toalettene er vanligvist avlåst. Bank på min dør for å låne nøkkel, om jeg ikke har hengt den ut på forhånd.

Et datafirma var tidligere leietager i det som nå er mitt kontor. De hadde mye datautstyr og ble utsatt for innbrudd. De installerte derfor en ekstra metalldør med to låser. Antagelig kommer jeg til å ha den ytre døren åpen når jeg er på kontoret.

I Kr August gt kunne folk sitte i trappen om de måtte vente. På det nye kontoret vil jeg antagelig sette ut en stol. Vis a vis mitt kontor er kontoret til et «Natur og helsesenter» som drives av en hyggelig dame som er «heilpraktiker» (eller «heksedoktor» som jeg kaller det). Hun pleier også å sette ut en stol til ventende klienter. Min stol vil derfor eventuelt stå på «min» side av gangen.

Jeg vil sikkert savne det gamle kontoret, selv om jeg ser fram til å begynne i det nye. Til nå har jeg vært mest opptatt av å gjennomføre flyttingen. Jeg vil sikkert savne å gå gjennom slottsparken slik jeg har gjort på veien til kontoret. Nå blir korteste vei en litt annen rute. Jeg får litt lengre vei også. Men det blir ikke noe stort problem. Jeg skal være tidlig ute for å ønske deg vel møtt i mitt nye kontor!

Se nøye

Se nøye, så skal du øyne det store i det små.

Jeg lærer mye av å følge diskusjoner om Alexanderteknikken på nettet. Jeg lærer ikke så mye om Alexanderteknikken, men jeg lærer mye om hvordan Alexanderteknikken kan forklares og forstås, eller misforstås.

En av deltagerne i en diskusjonsgruppe på google er et helt spesielt tilfelle. Han har lang erfaring med Alexanderteknikken, men ett eller annet ser ikke ut til å gå inn. Siden jeg ikke har møtt vedkommende fysisk er det ikke mulig for meg å definere helt sikkert hva årsaken er, men ut ifra det han skriver får jeg inntrykk av at han bare er ute etter følelsen av avspenning. Han vil ha så mye avspenning som mulig. I det siste har han skrevet om «katarsis».

En time i Alexanderteknikk kan gi en ubeskrivelig opplevelse av ro, avspenning og letthet. Slike opplevelser kan være viktige milepæler i læringsprosessen. Du får et glimt av hva som er mulig. Problemet er bare at det er ikke på dette nivået arbeidet gjøres.

Alexanderteknikken går (enkelt sagt) ut på å organisere oppmerksomheten på en slik måte at du unngår å skvise kroppen enten du beveger deg eller er i ro. Ofte er avspenning del av effekten. «Arbeidet» går ut på å bruke oppmerksomheten. Den følbare effekten dette har fra det ene øyeblikket til det neste er svært liten. Du opplever neppe noen «katarsis». Tvert imot er det om å gjøre å legge merke til de aller aller minste forskjellene. En fiolinist må legge merke til de minste forskjellene for å kunne spille rent, store forskjeller er opplagte.

Når du ligger i aktiv hvilestilling kan du kanskje oppdage at det skjer noe i muskulaturen bare du flytter oppmerksomheten fra en del av kroppen til en annen. Forskjellen kan være som når skyer skygger for sola et øyeblikk. Tanker og muskler er så intimt forbundet at det er nærmest umulig at endring i oppmerksomhet ikke gir endringer i muskelspenninger.

Strengt tatt behøver du ikke merke forskjell i kroppen engang. Den viktige forskjellen er mellom å være oppmerksom eller ikke å være oppmerksom. Det fine med det er at selv om du ikke merker forskjell i form av endring i muskelspenning så vet du antagelig om du er oppmerksom eller ikke.

Du kan øve på bevisst bruk av oppmerksomheten ved å være oppmerksom på for eksempel hva du gjør med hodet ditt når du pusser tennene. Du behøver ikke å gjøre noe annerledes, bare vær oppmerksom. Neste steg er å gå fra å bare være oppmerksom til å ha en intensjon. Det skal jeg skrive mer om en annen gang.
Å bruke tankene/oppmerksomheten på denne måten er noe du lærer i Alexanderteknikk-timene. Hvis du vil prøve en time kan du ta kontakt med meg på mobil nr 41 41 90 96 eller epost: halvard@alexanderinfo.no

Relaterte blogginnlegg:

Din teknikk
Selvhjelpsmetode
Alexanderteknikk i dagliglivet

Kaffekoppen

Dette er det tredje blogginnlegget i en serie på tre skrevet for deg som allerede er godt kjent med Alexanderteknikken.

Møter er en nødvendig og uunngåelig del av arbeidslivet for mange. Noen møter er viktige, mange er bortkastet. Å sitte på møter kan være slitsomt også. Du kan ende opp med å føle deg sammensunket eller anspent, eller begge deler. Det behøver ikke å være slik.

I blogginnlegget Effektiv møtetid fortalte jeg om hvordan jeg utnyttet tiden på et rutinepreget møte til å øve Alexanderteknikk. I innlegget kalt Omorganisering fortalte jeg videre hvordan jeg utnyttet bevegelser for å omorganisere muskelskjelett-systemet og redusere muskelspenning. I dette siste blogginnlegget skal jeg fortelle om hvordan jeg brukte et hjelpemiddel. Som tittelen avslører var hjelpemiddelet en kaffekopp.

Alt henger sammen med alt

Mennesker kan ikke eksistere i et vakuum. Når vi vurderer hvordan vi organiserer muskelskjelett-systemet må vi også ta hensyn til hvordan systemet fungerer i forhold til omgivelsene. (Når jeg skriver «muskelskjelett-systemet» er det en sterk forenkling siden muskelskjelett-system ikke kan fungerer uten nervesystemet og vår «mentale» aktivitet.) Den sterkeste ytre faktoren er tyngdekraften og den resulterende kontakten vi har med underlaget. Føtter og bekken er oftest vektbærende. Delene av muskelskjelett-systemet som ellers har mest aktiv kontakt med omgivelsene er hendene.

Med hendene påvirker vi omgivelsene. Vi arbeider, bruker redskaper og manipulere objekter. Med hendene kan vi utforske mange egenskaper ved ting vi berører. Vi kan for eksempel kjenne formen til en kaffekopp, tyngden og tyngdefordelingen, overflaten og egenskapen ved materialet. Men vi kan også bruke hendene til indirekte å få mer informasjon og økt bevissthet om oss selv.

Retning, forhold og avstand

Fordi sitteknuter og føtter er vektbærende, er de viktige utgangspunkt for å tenke «retning» eller «lengde» i Alexanderteknikken. Hender er nyttige utgangspunkt fordi de er så følsomme. Store deler av den sensomotoriske hjernebarken er opptatt av hva hendene driver med. Hendenes aktivitet og kontakt har derfor innvirkning på organiseringen av muskelskjelettsystemet. Følsomheten er lettest å utnytte når hendene er i kontakt med noe, for eksempel en kaffekopp.

Jeg drikker lite kaffe til vanlig, bare 2-3 kopper i løpet av uka i snitt. Lange møter er en av de få anledninger hvor jeg skeier ut og tyr til kunstige stimuli. Fordelen med å drikke så lite kaffe til daglig er at effekten blir desto sterkere. Jeg var dermed lys våken der jeg satt med koppen i hånden og fulgte med på møtet, samtidig som jeg øvde Alexanderteknikk.

Kontakten jeg hadde med kaffekoppen brukte jeg som et utgangspunkt for å tenke lengde til andre deler av kroppen. Mest av alt tenkte jeg tenkte lengde fra fingrene til hodet. 

Når noen prøver å «slappe av» i skuldre eller nakke prøver de vanligvis å gjøre noe direkte med det aktuelle området. Men muskler brukes alltid i sammenheng. Å slappe av i enkeltmuskler er ineffektivt. Å tenke indirekte er mye smartere. Ved å være oppmerksom på avstanden mellom hodet og fingrene, gjennom arm og skulder, påvirkes tonus i alle musklene som går mellom hodet og fingrene. Å ønske mer lengde, å tenke at hodet og fingre går i hver sin retning, hjelper til å redusere eventuell unødvendige spenninger.

Nakken kan være et særlig diffust område når det gjelder spenning. Delvis kan det ha med å gjøre at vi alltid må ha noe spenning i nakken for å balansere hodet. I stedet for å prøve å «slappe av» i nakken direkte er det mye lettere å påvirke nakkemusklene på en positiv måte ved å tenke på nakken i forhold til andre deler av kroppen, for eksempel hånden du holder kaffekoppen i. På en måte kan du si at jeg brukte kaffekoppen til å være mer bevisst hva jeg gjorde i nakken.

Jeg brukte også håndens kontakt med kaffekoppen til å tenke på avstanden mellom hånden og sitteknutene, og mellom hånden og føttene. Jeg tenkte også på avstanden mellom hendene, gjennom armer, skuldre og rygg. 

Når vi snakker om «lengde» i Alexanderteknikken forbindes det vanligvis med «å bli lengre» og å redusere muskelspenning. Hva nybegynnere i Alexanderteknikk ikke legger merke til er hvor effektiv bare det å være oppmerksom på avstanden kan være, uten at det behøver å skje så mye. Å være oppmerksom på lengde, bredde, avstand og rom, er veldig enkelt, så enkelt at nytten kanskje blir undervurdert.

Koppens tyngde

En kaffekopp er nyttig til mer enn å bare legge fingrene på. Fordelen med en kaffekopp i forhold til andre objekter jeg kunne ha brukt, er at den har en viss tyngde. Tyngde er spesielt interessant i forhold til å tenke «lengde og bredde».

Muskelskjelett-systemet må omorganisere seg i forhold til tyngden på ting vi holder eller løfter. Gjenstandens tyngde forenes med kroppens tyngde. Gjenstandens tyngde går «gjennom kroppen» og ned i bakken. Vi har et valg om hvordan vi tar imot tyngden og integrerer den. Vi kan trekke oss sammen eller ekspandere. Mest effektivt er å la kroppen ekspandere, la tyngden bli mest mulig fordelt utover muskelskjelett-systemet.

Da jeg løftet kaffekoppen lot jeg tyngden av kaffekoppen hjelpe armen til å være lang. Hvis jeg hadde dradd armen «inn» i kroppen hadde det vært tegn på at jeg brukte for mye spenning, og at den gikk i feil retning. Jeg lot tyngden av koppen og armen stimulere ryggen til å bli bredere, slik at skuldrene ble utspent fra ryggsøyla. «Bredde» i ryggen kan være en vanskelig instruksjon. Du må gi slipp på armene, men ofte betyr det å «gi slipp» at armene blir tunge og slappe. Da kan ikke ryggen være bred. «Bredde» kan være lettere å få til gjennom aktive armer og hender.

Stort sett løftet jeg ikke koppen på en synlig måte. Jeg satt med den på låret og lekte med å gå fra å løfte null vekt til å løfte vekten av armen og koppen. Da kunne jeg lettere sjekke at jeg lot armen være lang når jeg begynte bevegelsen.

Jo mer jeg løftet, jo mer økte vekten på sitteknutene, og den forskjellen kunne jeg kjenne. Denne stimulusen brukte jeg til å tenke mer «opp» fra sitteknutene slik at jeg også kunne gi mer slipp på beina. På en måte kan du si at jeg lot vekten av kaffekoppen generere «lengde og bredde» i hele kroppen i en slags god sirkel.

Noen ganger løftet jeg kaffekoppen høyere. For en kaffekopp kan ha en helt spesiell egenskap – den inneholder kaffe.

Kaffetørst

En bevegelse jeg ofte lar elever gjøre i en time er å legge ei hånd på hodet, klø seg på øret eller på nesa. Det avslørende med slike bevegelser er at de, antagelig fordi de indirekte involverer hodet, ofte fører til at vi strammer nakken og fikserer hodet. Det som også er typisk når vi fører noe til munnen er at vi hjelper til ved å skyve hodet forover. Vanligvis er dette veldig uhensiktsmessig og medfører mye ekstra arbeid for nakkemusklene.

Da jeg satt på dette møtet og fikk lyst på en slurk av kaffekoppen, var dette en fin anledning til å være oppmerksom på å la nakken være fri. Som før nevnt er nakken og hodebalansen en diffus greie. En av grunnene til dette er at hodet, i motsetning til f.eks. føttene, stort sett ikke berører noe. Dermed har vi mindre mengde taktile signaler fra dette området. Men akkurat som jeg kunne bruke fingrenes berøring med kaffekoppen til å være mer bevisst på hendene, brukte jeg koppens berøring med leppene til å være mer bevisst på hva jeg gjorde med hodet. Leppene er kanskje i enda større grad enn hendene, svært følsomme. Med koppen mot leppene kunne jeg derfor lettere merke om jeg lot hodet gå «opp» eller om det gikk «ned».

For å drikke fra en kaffekopp, og det er lite kaffe igjen i koppen, kan det være nødvendig å legge hodet bakover. En svært interessant utfordring, som ikke ble mindre interessant av at resten av det som foregikk på møtet ikke var det.

Utfordringen er å la hodet tippe bakover med en «fri» nakke, uten å stramme og uten å strekke. Nybegynnere i Alexanderteknikk kan ha vanskelig for å forstå at nakken kan være «fri» selv om du legger hodet bakover. Ja, selv mer erfarne Alexanderteknikk-lærere kan være skeptiske til å legge hodet bakover for å se i taket. Ganske idiotisk spør du meg. Å legge hodet bakover for å se i taket er en av bevegelsene vi burde gjøre hver dag, i likhet med å se seg over skulderen, balansere på ett bein, gå ned på huk, og løfte armene over hodet. Use it or loose it. En vakker dag er du så gammel at du ikke klarer det lengre, og da kan du bare angre.

Kaffekos

Som sagt kunne jeg godt brukt en annen gjenstand å eksperimentere med, for eksempel en penn eller mobilen. Men en kaffekopp har andre egenskaper. I tillegg til å kunne veie noe mer og inneholde kaffe, er den som oftest varm. Forskning viser at det å holde en varm kopp i hånden gjør deg mer positivt og vennlig innstilt. Sitter du på et langdrygt og frustrerende møte kan det absolutt være fordelaktig. Jeg fikk i alle fall mye ut av møtet jeg satt på, ikke minst takket være kaffekoppen.

Dessverre må jeg innrømme at jeg ikke husker så mye av det som ble sagt å møtet. Det jeg husker aller best er følelsen jeg hadde da jeg gikk ut. Jeg følte meg så lett i kroppen, akkurat som om jeg hadde hatt en Alexanderteknikk-time.

Relaterte blogginnlegg:

Effektiv møtetid

Omorganisering

På toget

Et øyeblikks stillhet

Kroppen din er som et symfoniorkester. 100 musikere i vakkert samspill.

Når symfoniorkesteret sitter på scenen før en konsert er alt bare leven. Alle øver på sin lille greie for å holde fingre og lepper i beredskap. Det øves på krevende passasjer, store sprang og høye toner. Noen spiller nervøst, noen utålmodig, noen for å imponere sidemannen. Det gnikkes og blåses, files og tutes.

Så reiser kapellmesteren seg og gir tegn til oboisten som spiller en A. Først for blåserne, så for strykerne. En stakket stund er det orden i rekkene før alt ender i kakofoni i samme sekund stemmingen er unnagjort. Siste mulighet for finpuss på en vrien fingersetning, siste terping på en utfordrende solo.

Dirigenten entrer podiet. Applaus. Et bukk til publikum. Dirigenten vender seg mot orkesteret og hever taktstokken. (Eventuelt bare hendene, ikke alle bruker taktstokk).

Et øyeblikk er alle i salen stille, musikere og publikum. Et lite øyeblikks stillhet før musikken bryter løs.

Men hva om det ikke blir stille? Hva om en fandenivoldsk fiolinist fortsatt buer som besatt, en spillegal slagverker slår seg løs eller en egosentrisk oboist insisterer på en solo?

Det ville vært uhørt. Et eklatant brudd på spillereglene. Det ville ikke vært rom for opptakten. Dirigenten ville fått slag.

Å være helt i ro kan være vanskelig. Vi er skapt for bevegelse. Men akkurat som symfoniorkesteret er vi avhengige av øyeblikk av ro for å bevege oss koordinert og harmonisk.

Mange er ikke klar over at de ikke nødvendigvis er i ro selv om de sitter stille. Selv om du tror du sitter helt i ro kan det være noe du gjør som du ikke legger merke til. Du kan ha spenninger du ikke vet om. Unødvendige spenninger er som forstyrrende støy. 

Når jeg underviser Alexanderteknikk kan føle jeg denne «støyen» med hendene. Ofte kommer den av forsøk på å holde seg oppreist med mer spenning enn nødvendig. Med hendene kan jeg forsøke å dempe støyen.

I det øyeblikket ting roer seg og du slipper taket, er tiden inne for bevegelse. Bevegelsen skjer fra et nytt utgangspunkt. Muskelskjelett-systemet er friere til å organisere seg harmonisk og koordinert. Bevegelsen blir ny musikk.

Det har ikke nødvendigvis noen hensikt å prøve å slappe av lengst mulig og bli mest mulig avspent. Uansett hvor lenge du slapper av hjelper det ikke om du strammer i det du vil bevege deg igjen. Uten et øyeblikks stillhet i rette øyeblikk er all forberedelse bortkastet.

Egentlig er stillhet en illusjon. Er det stille nok og vi har god nok hørsel, kan vi høre våre egne hjerteslag, vårt eget åndedrett. Lyden av livet selv. Et symfoniorkester er aldri helt stille. Musikerne puster, de beveger seg. Og de spiller. Harmonisk samspill avhenger av at de er stille nok, et lite øyeblikk.

Et lite øyeblikk er alt som skal til. Et øyeblikks stillhet før du kjører på for full musikk.

Relaterte blogginnlegg:

Nei

Lyden av Alexanderteknikk